(Dette er et utdrag fra min siste bok: Kristendommens Jødiske Røtter. s.16-21.)

Når vi leser Bibelen, må vi være oppmerksomme på det forholdet at det er forskjell på hebraisk og gresk (vesterlandsk) måte å tenke og uttrykke seg på. Vi skal for det første beskrive en del ord som er blitt galt oversatt i Bibelen og begreper, som er brukt galt i den bibelske ordbruken. Dersom vi ikke kjenner til dette, så får vi ikke det fulle utbytte av lesingen av Den Hellige Skrift- det være seg Tanach eller N.T. (hebr. Berit Chadashah). Disse ord og uttrykke er følgende:

1.)   Ordet "Tanach" er en hebraisk forkortning for ordene "Torah", som blir galt oversatt med "Loven", "Neveim", som betyr "profetene" og "Ketubim", som betyr "Skriftene".

Hva som gjelder ordet Torah, så er det MEGET MISVISENDE å oversette det med "loven", for det betyr ikke "lov", men det betyr "undervisning", "lære" eller "instruksjon". Torahen består både av lover og av undervisning. Den består både av Guds krav og av Guds nåde. Jeg kommer derfor ikke til å bruke ordet "loven" om Mose Torah i denne boken. Jeg vil bruke ordet "Torah" med eventuelle kommentarer.

Når vi oversetter ordet "Torah" med "loven", får vi også et misvisende bilde av Gud. Han blir oppfattet som en STRENG GUD, som krever at man oppfyller budene i Torahen for å bli frelst, og det til tross for at budene ikke har denne funksjonen.

Når vi oversetter ordet "Torahen" galt, setter vi også et skille mellom Guds og Jesus og mener at Yhvh er den strenge Gud, mens Jesus er den milde Gud, som erstattet alle Guds bud til budet om at en skal elske Herren sin Gud over alle ting og sin neste som seg selv (Mat. 12,30-31.).

Sannheten er den at det ikke er noen forskjell mellom Jesu lære og Guds lære med hensyn til strenghet eller mildhet. Den eventuelle forskjellen, som der eventuelt måtte være, har med tidsperiodenes egenart å gjøre. Gud er bestandig den samme, men tidsperiodene er forskjellige. (Jeg vil skrive mer om dette senere i boken.)

2.)    Ordet "Det Nye Testamentet" er et misvisende ord. Det skulle hete "Den nye pakt". "Den nye" eller "den fornyede pakt" er et løfte, som jødene fikk, om en "bedre pakt" (Hebr.7,22.) Det er kontinuitet mellom de to paktene helt til Paulus kom med "hemmeligheten" om den kristne menighet. Det er først ved denne forkynnelsen at vi får noe VIRKELIG NYTT i Skriften.

Hva som gjelder ordet "testamente", så er det ikke noe ord som vi finner i Bibelen. Det går tilbake til den latinske versjonen av Bibelen, som kalles for Vulgata. Ved at man bruker dette ordet for de to delene av Bibelen, så har man dermed satt et skille mellom Bibelens første og andre del. Sannheten er at det ikke er noe skille mellom disse to delene. Der er kontinuitet. Den andre delen av Bibelen følger naturlig etter den første delen. Den andre delen er oppfyllelse av de profetiene som ble gitt under Den første pakt. Skillet kommer først ved Paulus, som fikk åpenbart hemmelighetene med den kristne menigheten.

I studiet og lesningen av N.T. må vi også være oppmerksomme på det forholdet at vi må skille mellom to typer menigheter, og det er:

a)     DEN MESSIANSKE MENIGHETEN og

b)    DEN KRISTNE MENIGHETEN.

Den førstnevnte bestod av jøder og proselytter av jødedommen, og den sistnevnte består av jøder og hedninger.

Den første ble tatt ut ved Jesu og apostlenes forkynnelse og ved apostlenes Skrifter.

Den andre ble tatt ut ved Paulus sin forkynnelse og hans Skrifter.

Den første menigheten er en del av Rikets menighet, mens den andre menigheten utgjør Kristi legeme.

3.)   Det vil derfor heller ikke være riktig å bruke uttrykket "de gammel-testamentlige" profetiene, profetene o.s.v. Det riktige ville være å bruke uttrykket "de profetiene som hører med til Den første pakt".

