GUDS RIKET I ISRAEL.

Jødiske lærde Yacov Rambsel har nylig funnet ut at et av Guds Navn Jehova inneholder koden til lysets hastighet, de hebraiske bokstavene inneholder tall verdi der tiden ikke lenger eksisterer ( evigheten) Kunnskapen skal bli stor i den siste tid på alle områder. E = mc/2

Yacov Rambsel

Oskar Edin Indergaard.skriver om dette i sin bok Jesu Gjenkomst bind 1 side 191. Bibelens tallsymbolikk og matematiske mønster.

Daniel 12-4

Og du, Daniel, gjem disse ord og forsegl boken inntil endens tid! Mange skal granske den, og kunnskapen skal bli stor.


INNHOLD
Side
De 5 første frelsestidshusholdninger 9
Messias som forsoner og konge 31
Guds-riket i det Gamle Testamente 46
Gudsriket idet Nye Testamente 55
Det første tilbudet om opprettelsen av Guds-riket i Israel 81
-Guds-rikets hemmeligheter 86
Gudsrikets åndelige historie 100
Teologene på Jesu tid 107
Hvor lenge varte det første tilbudet
om opprettelsen av Guds-riket i Israel 118
Hva er 'Jødekristendommen?" 141
Guds-riket i Israel 155
Trengselstidens tempel 165
Jesu gjenkomst og templet på Sion 171
Det nyoppbygde Jerusalem i Israels land 194
Israels land i rikets tid 199
Dobbeltbekken 205
Jesus som yppersteprest og konge 212
De troende skal styre sammen med Jesus 226
Jesu forhold til jødene 247
1 000-års-riket er den store fredstiden


DE 5 FØRSTE FRELSESTIDSHUSHOLDNINGER

Gud har delt inn menneskets historie og sitt skaperverks historie i 7 tidshusholdninger. En tidshusholdning er en bestemt periode i menneskenes historie hvor et bestemt styrings- eller frelses-prinsipp er rådende og framtredende. Dette prinsippet er gitt av Gud, og det fører til Gud, dersom menneskene vil lyde og lytte etter det prinsippet.
I tillegg til dette kan det også være flere prinsipper i en og samme periode, for prinsippene faller ikke som sådanne bort, men de blir med fra den ene til den andre perioden. Til tross for dette, så er det likevel et som er hovedprinsippet.
Grunnen til at Gud gir menneskene etiske prinsipper, er at han vil at de skal komme til ham og få del i frelsen som Jesus tilvandt oss alle sammen på Golgata. Dessuten, dersom menneskene ikke vil lyde prinsippene, så skal Gud bruke prinsippene til å dømme menneskene, for Gud er en rettferdig Gud.
I og med at verden ligger i det onde, og Satan er aktiv overfor menneskene, så vil det vise seg at frelses-prinsippene for de aller fleste menneskers vedkommende blir til bedømmelse og fordømmelses-prinsipper. Det som i utgangspunktet var et frelses-tilbud, vil vise seg å være et tilbud til fortapelse. MENNESKENE VIL MØTE IGJEN FRELSESTILBUDENE PÅ DOMMENS DAG.
Dessuten vil Gud gi menneskene disse etiske prinsippene i fullt mål, for han er en rettferdig Gud, og han vil gi menneskene alle muligheter til å bli frelst. I sin visdom og allmakt har han i de forskjellige tidshusholdninger gitt oss alle tilbud og prinsipper som det går an å gi. Menneskene kan derfor ikke anklage Gud på dommens dag og si at de ikke har fått alle muligheter til frelse av Gud. Det har de nemlig fått. På dommens dag vil derfor alle bøye seg for Jesus og ta imot sin rettferdige dom, som lyder enten frifinnelse eller fortapelse.
Vi kan også føye til og være oppmerksomme på at alle 7 tidshusholdninger ender med Guds dom over menneskene. Før Gud kan gi slekten et nytt frelses-prinsipp, så må han sanere det som er ondt. Menneskene får dermed en ny start etter hver dom

Vi skal kort gå igjennom de forskjellige tidshusholdninger og se på hovedprinsippene.

For det første har vi uskyldighetens tidsperiode i Edens hage. Den er beskrevet i 1. Mos. 1, 28 - 3, 13 og varte fra skapelsen til menneskets fall. Hovedprinsippet i denne perioden var at mennesket var uten synd og hadde god samvittighet overfor Gud. Vi vet at de talte med Gud, og de kunne se Gud slik som han er. I Edens hage sluttet Gud den første pakt med Adam og Eva.

I denne periode levde menneskene i uskyldighet overfor Gud, hverandre og dyrene. Vi pleier å kalle denne perioden for USKYLDIGHETENS TIDSHUSHOLDNING. Men som vi vet, endte også denne perioden med at menneskene fall i synd, og de drog også resten av skaperverket med seg inn i syndens sfære.

I og med at menneskene falt i synd og valgte Satan framfor Gud, så fikk dette betydning for alle mennesker. Vi vet at den enes fall førte til fordømmelse av alle mennesker, men Jesus som den andre Adam opprettet dette fallet. "Altså: likesom den ens fall ble til fordømmelse for alle mennesker, således ble også ens rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker, for likesom de mange er blitt syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange bli rettferdige ved den enes lydighet." (Rom. 5, 18-19)

I dette fallet fra menneskenes side ble også jorden og menneskene tatt fra Jesus for en stund som hans rettmessige eiendom. Satan og de onde ånder fikk himmelrommet som sitt oppholdssted, og hersker over jorden og de fleste mennesker, som er blitt deres lydige undersåtter. Derfor er også Satan rettmessig blitt kalt for "denne tidsalderens gud" (2. Kor. 4, 4) og "denne verdens fyrste." (Joh. 12, 31)
I fallet fikk Satan også nøklene til dødsriket, slik at ingen kunne forlate det etter sin død. Også de troendes sjeler ble holdt innesperret der. Det skjedde også en forandring med dette etter at Jesus hadde sonet all verdens synd og stått opp fra de døde. Ved denne gjerning brøt han seg gjennom dødsrikets sperringer og tok fra Satan nøklene til dødsriket, slik at han ved sin himmelfart kunne overføre de frelste sjeler i dødsriket til sin egen himmel - hvor de nå ærer Gud og venter på oppstandelsen og forvandlingen av de andre troende døde. "Frykt ikke! jeg Jesus) er den første og den siste og den levende, og jeg var død (virkelig død), og se jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og til dødsriket. (Joh. Ap. 1, 18) Derfor sier Skriften: Han for opp i det høye (til himmelen) og bortførte fanger, (troende sjeler som var innesperret i dødsriket), han gav menneskene gaver (mange gaver)." (Ef. 4, 8)
Før menneskene ble utdrevet fra Edens hage, opprettet Gud en ny pakt med dem og gav dem et løfte om at en frelser skulle komme i slekten. Dette løftet er gitt til alle mennesker, overalt og til enhver tid. Dette er løftet om kvinnens sæd (Jesus) som skal knuse slangens (Satans) hode. "Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din sæd og hennes sæd den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl." (1. Mos. 3, 15

Den andre tidshusholdningen er SAMVITTIGHETENS TIDSHUSHOLDNING. Den er beskrevet i 1. Mos. 3, 23 - 7, 23. Den strekker seg fra de første menneskers fall og til syndfloden, og varte i ca. 650 år. I denne perioden var det samvittigheten som skulle være den moralske veiviser for menneskene. Guds stemme i hvert enkelt menneske skulle være det moralske lys som menneskene skulle leve etter.
I tillegg til dette hadde de naturligvis de andre bevisene på Guds eksistens som var tilgjengelige på den tid. Det var selve skaperverket, opprettholdelsen av det og løftet om frelseren som skulle komme.
Men det viste seg at samvittigheten alene heller ikke kunne hamle opp med synd og fristelse. Vi vet fra Bibelen at menneskenes ondskap var stor, og at de aller fleste var onde helt igjennom. Ja, menneskenes døtre inngikk til og med seksuelle forbindelser med de falne engler, slik at det ble født unormalt store barn - barn som Gud ikke hadde skapt, men som var utenom hans skapelsesplaner. Vi skal ikke se bort ifra at dette var Satans plan om å grunnlegge en ætt som i sin tid kunne fordrive og ta livet av menneskene, som er Guds skapninger. "Da nå menneskene begynte å bli tallrike på jorden, og de fikk døtre, så Guds sønner (de falne engler) at menneskenes døtre var vakre, og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til. Da sa Herren: Min Ånd skal ikke dømme blant menneskene til evig tid, for sin valfarelses skyld er det kjød, og dets dager skal være 120 år. I de dager var kjempene på jorden og likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, og de fødte dem barn, det er de veldige fra fordums tid, de navnkundige. Og Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertets tanker og påfunn bare var onde den hele dag." (1. Mos. 6, 1-5)
På den andre siden må vi også være oppmerksomme på at vi ved siden av denne onde slekt og denne onde utvikling også hadde en god utvikling og en god slekt. Det er den slekt som ville bøye seg for samvittighetens stemme i hjertet og tilbe og ære Gud. Fra den andre tidshusholdningen vil menneskeheten være delt med hensyn til det å kjenne Gud. Den ene delen er Satans og fortapelsens barn, men den andre delen er frelsens og Guds barn. "Og Set fikk en sønn og kalte ham Enos. PÅ DEN TID BEGYNTE DE Å PÅKALLE HERRENS NAVN." (1. Mos. 4, 26)
"Men Noah fant nåde for Herrens øyne. Dette er historien om Noah og hans ætt: Noah var en rettferdig og ulastelig mann blandt sine samtidige, Noah vandret med Gud." (1. Mos. 6, 8-9)

På grunn av synden i verden angret Gud på at han hadde skapt menneskene og gjorde beslutning om at han ville utrydde alt liv, som han hadde skapt, og derfor lot han det regne i 40 dager og 40 netter, og han holdt vannet over jorden i 150 dager. Det var bare 8 mennesker som ble i live etter den såkalte syndfloden. Dette var en kraftig beskjærelse av skaperverket og en ny start for menneskene.

Synde floden av Francis Darby.

Gud inngikk en ny pakt med Noah. Dette er den 3. store pakt som Gud inngikk med menneskene. (1. Mos. 9, 1-17) Denne pakten angår alle mennesker. I denne får menneskene beskjed om å bestyre skaperverket på vegne av Gud - en beskjed de for øvrig også fikk i Edens hage. I denne pakten er det en del regler, som jeg ikke her skal komme inn på,De

 syv Noakittiske Bud Engelsk

 men vi kan legge merke til at pakten også inneholder et løfte fra Guds side, og det er at han aldri mer vil la menneskene omkomme i en vannflom. Dette løftet har Gud holdt, og det vil han også holde. Neste gang han vil utrydde menneskene, så vil dette skje i trengselstidén på 7 år, som vil komme over jorden, og som vi nå ser konturene av i det som skjer i verden i dag, både ved at en del av jødene er kommet tilbake til

Eretz Israel, og ved at vi har de øvrige endetidstegn. Av slike tegn vil jeg bare kort nevne følgende:

1) "Fikentreets tegn."
2) "Lovløshetens tegn."
3) "Frafallets tegn."
4) "Det umoralske tegn."
5) "Krig og rykter om krigs-tegnet."
6) "Antisemittismens tegn."
7) "Fredstegnet."
8) "De store sammenslutningers tegn."
9) "Tidstegnet."
10) "Antikristens tegn."

Den 3. tidshusholdningen er beskrevet i 1. Mos. 8, 20 - 11, 9 og blir kalt for TIDSHUSHOLDNINGEN FOR MENNESKELIG ØVRIGHET OG STYRE. Den varte fra syndfloden og til Babels forvirring, som er en periode på ca. 450 år.
I denne perioden skulle menneskene få lov til å styre hele skaperverket helt for seg selv uten innblanding fra Guds side. De fikk også anledning til å ta liv, både av mennesker og av dyr. Mennesket ble derfor satt som hersker over resten av skaperverket.
I tillegg til dette ble det også bedt om å bebo hele jorden og legge den under seg. De tok også fatt på dette oppdraget, men da de kom til Sinear (Babylon), så ville de stanse opp der og bygge seg en by og et tårn , som de skulle bruke til avgudsdyrkelse. "Og hele jorden hadde ett tungemål og ens tale. Og da de drog fram mot øst, fant de en slette i landet Sinear, og de bosatte seg der." (1 Mos. 11, 1-2)
På grunn av at de var ulydige mot det oppdraget som de hadde fått, så grep Gud selv inn, ødela deres avgudstempel, forvirret deres språk, slik at de ikke lenger forstod hverandre og spredte dem med tvang utover hele jorden. "Og Herren sa: Se, de er ett folk, og ett tungemål har de alle, dette er det første de tar seg fore, og nå vil intet være umulig for dem, hva de så får i sinne å gjøre. La oss (den treenige Gud) stige ned der og forvirre deres tungemål, så den ene ikke forstår den andres tungemål. Så spredte Herren dem derfra over hele jorden, og de holdt opp med å bygge byen." (1. Mos. 11, 6-8)
Det prinsippet at menneskene skulle styre verden på vegne av Gud, gikk heller ikke, og Gud sendte dem ut i verden, til sine egne gjøremål. Det viser seg at Gud ikke kan styre ved hjelp av menneskene. Prinsippet er prøvd i flere tusen år allerede, og nå står vi på randen til den 3. verdenskrig, som sannsynligvis vil bli mer ødeleggende enn den forrige verdenskrig. Menneskene har ikke styrt verden for Gud. De har derimot
styrt den for sin egen herre og mester, nemlig Satan.Nasjonene og verdensrikene er i opposisjon til Gud, og derfor så har vi også all ufreden i verden.
I 1000-års-riket for Israel som vi også nærmer oss, vil Gud opprette dette styret nok en gang. Men denne gang er det Menneskesønnen selv som skal være styreren og herskeren - ut ifra Israel og Jerusalem. Troende jøder og troende hedninger vil delta i det verdensvide styret, og Satan og de onde ånder skal være fengslet i avgrunnen i 1000 år. Det skal bli en fredstid uten like i denne tiden. Det skal vise seg at prinsippet fra den 3. tidshusholdningen er godt, men på grunn av syndefallet er menneskene svake, og hverken vil eller kan være Guds lov lydige.
Etter den 3. tidshusholdningen, så lot Gud menneskene vandre sine egne veier, enda han ikke lot seg uten vitnesbyrd overfor dem. Han hadde ikke glemt dem, men han kunne ikke satse på å mestre hele menneskeheten på en gang. "han som i de fremfarne tider lot alle hedningefolkene vandre sine egne veier, enda han ikke lot seg uten vitnesbyrd, idet han gjorde godt, gav dere regn og fruktbare tider fra himmelen, og mettet deres hjerter med føde og glede." (Ap.gj. 14, 16-17)
I den 4. tidshusholdningen gjorde Gud noe nytt. I stedet for å forsøke å beherske hele menneskeheten tok han seg ut et menneske av hedningeætt, nemlig Abraham, og ønsket å forme ham og hans ætlinger etter sin vilje. Denne husholdningen strekte seg fra Abrahams kall og til lovgivningen på Sinai, og den er beskrevet fra 1. Mos. 12, 1 - 2. Mos. 19, 8. Den strekker seg over en periode på ca. 450 år.
Denne husholdningen kaller vi for LØFTETS TIDSHUSHOLDNING, for i dette tidsrommet gav Gud Abraham og hans ætlinger, det senere jødefolket, en rekke løfter, uten at han stilte noe som helst vilkår til dem. Dette har Gud anledning til, for han eier hele jorden, og han gjør med sitt som han vil. Dette prinsippet kjenner vi forøvrig godt til vi som lever i den Hellige Ånds tidshusholdning, for det er selve nådeprinsippet, og det går ut på at en kan få alle ting gratis - uten vilkår. Det eneste vilkår som Gud setter er at en bøyer seg og tar imot tilbudene. På denne måten ser vi at den 4. tidshusholdningen er temmelig lik den tidshusholdningen som vi har i dag. Vi kan si at DEN 4.TIDS-HUSHOLDNING ER NÅDENS TID PÅ EN SPESIELL MÅTE I GAMMEL-TESTAMENTLIG TID.
Ved at Gud gikk inn i menneskeslekten og tok seg ut sin egen mann -
Guds mann på jorden - og sitt eget folk - Guds folk i verden, så er dette en redningsaksjon til hele menneskeheten fra Guds side. Dette er også skjult for de fleste mennesker i dag at jødene er Guds utvalgte folk på en spesiell måte, at Israel er Guds land, og at Jerusalem er Jesu hovedstad. Da de ikke ser dette, så forsøker de heller å ødelegge for jødene. Ethvert anslag mot jødene og Israel er i sin ytterste konsekvens et forsøk fra denne verdens fyrste på å ødelegge for Guds folk og Guds planer med verden. Bak anslagene og beskyldningene mot jødene står Satan selv, og han skyver sine egne leiemordere foran seg for å begå voldsgerninger mot Israel. Dette ser vi tydelig i dag også

