Romerkirken og autoritetsspørsmålet
| Debatt
TEOLOG: Jan Bygstad er pensjonert prest i Det
evangelisk-lutherske kirkesamfunn og formann i For Bibel og Bekjennelse.Foto:
Tore Hjalmar Sævik
Jan Bygstadformann i FBB
Publisert 23.05.25 - 10:58 Sist oppdatert 23.05.25
- 10:59
Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post
Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for
skribentens holdning.
På Dagens Facebook-side 21.05 kommer Kim Larsen med et tilsvar
til min artikkel i avisen av 19.05 der
romerkirkens autoritetskrav behandles. Skjønt tilsvar? Larsen svarer ikke på
det som skrives i artikkelen og er dens hovedpoeng, men gjentar temmelig
nedlatende sin påstand om at undertegnede selv vil være pave.
Larsen fortjener stor takk for sitt innlegg, for med dette får vi klart
og tydelig vite hvordan katolikker ser på forkynnelse og teologi som ikke er
undergitt pavens autoritet: All slik teologi er å anse som uttrykk for ønske om
å ha sin egen pavestol, og kan derfor ikke tas alvorlig. Ethvert spørsmålstegn
som ut fra Skriften settes ved pavedømmet og dets teologi, blir dermed
illegitimt.
Larsen skriver ved avslutningen av sin artikkel at
«Bygstad står fortsatt ved porten til Wittenberg og roper bann over paven som
om 500 år med teologisk samtale aldri hadde skjedd». Her kan en passende minne
om at Rom har nektet all samtale med lutherdommen igjennom nesten 500 år.
Forbannelsene fra Tridentinum i rettferdiggjørelseslæren står fortsatt
ved makt, ganske enkelt fordi Rom ikke har behandlet spørsmålet om
rettferdiggjørelsen på noe konsil etter dette og dermed ikke endret sin lære.
Det er Rom som har lyst lutherdommen i bann, ikke omvendt.
Det er først etter 2. Vatikankonsil at romerkirken går inn i seriøse
samtaler med lutherdommen, en lutherdom representert ved Det Lutherske
Verdensforbund (LVF). Når en så kommer frem til og signerer den såkalt
«Felleserklæring om rettferdiggjørelsen» i 1997/8, sies det at «fordømmelsene
fra 1500-tallet (Tridentinum) ikke rammer den lære om rettferdiggjørelsen som
er fremlagt (fra LVF) i dokumentet».
Årsaken til at dette kan sies, er at den fremstilling av luthersk
rettferdiggjørelseslære som gis i dokumentet, har fjernet seg fra forståelsen
som ligger i de lutherske bekjennelsesskriftene, og i stedet kommet romersk
teologi i møte.
Rom har på sin side ikke forandret noe i sin teologi. Det ser vi blant
annet av at dokumentet uttrykkelig fastholder læren om skjærsilden, og at
Vatikanet nektet å godkjenne dokumentet før det lutherske «samtidig synder og
rettferdig» var strøket.
Men til hovedsaken: Forholdet mellom kirken og Bibelen. Kan kirken
komme i konflikt med Bibelen?
Etter romersk tenkninger dette umulig. Ifølge Bibelen selv er dette i
høy grad mulig. Jesus og apostlene advarer hyppig mot vrang lære og falske
profeter. Og i de gammeltestamentlige forbilder ser vi hvordan ikke bare Guds
folk, men særlig ledelsen i folket kommer på avveie, bort fra Guds ord.
Dette skjer i protestantiske kirker. Men sannelig også i romerkirken.
Larsen skriver at «uten kirkens autoritet, ingen kanon». Her berører
han et sentralt poeng i romerkirkens lære om forholdet mellom skrift og
tradisjon:
Kirken kom forut for Skriften. Det er kirken som har godkjent Skriften,
hvilke bøker som hører til i Bibelen.
Derfor er Skriften og dens tilblivelse en del av den store kirkelige
tradisjon. Det er Kirken som gir Skriften dens autoritet, ikke motsatt.
Rent historisk er dette feil. Bibelen fantes før kirken. Det gamle
testamente eksisterte før pinsedag, og var Den hellige skrift som apostlene
forkynte evangeliet ut fra. Den første kristne menighet var bygget på det Guds
ord som er gitt i GT.
Når den apostoliske forkynnelse etter hvert nedfelles i skriftlig form
og samles i NT, er denne forkynnelse intet annet enn budskapet om hvordan GTs
løfter er oppfylt i Kristus Jesus, og hva denne oppfyllelsen innebærer. Det er
Guds ord som skaper kirken/menigheten, ikke omvendt.
Larsen skriver at «Jesus etterlot oss ikke et bokmanus, men en kirke».
Til dette er å si at Jesus nettopp etterlot oss sitt Ord (Joh 17,6-8). Og han
har sagt at det er den som blir i hans Ord, som har evig liv, ikke den som blir
i kirken (Joh 5,24f; 8,31ff; 14,21ff).
Hvordan skal vi så stille oss til den kirkelige tradisjon som
romerkirken hevder gir guddommelig åpenbaring?
I rabbinsk jødedom på Jesu tid opererte en tilsvarende med to
forpliktende lærekilder: Bibelen (GT) og den muntlige tradisjon. (Den muntlige
tradisjon nedfelles i jødedommen senere i Mishna (ca. år 220) og Talmud (ca
500).)
Jesus godkjenner GT som guddommelig åpenbaring som har absolutt
autoritet (for eksempel Matt 5,17f; Joh 10,35). Men han godkjenner ikke
rabbinernes muntlige tradisjon.
Det prinsipielle oppgjøret med denne finner vi for eksempel i
Bergprekenen (Matt 5,20ff) og fremfor alt i Mark 7,1-23). Jesu dom over den
muntlige tradisjon («de gamles forskrifter») lyder: «Forgjeves dyrker de meg,
for de lærer fra seg lærdommer som er menneskebud» (Mark 7,7).
I romerkirkens tenkning om tradisjonens betydning står vi overfor et
analogt forhold. Dermed gjelder også Jesu dom om «menneskebud» i denne
sammenheng.
bibelen den romersk-katolske kirke lutherdommen tradisjon meninger rettferdiggjørelsen romerkirken