Veien ned fra Sinaifjellet

Da faren døde, fikk Øystein Stene et voldsomt behov for å skjelle ut Gud

Det måtte skje fra Sinaifjellet

Men da han nådde fjelltoppen hvor Moses fikk åpenbart budene, begynte noe å snakke til ham

22 september 2024 kl. 05:30Av Per Åsmund Reymert

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Langt inne i en skog i Värmland i Sverige finner man Tokil. På et punkt i det forrige århundret fikk den vesle bygda tilbud om de ville ha strøm eller telefon. De valgte telefonen. Noe strømnett skal man fortsatt lete lenge etter.

Her, innerst i skogen, i en slags Grünerløkka-versjon av Katthult, bor forfatteren og regissøren Øystein Stene. Mannen bak den mye omtalte podkasten Misjonærbarna har tilbrakt de siste fem årene her ute. Den selvutnevnte, men for så vidt objektivt beviselige introverten, måtte, i egne ord, «ut av Oslo-gryta».

Da han og samboeren, kunstneren Barbora Kysilkova, fant gården de nå bor på, bergtok stillheten dem såpass at de ville sørge for å aldri få den avbrutt. De kjøpte det eneste nabohuset også.

– Hvis man prøver å forholde seg til Gud, trenger man en form for stillhet. Men det er ikke sikkert det blir stille inni en når det blir stille rundt en. Tvert imot opplever jeg hvor mye dritt det er i systemet mitt når jeg kommer ut hit.

– Er du selvdømmende av natur?

– Å ha en lavkirkelig luthersk oppvekst kombinert med en kanskje sensitiv personlighet, skaper nok en indre selvkritisk motor som er ganske krass, sier Stene, som vokste opp i Misjonssambandet, men forlot misjonsorganisasjonen i tidlig tenår.

– Den selvkritiske motoren er noe du har slitt med?

– Ja.

Stene aktiverer tusenmetersblikket.

– Jeg håpa vi skulle begynne med spørsmålet «tror du på Gud?».

GULA OCH BLÅ: Landlige og rolige omgivelser i den svenske landsbygda kler Øystein Stenes noe blå personlighet godt. (Synne Folstad Moen)

Øystein Stene

• 55 år, fra Trondheim.
• Forfatter, teater- og filmregissør.
• Vokste opp i Misjonssambandet, men er ikke medlem lenger.
• Bor i Tokil i Sverige med sin samboer, kunstneren Barbora Kysilkova, og deres sønn Salomo.
• Skaper av den mye omtalte podkasten «Misjonærbarna».

– Hva vil det si å tro?

Det er en nydelig solfylt høstdag. Disen har begynt å slå røtter i gresset og Stene bærer rundt på sønnen Salomo med sin venstre arm, mens fosterbikkja Inka insisterer på at Stenes høyrearm, som tross alt er frigjort, skal kaste epler i det uendelige. Inne har Kysilkova laget kaffe og eplestrudel, noe hun informerer sin mann om før hun tar Salomo og trekker seg tilbake til låven. Der har hun har atelieret sitt, Salomo en lekegrind, og Stene en uforklarlig stor samling broderier.

Stene dekker bordet ute og legger fram en stemmegaffel i anledning intervjuet:

– Hva vil det si å tro? Hva betyr det å være kristen? Jeg vet ikke hva det betyr.

Det snakkes kort om troen på Jesu oppstandelse og at Jesus er Guds sønn.

– Ja, og så liksom? Jeg tror på eksistensen av Europa. Har jeg sett Europa? Nei. Kan jeg gå rundt grensene? Ja. Jeg kan ikke påberope meg å kjenne Europa, men vi har en slags kontrakt om at Europa eksisterer.

– Nå er kanskje eksistensen av Europa lettere å falsifisere eller verifisere i større grad enn eksistensen av Gud, sier Stene og ler.

– Men likevel, vi lever med disse konseptene som vi mer eller mindre tror vi er enige om hva betyr, men jeg opplever de ikke som ferdigforhandlet.

