|
GUDS
NÅDES EVANGELIUM Det har
vært en del debatt i avisen Dagen om nådens og lovens betydning i
forbindelse med frelsen. I Dagen av den 21-10-00 blir jeg
utfordret av Rolv V. Torp til å utdype hva jeg mener med ”nådens
evangelium”. Han skriver bl.a. følgende: "Jeg regner med at
Indergaard og jeg har forskjellige oppfatninger av nådens evangelium.
Derfor tror jeg det er behov for meningsutveksling og å legge fram alle
tanker og ideer om nådens evangelium, slik at vi kan finne sannheten.
Hvis vi legger noe annet i nådens evangelium enn det vi vil at Jesus
vil at vi skal gjøre, da er vi i vanskeligheter."
For det første har jeg klart gitt uttrykk for dette i
innledningen til min artikkel: ”Hedningenes forhold til loven”.
For det andre synes jeg at det er i orden med debatt, når den
bare føres på et saklig nivå.
For det tredje så tror jeg ikke at undertegnede og Rolv V.Torp
har forskjellig syn på det som han kaller for Guds nådes
evangelium. Dette evangeliet har lydd til alle tider for menneskene, og det
har bestandig hatt følgende innholdet: Den som tror på Gud eller
jødenes Messias, som er Jesus fra Nasaret, har del i frelsen.
Videre er frelsen en gave som ligger langt utenom det som menneskene
kan få tak i eller oppnå ved egne gjerninger. Vi oppnår
ikke frelsen på grunnlag av våre gode gjerninger. Våre gode
gjerninger er bestandig tilsmusset. "Vi ble som den ureine alle sammen,
og all vår rettferdighet som et UREINT KLESPLAGG, og som løvet
visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger
oss bort. " (Es.64,5.)
Det er Guds rettferdighet som frelser et menneske. "Og Abraham
trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet."
(1.Mos.15,8.)
"Se, oppblåst og uærlig er hans sjel i ham, men den
rettferdige skal leve ved sin tro." (Hab.2,4.)
"Den som tror på Sønnen, skal ha tidsalderlig liv
(skal ha del i den kommende tidsalderen), men den som ikke vil tro på
Sønnen, skal ikke se livet (i den kommende tidsalderen), men Guds
vrede bli over ham." (Joh.3,36.)
"og dette er det tidsalderlige livet at de kjenner deg, den
eneste sanne Gud og ham du utsendte, Jesus Kristus." (Joh.17,3.)
"Og det er ikke frelse i noen annen, for det er helle ikke noe
annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli
frelst." (Ap.gj.4,12.)
"Hvorfor frister dere da nå Gud ved å legge et
åk på disiplenes nakke som verken våre fedre enn vi var i
stand til å bære? Men ved den Herre Jesu nåde tror vi at vi
blir frelst, på samme måte som de." (Ap.gj.15,10-11.)
"For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds
kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde
først også for greker, for i det åpenbares GUDS RETTFERDIGHET
av tro til tro, som skrevet er: Den rettferdige, ved tro skal han leve."
(Rom.1,16-17.)
"For Kristus er lovens ende (siktepunkt), til rettferdighet for
hver den som tror. For Moses skriver om rettferdigheten av loven (budene i
Mose-loven): Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem
(dette gjaldt under Mose og Kristi lov, som er Rikets forkynnelse.)"
(Rom.10,4-5.)
"Så er da loven (budene i loven) blitt vår
tuktemester inntil Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro, men
etter at troen er kommet er vi IKKE LENGER UNDER TUKTEMESTEREN (budene i loven
er lagt til side som indirekte frelsesvei.)" (Gal.3,24-25.)
"For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av
dere selv. Det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose
seg." (Ef.2,8-9.)
Den som har opplevd Guds rettferdighet og frelsen i Jesus Kristus,
forstår at en ikke kan blande Guds krav eller budene inn i frelsen.
Det som frelser et menneske til alle tider, er Guds rettferdighet. Vi
må skille mellom Guds rettferdighet og menneskets egen rettferdighet.
Guds rettferdighet har som siktemål å frelse menneskene, mens
menneskets egen rettferdighet enten gir til kjenne at de vil ha tak i frelsen,
eller det kommer til uttrykk i vandringen som et gjenfødte og troende
mennesker.
Når vi arbeider med Bibelens tekster, må vi videre
være oppmerksomme på det forholdet at Gud deler frelseshistorien
inn i epoker eller frelsestidshusholdninger. Guds rettferdighet står
fast i alle tidsperiodene, men Guds Torah, som ikke betyr "lov",
men derimot betyr "lære", "undervisning" eller
"instruksjon", er forskjellig i tidsperiodene.
Videre må vi fordele Guds ord på en rett måte. Vi
må bestandig spørre: Til hvem er dette er skrevet, og for
hvilken tidsperiode gjelder dette. (2.Tim. 2,15.) Dersom vi ikke gjør
dette, så blander vi sammen Guds ord, og det mister sin kraft, og vi
får en gal forståelse av det.
Jesus opphevet ikke Mose-loven, men han oppfylte den til jødenes
frelse. (Mat.5,17.) Han stod derfor fritt til å gi jødene en ny lov,
og det gjorde han også. Han utdypet Mose-loven med hensyn til motivene
som lå bak handlingene, og han forenklet den. En
del av rabbinerne sa: Når Messias kommer, vil han oppheve Mose Torah (de
615 bud) og gi jødene 30 bud, og det var det Jesus gjorde.
