Trodde alle var kristne og ville be
bordbønn. Men skigruppa reddet livet hennes
Langrenn reddet livet til
Maren
Foto: Erlend Berge
To ganger har hun forsøkt å
avslutte sitt eget liv.
Men søndag er Maren Trebler
fast bestemt på å fullføre det ni mil lange Vasaloppet.
01 mars 2025
kl. 05:30Av Lars Gilberg, journalist og Erlend
Berge, fotojournalist
Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!
– Treningsgruppa til Kirkens Bymisjon er blitt min
livline, fastslår den 35 år gamle Asker-kvinnen.
Sammen med sju andre fra KMs skigruppe i Drammen
skal hun delta i det svenske turrennet. Hun har fullført det tre år på rad. Og
hun har et mål:
– Jeg vil bli Vasaloppveteran. Da må jeg fullføre
rennet 30 ganger. Innen den tid vil jeg nok gå like krokete som de andre
veteranene, ler Maren Trebler.
Vårt Land møter henne hjemme i leiligheten i Asker.
Hun har god tid. Utenom treningen bruker hun tiden til å lete etter jobb. Og
hun tar seg av hunden Birk, som har fått prolaps og bare sleper beina etter
seg.
Dyrlegen ville avlive ham, men Maren ønsket ikke å
ta farvel. Det var delvis takket være Birk at hun selv ble reddet da alt gikk i
svart for fem år siden.
Uten Birk hadde Maren neppe
vært i live. Stoppen i den tatoverte pulskurven på underarmen forteller om
dramaet de har vært gjennom. (Erlend Berge)
«Vil du hente hunden min?»
Maren har opplevd døden på nært hold litt for mange
ganger. Hennes samboer fikk hjerteinfarkt for ti år siden. Han døde i armene
hennes. Hennes mor og far døde av sykdom i 2020 og 2022.
– Jeg har slitt med spiseforstyrrelser og angst hele
livet. Da mine nærmeste døde, raste verden sammen. I 2020 tok jeg fram en eske
med medisiner jeg hadde spart etter min mor. Fordi jeg er vernepleier, kjenner
jeg til doseringen, og jeg sørget for å ta fire ganger dødelig dose. Så ringte
jeg hjelpetelefonen til Mental Helse Norge og sa: «Jeg skal dø, kan du være her
sammen med meg til jeg dør».
Det er det siste Maren husker. Damen som mottok
telefonen har senere fortalt at Maren nektet å oppgi opplysninger som kunne
bidra til å sende hjelp. Derimot ble Birk et lyspunkt i samtalen, og til slutt
klarte hjelperen å få Maren til å oppgi adressen sin, sånn at noen kunne hente
hunden. Umiddelbart ringte hjelperen 113. Da ambulansen kom, var Maren nesten
uten åndedrett.
– Det var nære på. Like nære som i 2009, da jeg også
forsøkte å logge ut. Da lå jeg en uke i koma.
Maren Trebler
«Jeg er bra nok»
På venstre underarm har Maren Trebler tatovert en
pulskurve som er helt uten pulsslag i midten. Der står ordene Bra nok,
samt et semikolon, som er logoen til en amerikansk hjelpeorganisasjon mot
selvmord (Project semicolon).
– Dette var det første jeg lærte da jeg kom til
Kirkens Bymisjon: At jeg er bra nok. At jeg bør senke kravene til meg selv,
forteller Maren.
Hun har mange tatoveringer. Hver og en av dem
forteller en historie. Over hjertet har hun skrevet et sitat av Bob Marley:
«You
never know how strong you are, until being strong is the only choice you have».
For Maren er dette mer enn ord. Hard jobbing gjør at
hun har funnet en vei ut av mørket. Hard jobbing og gode hjelpere:
– Tilfeldighetene gjorde at jeg traff en annen
pasient på det psykiatriske helsesenteret og at hun trente for Vasaloppet. Hun
inviterte meg med på skitrening med Kirkens Bymisjon i Drammen. Jeg er så glad
for at jeg turte å bli med dit. Uten det, hadde jeg nok falt tilbake til det
gamle mønsteret og tatt livet av meg selv, erkjenner Maren Trebler.
Over hjertet sitt har Maren Trebler tatovert en strofe fra
Bob Marley: «You never know how strong you are, until being strong is the only
choice you have». (Erlend
Berge)
«Herregud – hvordan skal jeg klare det?»
Hun har følgende beskrivelse av sitt første møte med
skigruppa:
– Jeg var kjempenervøs, for jeg tenkte at alle de
andre sikkert var kristne, at de ville be bordbønn og at jeg måtte passe meg så
jeg ikke bannet. Herregud – hvordan skal jeg klare det? tenkte jeg. Men
fordommene mine forsvant fort. Det var jo ikke sånn i det hele tatt. Det var
helt vanlige mennesker, samlet på et sted hvor de som vil hjelpe møter de som
har gått den litt sølete veien gjennom livet sitt.
Da hun kom inn i skigruppa fikk Maren et mål å se
fram til. Og målet sto i enden av en hel rekke delmål. Plutselig fikk dagene
innhold. Og Maren fikk venner å trene med:
– Jeg trengte ikke fortelle så mye om meg selv. Alle
skjønte at vi som var der hadde hatt en kjip fortid. Folk drasset på tung
bagasje, mest rus. Men det var ikke noe «fuzz» rundt det. Det var bare sånn det
var.
