Pastor i Christ Church Jerusalem:
Vesten forstår verken islam, Midtøsten eller Hamas
Fra eiendommen til Christ Church, Jerusalem. Byens eldste protestantiske kirke. Foto: Martin Gellein.
– Løgnene om at Hamas reagerer på israelsk okkupasjon spres i Vesten. Men nei, de kjemper for å utslette Israel, hevder David Pileggi, pastor i den eldste protestantiske kirken i Jerusalem.
Assisterende redaktør
Publisert: 23.02.2024 kl 21:45
David Pileggi har bodd i Israel siden 1980, de siste 15 årene har han tjent som pastor for Christ Church i Jerusalems gamleby.
Christ Church er en anglikansk kirke som ble etablert av London Society for Promoting Christianity Amongst the Jews helt tilbake i 1849.
Christ Church var det opprinnelige setet til den anglikanske biskopen i Jerusalem. Den første anglikanske (og protestantiske) biskopen i Jerusalem var jødiske Michael Solomon Alexander. Han ble innsatt i 1842, men han levde ikke lenge nok til å se at Christ Church ble tatt i bruk.
Rundt 30 medlemmer av Christ Church tjener som soldater i den pågående krigen mot islamistiske terrorgrupper, forteller Pileggi til World. Også en av pastorens sønner deltar i krigen.
Hamas vil utslette Israel
– Mennesker i Vesten forstår ikke at folk her tar religion seriøst. Dersom du skal kommentere det som skjer i Midtøsten, må du forstå tankesettet til menneskene som lever her. I denne delen av verden er respekt og ære av enorm betydning, og dette er ofte forbundet med religiøs identitet, hevder Pileggi.
Han forklarer hvordan Hamas' og det bredere muslimske samfunnet har et eskatologisk syn som innebærer en sterk forventning til at muslimene i endetiden vil regjere ved sharia-lovene over hele jorden. Og dette verdensbildet påvirker deres syn på konflikten mellom arabiske muslimer og Israel.
– I omkring de siste hundre årene har de [Hamas og det bredere muslimske samfunnet] importert antisemittisme og konspirasjonsteorier fra Vesten, og mener jødene, og særlig Israel, er et hinder [for forventningene deres]. Løgnene om at Hamas reagerer på israelsk okkupasjon spres i Vesten. Men nei, de kjemper for at Israel ikke skal eksistere, understreker han.
Bekymret for antisemittismen i Midtøsten
Pileggi er svært bekymret for hvordan antisemittismen har fått grobunn i det internasjonale muslimske samfunnet.
Til tross for at muslimene gjennom århundrene har omtalt jødene for aper og svin, og behandlet dem som annenrangs borgere, har det gjennom historien ikke vært slik at jødene ble forbundet med Satan. Det var kristne arabere som spredde den vestlige antisemittismens konspirasjonsteorier i det muslimske samfunnet i Midtøsten, ifølge Pileggi.
– Vestens antisemittisme som preger den muslimske verden i dag, ble først introdusert på begynnelsen av 1900-tallet - av arabiske kristne intellektuelle, forklarer han. – De oversatte antisemittisk litteratur, som Sions Vises Protokoller, en løgn som hevder at jøder konspirerer for å kontrollere hele verden og er kilden til både det moralske forfallet og økonomiske kriser.
– I dag er
arabiske, tyrkiske og iranske aviser, sosiale medier og populærkultur fylt av
non-stop ondsinnet hets mot det jødiske folk og Israel, skriver han til CMJ UK.
_______________________________________________________________________________________________________________________
DEBATT OM TVANG I ISLAM: Styremedlem i Bergen Moské, Badreddine Maizi er i debatt med Jan Bygstad. I dette innlegget er det Dag T Elgvin og Eivind Gjerde som svarar.
Debatt
Badreddine Maizi
hevdet i Dagen (nettavisen 1.3.) at Jan Bygstad skriver om «noe annet enn
islam», det vil si feilinformerer. Bygstad har tilsvarsrett, men han ville
gjerne at vi svarte.