I det hele tatt er det mange ting og forhold som burde vært forandret i våre Bibler. På grunn av misvisende oversettelser av ord og gal tolkning av Guds ord, er vi kommet LANGT BORT ifra de tankene som Bibelen skal formidle til oss. Det behøves en GJENNOMGRIPENDE REVISJON av Bibelens innhold på en rekke områder. Det har liten hensikt med stadig nye oversettelse av Bibelen, når man ikke er i stand til å gå inn på det som er grunnleggende og viktig. Vi må tilbake til de hebraiske konseptene i Bibelen. Vi må kvitte oss med den greske og vesterlandske tradisjonen.

Det som vi kaller for "kristendommen", begynte ikke ved døperen Johannes sin inntreden, men den begynte med Paulus. Vi må skille mellom DET PROFETISKE ORDET og HEMMELIGHETEN. Det profetiske ordet er åpenbart i Tanach, mens hemmeligheten er åpenbart i Paulus sine Skrifter.

Det som vi kaller for "kristendommen", er jødedom som er tilpasset hedningene i en bestemt tidsperiode. Mange læremessige forhold i kristendommen er kommet langt bort ifra sine jødiske røtter og ifra sitt jødiske utgangspunkt. I våre bøker forsøker vi å tolke dette tilbake til de jødiske tankene, som man hadde i jødedommen før den greske og hellenistiske innflytelsen gjorde seg gjeldende ca. 300 før Messias. Her er det mange forhold å ta tak i.

Dette er ingen enkel oppgave, men vi har i alle fall begynt på oppgaven.

Vi skal for det andre beskrive en del særegenheter ved det hebraiske språket, som ikke er likt med vår måte å tenke på. Dersom vi ikke får tak i språkets særegenheter, så er det opplagt at vi kommer til å gjøre mange feil, når vi skal forsøke å forstå språkets innhold. Vi skal ta for oss følgende forhold:

1.)  For det første må vi være oppmerksomme på det forholdet at hebraisk språk uttrykker HANDLING mer enn det uttrykker de abstrakte tankene. Gresk er filosofenes språk, mens hebraisk er handlingens språk. Marvin R. Wilson sier følgende om dette i sin bok: Vår Far Abraham. s.136-137: "Den handlings-sentrerte livsstilen til hebreerne er ofte gjenspeilet i den hebraiske setningsstrukturen… Hebreerne var hovedsakelig et aktivt og følsomt folk. Av denne grunn har deres språk FÅ ABSTRAKTE UTTRYKK.

Når jødene skulle uttrykke abstrakte tanker, brukte de uttrykk som var materielle eller fysiske. Jeg siterer fra Marvin R. Wilsons bok.s.137: "Vi skal gi noen eksempler for å illustrere dette punktet: "å se" er det samme som "å løfte opp øynene" (1.Mos.22,4.), "å bli sint" er "å brenne i ens neseborer", "å åpenbare" er "å åpne ens ører" (Rut 4,4.), "å ikke har medynk med" er "hårdhjertethet" (1.Sam.6,6.), "å være egenrådig" er "å være stivnakket" (Ap.gj.7,51.), "å gjøre seg ferdig" er "å omgjorde sine lender" (Jer.1,17.) og "å bestemme seg for å gå" er "å vende sitt åsyn mot" (Luk.9,51.)

I den hebraiske tankegangen legges det mer vekt på handlinger enn på læresetninger og dogmer. Gjerningene har en framtredende plass i jødedommen mens man i kristendommen har hatt en tendens til å se bort fra gjerningene på bekostning av troen. Det er ikke nok å tro, men troen må følges av gode gjerninger. Tro uten gjerninger er død tro.

I jødedommen var man ikke interessert i å utarbeide dogmer. Den eneste dogmen som jødene hadde, var Shema, og den er tatt rett ut ifra Tanach: "Hør Israel, Herren vår Gud. Herren er en." (5.Mos.6,4)

Jødedommen var heller ikke interessert i å bevise alle forhold. Når det gjaldt Guds eksistens, så var det for mange jøder et selvinnlysende faktum (aksiom), som ikke behøvdes å bli bevist. For jødene var Gud den som bestandig hadde vært til. Gud beskriver seg selv som: Jeg er. (2.Mos.3,14.) (Se mine bøker: Jødenes Konge. Bind 3: Kapittel: Messias er Herrens herlighet. Og Jesu Gjenkomst. Bind 4: Kapittel: Guds navn i Tanach.)

2.)  For det andre beskriver ikke jødene Yhvh i abstrakte uttrykk. De beskriver Yhvh med MENNESKELIGE EGENSKAPER, som for eksempel "arm", "ansikt", "høyre hånd" og "Guds finger".