– For fem hundre år siden visste man hva konseptene var, men vi gjør det ikke på den samme måte i dag. Så jeg savner en samtale om hva det vil si å tro, utover å bare ramse opp en smørbrødliste.

EN, TO, TRE: Øystein Stene og sønnen Salomo kaster epler med hunden Inka. (Synne Folstad Moen)

Siste side i barnebibelen

Forfatteren husker godt sitt første møte med bøker, barnebibelen han fikk som liten gutt i Misjonssambandet. Sistesiden hjemsøker ham fortsatt:

Mennesker i hopetall på en bred vei i felles rolig gange ned til et ildslukende helvete. Noen få mennesker på en smal vei opp et fjell hvor det er farer overalt og hvor noen faller ned fra fjellet, og noen til slutt ikke orker mer.

Bildet la grunnlaget for opplevelser Stene skulle ønske han hadde vært foruten:

– Jeg husker godt det å komme hjem fra barneskolen og det var ingen hjemme. Da tenkte jeg at nå har bortrykkelsen skjedd og jeg er selvfølgelig ikke med. Når du tenker sånn som syvåring, har du fått noen forestillinger som er ganske hardcore, sier Stene som kaller forestillingene for religiøs uforstand.

55-åringen er dog takknemlig for bibelkunnskapen han fikk i oppveksten.

– Den kunnskapen man får ved at man blir fora med Bibelen, barnebibler eller Bibelen som tegneserie, opplever jeg utelukkende som en gave. Uansett hvor mye motstand jeg har kjent mot kristendommen gjennom livet, har akkurat det vært en ressurs. Det er ikke for ingenting at jeg studerte litteraturvitenskap.

UNNSKYLD BRODERIET: Øystein Stene har hele to broderier av Thomas Ganisborough-maleriet «Den Blå gutten». Stene er selv ikke brodert, men han finnes på trykk. (Synne Folstad Moen)

Sinte Jahve, blautfisken Jesus

I det siste har Stene dvelt ved Jobs bok, en slags tilbakevendende test for forfatteren. Han klarer ikke få hull på en gud som utsetter de han elsker for prøvelser.

– Tror du på Guds vrede?

– Altså, det er dager jeg ikke tror på Gud i det hele tatt. Da tenker jeg at ideen om Guds vrede bare er en psykologisk hang-up. Men at jeg forholder meg til Guds vrede, det gjør jeg absolutt. Men det betyr ikke at jeg objektivt sett tror den finnes, iallfall ikke tilsvarende min forestillingsverden.

– Hvordan forholder du deg til den?

– Det er kanskje Guds vrede jeg har forholdt meg til mest. Det er bildet av den dømmende, sinte Jahve som har satt seg i ryggmargen. Kristus som en nådefull figur blir en slags blautfisk som følger i hælene på den sinte Jahve. De størrelsene har definert mye av oppveksten og den tida hvor jeg virkelig har hatt behov for å ta avstand.

Stene utdyper sitt syn på Jesus:

– Jeg synes ikke Kristus som menneske er så veldig interessant … eller, jo da, han er interessant, men ikke mer enn midt på treet-interessant. Med mindre han er Gud inkarnert. Det er jo det som gjør det ‘edgy’ eller hva sier man i Bibelen? Anstøtelig. Det er så åpenbart anstøtelig. Inkarnasjonen er en helt nødvendig ting for meg hvis jeg skal gidde å være opptatt av kristendommen.

TANKER I BLOMST: Øystein Stene går mye og grubler, her blant solsikkene i bakhagen. (Synne Folstad Moen)

Lengsel etter rettferdighet

Stene har i lang tid vært interessert i også islam og hinduismen. For tiden leser han det gammelindiske eposet Ramayana.

– Hva håper du å finne der?

– Jeg vet ikke om jeg alltid leser på den måten. Men jeg forsøker å forstå kilden til hinduismen, men det handler også om en tydelig lengsel etter rettferdighet, som er helt fundamentalt i Ramayana.

– Rettferdighet er viktig for deg?

– Jeg vet ikke om det er kjernen i mitt forhold til Gud og religion, men det er viktig for meg i menneskelig forstand.