Vår konklusjon er at han driver desinformasjon
Maizi skrev også
at «Koranen oppfordrer muslimer til å unngå å uttale seg om emner utenfor deres
ekspertise-område.» Han er altså ekspert på islam og vil fortelle oss hva islam
virkelig sier.
Vår konklusjon
er at han driver desinformasjon. Innlegget hans handlet både om Koranen og
historien. Vi tar for oss begge.
Maizi gjentok
påstanden fra intervjuet 1. februar om at tvang er «totalt forbudt i islam» og
viste til det kjente Koran-verset: «Det er ingen tvang i religionen». Dette er
nr. 2: 256, tidlig i Medina da Muhammed prøvde å få jødene til å godta ham som
profet. Maizi la til at «alt det Bygstad sier om tvang ---, kan tilbakevises
med bare det verset …» Han vil ha oss til å tro at dette ene verset forteller
hele sannheten. Det stemmer ikke.
Jødene hørte at
Muhammed sa mye feil i forhold til hva som står i torahen, og de forkastet ham
som profet. Da vendte profeten seg mot dem, og da kom dette budskapet: «Hvis
noen ønsker noe annet enn islam som religion, vil dette ikke godtas.» 3:85.
Altså tvang.
En stund etter
kom versene i sura 4, her ser vi tvangen enda tydeligere: «. Ta ikke noen av
dem [ikke-muslimene] som beskytter eller venn før de vender om til Allahs vei.
Hvis de vender bort (fra islam), ta dem og drep dem uansett hvor du finner dem,
og ta ingen av dem som venn eller hjelper.» 4:89. En drapsordre må vel regnes
som tvang?
Hva gjør
muslimer når det er motstridende vers? Det skrev Maizi ingenting om. Svaret
står i Koranen: «Når Vi opphever et vers eller gjør at det blir glemt, bringer
Vi et bedre eller likt.» 2:106. Samme budskap i 13:39 og 16:101. Det betyr at
den åpenbaringen som kom sist, overstyrer den eldre. Det betyr at
«tvangsversene» overstyrer/erstatter det fredelige 2:256.
Vi har funnet et
mønster i Koranen: Surene fra Muhammeds tid i Mekka har en fredelig moral, men
etter at han kom til Medina, er det mange vers som sier at muslimer kan kjempe
mot ikke-muslimer for å utbre islam.
Muhammed endret
etikk fra ikkevold til vold. Han bortviste alle jødene fra to av stammene i
Medina. Det var tvang. I den tredje stammen ble alle mennene halshogd. Kvinnene
ble solgt som slaver. Det var også tvang.
Maizi hevdet at
Bygstads påstand om tvang tilbakevises av denne ene hadithen: «Den som skader
en dhimmi, skader meg …» Igjen fører han oss bak lyset, det er lett å finne
hadither med motsatt budskap.
.
Bak en vennlig
invitasjon til å bli muslim er det tvang: «Når du møter fiendene dine som er
polyteister [kristne], inviter dem til tre handlingsløp. Hvis de reagerer
[positivt] på noen av disse, aksepterer du det og holder deg fra å gjøre dem
noen skade. Først: inviter dem til (å godta) islam; hvis de aksepterer, godta
det og avstå fra å kjempe mot dem …
Hvis de nekter å
godta islam, kan du kreve jizya [beskyttelses-skatt] fra dem. Hvis de samtykker
i å betale, godta det fra dem og hold hendene dine unna dem. Hvis de nekter å
betale skatten, søk Allahs hjelp og kjemp mot dem.» Sahih Muslim 19:4294.
Bak en vennlig invitasjon til å bli muslim er det tvang
Maizi skrev
videre at Muhammed «fortalte også at vi skal være greie og passe på ikke-
muslimske naboer på samme måte som vi gjør mot våre muslimske.» Igjen uten noe
hadith- nummer.