Jesus gav oss ikke det læremessige grunnlaget for kirkens tid.
Han gav jødene det læremessige grunnlaget for ”Riket for
Israel”, som var en mulighet ved Jesu første komme. Den som ikke
regner med ”Riket for Israel” og ikke ser at Jesu forkynnelse gjaldt jødene og ”Riket
for Israel”, den tar feil i å fordele Guds ord på en rett
måte. Det er dessverre dette som har skjedd innenfor nesten alle
forsamlinger ut over den hele verden. Dette kaller vi for ”erstatningsteologi”,
og den er ikke fra Gud, men den er inspirert av denne verdens fyrste, som er satan.
Han ønsker å motarbeide Guds planer med jødene og Guds
planer med verden.
Jesus krevde en STØRRE RETTFERDIGHET enn de skriftlærdes
og fariseernes rettferdighet, for de som ville arve Guds Rike (”Riket
for Israel”). (Mat.5,20.) Dette er ikke det samme som Guds
rettferdighet, men det er menneskets egen rettferdighet eller Guds Rikets
rettferdighet, slik som Jesus underviste om. Både Tanach og Jesus
utfordret jødene på deres egen rettferdighet. "Herren
holder dom folkene. Døm meg, Herre, etter min rettferdighet og etter
min uskyld, som er hos meg." (Sal.7,9.)
"Herren gjengjeldte meg etter min rettferdighet. Han betalte meg
etter mine henders renhet." (Sal.18,21.) Det
var ikke frelse i Israel på Jesu tid uten at jødene tok
vanndåpen, og at de holdt Jesu lov.
"For dersom dere forlater menneskene deres overtredelser, da skal
deres himmelske Fader også forlate dere, men dersom dere ikke forlater
menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Fader forlate deres
overtredelser." (Mat.6,14-15.)
"Og det kom en til ham og sa: Mester hva godt skal jeg
gjøre for å få tidsalderlig liv? Men han sa til ham:
Hvorfor spør du meg om det gode? Det er bare en som er god, men vil du
gå inn til livet (i ”Riket for Israel”), da hold budene
(menneskets egen rettferdighet)." (Mat.19,16-17.)
Det var ikke Jesus som introduserte kirkens tid. Kirken begynte heller
ikke på pinsefestens dag, som mange mener. På pinsefestens dag
ble et gammelt løfte til jødene innfridd om at Gud ville gi dem
en ny ånd og et nytt hjerte. (Jer.31, 31-34.) I den forbindelse spurte også
jødene: Oppretter du ved Den Hellige Ånds komme riket for
Israel? (Ap.gj.1,6.) (Se artikkelen: Den kristne menighet begynte ikke
på pinsefestens dag.)
Apostlene førte videre Jesu forkynnelse. De fullførte
det oppdraget de hadde fått av Herren.
Da jødene ikke ville ta imot- verken kongen i Riket eller selve
Riket, introduserte Gud den hemmelighet som hadde vært fortidd fra
tidsaldrene av, og det var den nye tidsperioden om menigheten, som både
består av jøder og hedninger. Paulus kom til begge folkegruppene
med det samme evangeliet om at Jesu lov var lagt til side som indirekte
frelsesvei, og at både jøder og hedninger ble frelst ved troen
alene. Både Mose-loven og Jesu lov var lagt til side som indirekte
frelsesvei.
Både jødene og hedningene ble frelst på et eget
grunnlag, uten at de måtte gå veien om jødedommen. De
måtte ikke lenger tilslutte seg jødedommen for å bli
frelst. "Men NÅ er GUDSRETTFERDIGHET, som loven og profetene
vitner om, åpenbart uten loven. (Det vil si: ”åpenbart uten
at loven blir krevd som indirekte frelsesvei.)" (Rom.4,21.)
Hva som gjelder Guds rettferdighet og frelsen, så er den det
samme gjennom hele frelseshistorien. Hva som gjelder menneskets egen
rettferdighet, som er en etisk rettferdighet, så er den forskjellig i
de forskjellige tidsperiodene.
Jesus og Paulus forkynte den samme rettferdighet, når det
gjelder Guds rettferdighet, men de forkynte ikke den samme rettferdighet
når det gjelder menneskets egen rettferdighet. Dersom vi skal vite noe
om kirkens egenart, må vi gå til Paulus sine Skrifter.
Jeg holder fortsatt fast på at det er forskjell på Jesu og
Paulus forkynnelse. Jesu forkynnelse angikk ”Riket for Israel”,
som var nær på Jesu tid. Etter menighetens bortrykkelse
før den siste og syttiende åruken for Israel, skal igjen Jesu
forkynnelse lyde. Det er jødene som da skal fullføre det
oppdraget som de fikk av Jesus med å gå ut i hele verden og
gjøre alle folkeslag til Jesu disipler. (Mat.28,18-20.) Paulus sin forkynnelse angår den
kristne menighets tidsperiode, som er en parantes i Guds planer med
jødene. (Se mine bøker: Jesu Gjenkomst. Bind 1-5., hvor jeg
skriver mye om dette.) Tingvoll den 22-10-00 og den 1-05-06. |