Av Thoralf Gilbrant forfatter, forkynner og bibellærer i
Pinsebevegelsen.
Kilde: Korsets seier nr: 7.11,
13.11, 20.11.2002
Det
er ikke svartsynte prester eller overspente legpredikanter som i dag forkynner
verdens undergang. Det er våre fremste vitenskapsmenn og ledende politikere.
Det går en anelse om undergang gjennom tiden. De som vet mest, frykter mest.
Når Jesus taler om tidens tegn, peker han på en ting som ingen kan vite, og en
annen ting som vi alle bør ha kjennskap til. Dette som ingen kan vite er dag og
time for hans gjenkomst. «Den dag og time kjenner ingen.» Men vi skal alle
kunne vite når denne dagen nærmer seg. «Slik skal også dere, når dere ser alt
dette skje, vite at han er nær og står for døren.» Tidspunktet er ukjent, men det
bestemte tidsavsnitt når Herrens komme vil finne sted, skal være kjent.
Endetidens
slekt skal se tidens tegn, og ut fra dette skal en kunne vite at dagen er nær.
Matt 24, 32-36. Slik våren har sine kjennetegn, har også endens tid sine
kjennetegn. Jesus sa: «Lær en lignelse av fikentreet.» Slik høsten har sine
kjennetegn, har også endetiden sine bestemte kjennetegn.
Høsttegnene kommer smått og nesten umerkelig. En visnet blomst, et gulnet blad,
et kjølig drag i luften – og så en dag er det klart for oss alle: Nå er
høsttiden kommet. Da vet vi at snart vil vinteren bre ut sitt snødekke over
åker og eng, men dagen og timen for det første snøfallet, det vet vi ikke. Slik
er det også med Herrens komme. Tidens tegn varsler at snart er han her, men dag
og time for hans gjenkomst er ukjent.
Jesu
første komme var markert med klare tegn. Men verken folkets brede masse eller
de skriftlærde på Jesu tid, kjente den tid de levde i. Jesus kalte dem hyklere
som forstod å tyde himmelens utseende og var dyktige til å gi værvarsler, men
var blinde for tidens tegn. «Himmelens utseende vet dere å tyde, men tidenes
tegn kan dere ikke tyde,» Matt 16, 3.
De tegn som varsler Jesu gjenkomst er ikke mindre klare enn de tegn som varslet
hans første komme, og det er vår plikt å tyde disse tegn. Det emne vi har for
oss er altså på ingen måte å betrakte som et perifert, religiøst
sensasjonstema. Også de avsnitt i Bibelen som handler om tidens tegn, må vi
motta som Guds ord.
Kan vi vite noe om framtiden?
Framtidsforskning, eller futurologi, heter den nye vitenskap som truer med å
utkonkurrere science fiction! I dag kan kjølig datastyrt vitenskap med stor
eksakthet forutsi en framtid like fantastisk som den forfatterne kunne fabulere
fram. Og de samme computere som programmerer vår framtid, kan beregne hvor lang
tid menneskeheten har igjen her på jorden.
Men
verken framtidsforskning eller framtidsdiktning vil gi oss det riktige bildet
av det som heretter skal skje, dersom vi ikke tar med i beregningene og
framtidsdrømmene det Bibelens profetiske ord har å si: Det finnes en Gud! Den
som overser dette, skyver den avgjørende faktor ut av bildet.
Framtidsforskningen sier at menneskeheten må gå ubehjelpelig til grunne. Men
Bibelen sier at når situasjonen er slik i denne vår verden, at menneskene skal
engstes i fortvilelse for det som kommer over jorderike, når undergangen synes
ufravikelig, da skal Gud gripe inn i verdenssituasjonen.
Svært meget tyder på at det er endetidsgenerasjonen som lever på jorden i dag.
I sin store tale om sin gjenkomst og de siste tider lar Jesus oss forstå at vi
kommer til å leve sammen med endetidstegnene en tid. Han nevner en del av
tidens tegn, og sier: «For alt dette må skje, men ennå er ikke enden kommet.»
Matt 24, 6. Endetidstegnene er her i dag, og da har vi Jesu egne ord for at han
er nær. Spørsmålet blir da: Hvor nært kan hans komme være? Det synes som om
Jesus selv gir et svar på dette spørsmål når han sier: «Denne slekt skal slett
ikke forgå før alt dette skjer.» Matt. 24, 34.
