Vi, med vår hjerne, er skapt med en hensikt
| Meninger
SKRIBENT: Asbjørn Berland er daglig leder i
stiftelsen BioCosmos.Foto: Stig Orla Høyklint
Asbjørn Berlanddaglig leder i Stiftelsen BioCosmos
Publisert 31.05.25 - 19:10 Sist oppdatert 31.05.25
- 19:10
Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post
Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for
skribentens holdning.
6. Januar 1995 smører to menn ansiktet sitt inn i sitronsaft. Deretter
går de inn i en bank i Pittsburgh uten forkledning, drar frem hver sin revolvær
og stikker kort tid etterpå med penger for å rane en annen bank i samme
området. De to bankranerne var av den oppfatning at det å smøre ansiktet sitt
inn i sitronsaft ville gjøre dem usynlige for overvåkningskameraene.
Sitronsaften hjalp ikke stort, for en stund senere ble de arrestert av
politiet, og måtte sitte flere år i fengsel. Da han ble konfrontert med
kamerabildene skal den ene av ranerne, McArthur Wheeler, ha vært sjokkert, og
ropt ut, “Men jeg hadde sitronsaften på! Jeg hadde sitronsaften på!”
Sitronsaften ga en falsk trygghet når de egentlig burde ha tenkt bedre.
«Bruk hjernen!», sier vi gjerne til folk som tydeligvis ikke tenker
nok. Og hvorfor skal folk bruke hjernen? Fordi hjernen kan hjelpe oss med å
produsere sanne oppfatninger. Vi tror at hjernen stort sett hjelper oss til å
tenke pålitelige tanker. Derfor reagerer vi om noen viser tegn på alvorlige
vrangforestillinger og demens. Noe må være galt i hjernen, for vi kan åpenbart
ikke stole på det de sier.
Disse er ansatt for å forsvare
intelligent design
I dag verserer det vidt forskjellige historier om hvordan hjernen vår
ble til. Noen sier at hjernen vår er et resultat av en ikke-guidet utvikling. I
denne fortellingen finnes det ingen hensikt. Dette blir oppsummert av Richard
Dawkins som sier at universet har «ingen design, ingen hensikt, ingen ondskap
og godhet, ingenting utenom blind likegyldighet.» Dermed er det heller ingen
hensikt eller mening med hjernen. Og dermed har vi ingen grunn til å tro at
hjernen hjelper oss til pålitelige tanker.
Denne historien, ofte kalt naturalisme, blir gjerne forkledd av en aura
av “vitenskap”, gitt at store navn som Steven Weinberg, Peter Atkins og Stephen
Hawking har hatt denne oppfatningen. Men vi kan like gjerne dra av
forskerfrakken og vise at “forskeren” ikke har noen klær.
De fleste snakker som om hjernen har en hensikt. Og de fleste forstår
at hjernen har en hensikt. Dette er sunn fornuft. Men om det ikke finnes en
hensikt med universet, finnes det heller ingen hensikt med hjernen. Og da gir
det også dårlig mening å stole på tankene om at hjernen er uten hensikt.
Farvel, sunn fornuft.
Filosofen James Spiegel skriver: «Hvis et verdensbilde, som
naturalisme, ikke gir oss noen grunn til å tro at våre mekanismer for dannelse
av tro generelt er pålitelige, har vi ingen grunn til å tro at dette
verdensbildet er sant. Gitt dette verdensbildet, bør vi heller ikke stole på
andre oppfatninger vi tilfeldigvis har.» Sagt enkelt: Naturalisme skyter seg
selv i foten.
Noen vil kanskje moderere seg litt, og si at hensikten med oss,
inkludert våre hjerner, er overlevelse. Vi er en del av kampen for å overleve,
og målet er å spre sine gener videre, slik at vi kan «leve videre», selv når vi
har dødd. Men om målet bare er overlevelse, hvorfor stole på at hjernen kan gi
oss sanne tanker? Hjernen har jo da tross alt bare blitt uviklet for å øke
sjansen for å overleve. Om noe er sant har i så fall ikke vært relevant. Det
relevante har vært om det man tror øker sjansen for å overleve.
Vrangforestillinger kan ha overlevelsesverdi, og slik være å foretrekke
fremfor sannheten. Hvordan kan så naturalisten vite at det han eller hun tror
faktisk er sant, og ikke bare enda en overlevelsesstrategi?
En av dem som selv innså problemene med å kombinere naturalisme,
evolusjonsteori og en tro på sannhet, var Charles Darwin. I et brev til William
Graham i 1881, skrev han: «Hos meg oppstår alltid den fryktelige tvil: Kan vi
stole på menneskets overbevisninger – når sinnet vårt er utviklet fra dyr? Ville
noen stole på tankene til en ape, hvis den i det hele tatt har tanker?»
En del tiår senere spilte C.S. Lewis videre på Darwins tvil, for å i
enda større grad dekonstruere naturalisme. Lewis viste til at om solsystemet
ble til av en tilfeldig kollisjon, er også vi mennesker tilfeldige biprodukter,
og vi har ingen garanti for at våre tanker er sanne. Den anerkjente filosofen
Alvin Plantinga videreutviklet dette poenget i nyere tid, og viste at det er
liten sannsynlighet for at både evolusjon og naturalisme er sant.
Om vår hjerne er et resultat av naturalistisk evolusjon, er ikke vår
hjerne opptatt av sannhet, men overlevelse. Vi kan da altså ikke stole på at
hjernen vår leder oss til sannhet. Selv troen på at vi bare er et resultat av
ikke-guidet evolusjon er i seg selv bare et produkt av hensikten om egen
overlevelse, uavhengig av sannhet. Vi kan altså ikke, selv når vi antar
naturalisme, stole på at naturalisme er sant.
Darwin-kritikere utvider
staben. – Kjærkomment, sier prest
Har vi blitt skapt med en hensikt, gir det derimot mening at hjernen
kan hjelpe oss til pålitelige tanker. Leger gir diagnoser når det er noe ved
kroppen vår som ikke fungerer som det skal. Enten det er hjernen eller noe
annet, impliserer «fungerer ikke som det skal» at det var en hensikt med
hjernen og kroppen vår. Hensikten kan ikke bare være en slags «sosial
konstruksjon», noe vi har funnet på. Hensikt er derimot det vi intuitivt
oppfatter.
Og nettopp denne hensikten peker utover oss selv. Hvis hjernen er
designet for å tenke sant, må det finnes en designer – en fornuftens kilde som
selv er sann. Da blir tilliten til tankene våre ikke et tilfeldig mirakel, men
en naturlig konsekvens av å være skapt i en fornuftig Guds bilde. Slik sett er
det intellektuelle livet – med alt fra matematikk og logikk til skjønnhet og
moral – ikke bare nevroner som fyrer, men sjelen som gjenkjenner det virkelige.
Det er på tide å vaske bort sitronsaften og bruke hjernen slik den var
ment. Da kan man se det i øynene: Vi, med vår hjerne, er skapt med en hensikt!
meninger naturalismedebatt evolusjonsteori charles darwin hjernefunksjon hensikt