Vold avler vold – kristne avler fred
GROTESK:
Kunstneren Goya malte i sin tid et grotesk bilde – Duelo a garrotazos – som
viser to skikkelser som slår hverandre i hjel mens de begge oppslukes av
kvikksanden. Foto: Wikimedia Commons
Debatt
Ferdinand
Wyllerkunstner og forfatter
Publisert: 27.03.2024 16:39Sist
oppdatert: 16:39
Jeg
tror mange har observert hva som skjer med to mennesker som hater hverandre: De
blir gradvis helt like. Personer man kjente som glade og levende reduseres over
tid til innbitte, stive og til slutt sjelelig døde. Mørket gjennomsyrer også
gradvis familie og venner som henger seg på. Begge partier demoniserer hverandre.
Det synes umulig å få slutt på feiden ettersom alt fra motsatt side tolkes på
verst mulig måte.
Disse
primitive mekanismene har fulgt menneskeheten siden tidenes morgen. Og det er
dette som preger også moderne, nasjonale konflikter. Vi ser det demonstrert nå
i både Russland og i Ukraina hvordan musklene strammer seg, nevene knytes, frie
og ledige samfunn disiplineres og sensureres, krigsøkonomi innføres og folk
tvinges til å marsjere i takt mens opposisjonen knebles. Selv i Norge snakkes
det nå om obligatorisk samfunnstjeneste for alle unge i ett år som svar på
behovet for øket opprustning.
.
Den skeive bevegelsens mørke side
Som
en ond ånd kaster Hitler fremdeles sin mørke skygge over dagens politiske
landskap. Putin frykter nazismen i Ukraina. Vi på vår side sammenlikner Putin
med Hitler. Og dermed har vi det gående. Vi fremkaller det verste i hverandre.
Hitler-Tyskland representerte det ypperste innen teknologisk utvikling og
propaganda. I tillegg kom selvfølgelig en bisarr rase-teori. Alt dette styrket
et menneskesyn der bare det effektive og funksjonelle hadde verdi. Mennesker
med forskjellige skavanker skulle renses vekk. Størstedelen av verden samlet
seg til strid mot dette ondet. Men for å vinne måtte man selv stålsette seg.
Den
instrumentelle tankegangen ble dominerende på global basis. Mennene beveget seg
til fronten. Kvinnene ble tvunget ut av familien og inn i fabrikkene. Det synes
som om denne unntakstilstanden er blitt den nye normalen. Barn
institusjonaliseres fra de er ganske små, for i et gjennomeffektivisert samfunn
er barn et heft. En dødskultur vokser fram.
Som
et mantra insisteres det på at vi må kjempe for våre verdier. Hvilke verdier?
Individets rett til å ta frie valg? Jeg vil henvende meg til konservative
kristne her: Hva har skjedd med dere? Har dere plutselig glemt at vår kultur
har kastet alle kristne verdier på båten, og at denne retten til «frie valg» nå
dreier seg om retten til å leve ut kjødets lyster? Fra et kristent ståsted har
selvfølgelig Putin helt rett når han kritiserer oss med harde ord for å
forvirre små barn med «rosa kompetanse», samt å dyrke en ufruktbar seksualitet.
Pride-togene overgår snart 17. mai når det gjelder begeistring.
Norske
kristenledere opplevde dramatisk bombenatt: – Dette er terror
NATOs
nye generalsekretær Rutte ville sparke Ungarn ut av EU ettersom landet ønsket
lover som beskyttet barn og unge mot homo-propaganda. I ganske stor grad dreier
nok krigen mot Russland seg om hvilken seksualitet vi dyrker. Og angående
demokratiske verdier, – et flertall i USA ønsker hverken Biden eller Trump som
president. Et stort flertall i Russland ønsker imidlertid Putin. Videre ser vi
hvordan sosiale medier med opphav i USA bidrar sterkt til å skape polarisering,
- en primitiv fotballmentalitet som bare har blikk for sitt eget lag.
Demokrati?
Men
jeg tror alle spiller på samme lag. Et propagandaskriv for nazismen fra 1941
konkluderte slik: «Den endelige seier over England skal innlede en fredfull,
bedre fremtid for nasjonene, og en seier for rettferd og orden». Nøyaktig det
samme sier nå både Vesten og Russland. Det tragiske i situasjonen er etter min
mening at vi alle nå synker ned i et mørke som man i kampens hete tydeligvis
ikke kan tillate seg å vise oppmerksomhet.
Kunstneren
Goya malte imidlertid i sin tid et grotesk bilde som illustrerer dette godt: To
skikkelser som slår hverandre i hjel mens de begge oppslukes av kvikksanden.
Også vi forsvinner som mennesker i en gjennomdigitalisert sump uten noen form
for moralsk eller menneskelig fundament. For hvor frie er egentlig de mennesker
som er slaver av nettet, som fyller seg med tomhet, vold og porno, som får alle
sine økonomiske bevegelser kontrollert, som risikerer fengsel om de følger sin
samvittighet, og hvor maskinen snart tenker og handler bedre enn dem selv?
Rent
menneskelige spørsmål som likevel fremdeles er viktige, er spørsmålene rundt
moral og identitet. Når det gjelder moral har Vesten tradisjon for å dyrke
individualisme. Østen har tradisjon for i større grad å dyrke kollektivisme.
Begge disse verdiene representerer et spenningsforhold som vi mennesker har
balet med til alle tider og på alle nivåer. Begge verdiene er nemlig dypt
forankret i Gud, - han som selv er både tre og en. Men ettersom de stridende parter
derfor kan påberope seg noe gudommelig og eksistensielt sant, blir man så
fanatisk i sitt forsvar av hver sin del-sannhet. Å spalte denne kjernesannheten
kan imidlertid få katastrofale konsekvenser, for det er det som skjer når man
tenker: motparten angriper jo Sannheten!
Det
dypt tragiske er at de største krigene utkjempes mellom såkalte «kristne land».
Dette kan skyldes nettopp det forhold at kristentroen aktualiserer et
grunnleggende problem for all samfunnsdannelse. Men det var ikke minst dette
problemet Kristus kom for å løse.
.
Navalnyj –
forgiftet, fengslet og død i fangenskap
Det
er her spørsmålet om identitet kommer inn. Befolkningen i de «kristne land»
identifiserer seg sterkere med sin nasjon enn med sin Kristus og Hans folk.
Dette representerer en tro på villspor. Den gir energi til å drepe framfor å
frelse. Problemet oppstår fordi man ikke tar steget helt ut, til Ham. Det blir
kanskje som med ilden dette; for dersom ikke ilden får oppfylt sin positive
hensikt blir den heller en destruktiv kraft.
Da
Kristus vandret rundt i Galileas land rådet imidlertid de samme problemstillingene
som vi baler med. Israel var okkupert av Romerne. Jesus ba jødene elske sine
fiender. De korsfestet ham heller, – og Jerusalem ble knust. Men på forunderlig
vis skapte hans død fred. Og menighetens oppgave i dag er å demonstrere «Han
som er over alle og gjennom alle og i alle» (Ef.4v6). «Slik skulle nå hans
mangfoldige visdom gjennom kirken bli kunngjort for maktene og myndighetene…»
(Ef. 3v10). «For Han er vår fred, Han som gjorde de to til ett og rev ned det
gjerdet som skilte, fiendskapet» (Ef.2v14).