Mange mennesker som slett ikke tror på Bibelen, er likevel klar over at vi er
kommet inn i menneskehetens skjebnetime. Selve verdenssituasjonen bærer bud om
det. Menneskene makter ikke lenger å mestre sine problemer. Det er ikke
svartsynte prester eller overspente legpredikanter som i dag forkynner verdens
undergang. Det er våre fremste vitenskapsmenn og ledende politikere. Det går en
anelse om undergang gjennom tiden. De som vet mest, frykter mest.
Professor J. Forrestor ved Massachusetts Institute of Technology, en av verdens
fremste eksperter på datamaskiner og databehandling, matet sine computere med
relevante data angående vår tid, om naturressurser og naturødeleggelser,
teknologi, befolkningsutvikling, levemiddelproduksjon og så videre.
Datamaskinenes prognose var at sivilisasjonen ville gå til grunne i løpet av en
tid noe mindre enn en generasjon. Selv computerne begynner å profetere om
verdens ende, at vår generasjon er den siste!
Tyd tidens tegn!
Tidens tegn er gitt for at de skal bli forstått. Om vi ikke vet å tyde tegnene,
så har vi svært lite nytte av dem. Bibelens profetier er ikke tåketale. Det
profetiske ord kommer ikke til oss i et orakelspråk som kan bety hva som helst,
og som derfor ingen bestemt mening har. Vi står her overfor klare utsagn og
konkrete forutsigelser. Dette gjør det mulig å iaktta oppfyllelsen av de
bibelske profetier.
Det er sagt oss på forhånd, slik at vi skal kunne
forstå det når tingene skjer, og iblant også vite på forhånd det som vil komme
til å skje. På nesten alle områder støtter vi i dag på disse tidens tegn. For å
skaffe oss en oversikt over tegnene, kan det være hensiktsmessig å dele dem inn
i fire hovedgrupper: Tegn blant folkeslagene, tegn i naturen, tegn i Israel og
tegn i Guds menighet.
Det er altså ikke et enkelt tidstegn som i dag varsler tidsaldrenes ende og
Herrens komme. Det er hele summen av tegn, selve den tidssituasjonen vi lever
i. Da disiplene spurte Jesus hva som skulle være tegnet på hans komme og på
verdens ende, ga han dem som svar hele serier av tegn. Disse er nevnt i
Bibelen. Det må altså være Guds vilje at vi skal interessere oss for dette og
beskjeftige oss med emnet. To ting er nødvendig for å kunne tyde tidens tegn:
For det første må vi kjenne Bibelen og det profetiske ord i Skriften. Når
mennesker ikke tror på Bibelen, kommer det som oftest av at de ikke har noen
kjennskap til den. Betingelsen for å kunne forstå profetiene er selvsagt at en
kjenner profetiene. For det andre må vi kjenne vår egen tid. Gud vil at vi skal
interessere oss for den tid og den verden vi lever i. Det er ikke noe tegn på
åndelighet å være verdensfjern eller uvitende. La oss derfor betrakte vår tid i
Bibelens lys, og vi skal snart se at den verden vi lever i, er den verden som
er avmalt i Bibelens endetidsbilde.
Hva skjer når Herren kommer?
Bibelen
forteller oss om tre mektige begivenheter som vil finne sted den dagen Jesus
kommer.
Oppstandelse
Det første som vil skje, er at den første oppstandelse finner sted. Apostelen
Paulus skriver om dette i 1 Tess 4,15-16: «For dette sier vi dere med et ord av
Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke
komme i forveien for dem som er sovnet inn. For Herren selv skal komme ned fra
himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde
i Kristus skal først oppstå.»
Mange av Guds hellige gjennom tidene har speidet fram mot dagen når Herren skal
komme igjen. De ventet på Kristi komme. Og mens de så opp mot himmelen, steg de
ned i graven! Men de skal ikke bli glemt, de skal stige opp av graven en dag og
få del i den herlige opprykkelsen som de ventet på. Johannes, Paulus og alle de
hellige som gikk gjennom døden, har ikke mistet retten til å bli med når Herren
kommer. De er bare flyttet over fra baktroppen til fortroppen – de døde i Kristus
skal først oppstå!
