Ville konfirmere seg borgerlig, fikk kontant nei fra moren

LEDER: Anne Lene Otterøen er nasjonal leder for Awana.Foto: Helene Reite Uglem

I sinne og frustrasjon gikk Anne Lene Otterøen ned på rommet. Der fikk hun et møte med Gud.

Publisert 01.05.25 - 05:00 Sist oppdatert 01.05.25 - 09:23

Del på Facebook Del på Twitter Del på e-post

I podkasten Liv og lederskap, blir Anne Lene Otterøen intervjuet av Daniel Sæbjørnsen om sin trosreise.

Otterøen er i dag nasjonal leder for Awana, som i samarbeid med foreldre tilbyr barn trosopplæring fra de er to til 19 år gamle.

Lite trosopplæring hjemme

I hjemmet der hun vokste opp, var det imidlertid lite trosopplæring, men foreldrene sendte henne på søndagsskole til en nabo. Der fikk hun også bibelundervisning. Men da konfirmasjonstiden nærmet seg, var hun i opposisjon til den kristne tro.

– I kristendomstimene på skolen hadde jeg en ganske tøff tone. Jeg ga tydelig uttrykk for at jeg ikke hadde en tro, og at kristendom virket livsfjernt, forteller hun til Dagen.

Da en god venninne valgte borgerlig konfirmasjon, ønsket Otterøen å gjøre det samme. Men selv om moren ikke hadde markert seg som en aktiv troende, fikk hun et kontant nei.

– Konfirmasjon hører til i kirken

– Konfirmasjon er noe som hører til i kirken, var morens svar.

Om ikke Anne Lene ønsket å konfirmere seg, så respekterte de det. Men hvis hun først valgte konfirmasjon, skulle det skje i kirken.

Otterøen husker at hun ble irritert og sint, og at hun hadde behov for å være for seg selv på rommet.

VERDIFULLT: Det som skjedde på rommet den dagen opplevdes så verdifullt at hun ikke ville snakke med noen andre om det.Foto: Helene Reite Uglem

Der skjedde det som hun i ettertid ikke greier å sette ord på, men som likevel ble et fundament for en tro som har vart gjennom hele livet.

Hun ba aldri bønnen, «Gud, om du finnes». Men da hun kom ut av rommet, lurte hun ikke lenger på om det fantes en Gud.

En fred «som overgår all forstand»

– Hva var det som skjedde?

– Jeg opplevde en fred «som overgår all forstand». Der og da forsto jeg at Jesus lever, og at vi har med en levende Gud å gjøre.

Selv om hun var i opposisjon, så hadde hun en del kunnskap om tro, og hun hadde lest i Bibelen. Så da nærværet kom, gjenkjente hun det som Guds stemme. Ikke hørbart, men inni seg.

Hva Gud sa den gangen, husker hun ikke, men hun glemmer aldri freden og nærværet.

Det som skjedde på rommet den dagen opplevdes så verdifullt at hun ikke ville snakke med noen andre om det.

– Det var noe jeg ikke ville skulle bli ødelagt, sier hun i dag.

Livsfjern konfirmasjonsundervisning

Et konkret resultat av hendelsen var at hun sendte inn en søknad om å bli konfirmert i den lokale kirken. Papiret la hun i en bunke med andre ting som skulle underskrives, i håp om at moren ikke skulle legge merke til det.

Hun husker at moren skrev under og at hun holdt klokelig stille.

– Hvordan ble din egen konfirmasjonstid i lys av den hendelsen?

– For å være helt ærlig, så opplevde jeg konfirmasjonsundervisningen som livsfjern og kjedelig. Jeg husker at jeg tenkte at «her utnytter de ikke muligheten» til å gi videre troen. Hvem vet, kanskje var det noe som ble vekket i meg allerede den gangen, sier Otterøen som selv har vært konfirmantleder i 19 år.

Fra selve undervisningen husker hun en prest, en gitar og en konfirmantgjeng som bare ventet på at det skulle bli ferdig. Men i smågruppene, som ble arrangert i ulike hjem, fikk hun et helt annet utbytte.

Der snakket de om livet og troen og fikk være med voksne som brukte av sin tid til å være sammen med dem.

– En kjempemulighet

I dag har Otterøen og ektemannen tre barn i alderen 20 til 26 år. Sammen med resten av familien har hun engasjert seg i konfirmantarbeidet i Fredheim Arena i Sandnes.

– Det startet med et spørsmål da den yngste var ett år gammel. Jeg husker at jeg satt med henne på fanget, og at jeg tenkte: «Hva om jeg kunne være med og legge til rette for et arbeid som hun og vennene kunne bli en del av når de ble større?»

KONFIRMANTLEDER: Otterøen har vært konfirmantleder i Fredheim Arena i 19 år.Foto: Helene Reite Uglem

Ifølge Otterøen er det rundt 33.000 hvert år som velger å konfirmere seg i kirken. Det beskriver hun som en «kjempemulighet» som kirken forvalter med vekslende hell.