Hva som gjelder løftene, så må vi bare kort nevne at jødene fikk løfter om landet (Kana-ans land) og løfte om at frelseren skulle komme fra dette folket. "Den dag gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt gir jeg dette landet, fra Egyptens elv like til den store elv, elven Frat (Eufrat)." (1. Mos. 15, 18)
Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne, og i deg (i Jesus) skal alle jordens slekter velsignes." (1. Mos. 12, 3)

På samme måte som hedningene feilet og ikke ville gå på Herrens veier, slik var det også med jøde-folket. På samme måte som hedningene delte seg i 2 leirer, hvor den minste leir ville følge Herren og hans påbud og anvisninger, slik var det også med jøde-folket. De fleste av dem ville gå sine egne veier og leve uten Gud og uten håp i verden. Det viser seg at det som er født av kjød det er kjød, og det hverken kan eller vil være Guds lov lydig. Det derimot som er født av Anden, det er And, og det vil gjerne være lydig overfor Gud.
Gud handler bestandig med levningen eller resten. Det gjelder både blant hedningene og blant jødene. DET ER LEVNINGEN SOM TELLER FOR GUD. De andre er bare med i vandringen i et kort jordeliv, og så går de til dødsriket for å vente på dommen. Levningen derimot, de som ville være lydige i tidshusholdningene, de har bare pause hos Faderen og venter på at han skal koble dem inn i styresammenhengen igjen i Guds-riket, som vil komme i Israel.
Utgangspunktet for dette riket er Israel, hovedstaden i riket er Jerusalem og frelseren er Jesus. I den fjerde tidshusholdning ble dermed basis lagt for at riket kunne komme. Seirene var dermed vunnet fra Guds side, og Satan kunne ikke mer forstyrre hans hovedplaner.

At dette er riktig, ser vi også av det som senere skjedde, både me jødene og med Jesus. Ingen er i stand til å utrydde jødene, enda det h vært gjort mange forsøk på det opp igjennom tidene.GUD BESKYTTER SITT FOLK.

Hva som gjelder Jesus, så kjenner vi godt til hans historie. Da Satan og de onde ånder trodde at de hadde tatt knekken på ham, på et korset på Golgata, da seiret han fullstendig over dem..Da han var svakest,i hagen og på korset, da var han sterk, for Gud kom og gav ham styrke Han var hos en rik mann (Gud) i sin død.

Det som skjedde på Golgata for snart 2000 år siden, anser jeg som det største som har skjedd, både i verdenshistorien og i frelses-historien. På Golgata fikk Satan banesåret, og han lever nå i sin egen forgjengelig het og sitt eget nederlag, og vet at Jesus har vunnet en knusende seier over ham. "Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, idet han viste seg som seierherre over dem på korset." (Kol. 2, 15)

Vi ser fram til at den tid også kommer at han og de onde ånder skal kastes ut av lufthimmelen og ned på jorden, og til den tid da det skal være slutt på Satans gjerninger for godt. "Og han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for 1000 år." (Joh. Ap. 20, 2.)

"Og når de 1000 år er til ende, skal Satan løses av sitt fengsel. Og han skal gå ut for å forføre de folk som bor ved jordens fire hjørner, Gog og Magog, for å samle dem til strid, og deres tall er som havets sand. Og de drog opp over den vide jord og kringsatte de helliges leir og den elskede stad (Jerusalem). OG ILD FALT NED FRA HIMMELEN OG FORTÆRTE DEM." (Joh. Åp. 20,7-9)

Som alle andre tidshusholdningene ender med dom, så gjorde også den 4. det. Av alle de jøder som var over 20 år (myndige), ved utgangen fra Egypt, så var det bare Josva og Kaleb, som ble funnet verdige til å komme inn i løftes-landet. De andre ble utryddet enten på vandringen til Sinai eller på vandringen i ørkenen i 40 år. Ikke engang Guds tjener, Moses, som blir ansett som den største profeten som har levd, fikk anledning til å komme inn, fordi han en gang ved Meribas vann hadde vært ulydig mot Herren. (4. Mos. 20, 11-12)

Etter at jødene hadde bodd 400 år i Egypten, var det Guds vilje at de skulle ut av dette landet, for å innta løftes-landet. På veien til løftes- landet, så gav Gud dem sin lov ved Sinai, og de tok imot loven med glede og forferdelse. De var glade for at Messias fulgte med dem på veien, men også forferdet når Gud åpenbarte seg for dem på Sinai-fjellet. Herrens herlighet var i skyen på Sinai-fjellet. "Så skjedde det den tredje dag da morgenen brøt fram, da tok det til å tordne og lyne, og det la seg en tung sky over fjellet, og det hørtes en sterk basunlyd (Guds basun), da skalv alt folket som var i leiren. Men Moses førte folket ut av leiren til møte med Gud, og de stilte seg nedenfor fjellet. Og hele Sinai berg stod i røk, fordi Herren var steget ned på det i ild, og røken av det steg opp som røken av en ovn, og hele fjellet skalv. Og basunens lyd tok til og ble sterkere og sterkere. MOSES TALTE, OG GUD SVARTE HAM MED LYDELIG RØST. Og Herren steg ned på Sinai berg, på fjellets topp, og Herren kalte Moses opp på fjellets topp og Moses steg opp." (2. Mos. 19, 16-20)

"OG HERRENS HERLIGHET HVILTE PÅ SINAI BERG, og skyen skjulte det i 6 dager, den 7. dag kalte han på Moses midt ut av skyen. Og Herrens herlighet var å se til for Israels barns øyne som en fortærende ild på fjellets topp. Og Moses gikk midt inn i skyen og steg opp på fjellet, og Moses var på fjellet i 40 dager og 40 netter." (2. Mos.
24, 16-18)

Ved Sinai-fjellet fikk jødene loven, som bestod både av de 10 bud
(2.Mos. 20, 1-26), lovene som angikk det sosiale liv (2. Mos. 21, 1-4)
og de lovene som angikk gudstjenesten i tabernaklet og senere i templet. (2. Mos. 24, 12 - 31, 18)
Ved foten av Sinai-fjellet begynte den 5. tidshusholdningen, og den står omtalt i Bibelen fra 2. Mos. 20, 1 - Ap.gj. 1, og omhandler tiden fra lovens inntroduksjon til den Hellige Ånds komme på pinsefestens dag. Denne tidshusholdningen varte i ca. 1500 år, og blir kalt LOVENS TIDSHUSHOLDNING.
Etter at menneskeheten hadde vært ulydig mot Herren - helt fra skapelsen av - så ville han nå vise dem sin egen renhet og hellighet og deres egen utilstrekkelighet og skyldighet overfor Gud ved å gi jødene loven. Det vil si det var ikke bare jødene som fikk loven. I deres følge ut ifra Egypt var der også en mengde fremmede som fulgte dem. Disse kan da representere hedningefolkene. Det var ikke bare jødene som skufle holde loven. Alle som kom i berøring med den av hedningefolkene, ble bundet til å holde den, men i og med at Gud på en spesiell måte handlet med dette folket, så var det gjennom dem at loven ble introdusert.
Hva som gjelder utvelgelsen av Abraham og jødene til å bli Guds folk så ligger dette utenom vår kompetanse til å si noe om. Vi vet at Gud utvelger hvem han vil til å bli det som han selv har bestemt i sitt eget rike, og sine kall, nådegaver og løfter det angrer Herren ikke på.
Dessuten så vet vi at det som Herren gjør, det er rett. Da han utvalgte jødefolket til sitt eget folk, så var det en rett avgjørelse, og den står fast til evig tid. Dette at Gud tok seg ut et eget folk på en spesiell måte, betyr ikke at han ikke bryr seg om de andre folkene. Han bryr seg om dem like mye som jødene, men da de aller fleste av hedningene ikke ville lyde Guds røst i frelses-manifestasjonene i tidshusholdningene, så måtte han ta seg ut sitt eget folk.

Vi kan også si det slik: At på grunn av sin kjærlighet til hedningefolkene og sine løfter til dem, f.eks. om frelseren som skulle komme, så ville han gjennom jødefolket og Jesu fødsel sørge for at også hedningene fikk del i denne frelsen. UTVELGELSEN AV JØDEFOLKET TIL SITT EGET FOLK, ER DERFOR IKKE EN TILSIDESETTING OG UTEGLEMMING AV HEDNINGENE, MEN DEN ER DERIMOT EN FRELSES- OG REDNINGSAKSJON FRA GUDS SIDE,
også overfor hedningene. Ved at Gud tok seg ut sitt eget folk, så koblet han hedningene inn igjen i frelses-sammenhengen. GUD VET HVA HAN GJØR.

Hva som gjelder utvelgelsen, så ligger den i Guds råd og Guds forutbefattede beslutning, og vi vet at jødefolket ikke ble uttatt fordi de var et stort, mektig og sterkt folk. Det ble derimot uttatt fordi det var et lite folk, som ikke kunne stole på egne krefter i sin vandring. Vi vet at i vår skrøpelighet, der fullendes Guds kraft. Vi vet at når vi er svake, da kan Gud rå med oss, og da blir vi sterke i hans kraft. Slik er det også med jødene: De skal være stille og Herren skal stride for dem. "For et hellig (utskilt fra hedninge-folkene) folk er du for Herren din Gud, deg har Herren din Gud utvalgt av alle de folk som er på jorden, til å være hans eiendomsfolk. Ikke fordi Dere var større enn alle andre folk, fant Herren behag i dere, så han utvalgte dere, for dere er de minste blandt alle folk, men fordi Herren elsket dere, og fordi han ville holde den ed han hadde svoret deres fedre, derfor førte Herren dere ut med sterk hånd og fridde deg ut av trælehuset." (5. Mos. 7, 6-8)

Etter at jødefolket hadde vandret i 3 måneder, fra Egypt til Sinai, så gav Herren dem sine lover der, men vi skal likevel legge merke til det forholdet at de allerede før Sinai - ved Mara, - fikk en lovgivning av Gud og en forsmak på Guds lover. Dette var naturligvis gjort fra Herrens side forat de skulle kunne vurdere om de ville holde seg til Guds lover, eller om de syntes at disse var for vanskelige å holde. Gud måtte gjøre dette, for dersom han hadde ventet til jødefolket kom til Sinai, så hadde ikke dette villet bli et frivillig valg fra jødenes side. Inntrykkene fra Sinai var så overveldende for folket at de hadde måttet svare ja på Guds tilbud i alle fall.
Vi forstår at Gud vil ikke tvinge sine tilbud inn på noen, og når jødene sa ja til Guds tilbud ved Sinai, så var denne avgjørelsen tatt på frivillig grunnlag og etter overveielse, for de fikk kjennskap til Guds lover allerede ved Mara. "Og han (Moses) ropte til Herren, og Herren viste ham et tre, det kastet han i vannet, og vannet ble godt. DER SATTE HAN (GUD) DEM (JØDEFOLKET) LOV OG RETT OG DER PRØVDE HAN DEM, og han sa: Dersom du hører på Herren din Guds røst, og gjør det som er rett i hans øyne, og gir akt på hans bud, og holder alle hans forskrifter, da vil jeg ikke legge på deg noen av de sykdommer som jeg la på egypterne, for jeg er Herren, din lege." (2. Mos. 15, 25-26)
Vi skal også være oppmerksomme på det forholdet at jødefolket ikke hadde behøvd å ta imot loven ved Sinai, for Gud kunne ikke tvinge den innpå folket, men da de gjorde det, så gjorde de det av egen fri vilje og av egen fri overbevisning om at dette var det beste for dem. Ved Sinai ropte de høyt flere ganger at de ville ha loven, og at Moses skulle være mellommannen mellom dem og Gud. "Da svarte folket, alle som én og sa: Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre.Og Moses bar folkets ord tilbake til Herren." (2. Mos. 19, 8)

Loven ble gitt for å vise alle mennesker deres utilstrekkelighet i frel-
ses-spørsmål. Loven gir uttrykk for Guds vilje, og vi vet at den som oppfyller loven, han skal frelses ved den, men vi vet også at ingen greier å OPPfylle lovens krav. Av dette følger naturlig at ikke noe menneske greier å frelse seg selv ved sine egne bestrebelser Loven peker derfor på en stedfortreder som kan oppfylle loven i alle menneskers sted. Loven peker på frelseren, som ble lovet allerede ved fallet i den første tidshusholdningen. LOVEN PEKER PÅ JESU KOMME, DØD OG OPPSTANDELSE.

Loven peker dessuten ikke bare på Jesu fornedrelse, men også på hans komme som kongen i riket for Israel. Når forsoningsgrunnlaget først var lagt, og når oppstandelsen fra de døde var fullendt, når himmelfarten var en realitet, og når Den Hellige Ånd var kommet, da stod riket for Israel i ferd med å komme til verden. Da ventet Jesus på at jødene skulle be ham om å komme tilbake, slik at han kunne opprette 1000-årsriket for dem.
Loven peker også på lovgivningen og Guds-tjenesten i 1000-års-rikets tid. Vi vet at loven på ingen måte skal falle bort, men at Jesus utdypet den i Bergprekenen (Matt. 5-7). I dette får vi en illustrasjon på lovgivningen i riket for Israel, hvor loven vil bli utvidet. Templet skal bygges opp igjen, og ofringene vil komme tilbake. Dette skal vi behandle senere.
Loven peker også på at jødene skal være prester og et hellig folk. Dette skal skje i fullt mål i 1000-års-riket. Da skal de, sammen med andre troende være Guds prester, både i Israel og utover i hele verden, og undervise hedningefolkene om loven og påse at de følger den - enten ved frivillighet eller ved tvang. I og med at det blir et rettferdig styre i 1000-års-riket, så skal kravene til menneskene, bade til de som tror og de vantro, settes mye høyere enn i dag.
Av dette ser og forstår vi at både løftets og lovens tidshusholdning peker fram mot riket for Israel, og vi forstår også at de forskjellige tidshusholdninger ikke bare ble gitt for å gi menneskene et variert tilbud om frelse.
I sitt dypeste vesen og sitt innerste innhold, så peker samtlige frelseshusholdninger, som vi til nå har behandlet, fram til riket for Israel, hvor også hedningene skal delta. Vi vet at Herren skal bygge Jerusalem og gjøre det til en lovsang på jorden i 1000-års-rikets tid. "På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere, aldri skal de tie, ikke den hele dag og ikke den hele natt. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro. Og gi ikke ham ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør det til en lovsang på jorden." (Esaias 62, 6-7)
Nå betyr loven ikke bare krav som blir satt til menneskene. Loven regulerer både forholdet mellom menneskene og forholdet mellom Gud og menneskene. Når menneskene holdt loven, så ville forholdet dem imellom bli bedre og livet og vandringen lettere, og til slutt ville Gud frelse dem inn i sitt rike.