Deres gjenløste ånd er allerede nå i Guds paradis, de fryder seg i Herrens
nærhet. Men også deres legeme har del i forløsningen i Kristus, deres legeme
skal opp
stå. Vi tror på legemets oppstandelse. Denne kropp som
utgjør en del av menneskets trefoldige vesen, skal oppstå fra de døde. I dette
legeme har vi levd og arbeidet, lidt og virket. Gjennom dette legeme er vi
blitt kjent blant menneskene og har vandret iblant dem. Dette legeme som ble
senket ned i den kalde grav fordi det var brutt ned av sykdom og død – dette
legeme som skal stå opp igjen.
«Basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige,» sier Guds ord.
Dette dødelige blir ikledd udødelighet. Istedenfor et jordisk legeme får vi et
himmelsk legeme. Det blir et legeme som er fullstendig fri fra alle syndens
følger, fra all sykdom og svakhet. Et legeme som fullt ut er et uttrykk for den
gjenløste og helliggjorte sjelens egenskaper, og som er et fullkomment redskap
for den ånd som bor i det.
De døde i Kristus skal oppstå! For en underfull dag det vil bli! – Martyrskaren
kommer med Stefanus i spissen. Seiervinnerne fra de mørke tidsaldre, da de som
trodde på Bibelens frelse måtte gi sitt liv. De måtte stige opp på bålet, noen
av dem sang Guds lovsanger inntil luene omsluttet dem og røken kvalte deres
røst. Siden strødde deres fiender asken ut over elvens vann for at det ikke
skulle bli noe gravminne etter dem – men Herren skal vite å kalle dem fram den
dagen når han kommer med overengelens røst og med Guds basun. De døde i Kristus
skal først oppstå. Det er det første som vil skje når Jesus kommer. Det neste
som vil skje er dette: De troende som lever på jorden vil bli forvandlet.
Forvandling
Det vil bli en generasjon av troende som aldri vil se døden. Det er endetidsgenerasjonen,
det slektsledd av kristne som vil være i live når Herren kommer. «Vi skal ikke
alle dø,» sier apostelen Paulus. De første kristne, apostler og profeter,
lengtet og håpet på å få bli med blant denne skare. Bør da ikke vi som lever i
tidens aftenskumring også håpe på det?
Helt siden syndefallets dag har døden hersket i verden. Hvert slektsledd måtte
gå samme vei, hvert menneskeliv stanset ved en grav. De ømmeste bånd måtte
briste. Mor ble tatt ifra barnet, søsken måtte si hverandre farvel. Den som
hadde levd et langt liv måtte bøye sitt grånende hode og legge vandringsstaven
ned. Og det lille barnet ble revet ut av mors armer.
Men et slektsledd av troende skal slippe å skilles fra sine kjære ved en grav.
Tenk om vi skal bli blant dem? Ingen skal ta vår trøtte hånd i sin og si
farvel. Ingen skal stryke over en feberhet panne og trykke et siste kyss på
vårt kinn. Ingen skal gråte ved en blomstersmykket kiste – og ved en grav, for
vår skyld. «Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet.» (1
Kor 15:51) Ikke alle kristne skal dø, men alle må bli forvandlet, for kjød og
blod skal ikke arve Guds rike, sier Herrens ord. Et jordisk legeme passer ikke
i himmelen. Men Bibelen forteller oss, at så visst som det finnes et naturlig
legeme så gis det et åndelig legeme.
Kristi forsoningsverk innbefatter hele menneskets personlighet, ånd – sjel og
legeme. Likesom vår ånd er blitt forløst fra synden skal også vårt legeme bli
forløst fra forgjengeligheten. «Dette forgjengelige skal bli ikledd uforgjengelighet,
og dette dødelige bli ikledd udødelighet.» Likesom den elektriske strøm
forvandler tråden i en elektrisk lampe, slik at den istedenfor å være mørk og
kald begynner å gløde og lyse, slik skal Kristi kraft forvandle vårt
fornedrelseslegeme slik at det blir likt med hans herlighetslegeme.
Denne forvandlingen vil skje i et nu, i et øyeblikk – ingen kan forklare hva
som skjer. Det er et under, virket av den Allmektige Skaper som en gang i
tidens morgen skapte alt av intet.
De døde i Kristus oppstår, det er det første. De som lever blir forvandlet, det
er det neste.
