Snart begynner riene

ANDAKT: Snart begynner riene. Snart gryr den dagen da alt blir født på ny.

Ettertanke

I uke 16 skriver Knut Grønvik andakter i Vårt Lands spalte Ettertanke, med utgangspunkt i dagens bibelord fra Bibelselskapet.

Av Knut Grønvik, pensjonert prest

Publisert: 19 april 2025 kl. 05:30Sist oppdatert: 19 april 2025 kl. 05:30

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

De ni månedene før Jesus ble født, lå han i en livmor ingen før hadde ligget i. Dagen han døde, ble han lagt i en helt ny grav. Josef fra Arimatea «tok Jesu kropp ned, svøpte den i et linklede og la ham i en grav som var hugget ut i bergveggen, og som det ennå ikke var lagt noen i».

Guds Sønns liv som menneske begynte i jomfru Marias livmor. Med det ble han ikke bare førstemann i søskenflokken hjemme i Nasaret. Han ble den førstefødte blant alle dem som i likhet med ham selv har rett til å kalle Gud sin far. Alle arvingene til det riket man bare kommer inn i ved å bli født på ny.

Så endte Jesu liv med at han ble lagt i graven. Han ble hvetekornet. Snart skulle han bli førstegrøden. Den ene som blir til de mange. Han lå der som den første av alle han trakk til seg da han ble løftet opp på korset.

Eller kan vi tenke på graven som ei livmor? En ny fødsel skal skje. For Jesus, for oss alle, ja, for hele skaperverket. For også det skapte skal få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten, skriver Paulus i Romerbrevet, og fortsetter: «Helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier.»

Det er påskeaften. Tyngselens dag. Men også lengselens dag

Ja: «Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri.» Eller forløst, som det het i vår gamle bibeloversettelse.

Det er påskeaften. Tyngselens dag. Men også lengselens dag. I jordens indre hviler Guds Sønn og venter på forløsningen. Intet håp er synlig. I det skjulte, i jordens dyp, vekkes livet i ham som en dag skal fornye alt.

Fra jordas livmor presser den gjenfødte Adam seg fram. Fra den verden som går under, til den nye jorda. Fra det livet som forgår til det som består. Som den første baner han vei for alt og alle. Snart begynner riene. Snart gryr den dagen da alt blir født på ny.

Les som bakgrunn for denne andakten: Romerbrevet 8,15-30; Johannes 3,1–5 og 12,24.32; Første Korinterbrev 15,20–28; Matteus 19,28.

Lukas 23,50-56

Nå var det en rådsherre ved navn Josef, en god og rettskaffen mann, som ikke hadde vært med på det de andre hadde vedtatt og satt i verk. Han var fra Arimatea, en by i Judea, og han ventet på at Guds rike skulle komme. Han gikk til Pilatus og ba om å få Jesu kropp. Og Josef tok Jesu kropp ned, svøpte den i et linklede og la ham i en grav som var hugget ut i bergveggen, og som det ennå ikke var lagt noen i. Det var forberedelsesdagen, like før sabbaten begynte. De kvinnene som var kommet med ham fra Galilea, fulgte etter. De så graven og hvordan Jesu kropp ble lagt der. Så gikk de hjem og laget i stand velluktende oljer og salver. På sabbaten holdt de seg i ro, som loven krevde.