Lovens krav er derfor bare en ytre anordning eller et middel. I SITT DYPESTE VESEN ER LOVEN ET EVANGELIUM, og det glade budskapet gikk ut på at den som etterlevde loven, den skulle få det bra i dette livet og arve evig liv etter døden. Det er jo akkurat det samme Jesus sier til sine disipler: At de i tiden skal ha alt det som de trenger, mens de i evigheten skal arve evig liv. "Jesus svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, uten at han skal få hundrefold igjen, nå her i tiden hus og brødre og søstre og mødre og barn og åkrer under forfølgelser, og i den kommende verden evig liv." (Mark. 10, 29-30)
Derfor ser vi at loven er hellig, god og rettferdig, og at evangeliet om frelse er lovens siktemål. Vi gjør vel i å være oppmerksomme på forskjellige evangelier i Bibelen. Dersom vi gjør det, så vil vi se at Bibelen inneholder mange forskjellige evangelier. De forskjellige frelsestidshusholdninger er også evangelier. Et evangelium betyr jo et godt budskap som fører til frelse.
Ved loven kom også forpliktelsen til folket fra Guds side. Sinai-pakten er en betinget nådepakt. Oppfyllelsen av den er betinget av at folket holder pakten. Når Gud ikke har kunnet gi jødefolket de velsignelser som er beskrevet i Sinai-pakten med sine mange aspekter, så har dette sin forklaring i det forholdet at Gud ikke kan oppfylle løftene, før folket er blitt lydige, og lydige blir de først i den store trengsel.
Gud har nå gitt jøde-folket bare en liten del av de løftene som han gav dem i gammel-testamentlig tid. Han vil gjerne oppfylle alle løftene, men mange av dem er bundet til forpliktelser. I en sum kan vi si at forpliktelsene ender opp i det forholdet at Gud vil at jødene skal bli frelst som folk. Når jødene en gang i framtiden bøyer seg for sin egen Messias, som er kommet for snart 2000 år siden, da er tiden kommet til at Gud fullt ut kan oppfylle løftene. VERDEN VENTER PÅ JØDENES OMVENDELSE. Etter at dette er skjedd, vil problemene i verden bli løst ved at mannen fra Nasaret kommer tilbake med himmelens skyer, for å opprette riket for Israel. Vi vet at denne tid nærmer seg, og at jødene også - mer og mer - blir oppmerksomme på Jesus. De sier at de vil ha ham tilbake fra diasporaen i kristenheten, og pusse ham ren for det smuss og de galne forestillinger som kirken har angående Jesus. I denne prosessen vil de også oppdage, at ikke alt som kirken har sagt om ham er galt. Hva som gjelder forsoningssiden ved Jesus, så har kirken sett rett. Hva som gjelder kongesiden ved Jesus, så har kirken sett galt. Jesus er både Guds offerlam og kongen som skal sitte på tronen i Jerusalem. Jesus er Messias, og MESSIAS ER OFFER, FORSONING OG KONGE I EN OG SAMME PERSON.
Vi må bare bøye oss for Guds visdom og Guds veier. Jesus er både Gud og mann i samme person. Hvilken dybde er det ikke i Ordet, og hvilken liflighet er det ikke i det profetiske ord. Vi må bare bøye oss for alt dette i tilbedelse og beundring. "For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren, som himmelen er høyere enn jorden, således er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker." (Esaias 55, 8-9)
O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud. Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier er. For hvem kjente Herrens sinn? eller hvem var hans rådgiver? Eller hvem gav ham noe først, så han skulle få verderlag igjen? For av ham og ved ham og til ham er alle ting, ham være æren i evighet. Amen." (Rom. 11, 33-36)
Hva som gjelder forpliktelsene som ble pålagt jødene, så kommer disse først og fremst til uttrykk i dekalogen eller de 10 bud. (2. Mos. 20, 1-26) Der sier Herren: Dere skal gjøre dette og hint. Dersom dere gjør det, så skal det gå dere godt. Dersom dere gjør imot mine bud og forskrifter, så skal det gå dere dårlig. Dette er lovens bud.
I de ubetingede løfter derimot sier Gud til folket: Jeg vil gjøre dette eller hint for dere. Dere skal få det gratis. Dere skal være stille, så kan jeg kjempe for dere.

Det er derfor stor forskjell på de ubetingede nådesløfter på den ene siden og lovens krav på den andre siden, men vi må være oppmerksomme på at loven også i sitt innerste vesen er løfter. De er basert på at folket oppfyller betingelsene. Nå vet vi imidlertid at kravene er for store og uoppnåelige til at noe menneske kan oppfylle dem, men vi vet også at det som var umulig for noe menneske å oppfylle, det har Gud selv oppfyllt, i og med at han sendte sin Sønn til oss, til vår jammer ned. Når vi ser kravene i lys av dette, er også målet for jødefolket innenfor rekkevidde. MÅLET ER JØDENES FRELSE. Jødene må gå den samme veien som alle troende mennesker, og både veien og målet er Jesus. Han står der ute i mørket og ute i framtiden og venter på sitt eget og utvalgte folk. De skimter ham nå, men det er ikke nok. En dag skal

han skinne for dem, slik at de forstår at han er den klare morgenstjerne og rettferdighetens sol, som skal gå opp over dette folket med legedom under sine vinger. "Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne dette for dere om menighetene, jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne." (Joh. Ap. 22, 16)
"Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol (Jesus) gå opp med legedom under sine vinger, og dere skal gå ut og hoppe som gjøkalver. (I 1000-års-riket)" (Mal. 4, 2)
I forbindelse med lovens inngåelse på Sinai - fikk jødene 5 generelle løfter, som er betinget av at de holdt loven. Ved siden av disse fikk jødene også andre løfter, men jeg vil ta disse 5 med her, for i disse kommer det tydelig fram at oppfyllelsen av dem er knyttet til betingelser. Her kommer det tydelig fram det forholdet: At dersom de gjorde dette eller hint, så skulle de oppnå det lovede. Disse 5 er følgende:
1) Dersom de aktet på Herrens bud, så skulle ikke Herren legge på folket de sykdommer som egypterne ble pålagt. "og han sa: Dersom du hører på Herren din Guds røst, og gjør det som er rett i hans øyne, og gir akt på hans bud, og holder alle hans forskrifter, da vil jeg ikke legge på deg noen av de sykdommer som jeg la på egypterne, for jeg er Herren din lege." (2. Mos. 15, 26)
2) Dersom de holdt pakten, så skufle de få være Herrens eiendomsfolk framfor alle andre folk. "Dersom dere nå lyder min røst og holder min pakt, da skal dere være min eiendom framfor alle folk, for hele jorden hører meg til." (2. Mos. 19, 5)
3) Dersom de holdt pakten, skulle alle jødene være et kongerike av prester, "Og Dere skal være meg et kongerike av prester . . ." (2. Mos. 19,6)
4) Dersom de holdt pakten, skulle de alle sammen være et hellig folk.
.... og et hellig folk." (2. Mos. 19, 6)
) Dersom de hørte etter den engelen som Gud sendte med dem, som var Jesus selv i sin pre-eksistens, så skulle det gå deres motstandere galt. "Se, jeg sender en engel foran deg for å vokte deg på veien og for å føre deg til det sted jeg har utsett for deg. Ta deg i vare for ham og hør på hans røst, vær ikke gjenstridig mot ham. Han skal ikke bære over med deres overtredelser, for mitt navn (Guds navn) er i ham. Men dersom du nå lyder hans røst og gjør alt det jeg sier, da vil jeg være en fiende av dine fiender og en motstander av dine motstandere. (2. Mos. 23, 20-22)


Dette forholdet kommer også til uttrykk i den nye pakten som Gud inngikk med jødefolket umiddelbart før de gikk inn i løftes-landet, etter 40 års vandring i Sinai-ørkenen. Dette var både en stadfestelse av pakten ved Sinai for den nye slekt av jøder som var født i løpet av vandringen, og det gjaldt også den nye pakten, som vi pleier å kalle for Palestina-pakten eller land-pakten. (5. Mos. 28-32) "Dette er den pakts ord som Herren bød Moses å gjøre med Israels barn i Moabs land, foruten den pakt han hadde gjort med dem på Horeb." (5. Mos. 29, 1)
I hele kap. 28 forela Moses for jødefolket både velsignelsene og forbannelsene. Dersom de holdt ordene og budene i pakten, så ville dette føre til velsignelse for dem, og dersom det motsatte skjedde, så ville dette føre til forbannelse. Jeg vil gi en kort oversikt over de forskjellige velsignelser og forbannelser som kommer til uttrykk i dette kapitlet. Detaljene kan leseren selv finne ut ved å lese kapitlet. "Dersom du nå hører på Herrens, din Guds røst, så du akter vel på å holde alle hans bud, som jeg gir deg i dag, da skal Herren din Gud heve deg høyt over alle folkene på jorden. Og alle disse velsignelser skal komme over deg og nå deg, så sant du hører på Herrens, din Guds røst." (5. Mos. 28, 1-2)
Velsignelsene er følgende:

1) De skal være velsignet både i byen og på marka. (v. 3)
2) De skal få godt avkom, både menneskene, dyrene og marka. (v. 4)
3) De skal få godt brød og god frukt. (v. 5)
4) De skal få både en god inngang (fødsel) og en god utgang (død)
(v. 6)
5) De skal slå sine fiender, som skal rømme for dem. (v. 7)
6) De skal få Herrens velsignelse i landet, Eretz Israel. (v. 8)
7) De skal bli til et hellig folk. (v. 9)
8) De skal bli til en redsel for alle folk på jorden. (v. 10)
9) De skal få overflod av alle ting. (v. 11)
10) De skal få regn av Herren, og de skal låne ut mat til mange folk.
(v. 12)
11)De skal bli gjort til hode for alle folk på jorden, og ikke til hale.
(v. 13)

Dette var velsignelsens tilbud som jødefolket fikk ved inngangen til landet, men de fikk også forbannelsens tilbud. De visste hva de gikk til,

men dessverre så valgte de aller fleste av dem forbannelsens tilbud, og Gud måtte straffe dem og sette til side velsignelsens tilbud til dem. Dette holder de nå på å få del i, men det er først i 1000-års-riket at de kan få velsignelsene fullt ut, for da har de gitt seg over til Gud som folk og som nasjon. Mange ting i frelses-historien venter på jødenes omvendelse og er avhengig av denne store begivenhet for at de kan oppfylles. 'Men dersom du ikke hører på Herrens, din Guds røst, så du akter vel på å holde hans bud og hans lover, som jeg gir deg i dag, da skal alle disse forbannelser komme over deg." (5. Mos. 28, 15):

1) De skal være forbannet i byen og på marka. (v. 16)
2) De skal få dårlig brød og dårlig frukt. (v. 17)
3) De skal få dårlig avkom, både menneskene, dyra og jorden.
(v. 18)
4) De skal få en dårlig fødsel og en dårlig død. (v. 19)
5) Herren skal sende forbannelse, forferdelse og trussel mot dem.
(v. 20)
6) Herren skal sende pest over dem og utrydde dem i landet. (v. 21)
7) Herren skal slå dem med sykdom og hete. (v. 22)
8) Jorden skal være tung å dyrke, og heten skal brenne dem. (v. 23)
9) Støv og sand skal falle ned på jorden som regn. (v. 24)
10) De skal ligge under for sine fiender, og de skal bli mishandlet av
alle rikene på jorden. (v. 25)
11) Deres lik skal bli til føde for fuglene og dyra. (v. 26)
12) De skal bli utsatt for de sykdommer som egypterne fikk. (v. 27)
13) De skal bh slått med vanvidd og blindhet. (v. 28)
14) De skal bli utsatt for undertrykkelse og utplyndring alle dager.
(v. 29)
15) De skal miste sine kvinner, sine hus og vingårder til andre. (v. 30)
16) Fienden skal ødelegge deres fe. (v. 31)
17) De skal miste sine sønner og døtre til fienden. (v. 32)
18) Frukten av deres arbeid skal fortæres av et fremmed folk. (v. 33)
19) De skal bli vanvittige av det syn som de ser. (v. 34)
20) De skal bh slått med uhelbredelige sykdommer. (v. 35)
21) Både de og deres konge skal bli bortført til et fremmed land, og
der skal de dyrke andre guder, stokk og stein. (v. 36)
22) De skal bli til en redsel, til et ordspråk og til en spott blant alle

de folk Herren fører dem til. (v. 37)
23) Gresshoppene skal spise opp avlingene. (v. 38)
24) Makken skal spise opp vindruene for dem. (v. 39)
25) Oljetrærne skal ikke gi avling. (v. 40)
26) Deres sønner og døtre skal måtte gå i fangenskap. (v. 41)
27) Gresshoppene skal ete opp avlingene på trærne og på jorden.
(v. 42)
28) Den fremmede som bor i landet, skal få større rang enn jødene.
(v. 43)
29) Den fremmede skal bestemme over jødene. (v. 44)
30) De skal måtte tjene sine fiender, og fienden skal legge et jernåk
på dem og ødelegge dem. (v. 48)
31) Herren skal føre et folk som kommer langt borte ifra over jødene. Dette folket kommer fra jordens ende, kommer flyvende som en ørn og har et fremmed språk. De bryr seg ikke om de gamle og har ikke medynk med de unge. De skal ødelegge både barn, dyr og avlinger og ikke overlate noe til jødene. (v. 49-51)
32) Denne fienden skal, kringsette jødene i alle deres byer. (Denne profetien har gått i oppfyllelse flere ganger i jødenes historie bl. a. under Nebukadnesar den 2.s og Romernes inntagelse av Israel. I endetiden vil den skje nok en gang. Antikrist skal også innta landet og Jerusalem). (v. 52)
33) I disse beleiringene skal jødene ete sine barn og sine fostre. Dette har også skjedd i begge de beleiringene som vi har nevnt ovenfor, og det vil også skje i endetiden. (v. 53)
34) Jødene skal ikke unne hverandre å spise sine egne barn, men de skal slåss om de døde barn for å spise dem. (v. 54-55)
35) Kvinnene skal hate sine menn og barn, og hun skal ikke engang unne dem sin etterbyrd som kommer fra henne. Hun skal spise opp sine barn i lønndom, da det ikke er annet å spise. Dette er forferdelige beskrivelser, og dette skjedde f. eks. i nazistenes tilintetgjørelsesleirer under 2. verdenskrigen. (v. 56-57)
36) Herren skal sende store plager over dem, og alle slags sykdoinmer skal komme over dem til de blir ødelagt. (v. 59-61)
37) Bare en liten flokk skal bli tilbake av folket. (v. 62)
711 slutt står det i kapitlet: "Herren skal sprede deg blant alle folkene
fra jordens ene ende til den andre, og der skal du dyrke andre guder, som hverken du eller dine fedre har kjent, stokk og stein. Og blant alle disse folk skal du aldri ha ro, og der skal ingen hvile være for din fot, for Herren skal der gi deg et bevende hjerte og uttørrede øyne og en vansmektende sjel. Ditt liv skal henge i et hår, du skal engstes dag og natt og aldri være sikker på ditt liv. Om morgenen skal du si: Var det bare aften, og om aftenen skal du si: Var det bare morgen - for den angst du kjenner i ditt hjerte, og for det syn du ser med dine øyne. Herren skal føre deg tilbake til Egypten på skiper, den vei som jeg sa deg at du aldri mer skulle få se, der skal dere bli budt ut til dine fiender som træler og trælkvinner, men det er ingen som kjøper." (5. Mos. 28,64--68)