Bortrykkelse
«Deretter skal vi som lever, som blir tilbake, sammen med dem rykkes opp i
luften for å møte Herren.» Dette er det tredje som vil skje når Jesus kommer,
bortrykkelsen vil finne sted. De døde som er stått opp og de levende som er
blitt forvandlet vil bli løftet opp fra denne gamle jord. Ordet her må forstås
helt bokstavlig. Det står at vi skal rykkes opp i luften for å møte Herren.
Ingen tyngdelov kan holde oss tilbake! Basunen skal lyde og den mektige røsten
vil rope: «Stig opp her!» Likesom magneten trekker stålet til seg, slik skal
Herren dra oss opp til seg når han kommer i himmelens skyer. I et øyeblikk vil
han løfte opp fra jorden en utallig skare av hellige og forvandlede mennesker
som tror på ham – inn i den himmelske herlighet som han har gjort i stand for
sine.
Det vil skje en dag – snart skal det
skje!
La bare rasjonalistisk teologi forsøke å bortforklare det – det vil skje
likevel, bokstavlig og virkelig. La verden spotte, og la lunkne navnkristne
mennesker skyve det unna, det vil skje likevel. James McConcey sier: Herren
selv skal stige ned fra himmelen. De døde i Kristus skal oppstå. De som lever
skal forvandles. Vi skal rykkes opp. Og så skal vi alltid være med Herren. Pris
skje Gud! Dagen skal gry. Jesus skal komme igjen.
Kristi domstol
Noe av det første som vil skje etter at vi er rykket opp for å møte
Herren, er dette at vi skal framstilles for Kristi domstol. Denne domstol leser
vi om flere steder i Skriften. Vi skal her nevne 1 Kor 5,1: «Vi skal alle
åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved
legemet, etter det som han har gjort, enten godt eller ondt».
Og i 1 Kor 3,11-15 leser vi:
«For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus
Kristus. Men om noen på denne grunnvoll bygger med gull, sølv, kostelige
steiner, eller med tre, høy, strå, da skal det verk enhver har utført, bli
åpenbart. Dagen skal vise det, for den åpenbares med ild. Hvordan det verk er
som enhver har utført, det skal ilden prøve. Om det byggverk som en har reist,
blir stående, da skal han få lønn. Brenner hans verk opp, da skal han miste
lønnen. Men selv skal han bli frelst, med da som gjennom ild.»
Av dette ser vi at bortrykkelsen ikke bare taler om et salig håp og en herlig
forrett, bortrykkelsen er også nøye knyttet til den store regnskapsdag da vi
skal stå til ansvar innfor den levende Gud. Kristi domstol er dommen over Guds
hus. Den representerer en domshandling forskjellig fra den store hvite trones
dom som vil finne sted etter tusenårsriket. Ved den hvite trone skal ugudelige
mennesker dømmes og gå fortapt, men ved den tid har de troende allerede vært
hjemme hos Herren i mer enn tusen år.
Kristi
domstol er også en domshandling forskjellig fra dommen over folkeslagene som
vil finne sted her på jorden før tusenårsriket blir opprettet. Da vil Kongen
rense ut av sitt rike dem som volder men og anstøt - han vil bestemme hvem som
skal få del i det gudsrike som skal opprettes på jorden. Denne domshandling
gjelder altså mennesker som ennå lever på jorden, mens dommen ved den store
hvite trone skildrer de døde som står for Gud etter at himmel og jord er veket
bort.
En annen slags dom
Kristi domstol er noe forskjellig fra begge disse domshandlinger. Kristi
domstol er en domstol bare for troende. Nå er det kanskje dem som vil innvende:
Men sa ikke Jesus at den som tror på ham ikke kommer til dom? Hvordan kan da
Paulus si at vi alle skal åpenbares for Kristi domstol. Jo, begge deler er sant
og riktig. Den troende blir ikke dømt sammen med verden. Det er ikke frelse
eller fortapelse som skal avgjøres for vår del innfor Kristi domstol, det er
spørsmål om å få lønn eller tape lønnen.
For å
ta et eksempel: Det er stor forskjell på den dommeren som sitter i en rettssal
og dømmer forbrytelser og den dommeren som løper med en fløyte ute på
fotballbanen og dømmer om sportsprestasjoner.
Bibelen forteller oss at de troende blir dømt på tre forskjellige måter: Som en
frelsesøkende synder ble vi dømt ved vår omvendelse, da erkjente vi vår synd og
ble rettferdiggjort ved forløsningen i Kristus Jesus. På denne domshandling
eller frifinnelsesdom hviler vår frelse.
