Vi kan ikke akseptere at så mange liv går
tapt
| Debatt
INGEN Å MISTE: Noen trenger kanskje bare å bli
lyttet til. Andre å bli sett og forstått. En ting som uansett er sikkert, er at
vi har ingen å miste. Vi trenger hver og en, og de trenger oss, skriver Espen
Oseld Danielsen.Foto: Solveig Vikene / NTB
Espen Oseid DanielsenJurist
Publisert 11.04.25 - 05:00 Sist oppdatert 11.04.25
- 20:59
Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post
Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for
skribentens holdning.
I 2023 tok 707 mennesker sine egne liv i Norge. 502 av disse var menn
og 205 var kvinner. I 1970 begikk 329 mennesker selvmord, mens tallet i 2000
var 548 mennesker. Fordelingen på at tre av fire som begår selvmord er menn,
har ligget fast siden 1970.
Tall fra de seneste årene viser at det årlig er 600–700 mennesker som
tar sine liv i Norge. Det kan vi ikke akseptere. Videre viser tall at 44
prosent er plaget av ensomhet, i større eller mindre grad, og at 15 prosent er
mye plaget. En av fem oppgir at de har få eller ingen å vende seg til når de
sliter, mens 41 prosent av norske studenter har få eller ingen venner. Ensomhet
og dårlig mental helse er tett lenket sammen.
Det er noe som ikke stemmer overens når vi blir konfrontert med disse
tallene. Særlig har vi i løpet av de siste årene hatt et stort og bredt søkelys
på psykisk helse. Det fokuseres mer på psykisk helse enn noen gang tidligere.
Det utredes, granskes og presenteres.
Trenger du noen å snakke med?
Du kan ta
kontakt med Kirkens SOS døgnet rundt på 22 40 00 40 eller på www.kirkens-sos.no
Du kan også
ringe Mental Helses døgnåpne telefon på 116 123. Du kan være anonym og de har
taushetsplikt. Telefonen er åpen hele døgnet, alle dager i uken, året rundt.
De har også en
døgnåpen chat på sidetmedord.mentalhelse.no
Likevel ser vi en stadig økning i psykisk uhelse i befolkningen, og en
påfallende økning i antall selvmord fra 1970 og fram til i dag. Hvorfor? Det er
et spørsmål utallige mennesker har stilt seg. Hvorfor er det så mange som begår
selvmord i Norge? Er vi ikke et av verdens aller rikeste land med bortimot
ubegrensede muligheter? Vi er frie fra flukt, krig, rasjonering av matvarer og
maktsyke diktatorer. Vi har også et robust helsetilbud, offentlig så vel som
privat, som tilbyr hjelp til de som trenger det.
Jeg tror én av flere mulige samvirkende årsaker til de høye tallene
omkring psykisk uhelse og selvmord, handler om hvordan samfunnet kan oppleves
for mange av våre medborgere. Selv om vi lever i fred og har vunnet i lotteriet
ved å være norsk, lever vi i en tid hvor følgende begreper og uttrykk er
dominerende i samfunnsånden: Effektivisering, «mer for mindre»,
selvoptimalisering, «multitasking» og selvrealisering. For meg er det klart at
disse faktorene leder til et ganske kaldt samfunn hvor tid og oppmerksomhet på
gode relasjoner ikke kommer naturlig.
Mange opplever å verken bli sett eller anerkjent.
For hvordan kan vi være gode på å forebygge psykisk uhelse for
hverandre på skole og jobb, når vi alltid sjonglerer oppgaver og ligger i en
tidsklemme som fratar oss noe av den medmenneskelige varmen som er så viktig?
Jeg tror at dette poenget ikke skal undervurderes.
En av grunnene hvorfor, er jo at vi har prøvd bortimot alt? Vi fjerner
tabu, vi bevilger penger til prosjekter og vi åpner tilbud. Likevel øker
tilfellene av ensomhet og psykisk uhelse i Norge. Mange opplever å verken bli
sett eller anerkjent. Vi vil alle bety noe for andre. Dersom man ikke lenger
føler at man har en verdi for andre, er veien kort til destruktive
tanker.
Det er mye som kan tenkes gjort som å bedre på situasjonen. Et av disse
tiltakene kan være å åpne flere fritidsklubber for ungdom. Der kan de være
sammen med jevnaldrende og utøve aktiviteter som stimulerer de sosiale
behovene. Ved at det er voksne til stede, vil også muligheten for en samtale
med en trygg voksenperson være aktuelt.
Et annet tiltak, som er mer systematisk, er å se på hvordan New Public
Management, mer for mindre-tankegangen, kan endres slik at ansatte på sykehus,
sykehjem, skoler og hjemmetjenesten kan få frigjort mer tid til
relasjonsbygging.
Vi må altså legge til rette for et samfunn hvor vi får mer tid til
hverandre. Til å kunne være oppmerksom på våre medelever, kolleger og
medmennesker. Noen trenger kanskje bare å bli lyttet til. Andre å bli sett og
forstått. En ting som uansett er sikkert, er at vi har ingen å miste. Vi
trenger hver og en, og de trenger oss.
Vaksine mot selvmord – kan vi
la være?