Hva er dette? Dette er en beskrivelse av jødenes historie i all sin gru og forferdelighet fra Nebukadnesar den 2. sin erobring og undertrykkelse av jødene fra år 606 f. Kr. og fram til slutten av den store trengsel. Dette er en historie som strekker seg over en periode på snart 2600 år, en historie som er så full av lidelser for dette folket, at en i verden ikke kan oppdrive noe lignende. Dette er folkenes og verdensrikenes anslag og myrderier mot dette stakkars folket, som på grunn av at de forkastet Gud, så måtte han også forkaste dem. DETTE ER HISTORIEN OM SATANS HAT OG RASERI MOT GUDS-FOLKET I VERDEN.
Han visste det at dersom han greidde å utrydde jødene, så ville hverken Messias kunne komme, eller 1000-års-riket bli opprettet, men som vi vet, så har Satan allerede på nåværende tidspunkt tapt denne kampen. Jødene er allerede nå på plass i sitt gamle fedreland, Eretz Israel, og Messias og riket for Israel vil komme.
.Likevel - og til tross for at Satan allerede nå har tapt denne kampen, så vil han enda i to store anslag mot jødefolket forsøke å ødelegge dem, men det skal ikke lykkes. Det første angrepet er Gog-angrepet, der Russeland sammen med en rekke arabiske stater og andre stater skal angripe Israel. I dette angrepet skal Herren selv gripe inn og berge sitt folk, "Men på den samme dag, den dag Gog kommer over Israels land, sier Herren, Israels Gud, da skal min harme stige opp i mitt åsyn- Og i min nidkjærhet, i min brennede vrede sier jeg: Sannelig på den samme dag skal det komme et stort jordskjelv over Israels land. Og havets fisker og himmelens fugler og markens dyr og alt det kryp som rører seg På jorden, og alle de mennesker som bor på jorden, skal skjelve for mitt
åsyn, og fjellene skal ramle og bergveggene skal styrte ned, og hver en mur skal falle til jorden. Og jeg vil kalle på sverdet imot ham på alle mine fjell, sier Herren, Israels Gud, den enes sverd skal vendes mot den andre. Og jeg vil gå i rette med ham med pest og med blod, og et skyll. regn og haglstener, ild og svovel vil jeg la regne ned over ham og hans skarer og over de mange folkeslag som er med ham. OG JEG VIL ÅPENBARE MIN STORHET OG MIN HELLIGHET OG GI MEG TIL KJENNE FOR MANGE FOLKS ØYNE, OG DE SKAL KJENNE AT JEG ER HERREN." (Esek. 38,18-23)
Dette er det samme som den 3. verdenskrigen, og som vi allerede nå ser konturene av i det som skjer i Midt-Østen i dag. Israels fiender holder på å samle seg og massere opp til sin egen undergang, og jødene i Russeland og de undertrykte folk i Øst-Europa kan snart glede seg over at det kommunistiske uhyret, som har undertrykket dem, skal gå under og legge seg rolig ned i historiens malstrøm - sammen med så mange andre stormakter og verdensriker. Der skal de ligge til dommen for den store kvite trone (Joh. Ap. 20, 11-15), og dette skal bli en dom til fordømmelse og evig straff for disse menneskene.
Det andre store framtidige anslaget mot jødene og Israel vil skje i forbindelse med den store trengsel, der Satan og Antikrist vil samle alle kongene på jorden for å gå til angrep på jødene. "Og jeg så at det av dragens (Satans) munn og av dyrets (Antikrists) munn og av den falske profets munn kom 3 urene ånder som lignet padder, for de er djevleånder som gjør tegn, og de går ut til kongene over hele jorderike for å samle dem til krigen på Guds den allmektiges store dag. . . Og han (Gud) samlet dem på det sted som på hebraisk heter Harmageddon." (Joh. Ap. 16, 13-14 og 16)
I dette store angrepet mot Israel og Jerusalem er jødene presset som aldri før i sin historie av sine fiender, og ifølge profeten Sakarias skal 2/3 av landets befolkning bli drept og halvdelen av Jerusalems innbyggere skal måtte gå i landflyktighet. "Og i hele landet, sier Herren, skal 2/3 utryddes og omkomme, bare 1/3 skal levnes der. Og denne 1/3 vil jeg la gå gjennom ilden og rense den (Israels frelse), som en renser sølv, og prøve den, som en prøver gull. De skal påkalle mitt navn, og jeg vil bønnhøre dem, jeg vil si: De er mitt folk, og de skal si: Herren er min Gud." (Sak. 13, 8-9)
"for jeg (Gud) vil samle alle hegningefolkene til krig mot Jerusalem og staden skal bli tatt og husene bli plyndret og kvinnene bli skjendet, og 1/2 av staden skal måtte gå i landflyktighet, men resten av folket
skal ikke utryddes av staden." (Sak. 14, 1-2)
Da jødene er i den ytterste fare og står i ferd med å bli utslettet som folk, da griper Herren inn og berger dem fra deres fiender. "For Herren skal dra ut og stride mot disse hedningefolk, som han før stred på kampens dag. På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst, og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så det blir en stor dal, idet den ene halvdel av fjellet viker mot nord, og den andre halvdel viker mot syd." (Sak. 14, 3-4)
Når dette skjer, er også den tiden som vi kaller for hedningenes tider, i ferd med å løpe ut. Da er det jødenes tidsalder som begynner. I ca. 2600 år har de stått på sidelinjen og sett på at deres eget hovedoppdrag i verden som bærere av Guds planer og som verdensmisjonærer er blitt overtatt av andre, som bare i liten grad har greidd å realisere disse store planene. I alle disse år har jødene vært i periferien av sin virkelige oppgave på jord, nemlig å være Guds folk, midt i en ond og utro verden. I og med at de gang på gang i sin historie har sviktet sin Gud og hans planer med dem, så har han måttet sette dem til side i diasporaen.
De har derfor heller ikke kunnet få del i de store velsignelser som er lovet dette folket, og som vi til en viss grad har behandlet i det foregående. Nå ser vi imidlertid at Gud fører dem hjem igjen, og dermed kommer de innenfor rammen av velsignelsene. Jødene holder på å komme inn i sin egen velsignelses-sfære, i og med at de er i landet igjen. Det er i landet at Gud skal velsigne dem, og ikke ute i diasporaen. De løftene som bl. a. ble listet opp fra 5. Mos. 28, har begynt å gjøre seg gjeldende, og forbannelsene er også i ferd med å snu seg til velsignelser, men det er først i 1000-års-riket at velsignelsene blir oppfylt fullt ut.


(Hva som gjelder en utdypet vurdering av frelses-tidshusholdningene, så se min bok, Israel og den kristne menighet, hvor jeg utdyper dette temaet gjennom hele boken.)

4) Hva er det som kjennetegner den første frelsestidshusholdningér?
5) Hvilke konsekvenser fikk det at menneskene falt i synd?
6) Hva er det som kjennetegner den andre frelsestidshusholdnigen?
7) Hvorfor inngikk de falne engler seksuelle forbindelser med menneskenes døtre?
8) Hva er det som kjennetegner den tredje frelsestidshusholdningen?
9) Hvilke 10 store endetidstegn har vi i dag?
10) Hva er det som kjennetegner den fjerde frelsestidshusholdningen?
11) Hvorfor måtte Gud ta seg ut sitt eget folk?
12) Hvorfor gav Herren jødefolket en del av sine lover allerede før Sinai - ved Mara?
13) Beskriv de forskjellige aspekter ved loven.
14) Hvilke 5 løfter fikk jødene i forbindelse med inngåelsen av loven?
15) Hvilke velsignelser ble lagt, fram for jødene før de skulle innta det lovede landet.>
16) Hvilke forbannelser ble utsagt over dem dersom de ikke holdt Sinai-loven og Palestinapakten?
17) Hva er Gog-krigen? (Se Esek. 38 - 39, 16)
18) Hva er Antikrist-krigene?
19) Hva er hedningenes tider (gr. kairo ethnon)?

MESSIAS SOM FORSONER OG KONGE

Etter som jeg ser det, så representerer de forskjellige tidshusholdninger i gammel-testamentlig tid ikke bare et variert tilbud om frelse til alle mennesker, men de peker også framover mot Messias' komme, forsonergjerningen på Golgata og riket for Israel. Dette gjelder både de 3 første tidshusholdninger, og det gjelder de 2 siste i gammel-testamentlig tid. Gud fører inn tidshusholdningene for å gi menneskene kunnskaper om Jesu styre i 1000-års-riket.
Hvilke opplysninger hadde så menneskene i gammel-testamentlig tid
om Messias og 1000-års-riket?
Både hedninger og jøder hadde løfter om at frelseren skulle komme, og løftene om Messias' komme er bestandig to-delte. Det gjelder enten lidelse og død eller styre og kongeverdighet. De gjelder enten forsoning for alle mennesker eller herlighet og sterkt styre ut ifra Jerusalem og Israel. Når vi leser profetiene om Jesu komme, så må vi være oppmerksomme på denne to-delingen.
Selv om Jesu komme i herlighet og Jesu styre i rikets tid er mest beskrevet i G. T., så må vi likevel være oppmerksomme på at profetien om Jesu lidelse og fornedrelse også finnes mange steder. Ja, fornedrelsessiden ved Messias er til og med beskrevet på et tidligere tidspunkt enn herlighets-siden ved Messias. "Og jeg vil sette fiendskap mellom deg (Satan) og kvinnen, og mellom din sæd og hennes sæd (Jesus), den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl (Jesu lidelse på korset). (l. Mos. 3, 15)
Disse 2 profeti-rekkene om Jesu lidelse og Jesu seier og styre i 1000års-riket er imidlertid ofte så flettet inn i hverandre i teksten at det av og til kan være vanskelig å skille den ene fra den andre, men som regel så beskrev Profetene Jesu lidelse først og deretter herlighets-siden ved ham. Det er Også naturlig at det må være slik. FORSONINGSVERKET ER GRUNNLAGET FOR AT JESUS KAN VÆRE SEIERHERRE OG STYRE VERDEN I 1000-ÅRS-RIKET - UT FRA JERUSALEM.

I og med at hedningene var til før Gud uttok seg sitt eget folk, så bi,, de forskjellige løfter og de forskjellige pakter i de 3 første frelses. husholdninger inngått med dem. Det største løftet som ble gitt til hedningene, var det første evangeliet om at kvinnens sæd skulle knuse slangens hode. Dette evangeliet blir kalt for "protoevangeliet", som betyr det første evangeliet, og det betyr at Jesu forsoningsverk også gjeldet hedningene. På Golgata ble første del av denne profeti oppfylt. Den vil videre få sin oppfyllelse ved Harmageddon, og ved slutten av 1000-års. riket vil den få sin endelige oppfyllelse. (Joh. Ap. 20, 1-3 og 7-10)
At Gud også er hedningenes Gud, vet vi av det forholdet at han har skapt alt og opprettholder det hele. Han har ansvar for og er glad i hele sitt skaperverk, og han glemmer aldri sine skapninger eller sitt skaper. verk. Dessuten vet vi at det finnes bare en Gud, de andre såkalte guder er bare onde ånder som menneskene ber til. Foruten Gud finnes det in. gen annen gud, og han gir ikke sin ære til avgudene. "Jeg er Herren, det er mitt navn, og jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris." (Esaias 42, 8)
Videre ser vi at etter at syndfloden var gått over hele verden, så ble Gud profetert til å være Sems Gud. Det vil si at Gud så i sitt vidsyn og i sin allvitenhet at Sems ætt kom til å holde fast på den eneste sanne Gud på en spesiell måte. "Da sa han (Noah): Forbannet være Kana'an! trælers træl skal han være for sine brødre. Så sa han: Lovet være Herren, Sems Gud, og Kana'an være deres træl! Gud gjøre det vidt for Jafet, han (Jafet) skal bo i Sems telter, og Kana'an være deres træl!" (1. Mos. 9, 25-27)
Dette er også et løfte som gjelder hedningene, for jødefolket var ikke uttatt ennå. Sem er stamfar til de semittiske folkeslag, hvorav Også jødene er ett av disse folk.
Dette er en forunderlig profeti, som forteller oss at Gud er Sems Gud på en spesiell måte, og at Jafet, som er stamfar til de indo-europeiske folk, skal få nyte godt av - på en spesiell måte - Sems Gud. Hva som gjelder Kam, så blir han regnet for å være stamfar til de afrikanske folk, og over dem er det uttalt en forbannelse, som også har vist seg å holde stikk i historien: Nemlig at de skulle være slaver for andre folk.
Jeg vil i den forbindelse få lov til å sitere fra John Holens bok: Daniels bok, Profetisk perspektiv, s. 78-80, hvor det står: "Beretningen, i 1. Mos. 9, 18-27 må vel sies å være noe av det mest uforståelige i Bibelen og historien. Hele historien bekrefter nemlig den bibelske beretningen-


Her har vi nemlig opprinnelsen til de forskjellige raser innenfor menneskeheten. Den begynte nemlig med Noahs tre sønner Sem, Kam og Jafet, for "fra dem bredte menneskene seg utover hele jorden" (v. 19 og 32).
Det første autorative utsagn om menneskerasene møter oss her. Det er altså ikke likhet, men ulikhet som rår mellom menneskene når deres plass og skjebne i den historiske utvikling blir bestemt (Wilh. Møller). Noen har kalt dette: "Folkeverdenens frelseshistoriske raseprogram." Rasemessig blir menneskeheten fra nå av delt i tre grener etter Noahs
tre sønner.
Den store "folkeprofeti" som her blir båret frem av Noah og som er grunnleggende for hele menneskehetens historiske utvikling begynner med forbannelse over hans yngste sønn Kam, en forbannelse som etter Kam når hans sønn Kana'an - Sem og Jafet blir velsignet, hver på sin spesielle måte.
'Forbannet være Kana'an,trælers træl skal han være for sine brødre." Hvem er så Kam's etterkommere? Blant dem har vi de såkalte hamitter (eller kamitter). En folkegruppe som er bosatt i Nord- og Øst-Afrika. Men fremfor alle er denne folkerase representert av negrene (omkr. 140 mill. i Afrika og ca. 15 mill. i U.S.A.). Og at dette er trellerasen innen menneskeheten behøver jeg ikke å si et ord mer om. "Lovet være Herren, Sems Gud og Kana'an være deres træl." Slik lød velsignelsen eller rettere lovprisningen over Sem. Sems etterkommere eller den semittiske folkerase er jødene eller Israel. Og Herren kalles her for Sem's Gud. Gjennom hele det gamle testamente kalles han Israels Gud. Den semittiske rase skulle være bæreren av Guds særskilte åpenbarelse. Og denne profetiske uttalelsen over Sem forberedte Abraham's utvelgelse og utvelgelsen av det f olk som stammer fra ham.
Så kommer velsignelsen over Jafet. "Gud gjøre det vidt for Jafet, han skal bo i Sem's telter." Hvem er så Jafet's etterkommere? Det er de såkalte indo-europeiske folkeslag. I Gyldendals leksikon heter det om indo-europeerne: "De utgjør en av hovedgrenene av jordens befolkning. Mell På grunn av sterk innblanding av fremmede elementer, danner de ikke mer noen absolutt raseenhet. De nåværende indo-europeiske hovedstarnmer er hinduer, persere, armeniere, baltere, albanere, grekere,

rumenere, germanere og kelter. Gud gjorde det vidt for Jafet. Hans etterkommere skulle utbrede seg vidt utover jorden. De skulle bli den spesielt kulturbærende rase. Noen har uttrykt det slik: "Mens Sem's velsignelse innebar den sterkeste sammenfatning av alle åndelige og frelseshistoriske krefter, var Jafets velsignelse preget av det største politiske og kulturelle verdensherrevelde" (E. Sauer).
Men det står mer on, jafet: "Han skal bo i Sem's telter." Altså skal han få del i den velsignelse som formidles gjennom Sem. Og dette var det som skjedde i Kristus og hans verdensomfattende forløsningsverk. Men Kam da - skal han for alltid være under dommen og forbannelsen. La meg igjen i korthet sitere dr.Wilh. Møller: 'Men like sikkert er det også at heller ikke Kam for alltid er utelukket fra frelsen, for også Kam har- del i løftene i 1. Mos. 8, 21 flg., 9, 1 flg. (løfter som gjelder hele menneskeheten). "
At negrene individuelt sett, har del i evangeliet er noe vi har overveldende vitnesbyrd om.Me5 frelsens time vil slå for rasen som sådan. Og det er dette vi ser forberedelsene til nå i dag. De fostrer store sønner som fører deres sak, og verdensopinionen står på deres side mot undertrykkelsene og diskrimineringen. Et klart tidens tegn.
Noen vil nok spørre: handlet da Gud helt vilkårlig når han lot forbannelsen komme over kam og velsignelsen over Sem og Jafet? Som svar på dette vil vi minne om det vi leser like foran Noah's profeti. Her får vi høre hvor forskjellig Noah's tre sønner opptrer. Sem og Jafet er hensynsfulle og skånsorine. Kam derimot viser seg skamløs, og fra vers 22 synes det klart at han har villet påvirke sine brødre i samme retning. Hvorfor hele den gren av Menneskeheten som stammer fra Kam skulle rammes av denne ublide skjebne er et spørsmål vi ikke kan gi tilfredsstillende svar på. Men vi tror på det ord som går ut fra alteret i himmelen, i forbindelse med avsluttningsdommene over jorden: Ja, Herre Gud, du allmektige, sanne og rettferdige er dine dommer (Apenb. 16, 7)."
Videre ble det klart etter hvert at jødene på en spesiell måte ble Guds utvalgte folk, men vi skal likevel være oppmersomme på det forholdet at det var som hedning og som uomskåret at Abraham først fikk tilbudet om landet og om frelsen. Gud la fram for ham sitt tilbud, og så stod det opp til Abrahan om han ville godta tilbudet. Han måtte bestemme seg mens han allerede var i sitt første hjemland, som var Mesopotamia, og som den troes mann han var, så trodde han Gud på hans