For
det andre kan en troende bli dømt som Guds barn eller hans sønner under vår
vandring gjennom livet. Paulus sier: «Når vi dømmes, da refses vi av Herren for
at vi ikke skal fordømmes sammen med verden.» Gud tukter oss for å føre oss i
erkjennelse og for at vi kan få del i hans hellighet.
For
det tredje kan vi som troende bli dømt som tjenere. Og det er denne dom som
finner sted ved Kristi domstol. Gud er ikke bare vår Frelser og vår himmelsek
Fader, han er også vår Herre. Han vil kreve sine tjenere til regnskap for hva
han har overgitt hver enkelt.
Oppgjøret
Denne domshandling kalles i Bibelen Guds domstol, Kristi domstol, «dagen», hin
dag, vår Herre Jesu Kristi dag, og i Johannes første brev 4,17 kalles den
«dommens dag» - også for de troende kommer det en oppgjørets og dommens dag.
Prøven framfor Kristi domstol vil altså finne sted etter bortrykkelsen.
Flere
ting tyder på at det vil skje ganske kort etter oppløftelsen, iallfall ser vi
at før Lammets bryllup skal feires, har bruden iført seg det skinnende hvite
lin som er de helliges rettferdige gjerninger - da er altså livsverket prøvet
og godkjent av Gud. Og vi finner at
endog
før trengselen bryter løs på jorden, så har de 24 eldste som sitter på troner
for Guds åsyn fått sine kroner utlevert. Det vil skje på «hin dag» sier
apostelen Paulus.
Når vi framstilles for Kristi domstol er de troende
allerede fullendt og forvandlet. Vi har nådd fram til endemålet for vår tro,
sjelens evige fre,se. Vi står der i våre herlige oppstandelseslegemer. Selv om
lønnen ennå ikke er avgjort, så er vår frelse sikret. Vi vil også være fullendte
og helliggjort helt igjennom. Derfor vil ingen forsøke å rettferdiggjøre seg
eller unnskylde noe feiltrinn hos seg selv. Vi vil selv gi Gud rett i alt og se
og dømme som han gjør det.
Denne avgjørelsen innfor Kristi domstol kan ikke finne sted før alle de troende
fra den gamle pakt og fra menighetes tid er samlet der oppe. Hele Guds menighet
må stå der. Det er spørsmålet om belønning som skal avgjøres, og prisen kan
ikke bli utdelt før alle som deltar i løpet har fullført. Derfor venter de
hellige som er sovnet inn på at vi skal fullføre vårt løp. Det står også om de
hellige fra den gamle tid at de ikke kan nå fullendelsen uten oss. Og apostelen
Paulus visste at han også måtte vente inntil «hin dag» før han kunne motta
rettferdighetens krans.
Den store regnskapsdagen
Dette blir den store regnskapsdag for oss alle. Den som skal dømme er Herren,
den rettferdige dommer. Han skal selv komme og hente oss hjem til seg, og han
skal selv avgjøre spørsmålet om belønning til sine tjenere. Det er godt å vite
at det kommer en dag da det siste avgjørende og rettferdige ord skal sies i
enhver sak. Da skal enhver av oss avlegge Gud regnskap for seg selv.
Det som skal bedømmes er de troenes livsverk. Det er i den betydning ikke våre
synder som skal dømmes, men vårt «verk». Synden er ikke der som
fordømmelsesgrunn, for den er renset bort i Jesu blod og vi har fått tilgivelse
for den. Vi leste at det var det som var bygget på grunnvollen som skulle
prøves. Det er vår tjeneste for Gud som skal bedømmes. Våre ord og gjerninger
skal prøves. Det kommer til å gå meget nøye for seg, for vi leser at for hvert
unyttige ord skal det avlegges regnskap - og hvert beger kaldt vann gitt i
kjærlighet skal belønnes.
Det som snart skal skje
New-Age
litteraturen som nå spres i millionopplag, skal etter bortrykkelsen forlede
folk til å tro at det er Satan som har tatt de kristne bort fra jorden fordi de
ikke passer i den nye Vannmannens tidsalder. Men Herren har andre planer med
oss.