Koranen sier noe
annet, nemlig at muslimer skal være milde og hjertevarme mot andre muslimer,
men harde eller strenge mot ikke-muslimer. 48:29, 5:54 og 9:73. Disse surene
har nr. 111, 112 og 113, altså de siste, fra Muhammeds siste leveår, de er ikke
erstattet av andre vers.
Maizi ville få
oss til å tro at islam ikke tillater tvang, og for å greie det fortalte han
bare halve sannheten. Det er lov i islam, kalles ‘kitman’, men det er ikke en
god skikk i vår kultur.
Sharia-reglene
sier det er lov å lyve: «Å tale er et middel for å oppnå mål. Hvis et
prisverdig mål kan oppnås gjennom både å fortelle sannheten og lyve, er det
ikke lov å lyve. Når det er mulig å oppnå et slikt mål ved å lyve, men ikke ved
å fortelle sannheten, er det tillatt å lyve.
Hvis målet er
obligatorisk, er det obligatorisk å lyve. I religiøse saker er det alltid en
god forholdsregel å bruke ord som gir et misvisende inntrykk.» (Reliance of the
Traveller, kap. 8.2, vår oversettelse.)
Maizi hevdet at
«Antallet kirker som ble bygd etter islam er betydelig flere (enn før islam)»,
og bad Bygstad om å telle kirker. Det holder ikke.
.
Den som
fremsetter en påstand, har bevisbyrden. Derfor bør Maizi opplyse om antall
kirker bygd, og antall kirker ødelagt, med kilder. Vi skal hjelpe til med to
eksempler. Den andre kalifen, Omar (634–644) laget mange regler for de kristne.
To handlet om kirker: De ikke fikk lov å reparere kirkene sine, heller ikke
bygge nye.
Det første
stedet muslimske krigere angrep Midtøsten, var i Gaza, i februar 634. Der ble
4.000 bønder massakrert! Dette må vi kunne kalle tvang. Se Robert G. Hoyland: «In God’s Path. The Arab Conquests and the
Creation of an Islamic Empire» 2015. Bokens tittel viser ikke til Bibelens Gud, men om «Allahs vei».
Så hopper vi 350
år fram, med en muslimsk historiker som kilde. al-Maqrizi skriver i boken om
kopterne i Egypt at kalif al-Hakim (996–1021) konfiskerte alle gavene til
kirkene og klostrene, rev ned kirkene i Kairo og lot folk plyndre det de fant,
og ga ordre om at kirker i hele Egypt skulle ødelegges, og det var 30.000! Se
R. Ibrahim: «Crucified Again» s 40.
Maizi hevdet at
jizya-skatten var lavere enn hva muslimene betalte. Uten kilde er dette ikke
troverdig. Den koptiske forfatteren Adel Guindy skriver i «A Sword over the
Nile», 2020, at jizya-skatten var så stor at noen måtte selge barna sine! Andre
kristne gikk over til islam for å slippe unna jizya-skatten.
På 720-tallet
ble alle kristne svimerket på hånden, og alle voksne menn måtte ha på seg en
halsring av bly. Hvis muslimene fant munker som ikke hadde svimerke, ble det
ene beinet kappet av eller han ble pisket til døde.
En biskop ble
tvunget til å sette føttene ned i en skål med glødende kull fordi han ikke
hadde betalt det de krevde i jizya-skatt. En annen ble tatt med ut på Nilen,
steiner ble bundet til føttene hans og han ble lempet ut i vannet. Her er det
mye tvang.
Maizi oppfordret
Bygstad til å gjøre «en faktasjekk hos nærmeste moské». Bergen Moské er nok ikke
det beste stedet. Det er bedre å gå til Koranen og historiske kilder.
Koranverset «Det er ingen tvang i religionen» motbevises av islam historie.
Hvis Maizi mener
at vi har skrevet noe feil, vil vi gjerne høre det. Vi ber ham oppgi nummer på
koranvers og hadither, og historiske kilder.
– Vi har advart dere
mot å konvertere våre muslimske brødre og søstre til kristendommen, men dere
tok ikke hensyn til vår advarsel. Det har kostet deg livet, skrev islamistene
som myrdet den hengivne evangelisten på en lapp festet til den døde kroppen
hans.
