| Meninger

Sekularisering av både seg selv og Skriften

OPINIONSDANNERE: Teologene Åste Dokka og Ingunn Aadland får i innlegget motbør, blant annet for å drive teologisk selvsekularisering.Foto: Herman Frantzen

Bernt T. Oftestadprofessor emeritus, MF

Publisert 01.04.25 - 05:00 Sist oppdatert 01.04.25 - 10:25

Del på Facebook Del på Twitter Del på e-post

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

Åste Dokkas bok, «Litt kristen», har vakt betydelig oppmerksomhet – og skarpe kritiske motforestillinger. Hvorfor er hun opptatt av de som er «litt kristne»? Bakgrunnen må være den voldsomme sekularisering som har fått et stadig kraftigere gjennomslag i vårt samfunn.

Hvorfor er hun opptatt av de som er «litt kristne»?

Den har rammet også Kristen-Norge og ikke minst Den norske kirke som folkekirke. Bevisst avvisning av kristendom og kirke har fått større bredde og tyngde i folket. Norge er ikke alene om en slik utvikling.

Blant folkekirkens medlemmer er det mange uten tro. Omkring den aktive kjernen i menighetene er det mange som identifiseres seg med kirke og kristendom, men uten den klare troens bekjennelse. De er marginale. Men på sin måte er de knyttet til og identifiserer seg med det kristne som kilden til livsverdier. De er med andre ord «litt kristne». Hvordan skal vi forholde oss til deres «kristendom»?

Litt kristen: teologi på vidvanke

Denne utfordring har Dokka tatt opp. Hennes svar kan vel formuleres omtrent slik: Trenger man å tro på Gud for å bruke den kristne arven i sin eksistensielle søken? Nei. For uansett hva vi tror på, kan bibelfortellinger speile eksistensen vår, begravelser være til trøst og gudstjenester fungere terapeutisk.

Slik argumenterer hun for at det er mulig å være nettopp «litt kristen».

Som kommentator i Vårt Land er Dokka knyttet til en viktig opinionsdanner – religiøst, teologisk og kirkepolitisk. I avisen finnes bidrag som belyser hennes tenkesett. Interessen for dem som er «litt kristne» inngår i avisens formidlingsstrategi overfor den kirkelige offentlighet.

Under rubrikken Min tro intervjues ulike mennesker – ofte kjendiser – om sin tro. De kan ha ulike ideologiske adresser. Det journalistiske poeng er å gi en «erfaringsbasert» dokumentasjon av at kristentro kan være så mangt. Å markere skarpe grenser og klare teologiske bestemmelser hører ikke hjemme her. Vag gudstro er også en tro.

Vårt Land vil også berette om personer eller grupper som har brutt opp fra og forlatt det tradisjonelle kristne syn for eksempel på kjønn og samliv, og slik marginalisert seg i forhold til mye av det etablerte kirkelivet.

Avisens anliggende er: Det kirkelige fellesskapet bør være så åpent at de som søker det, kan inkluderes. Nær sagt uansett. Men hvordan?

Er kristen tro oppskriften på livskvalitet?

En av avisens faste bibelutleggere, Ingunn Aadland, viser på en enkel måte metoden. Bibelen er det gitte utgangspunkt: «Sjølvsagt kan vi leite i Bibelen etter gode rammer for samfunn og samliv.» Og «bibelske sanningar» kan gi trygghet. Men tryggheten kan være «falsk». For Bibelen er flertydig, og nettopp de «sannheter» vi fant trygge, oppgis og endres.

Teolog svarar Dagen: Autoritære stemmer kan vere ein falsk tryggleik

Aadland bruker denne usikkerheten autoritetskritisk: «Det er vanskeleg å overhøyre (...) gjentakingane i media og frå religiøse autoritetar. Og nokre gonger får mas og roping gjennomslag, så vi bør vere mistenksame» («Kva er sanning? VL 25.03). Det betyr at Bibelen oppgis som historisk gitt autoritativ tekst. Kirkelig autoritet kan ikke redde den.

Og Aadland slutter seg til en avgjørende forutsetning for sekularisering: «Avtrylling» av tanken om objektive og blivende metafysiske eller religiøse sannheter (Max Weber). Men Aadland legger ikke Bibelen til side. Den har ingen gitt autoritet, men som tekstsamling har den verdi.

Ingunn Aadland er førsteamanuensis ved MF Vitenskapelig Høyskole.Gunnar Baekkevold

Og som det kan den utlegges. Aadlands hermeneutikk består i å lete fram de som lider, bl.a. under trykket fra «dei såkalla bibelske sanningane». Slike som holdes fram i «Felleskristen erklæring om ´kjønn og seksualitetsmangfold´».

Ifølge Aadland er det ikke teologiens hovedoppgave å hamre inn de Bibelske sannheter, men å lese tekstene og finne fram til «noko meiningsfullt som kan erfarast som godt.» Teologien skal ha en terapeutisk funksjon.

Det betyr å finne fram til og utlegge de bibeltekster som gir en «god erfaring». Men lidelse kan være så mangt. For Karl Marx led arbeiderklassen, fordi den var fremmedgjorte under kapitalismen.