Det er blitt sagt at kristendommen er mer interessert i hva man tenker, mens man i jødedommen er mer interessert i hva man gjør. Gresk og kristen tankegang er derfor mer interessert i læresetninger enn det jødedommen er.

Jeg siterer fra Marvin R.Wilsons bok.s.138: "Den jødiske antropolog Raphale Patai har observert at på grunn av at jødene liker det konkrete og forsøker å unngå det abstrakte, så var ideen om å formulere læresetninger fremmed for dem. I hebraisk tankegang er hovedsaken i sann Guds-frykt bundet først og fremst til et forhold og ikke til en læresetning."

Hovedsaken i den jødiske tenkemåten er forholdet til Gud og nesten, ikke hva man tror om Gud. Bønn blir det viktigste i jødenes forhold til Gud og gode gjerninger blir det viktigste i deres forhold til sine medmennesker.

3.)  For det tredje er ikke jødene vant til den måten som vi tenker på. Vi tenker i logiske sammenhenger, der den ene tankerekken bygger på den andre og fører fram til et logisk svar. Jødene derimot tenker i tankerekker som innbyrdes kan være MOTSRIDENE med hverandre. Mens vi tenker i logiske "steg", tenker jødene logiske "blokker". Jeg siterer fra Wilsons bok. s. 150: "Denne tenkemåten skaper en mengde av paradokser eller til og med motsigelser i og med at en "blokk" står i spenning og ofte i ulogisk forhold til den andre "blokken".

Noen av disse vanskene kan løses ved at den ene "blokken" beskriver en problemstilling, som er sett ut fra Guds synspunkt, mens den andre "blokken" sees ut fra menneskets synspunkt.

4.)  For det fjerde må vi være oppmerksomme på de HEBRAISKE IDIOMATISKE UTTRYKKENE. Et idiom er en uttrykksmåte som er typisk for et språk. Det hebraiske språket har mange idiomer. En av de vanskeligste tingene en oversetter eller en leser har, er når de skal oversette de hebraiske idiomene.

På grunn av disse idiomatiske uttrykkene, så kan visse fortellinger fra Bibelen være vanskelige å forstå, dersom vi ikke er oppmerksom på dette. "Å ha et ondt øye" betyr "å være grådig". (Mat.6,19-24.)

En bonde som ikke skar åkeren sin ut til de ytterste kanter, men overlot det til de fattige, ble beskrevet som en god mann. Han hadde "et godt øye". (3.Mos.19,9-10.) Den som gjorde det motsatte hadde "et dårlig øye".

Jesus brukte de hebraiske idiomene i sine mange lignelser og fortellinger. Et menneske med "et ondt øye" var derfor ikke åndelig interessert, men vedkommende var mer interessert i det materielle og rikdommen. Han fikk "mammon" til Gud og ikke jødenes Yhvh til Gud.

5) For det femte må vi også være oppmerksomme på det forholdet at mange av de ny-testamentlige Skriftene sannsynligvis er SKREVET PÅ HEBRAISK. Senere er de blitt  oversatt til gresk. På denne måten får oversetterne et stort problem, for de må oversette den første oversettelsen til et fremmed språk. Man merker at mange av de greske Skriftene har en jødisk uttrykksmåte og setningsoppbygging.

6.)  For det sjette er oversettelsen av Bibelen ofte MISVISENDE og UKORREKT på grunn av at oversetterne ikke har nok kunnskaper om det hebraiske språket. Vi skal ta med et eksempel på dette fra Luk.22,56-62. Den "hanen", som ikke skulle gale før Peter hadde forrådt Jesus tre ganger, var ingen vanlig "hane", for det var forbudt for jødene å ha haner, fordi de var urene fugler, men det var den "presten" som hadde til oppgave å låse templets dører om kvelden og åpne dem om morgenen. Han ble kalt for "gaver" på hebraisk, og det er oversatt med "tempelutroper".

Hver morgen så ropte han ut 3 setninger, og de var følgende:

a) "Alle prestene skal gjøre seg ferdig til ofringene."

            b) "Alle levittene må gå til sine stasjoner."

c) "Alle jøder må komme til Guds-tjenesten."

Disse tre utropene skulle presten gjenta tre ganger. Det var ikke "hanen", som skulle gale tre ganger, før Peter hadde forrådt Jesus, men det var tempel-utroperen, som ikke fikk tid til å rope disse tre setningene tre ganger, før Peter skulle forråde Jesus.

 Tingvoll den 26-02-04.

Oskar Edin Indergaard.