Publisert: 19.03.2024 kl 11:05
Ugandas grunnlov
sikrer landets borgere religionsfrihet, også den muslimske minoriteten på 12
prosent. Men islamister i landet vil det annerledes.
8. mars ble den hengivne kristne evangelisten Kiisa
Masolo myrdet av islamister fordi han forkynte evangeliet og ledet muslimer til
tro på Jesus, melder Christian Daily Africa.
Masolo hadde kommet hjem til landsbyen Nakitiku, etter
å ha forkynt evangeliet på gatene i Nakaloke og Busajjabwankuba, da syv maskerte
menn kledd som islamister brøt seg inn i hjemmet hans og bortførte ham,
forteller hans mor, ifølge Morning Star News.
–
Etter å ha bortført ham, ble tre menn igjen og fortalte meg at «allah er veldig
misfornøyd med sønnen din, og vi er ute etter å straffe for det», forteller moren,
Norah Nandege.
Liket
av den hengivne evangelisten ble senere funnet i bushen, med dype kutt i nakken
og hodet. På en lapp festet på likte stod det skrevet på arabisk: «Vi har advart
dere mot å konvertere våre muslimske brødre og søstre til kristendommen, men
dere tok ikke hensyn til vår advarsel. Det har kostet deg livet.»
–
Jeg forsøkte å råde sønnen min til å være forsiktig, men han pleide å fortelle meg
at livet hans var i Guds hender og at han var kalt til å forkynne Kristi evangelium.
Siden den gang har jeg visst at min sønns liv var i fare og at han kanskje ikke
ville leve lenge, forklarer moren.
Masolo
hadde mottatt flere truende meldinger på mobiltelefonen sin fra islamister som advarte
ham mot å forkynne evangeliet for muslimer og med trusler om at allah ville
drepe ham.
Morning Star News har den siste tiden dokumentert hvordan
islamister i Uganda forfølger og dreper kristne som forkynner evangeliet for
muslimer. I februar delte Norge IDAG nyheten om et ektepar som ble myrdet fordi
de konverterte fra islam til etterfølgelse av Jesus.
Masolo tilhørte menighetsfelleskapet Calvary Temple i Mbale, øst i Uganda. Fellesskapet
har 1200 medlemmer, og har et fokus på å evangeliser og trene disipler.
ANSVAR:
Kanskje er det på tide at vi som minoriteter også tar ansvar for hvordan vi
forholder oss til majoritetsbefolkningen, skriver statsviter Almir Martin.
Debatt
NRKs nylige reportasje om
rasisme i Drammen maler et bilde av Norge som et land preget av fordommer og
diskriminering. Som tidligere mangfoldsrådgiver i Integrerings- og
mangfoldsdirektoratet (IMDi) ser jeg et behov for å nyansere dette bildet og
belyse aspekter som ofte overses i rasisme-debatten.
La oss være klare: Rasisme
eksisterer i Norge, som det gjør overalt hvor mennesker bor. Vi er skrudd
sammen med en vi-og-dem-tankegang som har vært avgjørende for vår overlevelse
gjennom historien. Men i dagens samfunn, hvor likestilling og inkludering står
sterkt, er dette mønsteret ikke lenger en nødvendighet – snarere et hinder.
Likevel må vi være forsiktige med hvordan vi fremstiller rasisme i Norge, for
virkeligheten er mer kompleks enn mange ønsker å anerkjenne.
.
Norge rangeres konsekvent
som et av verdens minst rasistiske land. Forskning fra World Population Review
plasserer Norge på en imponerende fjerdeplass når det gjelder toleranse og
inkludering, til tross for flere tiår med høy innvandring – en utvikling som i
mange andre land har ført til økt fremmedfrykt og polarisering.
Paradoksalt nok rapporterer
stadig flere innvandrere, særlig andregenerasjons, at de opplever rasisme.