Søndag skal Maren Trebler gå på
ski i sju timer i strekk. Etter at hun kom inn i langrennsgruppa til Kirkens
Bymisjon har livet fått nytt innhold. (Erlend Berge)
På Skofteruds ski
Den tidligere landslagstreneren Steinar Mundal var
ofte innom trening og ga råd om teknikk. Det var stort for Maren. Like stort
var det å bli kjent med moren til Vibeke Skofterud, en av utøverne Mundal hadde
trent. Maren fikk tilbud om å overta skiene til Skofterud. Det var ikke hvilke
som helst ski: Skofterud hadde vunnet Vasaloppet med dem.
– Jeg stilte i mitt første Vasalopp på disse skiene,
og jeg startet sammen med, Kristin, mor til Vibeke. Hun hadde mistet datteren
sin og jeg hadde mistet mammaen min. Vi bærer begge på en tung sorg. Det gir et
sterkt bånd.
Også i år skal Maren bruke skiene til Skofterud i
loppet. Hun vil ikke bruke dem på trening. De er reservert for store
anledninger.
Mange tenker at langrenn er for de mest ressurssterke i samfunnet. Men
vi som trener sammen i Kirkens Bymisjon motbeviser det. Vi jobber for å komme
tilbake til livet.
— Maren
Trebler
Asker-kvinnen har satt seg som mål å klare de ni
milene på under sju timer. Samtidig er hun fullt klar over at hun har en
tendens til å pushe seg selv for hardt.
– Jeg vet at jeg må jobbe med å ha lavere
forventninger til meg selv. Ellers vil jeg aldri bli så fri som jeg ønsker å
være. Jeg har et foredrag som heter «Forventningspress til døden
skiller oss ad». I mitt tilfelle var det ikke en metafor, men helt reelt.
– Kan det tenkes at følelsen av høye forventninger
også er en årsak til at mange av eliteløperne på jentesiden i Norge sliter med
spiseforstyrrelser?
– Ja, det er dessverre en del av idretten. Man blir
bedømt for kroppen sin og det er et stort press. Derfor er det godt vi også har
forbilder som Marit Bjørgen. Hun lot seg avbilde i Se og Hør med et frokostbord
som viste alt hun spiste. Det var store mengder brød og brunost, det måtte til
for å trene så mye. Da jeg traff henne på Næringsstafetten i Drammen, fikk jeg
muligheten til å takke henne for at hun er et godt eksempel.
På utkikk etter jobb. Maren
ønsker å bruke sin kompetanse til å hjelpe andre som sliter med psykisk helse,
mat og trening. (Erlend Berge)
En jobb uten vaffellukt
Årets Vasalopp går midt under VM på Ski i Trondheim.
Det er samme idrett, men to forskjellige verdener.
– Mange tenker at langrenn er for de mest
ressurssterke i samfunnet. Men vi som trener sammen i Kirkens Bymisjon
motbeviser det. Vi jobber for å komme tilbake til livet. Hver gang jeg har
hengt med gjengen i Drammen kommer jeg hjem med en varm følelse av
takknemlighet i meg. Skitreningene har vært høydepunktene i livet mitt de siste
tre årene. Jeg drar dit selv på dager hvor det er veldig grått inni meg,
erkjenner Maren Trebler.
I to og et halvt år har hun jobbet for
Helsedirektoratet med selvmordsforebygging. Engasjementet er nå utløpt – og hun
står uten jobb. Dette gjør henne urolig, og hun håper virkelig at det er noen
som har bruk for hennes kompetanse.
– Gjerne innenfor trening og helse, det brenner jeg
for. Å være uten jobb gjør at jeg kjenner på en mangel på mestring. Det er som
om jeg ikke har noen verdi for samfunnet. Spiseforstyrrelsen kikker meg
fortsatt over skulderen og kommer med dømmende utsagn. Jeg blir skamfull over å
være sykemeldt.
Maren går til psykolog og forsøker å nøste opp i
hvorfor hennes forhold til mat er så dysfunksjonelt. Med hodet vet hun godt at
hun må få i seg mye næring for å kunne gå langt på ski. Men det er ikke lett å
endre på en vane hun har hatt siden hun var 14 år. Hun overspiser og
overtrener.
– Spiseforstyrrelsen har vært min mestringsstrategi.
Det aller verste med den er nok at den gir et ekstremt ensomt liv. Jeg kan ikke
være sosial, fordi alle sosiale settinger handler om mat. Jeg ringte nylig inn
til Nasjonalforeningen for folkehelsen for å melde meg som frivillig, og tilbød
å være trener der. De svarte at de hadde nok trenere, men at jeg gjerne måtte
komme og steke vafler. Umiddelbart kunne jeg kjenne vaffellukten komme gjennom
telefonen, og jeg ble helt kvalm. Selvfølgelig trakk jeg meg.
Trenger du noen å prate med?
• Helsenorges hjelpetelefon 116 123 er gratis og døgnåpen for alle som trenger
noen å snakke med. Du kan være anonym og samtalepartner har taushetsplikt.
• Du kan også ringe Kirkens SOS på 22 4000 40. Her
får du snakke med et lyttende medmenneske som tilbyr trøst og støtte.
• Rådgivning om spiseforstyrrelser får du om du
ringer 948 17 818. Du får snakke med personer som har egenerfaring på området.
• Ved akutt fare for selvmord, ring 113 umiddelbart.
Ring heller en gang for mye enn en gang for lite.
Erlend Berge
er fotojournalist i Vårt Land.
SelvmordPsykisk helseTreningSportSkiKirkens Bymisjon