Tausheten som talte – og tillot Guds hvisken
BJØRKELANGEN:
Hester fraktet båren til Sara Christiane Holmedahl Sandsmark fra Bjørkelangen
skole, der hun var elev, til Bjørkelangen kirke, hvor hun ble begravet. Foto:
Heiko Junge / NTB
Det
som hjalp meg i min gudskamp, var de troende som tidde. I den tausheten fikk
Gud hviske i hjertet mitt – med ord som gir meg håp og trøst.
Debatt
Jostein H. Sandsmarketterlatt pappa,
terapeut og forfatter av boken Vern alle med din sterke hånd
Publisert: 11.04.2024 14:47Sist
oppdatert: 14:47
I
2014 ble min datter Sara (13 år) og hennes venninne Tiril (11 år) påkjørt og
drept, i det media kalte Bjørkelangen-tragedien. Det sendte meg ut i en
troskrise, rasende som jeg ble på Gud for at han
ikke hadde passet på de to jentene våre.
Da
var det en rekke kristne som må ha ment seg kallet til å snakke meg til rette.
Brev og e-poster, telefoner og direkte samtaler ble det mange av. Jeg må tro
det var velment, men det opplevdes grusomt – og helt imot sin hensikt. For hver
kristen som mente å se en slags «mening» i jentenes død, flyktet jeg lenger
bort fra Gud og det kristne fellesskapet. Smerten ved ikke å bli sett og
forstått var uutholdelig.
Artikkelen fortsetter under
annonsen.
Midt
i denne kampen leste jeg en lederartikkel på dagen.no: «De mest
ambisiøse teologiske påstandene kommer ikke så sjelden til kort når livet røyner
på», skrev redaktør Tarjei Gilje – og du verden som jeg kjente meg igjen i det.
Som
jeg skriver i min ferske bok Vern alle med din sterke hånd, var jeg knust av
sinne mot Gud og av skyld for at jentene var døde. Da å bli møtt med «fromme»
«forklaringer» på dødsfallene opplevdes som hån. Som hun som mente at unge kan
måtte dø for å unngå mulige seinere frafall. Og han som belærte meg: «Gud
sendte ikke sin Sønn for at vi skulle være uten problemer og motgang» – blind
og døv for at barns død er noe helt annet enn «problemer» og «motgang»?
Noen
plusset også på med å kalle meg «verdens verste far» for ikke å ha passet på
Tiril og Sara.
Utenfor det
kristne fellesskapet
«Når
mennesker har det vondt, fører ikke logiske resonnementer dem ut av smerten»,
skriver Mpho og Desmond Tutu i boken Tilgivelse – og fortsetter: «Når vi har
det vondt, trenger vi å bli sett og hørt. Vi ønsker å føle oss så trygge at vi
kan si ifra når vi blir såret, vite at det er rom for å uttrykke de negative
følelsene på ulike måter.»
SKRIBENT:
Jostein H. Sandsmark. Foto: Privat
I
lederartikkelen, gjengitt i boken min, konkluderte Gilje: «Ingen mennesker
skulle føle at de må søke utenfor det kristne fellesskapet for å finne arenaer
hvor de kan sette ord på sin tvil og sine ærlige tanker.» Om det hadde vært så
vel, kommenterer jeg i Vern alle med din sterke hånd. I stedet for å få hjelp
av kristne ble jeg en gudløs som hadde mer enn nok med skyldfølelsen: Når Gud
ikke passet på jentene, var det min pappaplikt å gjøre det – og jeg sviktet.
Hvorfor
blir noen kristne så sinte og refsende i møte med andres gudskamp? Det har jeg
grunnet mye på. Føler de seg sviktet av en av sine «egne»? Er de redde for at
andre skal bli «smittet» av tvilen? En skrev til meg og var bekymret for
«hvilket gudsbilde du, Sandsmark, gir det norske folk». Selv trodde jeg at
Jesus-tro skulle gjøre at den troende viser medynk og omsorg, men det gjelder
åpenbart ikke for alle.
Gir andre ubehag
og usikkerhet?
Forfatter Vigdis Hjorth har skrevet at «de med
store fysiske eller psykiske utfordringer gjør en stor jobb for at majoriteten
ikke skal kjenne ubehag og usikkerhet i møte med dem. At det ofte er de som har
det vanskeligst blant oss, som betaler prisen for majoritetens fred og
fordragelighet, på verdensscenen og i familien», ifølge Hjort. Er det slik også
i kristne sammenhenger? At en del troende blir usikre og finner det ubehagelig
at andre gjør opprør mot Gud? Derfor refser de heller opprøreren i hans kamp?
BLE PÅKJØRT:
Blomster og lys er på stedet langs fylkesvei 125 i Bjørkelangen hvor de to
jentene ble påkjørt og senere døde, da de var ute og red i en sulky. Foto:
Terje Bendiksby / NTB
Det
kunne ha endt i mørke. I stedet ble jeg reddet – av dem som tålte meg. Av dem
som ga meg en klem eller fire. Av kristne som våget å tie. De som ikke lot seg
friste til å kritisere og belære. De som ikke hakket på et pappahjerte som alt
var knust. Fordi de så og forsto smerten? Fordi de skjønte at det ikke var noe
«fornuftig» å si? Fordi de ikke ante hvilke ord som kunne passe?
.
I
den stillheten disse få kristne etterlot seg, fikk Gud litt etter litt hviske
noe i hjertet mitt. Med Bibelens ord. Med sju bibelvers som lå latent i minnet
mitt, og som Gud nå aktiverte. De bibelversene hektet seg litt etter litt
sammen til en tankerekke som ga meg håp. Et bibelsk håp. Et håp jeg kan hvile
i. Et håp som trøster.