Dette skjer samtidig som majoriteten av nordmenn uttrykker positive holdninger
til innvandring og mangfold. Hvor kommer denne tilsynelatende motsetningen fra?
En del av forklaringen
ligger kanskje i vår tendens til å se rasisme som et ensidig fenomen – fra
majoriteten mot minoriteter. Dette bildet er ikke bare unyansert, det er
direkte feilaktig. Min erfaring viser at rasisme innad i og mellom
minoritetsgrupper er utbredt, men sjelden diskutert. Hvorfor tør vi ikke snakke
om dette?
Minoriteter diskriminerer
også hverandre, ofte basert på stamme- og klansystemer fra opprinnelseslandene.
Og ikke minst, etniske norske ungdommer i innvandrertette områder blir utsatt
for trakassering fra innvandrergrupper. Disse aspektene blir imidlertid sjelden
nevnt i offentlige debatter.
Ironisk nok er det ofte
innvandrere fra stamme- og klansamfunn som raskest anklager det norske
samfunnet for å være ekskluderende. Det er verdt å reflektere over denne
paradoksale kritikken. I landene de kommer fra, er det klan og familie som
bestemmer dine rettigheter og muligheter – i kontrast til Norge, som har et
sterkt rettighetsbasert system hvor individet står i sentrum, uavhengig av
hudfarge, kjønn, religion eller seksuell legning. Hvor mange steder utenfor
Vesten finner man et så sterkt fokus på minoriteters rettigheter?
Når vi snakker om rasisme,
må vi ikke glemme at Norge, sammenlignet med mange andre deler av verden, har
mindre strukturell rasisme. Dette er ikke for å benekte eksisterende
utfordringer, men for å påpeke hvor forskjellig det norske samfunnet er fra mer
kollektivistiske og hierarkiske samfunn, der systemisk diskriminering er dypt
forankret.
Noe av det mest
sjokkerende, og dessverre ofte neglisjerte, er den vanskelige situasjonen for
Norges jødiske minoritet. De lever under konstant press, skjuler sin identitet
og må beskytte sine synagoger med gjerder og politibevoktning.
Det er dokumentert at de
negative holdningene mot jøder ofte kommer fra grupper med muslimsk bakgrunn.
Likevel er denne formen for rasisme nærmest fraværende i mediedekningen.
Hvorfor snakker vi så lite om dette?
Samfunnsvitenskapen
studerer mønstre og tendenser på gruppenivå for å forstå større samfunnsmessige
bevegelser. Å avfeie alle statistikker om innvandring og integrering som
rasistiske er ikke bare intellektuelt uærlig, det hindrer oss i å håndtere
virkelige utfordringer. Det er ikke rasisme å studere samfunnstrender – det er
grunnleggende vitenskap.
NRKs sak gir inntrykk av at
rasisme er et systemisk problem i Norge. Men er dette et balansert bilde? Hvor
er historiene om rasisme mellom forskjellige innvandrergrupper? Hvorfor nevnes
ikke kriminaliteten som rammer etniske nordmenn i innvandrertette områder?
Dette er viktige spørsmål vi må tørre å stille.
Til slutt bør vi reflektere
over hvordan vi, som minoriteter, ser på nordmenn. Det er mye snakk om
nordmenns holdninger til innvandrere, men burde vi ikke også undersøke hva
minoriteter mener om det norske samfunnet?
Jeg er usikker på om det
som kommer fram i en slik studie nødvendigvis ville være positivt. Kanskje er
det på tide at vi som minoriteter også tar ansvar for hvordan vi forholder oss
til majoritetsbefolkningen.
Ingen former for rasisme er
akseptable, og vi må bekjempe dem alle. Men det tjener ingen å male et bilde av
Norge som et gjennomgående rasistisk samfunn. Nordmenn flest er åpne og
inkluderende, og vi har institusjoner som aktivt jobber for å bekjempe
diskriminering. La oss være ærlige, både om de reelle utfordringene vi står
overfor, og de store fremskrittene vi har gjort.
Dette er en utfordring som
krever vår felles innsats.