ÅPNING:
Sjefredaktør i Norge IDAG Finn Jarle Sæle ledet i bønn sammen med Jan Hanvold
fra Visjon Norge, og holdt appell. Foto: Ingvill Mydland
– Det er fantastisk at vi
får lov å gjøre dette på Kristi Himmelfartsdag
Finn Jarle Sæle og Jan Hanvold åpnet markeringen av
1000-årsjubileet for kristenheten i Norge like nedenfor det kjente korset som
står på Moster - i fotsporene etter Olav Den Hellige.
Journalist
Publisert: 09.05.2024 kl 13:35
·
En
stor gruppe var møtt opp for å overvære den høytidelige jubileumsmarkeringen.
Deklarasjon
på Moster 2024 ble lest opp av Finn Jarle Sæle.
–
Dette er opphavet til lovene våre at vi skal vende oss mot Øst og be til
Kvitekrist, leste han fra deklarasjonen.
–
Vi takker Gud for 1000 år med Kristus, det er det viktigste som har hendt vår
nasjon, påpekte Sæle.
Jo
Hedberg ledet forsamlingen i Fader Vår, før forsamlingen sang Gud Signe vårt
Fedreland. Programmet for kristningsmarkeringen fortsetter utover torsdag
ettermiddag.
RUSKEVÆR: Torsdag
ble det «mer enn dråper», som kom fra himmelen - jfr sangen «Strømmer av
nåde». Foto: Ingvill Mydland
DEKLARASJON: Her
leser Finn Jarle Sæle opp deklarasjonen om gjenkristning av landet. Foto: Ingvill
Mydland
FADER VÅR: Leder
for bønnelista Jo Hedberg leder i bønn. Foto: Ingvill Mydland
PROKLAMASJON:
Samlingen markerte åpningen av kristningsjubileet, der man sang
fedrelandssalmen. Foto: Ingvill Mydland
_________________________________________________________________________________________________________________________________________________________
Menneskelivet blir utrygt
– der en berøves Bibelens tro på Gud
Kommentarartikler
Foto: Pete Linforth/Pixabay. Foto: Norge IDAG (innfelt/collage)
Berøves
mennesket Gud, ja så er mennesket utrygt fra fødsel til død. Abort og eutanasi
er tilstrekkelige og åpenbare beviser for det, også i vår sosialdemokratiske
tilværelse. I stor stil ble ateismen satt ut i livet i sosialistiske/kommunistiske
samfunn. Og resultatet er foreløpig talt opp til 100 millioner lik på 100 år –
rundt i verdens ulike, totalt mislykkete sosialistiske eksperimenter.
Finn Jarle Sæle
Sjefredaktør
Publisert: 28.07.2023 kl
20:19
«Kommunismens Svartebok» burde finnes på alle
biblioteker – fordi den nøkternt teller opp.
Og den beste måte å vurdere samfunnsform ut fra, er å telle lik, var det en som
sa.
Hva har
skjedd de siste 100 år, sett ut fra en kristen vurdering av ateismen?
Saken er at ateismen aldri har vært noen vitenskap.
Den kan ikke bevises.
Men verre er det at den ikke kan begrunne våre verdier, det gode, det sanne og
det skjønne, som vi er desperat på leting etter – når vi som samfunn og
mennesker er på vårt beste.
Ateismen er som alle andre ideologiske forestillinger og
religioner en annen tro enn kristendommen. Ateismen er full av
kvasivitenskapelige påstander, men like fullt en tro.
Det har de siste 200 år med filosofi bevist.
Ut fra
filosofien, og «den rene fornuft» som basis for vår erkjennelse, kan vi ikke
begrunne tvilsfritt en eneste verdi. Det fant filosofene ut de siste 200 år. De
begynte å undersøke fornuften og erkjennelsesevne med filosofen Kant. Det
fortsatte med Nietzsche. Det endte med Wittgensteins berømte oppsummering av
resultatet i en setning:
— Hva vi
ikke kan tale om, må vi tie om.
