Israels Ambassade

Viser hamas brutallitet

| Debatt

Hamas' terror og Vestens moralske fallitt

GISLER: På den nederste raden ser vi fra venstre mot høyre Ariel Bibas, moren Shiri, broren Kfir and Oded Lifshitz, som ble kidnappet under Hamas-angrepet 7. oktober 2023. Foto: Ohad Zwigenberg / AP / NTB

Yana Kotlyar Galchargé d´affaires ved Israels ambassade til Norge

Publisert 25.02.25 - 19:52

Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

Den 7. oktober ble Shiri Bibas, hennes fire år gamle sønn Ariel og ni måneder gamle Kfir kidnappet av Hamas fra Kibbutz Nir Oz. 

Flere måneder senere ble barna drept i fangenskap, og likene returnert til Israel – mens morens skjebne fortsatt er ukjent. 

Til tross for slike brutale handlinger møter Hamas fortsatt støtte og unnskyldninger i Vesten. Hvordan kan en terrororganisasjon som målrettet angriper sivile fortsatt forsvares?

Hamas’ brutalitet fanget på film

Bildene er rystende: En ung mor, Shiri Bibas, blir revet ut av hjemmet sitt mens hun holder sine to rødhårede barn – fire år gamle Ariel og ni måneder gamle Kfir – og slept inn i Gaza. 

Denne scenen, filmet av terroristene selv under angrepet på Kibbutz Nir Oz 7. oktober, viser Hamas’ brutalitet i sin reneste form. Det var bare ett av mange angrep den dagen, da hundrevis av sivile israelere ble drept og familier knust.

I over 16 måneder har verden vært vitne til hvordan Hamas har brukt Bibas-familien som brikker i psykologisk krigføring. De brukte psykisk terror overfor barnas far, Yarden Bibas, ved å vise ham en propagandavideo hvor han ble fortalt at familien hans var drept – mens de fortsatt var i fangenskap. 

Da han endelig ble løslatt, kom den brutale sannheten: Hans barn og kone hadde blitt drept måneder tidligere. I en siste kalkulert grusomhet erstattet Hamas liket av Shiri med en uidentifisert kvinne, og etterlot hennes skjebne ukjent.

Hamas – en terrororganisasjon, ikke en frigjøringsbevegelse

Bibas-familiens tragedie er ikke en isolert hendelse – den er et symbol på Hamas’ natur. Dette er en organisasjon som målrettet angriper sivile, bruker terror som strategi og opprettholder lidelse for sine egne mål. 

Beretninger fra frigitte gisler forteller om mishandling, sult og psykisk tortur. For Hamas er ikke dette avvik – det er en bevisst strategi. 

I stedet for å jobbe for sitt eget folks velferd, prioriterer de krigføring og terror.

Primo Levis advarsel om ideologisk grusomhet

Historien gir oss ubehagelige paralleller. Primo Levi, overlevende fra Auschwitz, skrev om hvordan totalitære ideologier dehumaniserer sine ofre. Når en ideologi reduserer mennesker til redskaper for en sak, kjenner grusomheten ingen grenser. 

Hamas opererer i denne logikken – der vold ikke bare er et middel, men et mål i seg selv. Elie Wiesel, som viet sitt liv til å forhindre at historiens verste kapitler gjentar seg, advarte om at nøytralitet i møte med ondskap kun styrker overgriperen.

Til tross for overveldende bevis fortsetter Hamas å ha sympatisører i Vesten. Aktivister og politikere rasjonaliserer volden eller avleder oppmerksomheten fra forbrytelsene. 

Men bortforklaringer endrer ikke fakta: Hamas er en terrororganisasjon som dreper barn, manipulerer gisler og undertrykker sin egen befolkning. 

Det internasjonale samfunnets moralske ansvar burde være klart – det kan ikke bli fred eller rettferdighet så lenge Hamas sitter ved makten.

Hamas’ fortsatte eksistens betyr en endeløs konflikt. De bruker ressurser som kunne gått til sykehus og skoler til å bygge tuneller og våpenlagre. 

De bruker sivile som menneskelige skjold mens deres egne ledere lever i luksus. Dette er ikke en organisasjon som arbeider for en bedre fremtid for palestinerne – de er forpliktet til evig krig.

Veien videre: En fremtid uten Hamas

Historien om Bibas-familien burde være en vekker. De som virkelig ønsker rettferdighet og fred i regionen, må erkjenne at Hamas er det største hinderet for begge deler. 

Veien til fred begynner med å fjerne Hamas’ grep om Gaza og sørge for at ingen flere barn, verken israelske eller palestinske, lider samme skjebne som Ariel og Kfir. 

Hvis vi skal hedre ofrene og stå opp for menneskeverdet, må vi handle resolutt. Terror kan ikke få definere fremtiden.