– Skal vi snakke om Misjonærbarna?

– Det kan vi godt.

Bedt broren forlate NLM

I januar i år lanserte Stene podkasten «Misjonærbarna», en fortelling om misjonærbarna som har vokst opp i Misjonssambandet, og som har hatt tunge erfaringer som følge av det. Podkasten har vært med på å gi misjonærbarnas historier fornyet aktualitet.

Podkastskaperen forteller at prosessen fikk ham til å forstå bedre hvorfor han måtte trekke seg helt ut av Misjonssambandet.

– Jeg ble minnet på at det eksisterer en kultur i organisasjonen som er unnvikende når den blir konfrontert, og som sliter med å forholde seg til vanskelige ting. Jeg forstod mer av frustrasjonen min som barn og ungdom. Det jeg tror var veldig relevante spørsmål ble verken hørt eller besvart.

– Men jeg ble også minnet på at det er utrolig mange gode folk i Misjonssambandet med gode intensjoner og som virkelig vil vel.

Stene skryter av sin bror Endre Stene, som i flere år har vært en av de mest uttalte kritikerne av ledelsen i Misjonssambandet, men som i motsetning til storebror, har valgt å forbli.

– Jeg har hele tiden sagt til ham: «Endre, du må bare gå ut av organisasjonen. Du må finne deg et annet miljø, en annen jobb». Men han har insistert på å være der. Jeg synes det har vært utrolig imponerende å følge med på hvordan han har stått i det og skjønner ikke hvordan han har klart det. Han har jo gjort som de gamle profetene, lagt alle kortene på bordet og fortalt hva han ser.

– Det blir man ikke populær av. Jeg skulle bare ønske Misjonssambandet så og anerkjente det.

4 raske

• Gud er: Jeg synes en interessant islamsk idé er tanken om at når du tror du vet hva Gud er, så er han alt annet.
• Jeg klarer meg ikke uten: Fortellinger.
• Boken alle må lese: Tyngden og nåden av Simone Weil.
• I begravelsen min vil jeg ha denne salmen: O bli hos meg.

Døpte sønnen i Den katolske kirke

Stene har en høne å plukke med Martin Luther når det kommer til enkelte ting.

– Mye av utgangspunktet til lutherdommen er basert på Luthers frykt for å gå fortapt, og dette må han avklare og bli fri. Dette er også noe jeg har fått med meg fra oppveksten, men jeg må si at jeg opplever den problemstillinga som fryktelig selvopptatt, hvis tro primært handler om å berge seg selv blir det litt navlebeskuende for min smak.

Sønnen til Stene er døpt i Den katolske kirke. Verken far eller mor er katolikker.

– Du snakker om Luthers frykt for fortapelsen. Det har jo vært et poeng for deg at sønnen din er døpt. Hvorfor? Hva tror du skjer i dåpen?

– Igjen, det spørs hvilken dag du spør meg på. Men det er klart at det er en årsak til at han er døpt katolsk, og det sier nok noe om hvor jeg er på vei. Han innskrives jo i et fellesskap og en tradisjon som er utrolig viktig for meg å bære videre.

VANN OVER HODET: Øystein Stene ble usikker på hva han skulle svare da han i sin sønns dåp innså at katolske prester stiller flere spørsmål enn «lover du å oppdra ham i en kristen tro?». (Synne Folstad Moen)

– Er det vanskelig å havne i en tradisjon du på en måte ikke har bedt om selv?

– Det er både en gave og en forbannelse. Det er derfor jeg kanskje heller mot å orientere meg mot Den katolske kirke. For det er noe betryggende med at det er en flere tusen år gammel tradisjon som tenker, leser og fortolker, og ikke bare forlater halvparten av det som er sagt og begynner på nytt. Man må på en måte forholde seg til hele byggverket, uansett hvor merkelig det ser ut.

– Har du en dragning mot uforståelige konsepter?