Vi kan
ikke tale om verdier, det gode, det sanne og det skjønne, ut fra en empirisk
fornuft.
Mennesket ble, om det holdt seg til vantroens fornuft, stående igjen verdiløst.
For fornuften kan ikke begrunne våre verdier. Det må tro og Åpenbaring til.
Igjen fra
denne filosofiske søken ble bare spørsmåltegnet: Nihilisme?, som en filosof
satte som tittel på sin første bok. Ingenting-læren lå ved døren.
Vantroen, er altså en annen tro, ikke en vitenskap, og har
ikke noe med empiri å gjøre.
Men den har lenge ført det store ordet i kulturdebatten i vestlige land. Nå
banker nye totalitære sekulære ideologier og utopier på døren i Vestens land.
Med store følelsesmessige symboler og masse honnørord – for det meste stjålet
fra kristendommens bagasje.
Vi ser en
ny religion vokse fram og selge seg som fornuft og vitenskap – et filosofisk
bedrag ut fra vantroens egen forutsetning. Vantroen er hyllet så lenge at den
har forvillet den vestlige verden. Den har undergravet den Åpenbaring av Gud i
Jesus Kristus og i Bibelen, Guds Ord, som Vestens kristne kultur og verdier
bygger på.
Vi ser en ny religion vokse fram og selge seg som
fornuft og vitenskap – et filosofisk bedrag ut fra vantroens egen forutsetning.
Finn Jarle Sæle
Bibelkritikken
har svekket Bibelens autoritet i kirkene, så kirken motstandsløst lar seg
forvise til periferien av samfunnsdebatten og de tomme kirkebenker – i Vesten.
— Kan Vestens hegemoni gå ned? Slik spør Niall Ferguson,
Harvard-universitetets fremste på økonomi og politisk historie. Og svaret er at
når kirkene er tomme og kristendommen svekket, kan Vesten gå ned.
Hvorfor kan Kina gå opp og vinne hegemoni, spør Ferguson i BBC-filmen over sin
bok Sivilisasjon: Jo, fordi det er fullt i kirkene her. Niall Ferguson gjør
opptaket i kirken i Wenzhou, som han kaller en kristen by, og Kinas økonomiske
motor.
Harvards
store statsviter, Samuel Huntington, sier i sin bok om sivilisasjonshistorie at
en sivilisasjon faller om dens kjerne går til grunne. Det har skjedd med
sivilisasjoner før.
Og kjernen i Vestens sivilisasjon er kristendommen, sier han.
Vesten
overlever ikke nedsmelting av kjernen. Det sier også Os Guinnes i sin siste bok
om Amerika på nullpunktet. Han viser at vi står framfor et kulturelt
skjebnevalg. Dette valget avgjør Amerikas posisjon i verden, om det skal være
ledende - eller en sekulær avkristnet refleks.
Det store
spørsmålet for Vesten i dag er dette: Skal vi velge Bibelen og kristendommen?
Skal vi forkaste det som ble Vestens suksess i 1000 år med Kristus?
Det er hva vi må fokusere på foran det store
Kristningsjubileet i 2024.
Margit Liljan Apelthun:
Kristningen
og avkristningen
Kommentarartikler
Frosta kirke, 20. september 2024. Foto: Gorm Kallestad
/ NTB
Gjennom de siste 1000 årene har
kristendommen vært en sentral del av Norges kultur, historie og samfunnsstruktur.
Prosessen med å kristne Norge begynte på 900-tallet, kristenretten ble innført
på Moster i 1024. Olav den Helliges fall på Stiklestad i 1030 – og
kanoniseringen av han som helgen, befestet kristendommen som «statsreligion».
Margit Liljan Apelthun
Produksjonsredaktør
Publisert: 22.09.2024 kl 14:05
Kirken ble en samlende institusjon utover i
middelalderen, og kristendommen formet både lovverk, sosiale normer og politisk
makt. Kirken var ikke bare et religiøst sentrum, men også den viktigste aktør i
utdanning og helsevesen. Det kom naturlig av den kristne samfunnstanken.