ord og drog ut med troens visshet i sitt hjerte. "Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise deg. Og jeg vil gjøre deg til et stort folk, jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli til en velsignelse. OG JEG VIL VELSIGNE DEM SOM VELSIGNER DEG, OG DEN SOM FORBANNER DEG, VIL JEG FORBANNE, OG I DEG SKAL ALLE JORDENS SLEKTER VELSIGNES. " (1 Mos. 12,1-3)
Etter som frelses-historien skred framover, så ble det klart at Gud var ensbetydende med den frelser som skulle komme. "For et barn er oss født, en sønn (Guds Sønn) er oss gitt, og herredømme er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden uten ende over Davids trone (i rikets tid) og over hans kongerike, det skal bli støttet og oppholdt ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid, Herren, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette." (Esaias 9, 6-7)
Videre ble det gjort kjent at Messias skulle komme i Juda stamme, i Isais familie og av Davids ætt. "Juda - deg skal dine brødre prise, din hånd skal være på dine fienders nakke, for deg skal din fars sønner bøye seg. En ung løve er Juda, fra rov er du steget opp, min sønn! Han (Jesus) legger seg ned, han hviler som en løve (løven av Juda), som en løvinne, hvem våger å vekke ham? Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil Fredsfyrsten kommer, og folkene blir ham lydige." (1. Mos. 49, 8-10)
"Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt. Og Herrens And skal hvile over ham, visdoms og forstands And, råds og styrkes And, den And som gir kunnskap om Herren og frykt for ham. Han skal ha sitt velbehag i Herrens frykt, og han skal ikke dømme etter det hans øyne ser, og ikke skifte rett etter det hans ører hører, men han skal dømme de ringe med rettferdighet og skifte rett med rettvishet for de saktmodige på jorden, (i 1000-års-riket) og han skal slå jorden med sin munns ris og drepe den ugudelige med sine lebers ånde. Rettferdighet skal være beltet om hans lender, og trofasthet beltet om hans hofter.... På den tid (i rikets tid) skal hedningefolkene søke til Isais rotskudd (Jesus), som står som et banner for folkeslag, og hans bolig (templet på Sion) skal være herlighet." (Esaias 11, 1-5 og 10)
Det var særlig to sider ved Messias som ble framtredende. Det var for

det første fornedrelses- og forsoningssiden ved ham, og for det andre hersker- og kongesiden ved ham. Det sier seg selv at den første oppgaven måtte komme først. Selv om disse to oppgavene vil skille seg ut ifra hverandre med hensyn til herlighet og tilbedelse, så er Jesus Herrens tjener i begge tilfellene. I den første oppgaven var Jesus i stillhet og i lydighet. Han var det Guds lam som bar all verdens synd, og som visste at han skulle til Golgata. "Se min tjener, (Jesus) som jeg (Gud) støtter, som min sjel har velbehag i! Jeg legger min And på ham, han skal føre rett ut til hedningefolkene. Han skal ikke skrike og ikke rope (ved sin første gjerning), og han skal ikke la sin røst høre på gaten. Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende tande skal han ikke slukke, på rette måte skal han føre retten ut til dem. Han skal ikke bh mødig, og hans kraft ikke bli knekket før han får grunnlagt retten på jorden, og på hans lov venter øyene." (Esaias 42, 1-4)
"Hør på meg, Dere øyer, og gi akt, Dere folk fra det fjerne! Herren kar kalt meg fra mors liv av, han har nevnt mitt navn fra min mors skjød. Han har gjort min munn til et skarpt sverd og skjult meg i sin hånds skygge, han har gjort meg til en blank pil og gjemt meg i sitt kogger. Og han sa til meg: Du er min tjener, du er Israel, på hvem jeg vil åpenbare min herlighet. Men jeg (Jesus) sa: Forgjeves har jeg arbeidet meg trett, og til ingen nytte har jeg fortært min kraft, men min rett er likevel hos Herren, og min lønn hos min Gud. Og nå sier Herren, som fra mors liv har dannet meg til sin tjener, for å føre Jakob tilbake til ham og samle Israel for ham, og jeg er æret i Herrens øyne, og min Gud er blitt min styrke - han sier: Det er for lite at du (Jesus) er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake, så vil jeg da gjøre deg til hedningenes lys, forat min frelse må nå til jordens ende. Så sier Herren, Israels gjenløser, Israels Hellige, til ham (Jesus) som er foraktet av hver sjel, til ham som vekker folks avsky, til ham som er herskeres tjener: Konger skal se det og reise seg, fyrster skal se det og kaste seg ned, for Herrens skyld, som er trofast, for Israels Helliges skyld, som utvalgte deg. Så sier Herren: På den tid som behager meg, bønnhører jeg deg (Jesus) og på frelsens dag hjelper jeg deg, og jeg vil bevare deg og gjøre deg til en pakt for folket (den nye pakt i Jesu blod),

forat du skal gjenreise landet og utskifte de øde arvelodder." (Esaias 49, 1-8)

Hva som gjelder disse to Bibel-tekstene (Esaias 42, 1-4 og 49, 1-8),

så behandler den første Jesus som tjeneren og frelseren, som skal føre retten (frelsen) ut til hedningene.
I den andre teksten så kommer både Jesu rolle som den ydmyke tjeneren og forsoneren fram og Jesu rolle som konge for folket.
Hva som gjelder Esaias 53, så beskriver dette kapitlet utelukkende Jesus som det Guds lam som bar jødenes synder og måtte dø i folkets sted. Her kommer i det hele tatt ikke kongeverdigheten i 1000-års-riket fram. Dette kapitlet er forøvrig enestående i sitt slag i G. T., og det sier klart ifra at EN ~N MÅTTE DØ FOR FOLKETS SYNDER, og at han ved dette var så ille tilredt og medfaren at folk fikk avsky for hans utseende. "Hvem trodde det budskap vi (jødene) hørte? Og for hvem ble Herrens arm (Jesus) åpenbarer? Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn og som et rotskudd av tørr jord, han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, og vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom, han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. SANNELIG, VARE SYKDOMMER HAR HAN TATT PÅ SEG, OG VARE PINER HAR HAN BARET, men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. MEN HAN ER SÅRET FOR VARE OVERTREDELSER, KNUST FOR VARE MISGJERNINGER, STRAFFEN LA PÅ HAM, FORAT VI SKULLE HA FRED, OG VED HANS SÅR HAR VI FÅTT LEGEDOM. Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei, men Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham. Han ble mishandlet, enda han var elendig, og han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det, han opplot ikke sin munn. Ved trengsel og ved dom ble han rykket bort, men hvem tenkte i hans tid at når han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham? De gav ham en grav blandt ugudelige, men hos en rik (Gud) var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort, og det var ikke svik i hans munn. MEN DET BEHAGET HERREN Å KNUSE HAM, HAN SLO HAM MED SYKDOM, NÅR HANS SJEL BAR FRAM SKYLDOFFERET (NÅR HAN DØDE), SKULLE HAN SE AVKOM OG LEVE LENGE, og Herrens vilje skulle ha framgang ved hans hånd. Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes, derved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdig-

gjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære. Derfor vil jeg gi ham de mange (de troende) til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blandt overtredere, han som dog bar manges synd, og han bad for overtrederne." (Esaias 53)
Jeg har referert kapitlet i sin fulle lengde, for jeg synest at det fortjener det - i sin fylde av sann teologi, og den som ikke ser at dette går på Jesus av Nasaret, han må være åndelig blind. Han oppfylte alt dette i sitt liv og i sin vandring til Golgata. Og da han var kommet dit, så ble han hengt opp på et kors og sonet der all verdens synd. 3 dager deretter så oppstod han fra de døde som syndens forsoner og dødens overvinner, og førte med dette håp og liv til alle dem som i sitt eget liv hadde vært i angst og smerte for at Satan skulle ta dem og føre dem i fortapelsen.
Jesu forsoningsverk strekker seg nemlig både bakover og framover i frelseshistorien og legger seg som et forsonende slør over de synder som er blitt begått, de synder som begås nå, og de synder som kommer til å bli begått i framtiden. Grunnlaget for syndenes forlatelse er gitt en gang for alle mennesker, så står det opp til oss å gripe fatt i denne utstrakte handa som Gud har rakt alle mennesker i Jesu forsoningsverk - og den handa er ikke for svak til å frelse. DEN FRELSER BÅDE JØDER .OG HEDNINGER.
Det er derfor mer enn betenkelig at mange av jødenes synagoger ikke har villet ta med dette viktige kapitlet i synagogelesningen gjennom flere hundre år. De har ignorert dette viktige kapitlet som peker på Messias som det Guds lam som bærer all verdens synd. Dette kapitlet har ikke passet inn i deres teologiske system, og derfor så har de ikke villet anerkjenne det. De har direkte eller indirekte forstått at dette kapitlet er en beskrivelse av Jesus som deres Messias og som forsoneren, og derfor så har de utelatt kapitlet fra synagogelesningen.
Dette kapitlet er derfor blitt kalt for "synagogens dårlige samvittighet", og det vil det også bli helt til jødene i sluttfasen av den store trengsel i forbindelse med sin omvendelse får se at Jesus er deres lenge etterventede Messias. Da vil de som folk og levning omvende seg til Herren sin Gud og få en god samvittighet overfor ham. Det å være en troende er nemlig det å ha en god samvittighet overfor Gud.
Hva som gjelder Messias kongeverdighet, så er det lettere for jødene å få tak i. Denne er også skrevet om en rekke ganger i G. T., og det var

også denne de religiøse ledere og folket så etter da Jesus var i Israel første gangen - for snart 2000 år siden. Men vi må ha med begge sidene, for å få et fullstendig bilde av ham. Først så kom lidelses-siden ved Jesus, og senere så kommer makt-siden ved ham. Før han kunne bh jødenes og verdens konge, så måtte han sone all verdens synd. FORSONINGEN ER SELVE BASIS I RIKET FOR ISRAEL. "Men når han (Gud) atter fører den førstefødte (Jesus) inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbede ham. Og om englene sier han: Han som gjør sine engler til vinder og sine tjenere til ildslue, men om Sønnen: Din trone Gud står i all evighet, og rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav, du elsket rettferd og hatet urett, derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje (den Hellige And) f ramf or dine medbrødre." (de troende) (Hebr. 1, 6-9)
I G. T. har man en overveldende mengde profetier som angår Jesu styre ut ifra Jerusalem og Israel. Hedningene skal underkaste seg dette styret, og Israel skal bli et midtpunkt i verden. Alle hedninger skal tilbede i det nyoppbygde templet i Jerusalem, og det skal være en fredstid over hele verden i 1000 år. Vi skal her bare anføre noen få av disse Bibel-ordene fra G. T., som angår Jesu kongeverdighet ut fra Jerusalen. "Klapp i hender, alle folk, juble for Gud med fryderop. FOR HERREN, DEN HØYESTE, ER FORFERDELIG, EN STOR KONGE OVER ALL JORDEN. Han legger folkeslag under oss (jødene) og folkeferd under våre føtter. Han utvelger oss vår arvelodd, Jakobs, hans elskedes herlighet. Sela. Gud for opp under jubelrop (Jesu himmelfart), Herren under basuners lyd. Lovsyng Gud, lovsyng! Lovsyng vår konge, lovsyng! For Gud er all jordens konge, syng en sang som gjør vis! Gud er konge over folkene, Gud har satt seg på sin hellige trone. Folkenes fyrster samler seg med Abrahams Guds folk, for jordens skjold hører Gud til, han er såre opphøyet. (Salme 47)
"Det ord som Esaias, sønn av Amos, mottok i et syn om Juda og Jerusalem. Og det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus (templet) står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder, og alle hedningefolk skal strømme til det. Og mange folkeslag skal gå avsted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, (Sion) til Jakobs Guds hus, så han (Jesus) kan lære oss sine veier, og vi ferdes På hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem. Og han skal dømme mellom hedningefolkene og skifte rett for mange

folkeslag. og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver, et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mere lære å føre krig." (Esaias 2, 1-4)
Dette er fine beskrivelser om riket for Israel, og her kommer det tydelig fram at det skal bli en stor fredsperiode på jorden under Jesu styre. Det er bare han som greier å skape fred. Derfor har han også fått benevnelsen "Fredsfyrsten." I dag forsøker også menneskene å skape fred, men det går ikke, for de regner hverken med Satan eller Fredsfyrsten. I og med at Satan er sterkere enn menneskene, greier de ikke å skape fredelige tilstander. Dersom de skal kunne skape fred, må de alliere seg med en som er sterkere enn Satan. Jesus har overvunnet Satan og gitt ham banesåret, og han er den eneste som kan skape fred. Dersom menneskene hadde villet alliere seg med Mannen fra Nasaret, så ville vi hatt freden i verden allerede nå, men i og med at ikke menneskene er villige til det, så står der bare ufred og krig igjen. Det er ingen fred for -,den ugudelige, sier Herren, men bare ufred.
I dag har det utviklet seg flere retninger innenfor jødedommen, som har forskjellig syn både på Messias som forsoneren og som kongen. Når vi unntar de messianske jøder, som ser at Jesus er jødenes Messias, så er det felles både for de ortodokse og de liberale jøder at de ikke ser at Jesus er jødenes Messias. De kan derfor heller ikke se forsoningssiden ved Jesus.
Hva som gjelder kongeverdigheten ved Messias, så mener de liberale jøder at vi ikke kan vente en personlig Messias. Det er det jødiske folk som er bærere for Messias-skikkelsen, og i stedet for at en personlig Messias skal komme, så vil det messianske riket komme, som vil være en fredstid for hele verden. De liberale jøder har derfor byttet ut den personlige Messias med en idé om et lykkerike på jorden ut ifra Israel og Jerusalem.
De ortodokse jøder holder derimot fast på et personlig komme av Messias. Denne vil da frelse sitt folk fra deres fiender og opprette riket for Israel. Jødene vil få en særstilling i dette riket.
I og med at dette synet svarer best til det kristne synet på Messias, selv om det også innenfor kristendommen er forskjellige vurderinger som gjør seg gjeldende angående Jesus som konge i riket for Israel, så vil jeg beskrive de ortodokse jøders syn på Messias som konge i rikets tid.

Professor Klausner beskriver Messiasbildet på følgende måte: "Den jødiske Messias er en forløser, sterk med hensyn til ytre og åndelig makt, som i de siste dager vil bringe det jødiske folk fullstendig forløsning, og det i økonomisk og åndelig henseende, og sammen med evig fred, materiell velstand og moralsk fullkommenhet for hele menneskeslekten."
Messias vil ikke være lik med Gud, slik som vi kristne hevder, men vil være et menneske av kjøtt og blod, slik som alle oss andre - bare med den forskjell at han vil være spesielt utrustet med Herrens And. Se Esaias 11, 1-5 og 10,13-Han vil derfor heller ikke ha noen pre-eksistens som person.
Jeg vil sitere fra professor Peter Beyerhaus bok, Guds plan med Israel og folkene, s. 63, hvor han på en fin måte beskriver de ortodokse jøders syn på personen Messias og på riket. "Han vil f ørst og fremst bringe sitt folk befrielse fra undertrykkelse, lidelse, krig, hedenskap og synd. Hele menneskeheten vil på grunn av hans virke bli jødisk, det vil si la seg forplikte på Mose lov og den jødiske utlegningen av den. Han skal føre sitt folk tilbake til fedrenes land. I forbindelse med det vil det også komme en vidunderlig forandring av naturen til en paradisisk fruktbarhet. Under alle omstendigheter vil Messiasriket være et rike av denne verden. Denne setning er understreket mange ganger hos Klausner. Allerede av den grunn er en åndeliggjort kristen forestilling om det messianske riket fullstendig uantagelig for jødene. Vi vil i dag være nødt til å innrømme at de til dels har rett i det. Nemlig dersom vi kristne, idet vi følger den greske filosofi og gjør Riket fullstendig åndelig derved skiller det fra sine hebraiske røtter, det vil si fra forventningen om Riket hos de israelittiske profeter."
Chaim Shivili beskriver Messias på følgende måte i sin bok, Frelsens tider, s. 115-116: "Dette er mannen, hvis diktatur hele verden venter På. Ikke et diktatur av makt og materialisme eller av videnskapelige teorier og systemer, men et diktatur av Livets Ord og Herrens herlighet, SOM vil utbredes i hele verden gjennom Ham. Det skal ikke skje ved tvang eller ved autoritet, men på en fin og mild måte. Hele verden vil da søke å lære av ham. Han vil løse de mest kompliserte problemer, som i tusener av år har opptatt de mest brilliante hjerner. Han vil helbrede de syke, der hvor moderne vitenskap sto rådløs og skaffe oss de fullkomne systemer for arbeid og industri, så det ikke lenger skal være fattige, trengende arbeidere på den ene siden, og dovne pengegriske kapitalister på den andre.