– Jeg vil kanskje heller si mot noe som utfordrer og penetrerer tenkninga di helt. For eksempel de absurde ideene om inkarnasjonen og kjødets oppstandelse. Jeg synes det er vilt fascinerende at en så stor institusjon som Den katolske kirke har vært bygget på disse ideene over tusen år. Alt tyder, rent historisk, på at ideene var like absurd i år 33 som de er nå. Jeg vet ikke om jeg skal bruke skolastiske argumenter, men der må man kunne si at Gud har laget seg et godt argument.

Det er kanskje Guds vrede jeg har forholdt meg til mest. Det er bildet av den dømmende, sinte Jahve som har satt seg i ryggmargen

—  Øystein Stene

Sinna i Sinai

Mye av grunnlaget for hvordan Stene forholder seg til Gud, er inspirert av hans fars forhold til Gud, et forhold Stene beskriver som «voldsomt aktivt». Da faren døde for tretten år siden, ble han rasende. Konfrontert med tapet av pappa «som døde så altfor tidlig», kjente sønnen på et brennende behov for å kroppsliggjøre et sinne mot Gud. Sinnet manifesterte seg i en uvanlig plan: Stene skulle opp på Sinaifjellet der Moses mottok De ti bud og han skulle skjelle ut Gud.

Dette var i 2012. Så, mens den arabiske våren blomstret i Nord-Afrika og mens ISIS begynte å samle seg i Sinaiørkenen, fikk sanden i den delen av verden besøk av en tredje og minst like overbevist aktør: En trønder med en personlig vendetta.

Stene ankom foten av Sinaifjellet sent på kvelden. Han skalv av sinne. Da sola stod opp dagen etter, gikk han oppover fjellet. Det var bare han der.

Han ankom toppen og gjorde seg klar for å rope fra jordas kanskje mest betydningsfulle prekestol.

– Så er det det øyeblikket jeg står der og skal begynne da … da skjer det noe som blir en annen sfære for meg. Det er som om fjellet gjør noe. Det stiger en varme opp i meg.

Stenes sinne endres plutselig til glede og han kjenner på en voldsom følelse av å bli holdt. Han begynner å tenke på budene.

– Det slår meg at budene er noe som er gitt av kjærlighet og omsorg, og ikke noe som skal undertrykke. Jeg skjønte med kroppen at budene ikke er noe å frykte, men det er noe å glede seg over og feire. Dette er jo noe jødedommen har integrert på en mye mer levende måte.

Den fysiske erfaringen på fjellet førte til følgende: Stene måtte begynne å forholde seg til Gud på en annen måte.

SANSELIG: Øystein Stene er ikke interessert i «å skrive under på et trosdokument». Han forsøker å erfare Gud i hverdagen. (Synne Folstad Moen)

Å lytte til Gud

Opplevelsen på Sinaifjellet gjorde at Stene begynte å tenke på noe av det aller siste faren sa til ham før han døde. På farens dødsleie fikk Stene høre fra sin far at han var redd for at han hadde stått i veien for Gud i sønnens liv, og at han trodde det ville bli enklere for sønnen å forholde seg til Gud etter at han selv var borte. Stene forstod ikke hva faren mente.

– Hva tenker du om det nå?

– Det er en utrolig sterk erkjennelse. Det sier noe om at dynamikken som var skapt mellom Gud og meg, var noe faren min så at hadde røtter i oppvekstvilkårene mine.

– Hvordan forholder du deg til Gud nå?

– Jeg tror jeg i større grad skjønner at det ikke er så viktig om jeg tror eller ikke, om jeg svarer ja på spørsmålet om jeg er kristen eller ikke. Det handler om å forsøke å lytte til hva Guds natur er. Hva vil han? Det fremstår for meg som en annen måte å nærme seg tro på.

– Når du sier at du lytter, hva er det du faktisk gjør?

– Jeg trenger å erfare Gud. Noen ganger mener jeg at jeg hører noe, andre ganger hører jeg ingenting.

– Er det et problem når du ikke hører noe?

– Nei. Jeg er ikke typen som må ha en tro på Gud. Men jeg er kanskje der i livet at jeg har innsett at Gud er en størrelse jeg må forholde meg til, og at jeg ikke lenger kan late som at den størrelsen ikke preger livet mitt.