Dersom
Kristus ikke er oppstått fra de døde, skriver apostelen Paulus, så er vår tro
intet. Vi kan tilføye: Dersom Jesus Kristus ikke kommer igjen, så er vårt håp
intet. Men Kristus er oppstått, sier apostelen. Og han kommer igjen! Det er det
eneste håp for denne villfarne, synkende menneskehet. Og det gir oss håp om en
gledefylt evighet i Guds samfunn.
Det største som er hendt i all historie, selve historiens sentrum, er at Guds
evige Sønn kom til denne jord og levde sitt liv blant oss. Og den største
begivenhet i all framtid er at han skal komme igjen. For det såkalte moderne
menneske er Jesus fra Nasaret en fremmed. Han levde i et land langt herfra. Han
tilhører en ukjent tid.
Men gjenkomstens Kristus er ingen fjern person. Snart kommer han som
menneskehetens befrier og verdens dommer. Han vedkommer oss alle, hver mann og
kvinne på denne jord.
En mirakuløs begivenhet
Hans komme vil skje i makt og herlighet. Han selv har sagt det og det han sa er
gjengitt og bevitnet i Bibelen. Han ga oss også en del tegn som skulle varsle
når tiden for hans komme nærmer seg. Disse tidens tegn er gitt for å bli
forstått, ellers hadde vi jo liten hjelp av dem. Det minste vi kan gjøre må da
være å gi akt på dem.
At
verdslige mennesker neglisjerer de tidens tegn Herren ga oss er alvorlig nok.
Men helt absurd blir det når en del kristne ledere står fram og bekjentgjør:
«Vi vil ikke være med på noen tolkning av endetidstegn.» Hva sa Jesus selv om
denne saken? Han talte strengt til sin tids religiøse ledere: «Om kvelden sier
dere: Det blir godvær, for himmelen er rød. Og om morgenen: I dag blir det
uvær, for himmelen er rød og mørk. Himmelens utseende vet dere å tyde, men
tidens tegn kan dere ikke tyde... Hyklere! Jordens og himmelens utseende vet
dere å tyde. Hvorfor kan dere da ikke tyde denne tid?» (Matt 16, 2-3, og Luk
12, 56).
Jesu første komme var forutsagt av Det gamle testamentes profeter, og hele hans
liv var en rekke av oppfylte profetier. Og vi vet at likesom alle profetier om
Kristi første komme gikk nøyaktig og bokstavelig i oppfyllelse, slik skal også
alle profetier om hans andre komme oppfylles. Når alle forutsigelser om hans
første komme i fornedrelse ble oppfylt, hans komme til krybbe og kors, skulle
ikke da den evige, himmelske Far sørge for at profetiene om hans gjenkomst i
herlighet ble oppfylt? Jo, han skal komme igjen.
Romvesener?
Ikke alle vil tro dette. «I de siste dager skal det komme spottere med spott».
De finner det urimelig og utenkelig at universets Herre skal komme til den jord
han har skapt og at hvert øye skal se ham. Men merkelig nok er det i denne
romalder en del vitenskapsmenn som begynner å tale om invasjon fra
verdensrommet - og hvorfor skulle da ikke Jesus komme».
Det
vakte stor oppsikt da den berømte astrofysikeren Stephen Hawking for noen år
siden gikk ut med påstand om at jorden ville bli angrepet av romvesener. Dette
hevder han ikke ut fra religiøse betraktninger, men på basis av vitenskapelig
tenkning. Hawking er forlengst geniforklart av sine kolleger og er antagelig
vår tids fremste vitenskapsmann på sitt felt. Han har skrevet flere bøker som
er utgitt i opplag på flere titalls millioner eksemplarer og oversatt til flere
språk.
Den berømte Cambrigde-professoren sier: «Vi er på ingen måte alene i universet.
Jorden kommer til å bli angrepet av utenomjordiske vesener. Vi skal være
forsiktige med å ikke ta slike fremmede eksistenser på alvor. Jeg tror at vårt
møte med en slik fremmed sivilisasjon kommer til å bli et møte av de samme
dimensjoner som da Columbus møtte den amerikanske urbefolkning.»
For min del faller det enklere å tro på Bibelen enn på slike vitenskapelige
teorier. Men så visst tror jeg på det den helllige, gamle boken forteller om
makter, myndigheter og ondskapens åndehær i himmelrommet. Og da blir det jo
interessant at vitenskapen omsider kommer traskende etter! Stephen Hawking
tegner ingen lys framtid for menneskeheten. Han spår at global oppvarming og
store katastrofer vil utslette alt liv på jorden. I sin siste bok, «Universet i
et nøtteskall», hevder han at menneskeslekten ikke vil overleve det nye
årtusenet. Den eneste sjanse må være om en kunne kolonisere andre planeter i
verdensrommet.