Ved siden av sin moralske skjønnhet og overlegne visdom på alle livets problemer vil han også ha overflod av fysisk kraft og skjønnhet, full av herlighet og majestet som det sømmer seg for en ettling av David, Isais sønn. Og Hans blikk, det gjennomtrengende blikk fra Hans øyne vil være tilstrekkelig til å avsi dom i kompliserte tilfeller, problemer og spørsmål. Rettferdighet og berettigelse skal være hjørnesteinene i Hans liv og ikke lenger forbli teorier og spekulasjoner i partier, slekter og nasjoner. I Hans dager vil spørsmålet: Hva er rettferdighet være aktuelt. For han vil bevise rettferdighet i praksis i hvert enkelt tilfelle. Shechina, Herrens herlighet, skal hvile over ham, og hvert ord, som går ut av Hans munn, vil være det samme som Guds ord."
Dette er et bilde av et supermenneske, som vil komme til å få en helt spesiell posisjon i verden og blant jødefolket, men de ortodokse jøder vil ikke anerkjenne ham som Gud. De mener at han også vil utvikle sine egenskaper, litt etter hvert, etter at han er trådt offentlig fram blant jødene. Jeg siterer videre fra Chaim Shvilis bok, Frelsens tider, s. 17: "Han vil ikke komme til sin storhet med en gang, men skritt for skritt og trinn for trinn. Først skal Herrens And, den Hellige And, hvile over Ham. Så visdoms og forstands And, råds og styrkes And osv. Dette tyder på at Han også behøver en viss tid til å vokse, for Han vil ikke være i stand til å motta alle disse egenskapene på en gang, 7 ånder og 7 egenskaper, for Han er også født av en kvinne. Derfor er det ikke logisk å vente at Han med det samme Han åpenbarer seg, vil gjøre mirakler og tilfredstille de enkle masser. Han er ikke nødt til å vise tegn og undre for at de skal tro at Han er sendt av Herren. Hans opphøyede personlighet vil være selve beviset på hvem Han er: Hans renhet og rettferdighet. Tegnene, undrene og miraklene vil følge bare etter at Han har opprettet sitt rike."
Før Messias kan tre fram, må følgende 4 begivenheter være oppfylt:
1) Jødenes omvendelse til og oppfyllelse av loven.
2) Trengselstiden som vil gå foran Messias' komme.
3) Elias komme og framtreden.
4) Jødenes tilbakekomst til Israel og proselyttenes underkastelse.
Før vi avslutter de ortodokse jøders beskrivelse av Messias, så må vi også nevne at mange mener at det vil være 2 Messiaser som kommer. Den ene, Messias ben Josef, vil komme fra Josefs stamme og være forløper for den andre, Messias ben David, fra Davids stamme. De be-

grunner dette bl. a. fra følgende vers: "Og frelsere skal dra opp på Sions berg og dømme Esaus berg, og riket skal høre Herren til." (Obad. 21)
Oppgaven til Messias ben Josef vil være å føre den veldige krigen mot Jordan, som er omtalt en rekke ganger hos de gammel-testamentlige profeter, og likeledes føre krigen mot det onde Rom, som har gjort mye ondt not jødene i løpet av de 2000 siste år. Han vil vinne overlegne seire i disse krigene, og når det er gjort, vil veien ligge åpen for hans venn, Messias ben David. Jeg vil nok en gang sitere fra Chaim Shivilis bok, Frelsens tider, s. 124: "Og herlighetens (Shechinas) hjelp vil garantere ham enestående seire over fiendene, både innenfra og utenfra. Etter disse store seirene vil veien ligge åpen for hans venn: Messias ben David, som ikke skal utføre krigstjeneste, da alle fiender nå vil være overvunnet, rykket opp med rot og undertvunget."
Det er flere ting å innvende mot det ortodokse synet på Messias, men det er tross alt mye bedre enn det liberale synet. Hva som gjelder det ortodokse synet på Messias, så er det bygd på G. T., Talmud og Midrasch (eksegetiske skrifter fra etter-bibelsk tid), og de ortodokse jøder kan ikke greie å se at Jesus er deres Messias før de anerkjenner N. T. som likeverdig med G. T. Dette vil også skje i sluttfasen av den trengselstiden som skal komme over jorden. Da vil de oppdage dette som har vært skjult for dem i alle disse år, at deres Messias kom for snart 2000 år siden, men de så ham ikke, blant annet fordi deres Messias-bilde var galt, og fordi de ventet et ytre Messias-rike og ikke et Messias-rike som var basert på indre og åndelige verdier.
Personlig har jeg ikke noe problem med å se at Jesus er jødenes Messias, at han er gjort lik med Gud, og at han i en og samme person forener både forsonings- og kongesiden. Når han greidde den første gjerningen på en så ypperlig måte, nemlig å sone all verdens synd, så vil han ikke ha noe problem med å styre verden i rikets tid. Den første oppgaven var jo den vanskeligste, mens den andre oppgaven har sin basis i f orsoningsverket og er en naturlig f ølge av denne.
Dette budskapet om denne fredelige tiden med Jesus som konge ut ifra Israel og Jerusalem ser dessverre heller ikke våre teologer og mange av våre forkynnere. De mener i fullt alvor at da Jesus kom for snart 2000 år siden og forlikte verden med seg selv, så ble disse profetiene forandret og fikk en annen betydning. På Golgata ble jødenes løfter forandret og ble overdratt til kirken og skal ikke bety det som de står f or.

Denne forandringen kaller de for Kristus-transformasjonen, (Se min
bok, Guds løfter til Israel.)
Dette er vantroens og forvirringens utleggelse og eksegese, og stemmer ikke med de faktiske forhold. Profetiene skal forståes slik som de står og ikke omtolkes. Teologene og mange av forkynnerne burde om. skoleres hva som gjelder dette, slik at de kommer i samsvar med det profetiske ord. Etter som jeg ser det, så må det være noe i veien med lærebøkene og foreleserne på våre universiteter, misjonshøyskoler og mange av Bibel-skolene. Dette er til stor skade både for studentene og det troende legfolket. Det er til stor skade hva som angår en riktig forståelse av forholdet mellom Israel på den ene siden og den kristne menighet på den andre. Den som ikke ser sin egen egenart, kan heller ikke se det som Gud har lovet jødene og Israel. I lesningen av Guds ord må vi skille mellom det som Gud har sagt til og lovet jødene på den ene siden og det som Gud har sagt til og lovet den kristne menighet på den andre siden. Vi kan ikke si at den kristne menighet eller kirken har overtatt jødenes løfter, og at jødene må gå veien om den kristne kirke for å bli frelst eller få del i sine egne løfter. Dette er ikke veien å gå. DETTE ER FORVIRRINGENS OG USANNHETENS VEI, og den fører bare til en uriktig forkynnelse av Guds ord, og i verste fall til frafall og fortapelse, både for forkynneren og tilhørerne.
Dersom vi skal forstå dette, må vi se hva Bibelen sier om disse ting og ikke bry oss om teologene og eksegesen (fortolkningen), men for Pt dette skal kunne skje, må vi selv vite hva som står i Bibelen, som er vå- r egen bok. Mange troende i dag kjenner ikke til det som står i Bibelen og derfor blir de også et lett bytte for forkynneren eller foredragshoderen. Den som ikke kjenner til Bibelens innhold, kjenner hverken i jødenes løfter eller sine egne løfter, og blir et lett bytte for vranglære og erstatningsteologien.
Vi må være slik som den kristne menighet i Berøa var. Om denne st det at etterat Paulus hadde forkynt dem Guds ord, så gikk de hjem ( 11 så i Skriftene (det Gamle Testamente) om det hadde seg slik som d som ble dem forkynt. (Ap.gj. 17, 11). Dette er den rette innstillinger for en som ønsker å få vite mer om Guds planer, både med jødene og med den kristne menighet. (Se mer om dette emnet i min bok, Israel og den kristne menighet, s. 11-95)

Spørsmål og oppgaver-

1) Hvilke 2 forskjellige profeti-rekker har vi om Messias i G. T.?
2) Hvem var det som først fikk løftet om Jesu forsoningsdød? (Se
1. Mos. 3, 15)
3) Hva vil det si at Gud skulle være Sems Gud?
4) Hvilke profetier kommer til uttrykk i 1 - Mos- 9, 18-27?
5) Hvilke løfter fikk Abraham mens han ennå bodde i Mesopotamia?

6) I hvilken nasjon, stamme og familie skulle Messias komme?
7) Hvilken side ved Jesus beskriver Esaias 42, 1-4 og 49, 1-8?
8) Hvilken side ved Jesus beskriver Esaias 53?
9) Hvorfor er Esaias 53 blitt kalt for "synagogens dårlige samvit-tighet"?
10) På hvilken måte kan menneskene i dag greie å skape fred i verden?
11) Hvordan ser de liberale jøder på Messias?
12) Hvordan ser de ortodokse jøder på Messias?
13) Hva ligger i begrepet "Kristus-transformasjonen", og hvordan skal vi vurderedettebegrep
14)Hva går erstatningteologien ut på, og hvordan bør vi stille oss til den?

1000-ÅRS-RIKET ER DEN STORE FREDSTIDEN

Jorden vil i dette tidsrommet være full av Herrens kunnskap. Alt styre og all undervisning vil ta sikte på å fremme jødiske og kristne tanker, og det vil ta sikte på å ære og hylle Jesus, som nå er blitt konge over hele verden. Dette styret vil få uanede og heldige konsekvenser for alle deler av menneskelivet og naturen. Vi skal i det følgende nevne noen:
Det vil bli en stor fredstid. Menneskets drøm om fred på jord vil endelig kunne la seg realisere, for Jesus er konge og Satan er bundet i avgrunnen. Folk skal ikke mere lære å føre krig, og de skal smi om sine våpen til jordbruksredskaper. "HAN GJØR ENDE PÅ KRIGENE OVER HELE JORDEN, bryter buen sønder og hugger spydet av, vognene brenner han opp med ild." (Salme 46, 10)
0 g han skal dømme mellom mange folkeslag og skifte rett for mange folkeslag, og de skal smi sine sverd om til hakker, og sine spyd til vingårdskniver, et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, OG DE SKAL IKKE MERE LÆRE Å FØRE KRIG." (Esaias 2, 4)
"Og jeg vil den dag gjøre en pakt for dem (jødene), med markens dyr og himmelens fugler ogjordens kryp, og bue og sverd og krig viljegsønderbryte og utrydde av landet, og jeg vil la dem bo i trygghet." (Hos. 2, 18)
Dette forholdet grunner seg på 3 ting: a) Jesus er konge, b) Satan er fengslet og e) de fleste mennesker er personlig troende mennesker, som med oppriktighet søker Israels Gud og vil leve i samsvar med de jødisk/ kristne retningslinjene for styret. Herren har gitt folkene nye hjerter til å tro med og nye lepper til å prise med. "Alle jordens ender skal komme det i hu og vende om til Herren, og alle folkenes slekter skal tilbede for ditt åsyn. FOR RIKET (1000-ÅRS-RIKET) HØRER HERREN TIL, OG HAN HERSKER OVER FOLKENE." (Salme 22, 28-29)
"For hans åsyn skal de som bor i ørkenene (araberne) bøye kne, og
hansfiender skal slikke støv. Kongene fra Tarsis og øyene (Vesten) (Tar-
sis:står i G.T. som navn på en havneby eller et område langt borte, kan-
skjei det vestlige Middelhav, i farvann der fønikerne seilte, uttrykket
Tarsis-skip brukes om skip som går i langfart, ikke bare i Middelhavet, men også i Rødehavet) skal komme med gaver, kongene fra Sjeba og Seba (Seba: kongerike i Afrika, trolig sørvest for Rødehavet, kanskje identisk med Saba.) frambære skatt. ALLE KONGER SKAL FALLE NED FOR HAM (JESUS), ALLE HEDNINGER SKAL TJENE HAM." (Salme 72,9-11)

"Alle hedninger som du har skapt, skal komme og tilbede for ditt åsyn, Herre, og ære ditt navn." (Salme 86, 9)

"han sier: Det er for lite at du (Jesus) er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake, så vil jeg da gjøre deg til hedningenes lys, forat min frelse skal nå til jordens ende." (Esaias 49, 6)

"Ved meg selv har jeg svoret, et sannhetsord er utgått av min munn, et ord som ikke skal vende tilbake: For meg skal hvert kne bøye seg (i 1000-års-riket), meg skal hver tunge sverge troskap." (Esaias 45, 23)

"og folkeslag skal søke til ditt lys, og konger til den glans som er gått opp over -deg (Jerusalem)." (Esaias 60, 3)

"For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet som dekker havets bunn. (Hab. 2, 14)

"For da (i 1000-års-riket) vil jeg gi folkene nye, rene lepper, så de alle påkaller Herrens navn og tjener ham med ett sinn." (Sef. 3, 9)
Alle fremmede religioner og avguder skal bort i 1000-års-riket. Vi vet at dette er Satans verk og leder ikke til Gud, men til Satan. De fremmede religioner er ikke med å samle menneskene inn i Guds rike, men de er med på å samle dem inn i Antikristens og Satans rike. De som følger de fremmede religioner, kan ikke vente å oppnå frelse, men mørkets natt er rede for dem, for de har vært ulydige mot de beviser på Guds eksistens som Gud har lagt ned både i naturen og i menneskets eget hjerte. DEN SOM ER ULYDIG, DEN GÅR FORTAPT. DEN SOM ER LYDIG, DEN BLIR FRELST.
Nå finnes det ikke andre guder. Det er bare en Gud, og det er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. De andre såkalte guder, er ikke guder, men det er onde ånder som menneskene ber til. All religion er nemlig møte med åndelige krefter som er utenom en selv. Alle mennesker har en eller annen åndelig tilknytning. Enten så er vedkommende knyttet til jødenes Gud og Jesus, eller så er vedkommende knyttet til de onde ånder og Satan. Den som er knyttet til Israels Gud, den oppnår frelsen på grunn av Jesu forsonergjerning på Golgata. Den som er knyttet til de onde ånder, den skal ikke se livet, men Guds straff skal forbli over ham. Derfor skal alt dette ryddes bort i 1000-års-riket. "Og menneskets overmot blir bøyet, og menneskenes stolthet blir ydmyket, og Herren alene er høy på den dag. Og avgudene - med dem er det forbi." (Esaias 2, 18-19)

"På den tid skal de kalle Jerusalem Herrens trone, og alle folkene skal samle seg der, til Herrens navn i Jerusalem, og de skal ikke mere følge sitt onde, hårde hjerte." (Jer. 3, 17)
"Herre, min styrke og mitt sterke vern og min tilflukt på nødens dag. Til deg skal hedningene komme fra jordens ender og si: Bare løgn (de fremmede religioner) fikk våre fedre i arv, falske guder, og det var ingen blandt dem som kunne hjelpe." (Jer. 16, 19)
"Og jeg vil utrydde all trolldom hos deg, og folk som spår av skyene, skal ikke lenger finnes hos deg. Og jeg vil utrydde dine utskårne bilder og dine bildestøtter av ditt land, og du skal ikke lenger tilbe dine henders verk. Og jeg vil rive opp Astarte-bildene (Astarte: fruktbarhetsgudinne som ble dyrket i hele den nære Orient, ble også kalt Himmel-dronningen, i Kongebøkene blir Salomos innføring i Astarte-dyrkelsen bedømt som den egentlige årsak til rikets deling) i ditt land, og ødelegge dine byer." (Mika. 5, 11-13)
"Og det skal skje på den dag, sier Herren, hærskarenes Gud, at jeg vil utrydde avgudenes navn av landet, og de skal ikke mere kommes i hu, -også profetene og den urene ånd vil jeg få bort fra landet." (Sak. 13, 2)
På grunn av at Jesus er blitt verdens konge på Sion, og på grunn av at de aller fleste mennesker har omvendt seg og tror på Gud, så er også forbannelsen som er lagt på mennesker og dyr på grunn av syndefallet, blitt tatt fra dem. Menneskene og dyrene lever i en innbyrdes harmoni, og naturen er kommet inn i 1000-års-rikets overflod og grøde. Det er harmoni og fred, og matvareproblemene er borte. 1000-års-rikets periode vil derfor bli en klar motsetning til tidshusholdningene fra syndefallet og inntil denne nye perioden. Den vil stå i klar kontrast til de motsetninger som det i dag finnes mellom mennesker og dyr, og til matvare- og forurensningsproblemene som vi har i dag. 1000--ÅRS-RIKETS TID ER KVILENS OG FREDENS TID ETTER MANGE ÅR I UFRED OG KRIG, og det er tiden da Gud lar sin velsignelse strømme over jorden. Det er tiden da Gud og skapningen snakker sammen, slik som de gjorde det i Edens hage. Denne tiden har profetene i gammel-testamentlig tid sett og forklart på mange måter og mange ganger. Det er oppreisningens og gjenopprettelsens tid. Det er den tidsepoken som fører oss inn i den nye jord. Det er den tidsepoken hvor rettferdigheten hersker.

