| Debatt

Skjærsilden; en farlig port inn i katolisismen

ETTER DØDEN: Jeg er bare så redd for at det ikke fins dekning i Guds ord for selve anordningen, altså tankegrunnlaget for skjærsilden, skriver Øystein Johnson. Foto: Svein Aage Nilsen / NTB

Øystein Johnsonforfatter, Ås

Publisert 08.02.25 - 12:00 Sist oppdatert 08.02.25 - 12:59

Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

23.8.2023 skrev Heidi Frich Andersen, sogneprest i Sømna, artikkelen: «Kirken må være en tydelig kirke, i en kultur hvor alt flyter.» I hovedsak var den et svar til preses og hans utakt på «kjønnsideologienes områder. Det handler om å vise omsorg uten å gjøre en bjørnetjeneste». Den var så god at jeg tillot meg å sitere den i boka «Frels oss fra det onde; fra Pride, Trump, Klimakrisen og Fortapelsen». 

Stor var min forbauselse da hun like etterpå flagget konvertering til Den katolske kirke. Ikke pga. pride. Katolikker er jo generelt langt mer stuerene enn lutheranere der. Men når hun flagger skjærsilden som «en viktig port inn i katolisismen». Og kaller den «den tilstand en menneskesjel kan komme i etter døden, hvor man kan få en ytterligere anledning til å arbeide med sin synd i livet. Altså vise anger, og bli 'renset' …, tilgitt, for synd. Man tenker altså i katolsk teologi at det finnes en mulighet også etter døden, til å bli frelst» (Dagen, 22.1.25). 

Ikke det – hun har noen gode menneskelige argumenter, dertil fornuftige. Jeg skal ikke gå i rette med dem. Jeg er bare så redd for at det ikke fins dekning i Guds ord for selve anordningen, altså tankegrunnlaget for skjærsilden. 

Den bygger nemlig på et prinsipp fjernt fra Skriftens tanke om de to utganger, som på godt norsk heter «second chance». De fortapte (les: nominelle, vanekristne etc.) vil få en ekstra sjanse. 

Den som har lest T. B. Barratts 7-bindsverk, kjenner dispensasjonalistenes syn på de ti jomfruer: «Men når bruden er borte, vil de andre søke etter olje for sine lamper!» (Barratt/Holth, bind 6, s 205). Her leste vel Barratt noe inn i teksten? For i Jesu virke blir det motsatte slått kraftig fast. 

Det kom nemlig en til ham som ville ha greie på om det var få som ville bli frelst. Da svarte Jesus ham: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husbonden først har reist seg og lukket døren, og dere står utenfor og banker på og sier: Herre, lukk opp for oss! da skal han svare: Jeg vet ikke hvor dere er fra» (Luk 13,23ff). Det samme svaret får de fem uforstandige foran den lukkede dør: Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke. Våk derfor, for dere vet ikke dagen eller timen» (Matt 25,11-13).

Her går menigheten på gravplassen og ber for de døde

Fordi døren lukkes permanent en gang, hører vi Jesu advarende kall i mange sammenhenger. La oss ta med tre; historien om den lamme ved Betesda og de to datidshendelsene i Lukas 13 som Jesus kommenterte. Etter 38 år som lam, møter Jesus den helbredede igjen, og sier full av omsorg for hans evige ve og vel: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg» (Joh 5,14). Hva det verre er? Fortapelsen. 

Det samme er konklusjonen på dødsfallene som rammet jøder (a) som ble drept av Pilatus og blodet deres blandet seg med dyreblod, og (b) Siloa-tårnet som raste over noen andre. Var disse større syndere enn folk flest? «Nei, men jeg sier dere: Dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de» (Luk 13,3). 

Hva mener han? At alle uomvendte skal få en død lik disses (mord med dyreblodblanding og tårnras)? Selvsagt ikke, men at det verste som kan skje et menneske er fortapelsen, å dø uomvendt.

I den pre-realistiske fortellingen om Lasarus og den rike mannen, sier ikke Abraham: Nå renses han her, men «nå trøstes han her, mens du er i pine» (Luk 16,25). At han var et Jesu vitne ser vi av at Den rike ber Abraham sende ham som advarende vitne til sine der hjemme. Han ble ikke frelst av å være fattig, men fordi han var det Jesus sier alle troende skal være: «mine vitner» (Apg 1,8). Den rike får ingen ny sjanse, han forblir å være i sin usalige, dog bevisste tilstand. 

Det er en kløft som skiller de ufrelste og de som gjør det Jesus svarer de gjerningsorienterte jødene: «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: å tro på ham som Gud har sendt» (Joh 6,29). Og det er nok, demonstrert på korset da den ene hånende røver vender om, og får paradiset – ikke purgatoriet. Han kunne saktens ha trengt litt renselse. Nei! Overhodet ikke! Hellighet kunne og ville han ha vokst i om han hadde fått leve lenger. Men Jesu blod renset ham fullkomment. 

«For med et eneste offer har han for alltid gjort dem som helliges, fullkomne» (Hebr 10,14). Og han hadde begynt å vandre i lyset; den fortapte røveren ikke: «Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd» (1 Joh 1,7). 

Til Roma for evig frelse?

skjærsilden frelseslære teologi meninger den katolske kirke debatt bibelen kristendom