Dette er altså ikke science fiction, men høyst alvorlig ment. Det blir også
tatt på alvor av de nye generasjoner som vokser opp i tegneserienes verden. Et
stort spørsmål blir hvordan en slik ungdomsverden vil reagere på Herrens komme
og bortrykkelsen når dette plutselig skjer.
Skarer av mennesker som da blir latt tilbake vil gripes av forferdelse.
Millioner av troende er forsvunnet uten å etterlate seg noen adresse. På dette
tidspunkt vil evangeliet være forkynt for alle nasjoner, mange av de etterlatte
vil derfor forbinde det som er skjedd med det de har hørt om Jesu gjenkomst.
Verdslige
mennesker og verdsliggjorte kristne nekter i dag å tro på dette. Men merkelig
nok ser det ut til at en i New Age-kretser venter på at noe slikt skal skje og
forbereder seg til å kunne bortforklare det som da er skjedd. Denne
litteraturen som nå spres i millionopplag, skal etter bortrykkelsen forlede
folk til å tro at det er Satan som har tatt de kristne bort fra jorden fordi de
ikke passer i den nye Vannmannens tidsalder. Det er altså en del av den nye
antikristelige religion som allerede i dag forkynnes. Det er den mørke
hemmelighet om den skjebne som er tiltenkt de sanne kristne. Men Herren har
helt andre planer med oss.
Stengetid
Vår tid går sin ubønnhørlige gang, renner sakte ut til den brått er forbi.
Iblant har jeg nevnt et merkelig lite avsnitt fra en årgang av brødrene
Goncourts berømte journal. De gir glimt fra et halvt århundres historie og
utvikling ved overgangen til det vi kaller moderne tid.
De to dikterbrødrene Edmond og Jules de Goncourt samarbeidet i et uatskillelig
fellesskap og må regnes blant grunnleggerne av den såkalte naturalistiske
litteratur. I sitt store bokverk forteller de om et middagsselskap som ble
holdt i Paris i 1869, altså et års tid før Jules døde. Noen av tidens fremste
lærde var til stede, og samtalen kom til å dreie seg om hvordan framtiden ville
arte seg for verden og vitenskapen hundre år fram i tiden.
Datidens
mest berømte fysiolog, Claude Berhard, øynet en framtid når «menneskene ville
ha et slikt herredømme over organiske lover at en ville kunne skape liv i
konkurranse med Gud». Den store kjemikeren Pierre Berthelot spådde at i 1969
«ville mennesket ha kjennskap til hva atomet er oppbygget av» og hva dette
ville bety for menneskeheten.
«Stengt, mine herrer»
Brødrene Goncourt, som altså gjengir denne samtalen i sin journal, tilføyer:
«Vi hadde ingen innvending å gjøre mot alt dette. Men vi hadde følelsen av at
når den tid kommer at vitenskapen er nådd så langt, vil Vår Herre komme ned på
jorden. Han vil rasle med et nøkleknippe og si til menneskene det en pleier å
si på salongene når klokken er fem: «Stengetid, mine herrer.» Kanskje var de to
brødrenes kommentar mer treffende enn de selv hadde tenkt.
Jo, Herren vil stige ned på jorden og bringe den gamle tidsalderen til sin
slutt. Men han vil også åpne dørene til en ny tid, til det fredsrike når han
skal herske fra hav til hav, fra elven og til jordens ender. Snart kommer han,
han som har vært ventet så lenge! Han som var god uten å være svak. Han vi
aldri blir ferdig med. Han vi trenger så til.
Han kommer. Og hans komme er en gjenkomst. Han var her en gang før. Første gang
kom han til krybbe og kors. Andre gang kommer han med krone og trone. Han er
oss nær og innbyr oss til sitt samfunn. Kanskje du sier at han har kalt deg så
ofte og at han kaller deg nok igjen. Ja, det er godt mulig. men den eneste innbydelse
du er sikker på vil nå deg i tid og evighet, er den du nå har. Du merker
stillheten av hans nærvær, kallet i hans taushet.
Thoralf Gilbrant