Horisonten i dag er fremfor alt den seksuelle revolusjon: De som hindres av moralske fordommer/bibelske sannheter i å leve ut sin egen seksualitet, de lider. For Aadland bør skriftutleggelsen være frigjørende fra gitte sannheter, da kan den også virke terapeutisk.

Sekulariseringen har dekonstruert Skriften som kunnskapskilde. Den er ikke bare lite troverdig, men forutsetter en virkelighet som ikke er kompatibel med vitenskapelig erkjennelse og rasjonalitet. Den kan ikke være autoritet for noe som helst.

Aadland forsøker å redde Skriften ved hente fram tekster som kan være relevante for samtidsmenneskets terapeutiske behov. Dermed snur hun teologien på hodet.

Aadland forsøker å redde Skriften ved hente fram tekster som kan være relevante for samtidsmenneskets terapeutiske behov.

Bibelske tekster blir gyldige for oss fordi de understøtter menneskets søken etter lykke – i dag fremfor alt seksuell lykke. Slik blir bibelteksten et menneskelig ord, og teologien blir antropologi.

Menneskets lykke- og meningsbehov er historisk og kulturelt betinget. Det er under endring. Om teologien skal være relevant, må den være pragmatisk og svare på eller være koherent med de behov som gjelder for menneskene i tiden. Det er kravet for Aadland og likesinnede.

Det som her skjer, er en teologisk selvsekularisering.

meninger den norske kirke debatt vårt land åste dokka teologi sekularisering

Del på Facebook Del på Twitter Del på e-post

4 kommentarer27 pålogget

Logg inn

Alle kommentarer må skrives med ditt fulle navn. Vi vil moderere kommentarfeltet aktivt for å se etter brudd på våre retningslinjer.

Les debattreglene våre for kommentarfeltet her.

For trangt i kommentarfeltet? Send leserinnlegg til debatt@dagen.no

Top

Lillian Haug

6 minutter siden

Det er ikke så vanskelig å gjennomskue den tidsånden som utspiller seg i kulissene her. Det er den kristne moralen som er under angrep. Ikke rart neste generasjon er i ferd med å miste fotfeste. Hvem vil vel holde fast i et håp, som ikke er ekte?

Enten så tror vi at Gud er sannhet, og til å stole på, eller så tror vi det ikke.

Henning Simonsen

4 timer siden

Teologisk selvsekularisering - I et feminisert samfunn, må vi ha oppmerksomhet på kjønnsrelaterte “tilbøyeligheter”. Kvinnens gudgitte selvoppofrende egenskap er omsorg, for nærmest sitt spedbarn. Når kvinner gis leder- eller teologisk autoritet kan kvinnens urinstinkt slå gjennom når pervertert, omsorgsgenet trumfer teologien. Her at menneskers høyeste nytte tolkes til aksept og bekreftelse, heller enn sann tilfredsstillelse og frelse. Derfor er det kjent sannhet at voksne barn trenger en far, for generelt å mer bli konfrontert med konsekvensene av egne valg og opprør, heller enn “omsorg” og “nåde” for rett, og voksentrening. Derfor ikke kvinner vanligvis egner seg som militære heller, mindre testosteron.

Maskuline tilbøyeligheter eksisterer også, når egoet kan bli større enn Gudsfrykten, slik Bibelen er full av eksempler på. I dagens kristen Norge er Hegertun og Tor Eiken eksempler. Man tenker seg smartere enn Gud selv og setter Guds ord til side til fordel for egen teologi og verdensbilde. Relativisering av Bibelen som sekularisering er en fordekt nedgradering av Bibelens autoritet til fordel for akademisk, “intelligent” og rasjonell tolkning relatert til egne og andres opplevelser og behov. Dette er egentlig et klassisk egosentrisk menneskeopphøyd verdensbilde. Man er egentlig forført eller med overlegg vil ta æren selv. Som skrevet her er teologisk konsekvens at Bibelens autoritet kan undergraves etter den enkeltes preferanse, heller enn at man i holdning underordner seg (kan selvfølgelig stille spørsmål), som uttrykk for Gudsfrykt, stolthet i kort. Igjen står 0 Bibelske absolutter, og flere blir forledet fra sann omvendelse.

John-Olav Hoddevik

3 timer siden(Edited)

Dette var veldig godt oppsummert.

Det er vanskelig å forstå at at nokon kan tenke at meg og mitt følelsesliv er det beste verktøyet for å vurdere kva som er sant i bibelen.

Kjetil Mæhle

1 time siden

Takk til Oftestad for nok en god kommentar! Her blir Vårt Land avkledd den agenda som gjennomsyrer avisen. “Det kirkelige fellesskapet bør være så åpent at de som søker det, kan inkluderes. Nær sagt uansett.” Nå kalles det nok ikke agenda i redaksjonen men det brukes nok det mer korrekte ordet strategi. Vårt Land er gjennomsyret av libaral teologi og inkludering. På bekostning av bibelens autoritet. Det må jo gå galt!