Kristne har et kall fra Gud til å dele evangeliet, drive opplæring i
kristentroen og bringe legedom og hjelp til syke og fattige. Derfor har kristne
opp gjennom tidene respondert på et kall til å etablere samfunnsinstitusjoner
som kirker, sykehus, skoler etc.
Det var ikke tilfeldig at det var to prester i
Bergen som etablerte Norges første almueskole, Christi Krybbe, på 1700-tallet.
Det var heller ikke tilfeldig at det var bedriftsleder Hans Nielsen Hauge som
først tok opp problemet med dårlige boforhold for arbeiderne i Sandviken, og
fikk organisert barnepass slik at også fattige enker kunne få arbeidsinntekt.
De siste 100 årene har imidlertid Norge gått gjennom
en betydelig sekularisering. Vi må forstå at det har ikke «bare skjedd». Det
har vært en målrettet ideologisk kulturkamp.
Som sosialistisk ideolog i Arbeiderpartiet, spilte
den norske politikeren Edvard Bull en viktig rolle i Aps utvikling, og også i
avkristningsprosessen som fant sted i Norge fra 1920-tallet. Bull ønsket å
redusere kristendommens innflytelse på det norske samfunnslivet og politikken,
og dette var en sentral del av Aps agenda for et mer sekulært samfunn.
Den første regjering
fra Arbeiderpartiet, 28/1-15/2-1928, regjeringen Hornsrud, som satt litt over
to uker. Stående f.v. Steinnes, Holmboe, Alfred Madsen, J. Nygaardsvold,
Alvestad. Sittende fra v.: Fredrik Monsen, Edvard Bull, statsminister
Christopher Hornsrud, Magnus Nilssen. Foto: NTB / SCANPIX
Bull var den første som for alvor gikk inn for å
reformere skolen i marxistisk ånd. I 1923, i valgkampheftet «kommunisme og
kristendom», skrev Bull at Arbeiderpartiet skulle ha en «pågående og hensynsløs
kirkepolitikk» som skulle «slåss uforsonlig mot den bestående offisielle
lutherdom og andre fordummende sekter». Han uttalte også at «Kirkens egentlige
maktposisjon i vårt samfund ligger i skolen … Er det så at Kirken er vår fiende,
blir det først og fremst i vår skolepolitikk, vi må kjempe mot den».
I denne sekulariseringsprosessen ble det lansert et
slagord om at religion var en privatsak, og at staten skulle være nøytral i
religiøse spørsmål.
Bulls strategi og ideologi sammenfaller med en
intellektuell og filosofisk bevegelse som oppstod i Tyskland i 1920-årene ved
Institut für Sozialforschung (Institutt for sosialforskning) ved
Goethe-universitetet i Frankfurt. Frankfurterskolen er mest kjent for
utviklingen av «kritisk teori», en form for marxisme som fokuserer på hvordan
samfunn, kultur, økonomi og ideologi fungerer sammen for å opprettholde
maktstrukturer. Denne retningen kombinerer elementer fra både marxistisk
økonomi, sosiologi, psykologi og filosofi for å kritisere kapitalismen,
moderniteten og det vestlige samfunn.
Sekulariseringen av Norge, særlig i etterkrigstiden,
førte til en betydelig svekkelse av kristendommens innflytelse. Kristne sykehus
og skoler ble overtatt av staten, og den kristne påvirkningen i skolesystemet
ble gradvis redusert. Staten og kirken skilte lag i 2012, og kristendommen ble
formelt fjernet fra statens verdigrunnlag. Den økonomisk og teknologiske
fremgangen i Vesten har vært formidabel, men om vi leser kriminalstatistikker i
Norge, kan vi konstatere at avkristningen har gjort samfunnet mer utrygt.