"Da skal ulven bo sammen med lammet, og leoparden ligge hos kjeet, og kalven og den unge løve og gjøfeet skal holde seg sammen, og en liten gutt skal drive dem. Ku og bjørn skal beite sa men, deres unger skal ligge hos hverandre, og løven skal ete halm so oksen. Diebarnet skal leke ved huggormens hule, og over basiliskens hule skal det avvente barn rekke ut sin hånd. Ingen skal gjøre noe ondt hele mitt hellige berg, FOR JORDEN ER FULL AV HERREN KUNNSKAP, LIKESOM VANNET DEKKER HAVETS BUNN. (Esaias 11, 6-9) "Ulven og lammet skal beite sammen, og løven skal ete halm, og og omens føde skal være støv, ingen skal gjøre noe ondt på hele mitt hellig berg, sier Herren." (Esaias 65, 25)

"Og jeg vil gjøre en fredspakt med dem og utrydde ville dyr av lan det, og de skal bo trygt i ørkenen og sove i skogene. Og jeg vil gjøre de og landet omkring min haug (Sion) til en velsignelse, jeg vil sende regn rette tid, velsignelsens regnstrømmer skal det være. Markens trær skal sin frukt, og jorden skal gi sin grøde, og de skal bo trygt i sitt land, o de skal kjenne at jeg er Herren, når jeg bryter stengene på deres åk og frir dem av deres hånd som holdt dem i trældom. Og de skal ikke mer være et rov for folkene, og jordens ville dyr skal ikke fortære dem, DE SKAL BO TRYGT, OG INGEN SKAL SKREMME DEM." (Esek. 34, 25-28)
Allerede Jakob så denne tidsepoken som skulle komme, da Israel skulle bli velsignet med denne overveldende materielle og åndelige velsignelsen, og han beskrev 1000-års-rikets velsignelser i forbindelse med at han velsignet sine 12 sønner før sin død. "Han (Jesus) binder til vintreet sitt unge asen og til den edle ranke sin aseninnes fole, han tvetter i vin sitt kledebon og i druers blod sin kjortel. Dunkle er hans øyne av vin, og kvite hans tenner av melk.... Fra Aser kommer fedmen, hans mat, og lekre retter som for konger har han å gi ... Et ungt frukttre er Josef, et ungt frukttre ved kilden, grenene skyter ut over muren ... fra din fars Gud, og han hjelpe deg, fra den Allmektige, og HAN VELSIGNE DEG MED VELSIGNELSER FRA HIMMELEN DER OPPE, MED VELSIGNELSER FRA DYPET DER NEDE, med brysters og morslivs velsignelser. Din fars velsignelser stiger høyt opp over mine forfedes velsignelser, de når opp til de evige høyders grense, de skal komme ver Josefs hode, over hans isse, han som er høvding over sine brødre." 1. M(,s. 49, 11-13, 20, 22, og 25-26)

Rett før sin død velsignet også Moses Israels 12 stammer.

Denne vel-signelsen overgår langt de velsignelser som Israel opplevde da de inntok landet første gangen. Disse velsignelsene vil derfor få sin fulle oppfyllelse i 1000-års-riket. I og med at dette er så rike og fyldige velsignelser, så vil jeg ta dem med i sin helhet. "Måtte RUBEN leve og aldri dø, men hans menn bli få i tall! Og dette sa han om JUDA: Hør, Herre, Judas røst, og før ham hjem til sitt folk! Med sine hender strider han for det, og du skal være hans hjelp mot hans fiender. Og om Levi sa han: Dine tummim og urim hører din fromme mann til, han som du fristet ved Massa, som du trettet med ved Meribas vann, han som sa om sin far og sin mor: Jeg ser dem ikke, og som ikke kjentes ved sine brødre og ikke visste av sine barn, fordi han tok vare på ditt ord og aktet vel på din pakt. Han skal lære Jakob dine bud og Israel din lov, han skal legge røkelse for ditt ansikt og heloffer på ditt alter. Velsign, Herre, hans kraft, og la hans henders gjerning tekkes deg! Knus lendene på hans motstandere og dem som hater ham, så de ikke reiser seg mere!
Om BENJAMIN sa han: Herrens elskede er han, trygt bor han hos ham, hele dagen holder han sin hånd over ham - han hviler mellom hans skuldrer. Og om JOSEF sa han: Velsignet av Herren være hans land med himmelens ypperste gaver, med dugg og med vann fra det store dyp der nede, med det ypperste av det som solen fostrer, med det ypperste av det som måneskiftene driver fram, med det herligste fra de eldgamle fjell og det ypperste fra de evige hauger, med det ypperste av jorden og dens fylde og med nåde fra ham som bodde i tornebusken, det komme over Josefs hode, over hans isse som er fyrste blandt sine brødre! Herlig er den førstefødte av hans okser, og hans horn er som villoksens horn, med dem stanger han alle folkene like til jordens ender, det er Efra'ims titusener, det er Manasses tusener.
Og om SEBULON sa han: Gled deg, Sebulon, i din utferd, og du, ISSAKAR, i dine telt! Folkeslag kaller de til sitt fjell, der ofrer de rettferdighets offere, for havets overflod og sandens skjulte skatter suger de inn. Og om GAD sa han: Lovet være han som gir Gad vidt rum! Som en løvinne har han lagt seg ned, og han sønderriver både arm og isse. Han utså seg den første lodd, for der er den del gjemt som lovgiveren har tiltenkt ham, og så drog han fram foran folket, det som var rett for Herren, det som han hadde fastsatt, gjorde han, sammen med Israel. Og om DAN sa han: Dan er en løveunge som springer fram fra Basan. Og om NAFTALI sa han: Naftali, mettet med nåde og fylt med Herrens velsignelse - Vesten og Syden ta han i eie!

Og om ASER sa han: Velsignet framfor sønner være Aser! han være den kjæreste blandt sine brødre og dyppe i olje sin f ot! Av jern og kobber være din lås, og din hvile så lang som dine dager! Det er ingen som Gud, Jesurun! Han farer frem over himmelen med hjelp for deg, og i sin høihet på skyene. En bolig er den eldgamle Gud, og her nede er evige armer, han driver fienden bort for deg og sier: Rydd ut! Og Israel bor trygt for seg selv, Jakobs øie er vendt mot et land med korn og most, ja, hans himmel drypper av - dugg. SALIG ER DU, ISRAEL!
HVEM ER SOM DU, ET FOLK SOM HAR SIN FRELSE I HERREN, DITT HJELPENDE SKJOLD OG DITT HØIE SVERD! DINE FIENDER HYKLER FOR DEG, MENS DU SKRIDER FRAM OVER DERES HØIDER." (5. Mos. 33,6-29)
"Da skal han gi regn for sæden du (jødene) sår i jorden, og brød av jordens grøde, og det skal være kraftig og saftig, din buskap skal på den dag beite på en vid eng. Og oksene og asenene som arbeider på jorden, skal ete saltet blandingsfor, som kastes med skuffe og kasteskovl. Og på hvert høyt fjell og på hver høy bakke skal det være bekker, strømmer av vann, på den store slaktings dag, når tårnene faller." (Esaias 30, 23-25)
Av alt dette ser vi at gjennopprettelsen av skaperverket er begynt. Det som Satan og synden har vært med på å rive ned i alle disse år fra syndefallet i Edens hage, holder på å bli bygget opp igjen i 1000-års-riket, og hovedgrunnen til det er at menneskene tror på Gud og søker Jesus i Jerusalem. Vi forstår derfor at frelsen ikke bare betyr frelse for ånd, sjel og legeme, selv om det naturligvis er det viktigste, men frelse betyr også oppbygning av alt det som synden har ødelagt. Dette gjelder både forholdet mellom nasjonene, mellom menneskene, mellom mennesker og dyrene og mellom mennesker/dyr og naturen. 1000-ÅRSRIKET TAR DERFOR SIKTE PÅ Å GJENOPPRETTE ALT SOM ER ØDELAGT OG GÅTT I STYKKER.

Nå er ikke synden helt borte i 1000-års-riket, men den er begrenset og holdt i sjakk. Den får ikke utfolde seg slik som i vår tid, for det blir satt strenge grenser for dens utfoldelse. Den får ikke anledning til å bli organisert, slik som i dag, men den får bare anledning til å være hos den enkelte og i det skjulte. Synden blir trengt opp i et hjørne og isolert i krokene i 1000-års-riket, og får ikke bli det som både enkeltindivider og

statene nå etterhvert bare mer og mer setter i høysetet og fremmer gjen. nom krav og offentlig lovgivning. Etter som avkristningen går for seg, og etter som vi kommer mer og mer inn i frafallet, vil dette forholdet bare bli mer og mer tydelig. Vi vet at "lovløshetens hemmelighet" alt er virksom, men når den kristne menighet rykkes opp til himmelen før trengsels-tiden setter inn, kommer den store synde-lavinen over verden, for på det tidspunktet er det ingen som kan bekjempe den eller sette seg til motverge mot den. Verden er da prisgitt Satan og Antikrist i 7 år.
1000-ÅRS-RIKET ER SELVE SABBATSDAGEN I VERDEN. På samme måte som Gud kvilte fra sine gjerninger på den 7. dagen, så vil også verden og skapningen få kvile i rikets tid. "For så har han på et sted sagt om den syvende dag: Og Gud kvilte på den syvende dag fra alle sine gjerninger ... Altså står det en sabbatshelg tilbake for Guds folk." (Hebr. 4, 4 og 9)

Gud arbeider etter et tidsskjema på 7 dager å 1000 år, hva som gjelder hans forhold til sitt skaperverk innenfor rammen av våre 7 tidshus.bdldninger. På' samme måten som det er 6 arbeidsdager i en uke, er det også en kviledag på den sjuende dag. Gud har gitt menneskene 6000 år til å arbeide i og til å finne ham, for det er hovedhensikten med livet. I de siste 1000 år er det kvile å få for hele skapningen og skaperverket.
DET ER RO OG STILLHET OVER HELE VERDEN ETTER DE HARDE OG TUNGE ARBEIDSÅR. SKAPNINGEN SLAPPER AV OG NYTER KVILEN OG GUDS UNDERVISNING.
Så enkelt er altså Guds tidsskjema:
1) Fra skapelsen til Abraham er det ca. 2000 år. Jeg vil i den sammenheng få lov til å sitere Dr. Arnold Toynbee, som sier: "I virkeligheten var 4004 f.Kr. et temmelig viktig årstall, selv om våre forfedre ikke visste om det. Det markerer nemlig tilnærmelsesvis den første tilsynekomst av eksempler på den form for menneskelig samfunn som kalles sivilisasjon .... Denne forms første tilsynekomst fant sted for ca. 6000 år tilbake."
2) Fra Abraham til Jesus er det ca. 2000 år.
3) Fra Jesus og til nå er det gått snart 2000 år.
4) Dette blir 6000 år. Det siste årtusenet blir 1000-års-rikets tid, og
hovedbeviset på det er at Gud nå fører jødene hjem igjen til landet, Eretz Israel, og lar dem få seier over sine fiender.
DE 6000 ÅR ER MENNESKETS DAGER, MENS DET SISTE
1000 ÅRET ER HERRENS D.AG.

Jeg vil i den anledning få lov til å sitere det som Samuel Schor sier om de 7000 år i sin bok, Jødene og Jesus, s. 66-68:

"Det går over min forstand," har kanskje mange av leserne tenkt under studiet av det siste kapitlet om Tusen-årsrikets herlighet på jorden. At denne syndefulle og blodbesudlede jord noen gang kan bli renset etter seks tusen års skyld og brudd, og gjenvinne sin opprinnelige herlighet - og mere til - det forutsetter et guddommelig under like stort som skapelsesverket. Dette forutså Esaias da han profeterte: "For se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord." (kap. 65, 17) Og dette venter Guds menighet (2. Pet. 3, 13).

Og hvor lenge skal Kristi regjering på jorden vare? Det 20. kap. i Åpenbaringene gir oss svaret. Vi leser der om at Satan skal bindes (v. 1, 2), hvilket utvilsomt betyr at han skal miste sin makt til å friste menneskene. Vi leser også at han skal bindes for tusen år. Noen peker i dette tilfelle på bibelsteder som "en dag er for Herren som tusen år og tusen år som en dag" (2. Pet. 3, 8), eller på de sytti årsukene hos Daniel, og hevder at det her er spørsmål om en meget lang tidsperiode. Men andre minner oss om at på mange steder utmerker Guds ord en periode i bokstavelig mening. Herren forutsa f. eks. bestemt lengden av den egyptiske trelldom, og gjennom Jeremias (kap. 25, 11-12) at det babylonske fangenskap skulle strekke seg over sytti år. Begge profetiene ble bokstavelig oppfyllt. Under slike forhold bør det ikke være vanskelig å vite om vi skal ta "de tusen årene" i Åpenb. 20 i figurlig eller bokstavelig mening.
Det har også vært en del diskusjon blant slike som mener at Milleniet eller Tusenårsriket begynte med den kristne tidsregning eller ved et senere tidspunkt, f. eks. kristendommens seier i det romerske riket, og at vi nå lever under Kristi tusenårige regjering. Denslags underlige forestillinger må overlates til sin skjebne med tanke på de kriger og ødeleggelser som har gått over verden i den kristne tiden. Det er sannelig ikke så lett å se dette "fredsrike." Heller ikke kom Herren for å sende fred, men for å sende sverd, (Matt. 10, 34).

Ingen leser av Åpenb. 20, 1-8 kan unngå å legge merke til den omstendighet at uttrykket "tusen år" forekommer ikke mindre enn seks ganger i syv vers. Dette faktum, særlig om det betraktes i tekstsammenheng, synes å kreve en bokstavelig tolkning. Dessuten finnes det, ifølge

gamle jødiske lærde, en tradisjon i forbindelse med de seks skapelsesdagene. Disse jødiske lærde som ikke var påvirket av den destruktive bibelkritikk, trodde at verden skufle bestå i 7000 år, oppdelt i perioder på hver 2000 år, og tilslutt en periode på 1000 år. De første 2000 år var tiden uten lov, de neste følgende 2000 år var lovens tidsalder, og den siste 2000 års perioden Messias' dager, mens den fjerde tidsperioden på 1000 år blir hviledagen eller den store verdenssabbaten. Jeg er derfor av den mening at Kristi tusenårige regjering på jorden er en bestemt avgrenset tid på 1000 år. DETTE KOMMER TIL Å BLI JORDENS GULLALDER. I materielt henseende kommer jorden til å bli fruktbar som Edens have, i åndelig henseende kommer det å tjene Gud til å bli menneskehetens høyeste ønske, og av det skal det følge fullkommen fred og lykke."