– Vi vet hva som skal til for at troen formes og blir slitesterk. Aldersgruppen 14-15 år er kjempeviktig i denne sammenheng, sier hun.

Et felles prosjekt for familien

I Fredheim, og i en del andre frikirkelige sammenhenger, bruker de et opplegg som heter «Smak og se». Rundt 800-1.000 konfirmanter blir undervist i dette. Det inkluderer undervisning, foreldresamlinger, ledertrening og tips til sosiale kvelder.

– Full pakke, ifølge Otterøen.

Det som startet da den yngste var ett år gammel, utviklet seg etter hvert til å bli et familieprosjekt.

– Mann og alle våre tre barn har vært tett på arbeidet i mange år. Konfirmantarbeidet har blitt noe vi brenner for. Det har vært veldig fint å ha det som et felles prosjekt.

– Mye ensomhet

I snitt har rundt en tredel av konfirmantene i Fredheim vokst opp i forsamlingen. De andre kommer utenfra, og mange av dem har svært liten kjennskap til den kristne tro.

– Jeg opplever at det er mye ensomhet i den alderen, og at mange sliter med eksistensielle spørsmål og fravær av voksne. Derfor er det så utrolig viktig at vi som kirke er tilstede og investerer tid i dem og elsker dem, sier Otterøen.

Be til frelse

På Fredheim Arena har de flere turer og sosiale kvelder i tillegg til konfirmantundervisning og grupper. Møtepunkt som har ført til mange gode samtaler.

– De fineste opplevelsene er når vi får be med konfirmanter til frelse. Det er fantastisk å kunne bety en forskjell for unge som befinner seg i krevende livssituasjoner og formidle håp. Vårt største ønske og bønn er at alle bekjenner Jesus den dagen de blir konfirmert, men det er bare Gud som kan skape tro. Det er ikke opp til oss, avslutter Otterøen.

Kjære konfirmant!

Tiden er kommet for at også du skal tre inn i de voksnes rekker.
Nei, den er jo ikke det.

Lytt til saken • 2 minutter

Foto: Rune Sævig

Elisabeth de Lange Gjesdal

· Kopier lenke

Publisert: Publisert:

23. april 2017

Denne artikkelen er over åtte år gammel

Men tiden for konfirmasjon er her, og med årene er tradisjonen blitt noe som handler mer om penger og gaver enn om selve ritualet.

Jeg leste nettopp at noen mener at konfirmasjonen er det første møtet med klasseskillet. Dette vet jo både du og jeg at er feil. Det første møte med klasseskillet starter tidlig, kanskje har du eller noen du kjenner fått feire bursdag på et lekeland eller noe annet da dere var små, mens andre slett ikke hadde den muligheten. Kanskje var det deg?
Mobiltelefoner og dyre jakker har vært godt synlig i skolegården i flere år allerede, at ikke alle har de samme mulighetene, er noe dere vet.

Men, la gå! Konfirmasjonen er jo tross alt en tid der noen opplever forskjellene så store at det kjennes på kroppen på en annen måte enn tidligere. Kanskje i form av en klump i magen eller en slags begrenset begeistring over det som virker å engasjere og glede de fleste andre. For plutselig blir det hele målbart på en helt annen måte enn tidligere. Det blir så synlig.

Noen av dere skal rett til et fasjonabelt festlokale etter at selve ritualet er over. Der er det servitører på plass, og maten er av ypperste sort. Det er gjerne leid inn en fotograf som skal ta bilder av dere, og dere har enten bunad eller dress med et merke som ikke er for hvem som helst sin lommebok.

Noen av dere skal hjem. Hjem til koldtbord der både tante og bestemor har bidratt, der serviset er som det er, og der kanskje far er den som satser på å få et blinkskudd av konfirmanten der han stiller som hobbyfotograf.

Noen av dere kommer til å få mye penger, noen av dere kommer til å få lite.

Velkommen til livet. Til virkeligheten. Den er faktisk urettferdig.

Men vet dere hva det fine er? Det finnes ikke et eneste beløp som er i nærheten av å matche verdien din. Det finnes ikke et eneste festlokale eller et gitt antall servitører som definerer hvem du er.
Det er det kun du selv som kan.

For enn så kleint det høres ut, og tro meg – dere kommer til å få høre mye kleint, så er det sånn at dere faktisk har fantastisk store muligheter.

Om dressen din er fra en lavpriskjede, så er det ingen grunn til at du skal stå mindre rak i ryggen enn han ved siden av deg i merkedressen. Om du har pyntet deg i kjole heller enn bunad, så kan du smile like bredt uansett.

Fremtiden er du nemlig med å styre selv.

Senk skuldrene og se rundt deg på dem som stiller opp og ønsker å feire deg. Som bidrar med det de kan, enten det er i form av en kake eller et stort pengebeløp. De er til stede på grunn av deg. For den du er.

Du kan ha så store drømmer du bare måtte ønske, men glem ikke at det også er lov å drømme smått. Det er du som bestemmer.

Dagen er din. Grip den! Nyt den!