Vi vil ha tilbake kristningsjubileet vårt
SPILL: Fremdeles blir kong Olavs fall markert både med gudstjenester og såkalte Olavsspill både på Stiklestad og i Sarpsborg, og med Olavsfestdagene som en av Trondheims store kulturfestivaler. Bildet er fra oppføringen av Stiklestadspelet i 2005.
Woke-ideologien har lagt seg som et tungt, vått ullteppe
over 1000-årsjubileet for kristningen av Norge. Vi har bange anelser for det
som skal skje på Stiklestad om seks år.
Leder
Vebjørn Selbekkvebjorn@dagen.no
År 0 for
kristningen av Norge. Det er sånn det blodige slaget i trønderbygda i 1030 blir
betraktet av ettertiden.
Den nye troen på
Kvitekrist hadde ankommet våre breddegrader tidligere, men etter helgenkongens
Olavs dramatiske død var det ingen vei tilbake.
Norge var et kristent rike.
Hva skal vi
feire?
Og det er
akkurat det vi skal feire 1000-årsjubileet for på Stiklestad i 2030. Markere et
millennium for Norge som kristen nasjon. Utforske hvordan det kristne menneskesynet
og kristne verdier har formet vår historie og vårt samfunn. Gjort oss til de vi
er.
Eller er det
egentlig det vi skal?
Nei, det ser
absolutt ikke slik ut.
Det er fortsatt
seks år igjen, men nå er såpass mye av planene for markeringen kjent at det er
mulig å fastslå hvor dette er på vei.
I fullstendig
feil retning.
Wokeinspirert
mangfoldsmarkering
Kristningsjubileet
i 2030 ser ut til å bli en woke-inspirert mangfoldsmarkering, ikke en feiring
av tusen år med kristen tro i Norge.
Kristningen av
Norge, det som virkelig var det store tidsskillet, kommer helt i bakgrunnen.
Stiklestad-markeringen er rett og slett i ferd med å bli avkristnet.
Nasjonaljubileets
egen hjemmeside er merkverdig lesning. Den fremstår som en
slags øvelse i å gjemme bort hovedsaken, som man hvis man skal være helt ærlig,
skammer seg litt over. Det hele ligner mistenkelig på et forsøk på å omskrive
historien slik at den passer inn i det prosjektet man egentlig ønsker å fremme.
Det starter
riktignok med en innrømmelse av at slaget på Stiklestad «ble en milepæl i to
avgjørende prosesser for fremveksten av Norge: riksdannelsen og kristningen».
Men etter det er
kristningen helt gjemt bort. Man mister den på en beleilig måte på veien.
Koster den kjapt under teppet.
Den kristne
kulturarven får altså ingen hovedplass. I stedet står det masse om mangfold,
bærekraft og om å skue fremover. Se for eksempel på denne oppstablingen av
temaer som ramses opp på hjemmesiden helt uten å nevne de opplagte ordene
«kristen» eller «kristendom»:
«Olavsarvens
mangfoldige, tusenårige avtrykk utgjør samtidig et vindu inn i temaer som
lovgivning, folketro, kultur, migrasjon, tilhørighet, samene som Norges urfolk,
forholdet mellom majoritet og minoritet, religion og livssyn, historiebruk og
mye mer.»
FNs
bærekraftsmål
Det hele
fremstår etter hvert mer som en feiring av FNs bærekraftsmål enn av kristningen
av Norge.
Og jammen dukker
disse bærekraftsmålene opp på jubileets nettsider, også. Faktisk som ett av de
store målene i det som noe pompøst presenteres som «Jubileumsplattform 2030». Der heter det at
«Jubileets fokus på sosial bærekraft skal bidra til at bærekraftsmålene som
helhet nås innen 2030».
Det er altså på
en måte FNs bærekraftsmål vi skal feire under 2030-jubileet. Egentlig er jo
ikke det helt ulogisk. På mange måter har jo de nærmest overtatt som vårt
verdigrunnlag, vår moderne ikke-omstridte kvasi-religion.