Jeg vil også få lov til å sitere det som Ludvig Hope sier om 1000-årsriket i sin bok, I desse siste dager, s. 96, 97 og 98: k "'Men Guds ord syner oss også ei anna kviledags-helg, ei helg som ein stor part av menneskeætta skal oppleva utan å gå gjennom døden.
Det skal alltid koma ei tid her på denne jord, før denne tidsalder er slutt, ei kviletid etter mange og lange stridsår.Som fredsriket til Salomo kom etter alle krigane David hadde ført, soleis skal det også etter ei lang og tung stridstid koma ei velsigna kviletid.
Då skal løva og lammet eta gras på same vollen, då skal alle krigsklæda brennast, kanonar og sverd verta omstøypte til plogjarn, og freden kvila over jorda som vatnet løyner havsbotnen.
Det er denne fredsens kviledags helg som vår trøytte, skremde ætt ser fram imot med større lengting enn nokor tid før, og me rna vel ha grunn til å tru at ho er ikke langt borte.

Det er denne tida som har fått namnet 1000-års-riket. Om det vil eg ikke seia noko no.

For nokre år sidan kom ein sliten og trøytt arbeidsmann frametter ei gata i Oslo. Med eitt stansa han utanfor vindauga til ein bokhandel. Det var eit bilete han laut sjå på. Han såg, og han gret. So reiv han seg laus, men snudde seg og laut atter sjå på biletet og turka ei tåre.
Kva var det han gret for?
Innanfor glasruta hekk det kjende biletet av løva, lammet og kalven og barnet som held ei palmegrein i eine handa og legg den andre om halsen på løva. Dette biletet som fortalde om fred og kvila, var det som fekk den trøytte mannen til å sjå og gråta

Han lengta mot den tida då dette skal henda.

Millom alle dei Guds-ord som me endå ikke forstår heilt og fullt, er og dette om at all skapningen sukker sammen og lid sår verk saman alt til no, ikkje berre det, men me og, som har Ånden til førstegrøda, også me sukkar med oss sjølv, med di me stundar etter barnekåret, vår lekams utløysing. (Rom. 8, 22-23)

Jeg vet en stund da bud der kommer om hvile etter dagens strid, da flykter verdens vintertid for evighetens glade sommer, da foldes blomsterknoppen ut, og rosen blomstrer skjønt hos Gud, da har den sprengt sitt fengsel.

Gjennom heile Bibelen går det eit løyndomsfullt 6-tal og 7-tal som sikkert ber i seg guddomlege mål på vår tidsalder.

I 6 dager skapte Gud verda og den 7. kvilde han. I 6 dager skulde Israel arbeida, og den 7. skulde dei kvila. I 6 år skulde dei så og hausta, det 7. året skulde jord, og dyr og folk kvila. Etter 7 gonger 7 år kom jubelåret då kvar træl vart fri, og alle som av ein eller annan grunn hadde mist eller selt eigedomen sin, skulde få han att utan vederlag.
Det 50. året skulde haldast hellig, og då vart det ropa ut fridom for alle som budde i landet. Jubelåret tok til på den store forsonings-dagen. Då ljoma luren gjenom heile landet. Mens offerlammet vart lagt på altaret og blodet stroke på nådestolen, vart folket kalla ut frå trældom til fridom.

Det er ut fra denne ordning i det gamle Israel at kristne har meint at strids- og arbeidstida for ætta er 6000 år. DET 7. TUSENARET VERT DA 1000 -ÅRS-RIKET.

Me har stor nok grunn til å tru at dette er ei guddomlig ordning, og at me har rett til å venta dette fredsriket med si kviledag---helg. Sekstalet er talet til dyret, denne verdens tal: 666, men 7-talet er Guds tal.
Eg har sagt det før, men lat meg få ta det opp att her:

VAR TRØYTTE ÆTT MOGNAST FOR DENNE LYSE TID. MÅTTE HO KOMA SNART!"

Carl Fredrik Wisløff sier følgende om 1000-års-riket i sin bok, Utvelgelsen i Kristus, s. 85-88:
"Jeg vil driste meg til å si litt om tusenårsriket. En hører ikke mye om det nå for tiden. I min ungdom var det annerledes, bibeltimer og bibelforedrag om de siste ting var ofte framme i kirke og bedehus.
La oss da lese det som står i Johannes åpenbaring kapittel 20: "Og jeg så en engel stige ned fra himmelen, som hadde nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd. Og han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år og kastet ham i avgrunnen og lukket til og satte segl over ham, for at han ikke lenger skulle forføre folkene inntil de tusen år er til ende, og etter den tid skal han løses en kort stund. Og jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom, og jeg så deres sjeler som var halshugget for Jesu vidnesbyrds og for Guds ords skyld, og dem som ikke hadde tilbedt dyret og dets billede, og som ikke hadde tatt merket på sin panne og på sin hånd, og de ble levende og regjerte med Kristus i tusen år."
Slik står det. Underlige ord er det - ikke overraskende at de har vært tolket svært forskjellig ned gjennom tidene. I den eldste kristentid tok de dette ordet realistisk, og ventet en fredstid som skulle komme og avløse vår tidsalder med dens ondskap og undertrykkelse. De kristne var en forfulgt liten flokk, og så ordene hos Johannes som et fremtidshåp.
Men så seiret kristendommen. Slik så det ut. Keiseren ble en døpt kristen han også. Etter hvert kom de til å se annerledes på tusenårsriket. Augustin kom med den tolkning som dominerte i lange tider: De tusen år er et symbolsk uttrykk for kirkens tidsalder på jorden: at noen "ble levende" vil bare si at de ved troen og dåpen ble åndelig sett levende og lagt til kirken.

Vi kan ikke gå mer inn på dette. La meg få tilstå at jeg selv en tid regnet med at Augustins oppfatning var den riktige. Men så tok jeg Augustins bok "Om Guds stad" for meg, og leste i 20. bok hans tolkning av Johannes åpenbaring kap. 20. Og så leste jeg Ap. 20 på nytt. Da kunne jeg ikke lenger tro på Augustins tolkning. Det er klart at ordene "ble levende" ifølge grunnteksten vil fortelle om en engangs-hending, noe som hendte - skal hende - på en bestemt tid. Det går ikke an å la "levendegjørelsen" være noe som skjer i løpet av kirkens historie.

ORDET TALER OM ET TUSENÅRSRIKE SOM SKAL KOMME.
Men hvordan skal vi oppfatte ordet om tusenårsriket? Før jeg kom- mer med min tolkning, vil jeg få si følgende: Jeg har lovet meg selv a jeg skal ikke bli usams med noe kristent menneske om noe som har me de siste ting å gjøre. La meg bruke et billede: Jeg tenker meg at en nors gårdbruker har fem sønner som har reist til Amerika, hvor de har slått seg opp. Så skriver gamlingen og ber dem komme hjem en tur. Jeg ha bygget om husene nå, sier han - kom og se hvordan vi har det. Vel, sitter de fem karene en dag på Amerikabåten med fars brev mellom seg Jeg tenker han har gjort det slik, sier den ene, for se hva det står her -. Nei mener du det, sier den andre, les her så skal du se det er ment anerledes. - La oss nå ikke bli uenige om dette, sier en tredje, for nå e vi snart hjemme, så får vi se! De siste ting er ikke av de trossannheter som frelsen er bygget på. Her må vi kunne se forskjellig på det. La oss snakke om det mens vi er på reise - for snart skal vi få se hva som skjer!
Det skal komme en tid da Gud setter sperre for Satans makt og lar en merkelig misjonstid komme på jorden. På forhånd har han hentet sine til seg, de døde i Herren og de levende Guds barn er rykket opp og er hos Herren. 1. Tess. 4, 15 ff.

Under disse veldige begivenheter er noen blitt omvendt og forkynner så evangeliet.

Mon ikke dette er stedet hvor vi skal finne Israels plass i misjonens historie? Jeg tror det, og den oppfatning er gammel i kirkens historie.
Se hva apostelen sier: Han forkynner oss "en hemmelighet" (gresk: mysterion) - det vil si noe som vi ikke hadde kunnet tenke oss til, men som Gud har latt sin apostel vite ved en spesiell åpenbaring. "Jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmelighet - - at forherdelse delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn, og således skal hele Israel bli frelst, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme." Rom. 11, 25 ff.
Når det fulle tall av hedningene er kommet inn, da skal Israel bli frelst. Det vil ikke si at alle jøder blir frelst. Men akkurat som Israels folk nå i det store og hele avviser Jesus som Messias, så skal det komme en tid da dette folks store flertall vender seg til Jesus.
Ved deres fall er frelsen kommet til hedningene, heter det. Rom. 11, 11. Israel vendte seg bort fra Herren Jesus, og så gikk ordet til hedningene, også til vårt folk. Men en dag skal det bli annerledes. "Er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hva annet vil da deres anta-gelse bli enn liv av døde?" Rom. 11, 15. 'Men når deres fall er blitt til rikdom for verden, og tapet av dem er blitt til rikdom for hedningene,hvor mye mer vil da deres fulltallighet bety." Rom. 11, 12 (etter Actaoversettelsen).

I den tid vi kaller tusenårsriket skal det bli en stor innhøstning, og Guds gamle folk skal være et vitnesbyrd for alle folk - en misjonstid uten like.

Jeg må tenke på hva en tysk lærer sa til meg en gang: Det er merkelig med en jøde som lever i tro på det Gamle Testamente, blir han omvendt og får plassert Jesus inn i sammenhengen som frelser og Messias, da behøver du ikke sende ham på bibelskole - da har han alt sammen klart for seg. - Det var saktens en overdrivelse. Men noe var det vel i det han sa. Guds gamle folk som talsmann for evangeliet om Jesus - å, det skal bli en rik tid!"

Samtlige 6 frelsestidshusholdninger, som vi har hatt, peker framover mot 1000-års-riket og den nye jord, og får sin oppfyllelse i disse. Vi skal bare kort se litt på dette:

1) I 1000-års-riket skal igjen menneskene leve i fortrolighet med sin skaper, slik som i Edens hage, i uskyldighetens tidshusholdning. De skal både se og samtale med Jesus, der han sitter i sin herlighet i templet i Jerusalem.

2) I 1000-års-riket skal igjen menneskene leve for Herren og lyde sin samvittighet (Guds stemme i hjertet). Dette var frelses-prinsippet i den andre frelsestidshusholdningen. Den gang gikk dette galt, men i 1000års-riket skal dette gå bedre.

3) I 1000-års-riket skal troende mennesker være med å styre verden på vegne av Gud. Det var også dette oppdraget de fikk i den 3. tidshusholdningen. Den gangen gikk det galt, og husholdningen endte med dom (syndfloden). I 1000-års-rikets tid derimot skal dette la seg gjennomføre, for Satan er fengslet.

4) I 1000-års-riket skal alle jødenes løfter bli oppfylte, både de ubetingende og de betingende. Jødenes løfter kom-mer bl.a. fram i Guds pakt med Abraham (1. Mos. 17, 1-14), Sinai-pakten (2. Mos. 20,1-17), Palestina- eller landpakten (5. Mos. 28-31), pakten med David om et evig kongedømme (2. Sam. 7, 16) og den nye pakt i Jesu blod (Jer. 31. 31-34 og Matt. 26, 28).

5) I 1000-års-riket skal loven innføres igjen, og troende jøder skal

være et hellig folk og prester i verden. Det var dette oppdraget de fikk ved inngåelsen av Sinai-pakten, men betingelsen for at dette kunne skje, var at de omvendte seg. I forbindelse med den store trengsel er de villige til å omvende seg som folk og levning, og da er betingelsen til stede for at Gud kan oppfylle sine store planer med jødene.
I 1000-års-riket vil loven, slik som den kommer til uttrykk i Bergprekenen og nåden virke sammen, slik som den også har virket sammen i alle frelsestidshusholdninger. Vi mener da loven som Guds bud. Nåden har vært bestandig. (Om dette er det mye interessant å skrive, men det får vi ikke anledning til nå.)

6) I 1000-års-riket vil også den kristne menighet få den posisjon og den glans som den er tfftenkt fra Guds side. I dag ser ikke verden dette, men i'1000-års-riket skal vi skinne evig og alltid, som stjernene skinner, og vi skal utøve vår posisjon og store makt - som deler av Kristi legeme. I rikets tid skal vi få evige og overordnede oppgaver, men dette kan vi ikke tale så mye om, for det er ennå ikke åpenbart i sin fylde. "Dere elskede, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli, vi vet at når han åpenbares (Jesu komme for den kristne menighet), da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er." (1. Joh. 3, 2)
Vi lever nå i den aller siste del av den kristne menighets tidshusholdning, og kan når som helst vente at Jesus kommer ned i lufthimmelen "med overengels røst og med Guds basun" (1. Tess. 4, 16), og tar oss til seg i himmelen. Tegnene i tiden viser at Jesu komme for den kristne menighet er nær, og størst av dem alle er fikentreets tegn. Om fikentreet, som er et bilde på jødenes nasjonale gjenreisning, står det i Bibelen at når det kommer saft i dets grener, og bladene springer ut, så er 1 000-årsriket like om hjørnet. "Lær en lignelse av fikentreet: Så snart det kommer saft i dets grener, og dets blader springer ut, da vet Dere at sommeren (riket for Israel) er nær." (Matt. 24, 32)

1000-års-riket, som er en vesentlig del av Guds-riket, er blitt benektet av mange teologer og forkynnere i 1700 år, og det blir det fortsatt.
DETTE ER FALSK OG AVLEGGS TEOLOGI, som ikke burde forekomme nå, når vi står på terskelen til dette riket, men likevel hører vi daglig om dem som forkaster riket for Israel. Denne boken vfl derfor være en motvekt mot erstatningsteologien, som ikke er fra Gud, men fra denne verdens fyrste. PÅ SAMME MÅTE SOM GUD SKAL DØMME SATAN, SKAL HAN OGSÅ DØMME ERSTATNINGS-

TEOLOGIEN. De skal begge gå under i det ragnarrokket som skal komme over jorden i trengselstiden.
Verden og verdensmenneskene går mot stupet og mot dommen, men ut fra branntomtene og ruinene av denne verden skal riket for Israel stige fram og herske over hele verden, for det er uttrykk for en del av Guds planer med verden c>g ledd i Guds planer om Guds-riket på jord. Det er Herren som har bestemt dette, og da har det lite å sl at både Satan og mennesker forsøker å så tvil om 1000-års-riket, for det kommer, når det skal komme, og Herren er ikke sen med løftet, og derfor så ber vi også i vårt Fadervår: "KOMME DITT RIKE, skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden." (Matt. 6, 10)
Det er vårt håp at så mange som mulig må bli frelst nå i de -.i-,te kveldstimene av denne tidsh usho)dningen, og at stadig f tete troende må få se Guds planer med jødene og få mot til å forkynne det. DET LIDER MED NATTEN, OG HERRENS 1000-,ÅRIGE DAG STUNDER TIL. "Men om tidene og stundene, brødre, trenger Dere ikke til at noen skriver til dere, Dere vet jo selv at Herrens dag kommer som en tyv om natten (for de vantro). Når de sier: Fred og ingen fare, da kommer en brå undergang over dem, likesom veer over den fruktsommelige, og de skal ingenlunde unnfly. Men Dere, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulle komme over dere som en tyv, for Dere er alle lysets barn og dagens barn, vi hører ikke natten eller mørket til. La oss derfor ikke sove som de andre, men la oss våke og være edrue." (1. Tess. 5, 1-6)
Og til slutt slutter vi oss til den hyllesten av Jesus som de 24 eldste i himmelen kommer med i forbindelse med den store trengsel (Joh. Ap 12, 17) -, i det vi forandrer litt på verbets tid og sier: Vi takker deg, Herre Gud, du som er og som var, fordi du skal ta din store makt og bli konge.
Og helt til slutt ber vi den bønnen som de troende har bedt hele tiden: KOM SNART, HERRE JESUS. Og svaret kjenner vi alle sammen til:

SE, JEG KOMMER SNART, og denne gangen vil jødenes Messias, som er Jesus Kristus fra Nasaret, opprette Guds-riket i Israel.


Tingvoll den 12 november 1984

Oskar Edin Indergaard

OBS skriften er scannet inn så det er dessverre en del feil.

beklager Stein A Johannessen.