Human-etisk frykt
Human-Etisk Forbund var tidlig ute og advarte mot
at jubileet skulle bli for kristent. Men i dag kan vi fastslå at de ikke hadde
noen som helst grunn til å bekymre seg.
Frykten for å
være politisk ukorrekt og ikke-inkluderende har nemlig lagt seg som et tungt,
vått ullteppe over hele tusenårsjubileet. I dagens Norge er det er et alvorlig
brudd mot woke-kulturen å fremheve kristne verdier og vår kristne nasjonalarv.
Hvis man likevel
skulle driste seg til å nevne noe sånt, så må man i hvert fall passe på å si
samtidig at disse verdiene også er humanistiske – for ikke å si human-etiske.
Kristningsjubileet er kidnappet av folk som folk som føler en
sterkere forpliktelse overfor woke-ideologien enn historiske fakta.
Og at de gode
livsprinsippene er felles for alle religioner og livssyn. Ja, og spesielt for
islam da, religionen som på grunn av høy innvandring nå har blitt landets nest
største.
Men er det
virkelig slik det forholder seg? Er alle religiøse verdier de samme? Hadde
nordmenn figurert like høyt på lykke- og velstandsoversikter dersom Norge hadde
blitt islamisert i stedet for kristnet?
Eller om landet
vårt ikke hadde blitt kristnet i det hele tatt?
Går vi ikke rett
og slett glipp av den største sjansen vi får i vår levetid til å utforske vårt
eget kristne verdigrunnlag? Til å sette søkelys på hvilken ekstremt positiv
transformasjon av samfunnet kristningen representerte? Og hvordan disse
kristne, vestlige verdiene har gjort vår del av verden til det området som folk
fra hele kloden, også de med andre religioner, søker seg til.
Verdimessig
hamskifte
Nå, et årtusen
senere, er det vanskelig å fatte fullt ut hvor stort brudd med det tidligere
rådende menneskesynet som kristningen av Norge representerte.
.
Den gangen, på
begynnelsen av 1000-tallet, var menneskets verdi avhengig av ytre faktorer:
Fysisk styrke, sosial og økonomisk stilling, kjønn, funksjonsdyktighet og så videre.
Det var klanens
eller familiens høvding som bestemte om nyfødte skulle få leve opp. Uønskede
barn ble satt ut i skogen for å dø av sult eller bli drept av ville dyr.
Det var den
sterkestes rett som gjaldt. Den sterke kunne bestemme over den svake, i
ytterste konsekvens også over liv og død for et annet individ.
Kristen etikk
har et helt annet utgangspunkt. I denne tenkningen er menneskelivet hellig
fordi ethvert menneske er skapt i Guds bilde. Ingen har rett til å ta
avgjørelser om at et annet individ ikke skal få leve.
Med
kristendommens innføring ble derfor skikken med å sette ut barn avskaffet.
Blotingen, som iblant også inkluderte menneskeoffer, opphørte.
Kristningen
representerte også det ideologiske dødsstøtet for slaveriet, selv om det tok
noe tid før hele ordningen med trellehold ble avskaffet.
Den kristne
helligdagstenkningen medførte at alle fikk rett på en fridag i uken. Nå kunne
storkarene ikke lenger drive arbeiderne sine ubarmhjertig uten opphør. Alle,
både høy og lav, fikk en jevnlig pause i slitet.
Nå ble
trofasthet i ekteskapet ikke noe som var forventet kun av hustruen, mens mannen
kunne ha så mange friller og elskerinner han ville. Mannens forpliktelse til
det monogame ekteskapet og egen familie representerte en drastisk endring i positiv
retning for kvinnenes stilling.
.
Kristningsjubileet
kunne og burde ha handlet om dette enorme verdimessige hamskiftet for nasjonen
vår. Men så ble arrangementet i stedet kidnappet av folk som folk som føler en
sterkere forpliktelse overfor woke-ideologien enn historiske fakta.
Til dem er det
bare en ting å si, og det må sies nå før det er for sent: Vi vil ha tilbake
jubileet vårt.