Rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen

| Debatt

BYGSTAD: Jan Bygstad er formann i For Bibel og Bekjennelse.Foto: Odd Mehus

Jan Bygstadformann i FBB

Publisert 28.05.25 - 19:15 Sist oppdatert 28.05.25 - 19:39

Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

Takk til Dag Øivind Østereng for et saklig og ordentlig svar i avisen den 22.05 i debatten rundt romerkirkens lære. I motsetning til flere av de som har engasjert seg fra katolsk hold, prøver Østereng seg ikke på å ta mannen i stedet for ballen, eller som Kim Larsen å gjøre kjøttvekten til sannhetskriterium.

Det har vært et hovedpoeng for undertegnede at det må stå klart hva som er den reelle forskjell mellom Rom og Wittenberg, mellom katolsk og luthersk tro og teologi. Når sannhetsspørsmålet står på dagsorden, er det fullstendig uinteressant hvor mange som mener det ene eller det andre (slik Kim Larsen tydeligvis gjør).

En avgjørende side ved den lutherske reformasjon bestod i en avklaring og presisering av hva som menes med ulike sentrale bibelske begreper, så som nåde, rettferdiggjørelse, frelse, og så videre. 

Dette skapte en troens klarhet som ble til hjelp for anfektede sjeler, befridde samvittigheter som trellet under en lovisk katolisisme med utallige menneskebud, og gjenreiste bibelsk forkynnelse. Luthersk tro lever av denne klarhet og tydelighet.

Lutherdommen var ikke bare en reaksjon på senmiddelalderens åndelige forfall i romerkirken (blant annet typisk representert ved pave Leo X), men på en systemsvikt i romerkirken som var basert i kirkens teologi. Derfor ble reformasjonen et teologisk fundamentaloppgjør. 

Dette forstod også Tridentinerkonsilet, som tar dette på dypeste alvor gjennom sine mange forbannelser av luthersk tro og lære. En forstod at dersom den lutherske evangelieforståelsen var sann, ville hele det romerske kirkesystem falle sammen.

Sitatene som er anført fra Tridentinum, er ikke løsrevet fra sin sammenheng (slik både Østereng og flere hevder), men er tvert om utsagn som klart og konsist presiserer hvor motsetningen mellom Rom og Wittenberg ligger. 

Den som ønsker å sette seg nærmere inn i saken, kan ta for seg Martin Chemnitz’ verk ‘Examen Concilium Tridentinum’ som grundig og saklig gjennomgår og analyserer vedtakene derfra.

Skal en ha rede på hva en kirke lærer, må en gå til dens offentlige bekjennelser. En må kunne forvente at de som forsvarer sin kirke, står ved det som læredokumentene faktisk uttaler. 

En rekke av de som har kommet på banen på katolsk side i denne debatten, ser ut til å forsøke å vri seg unna det som ordlydende sies i Tridentinum. For undertegnedes vedkommende er saken den at jeg med glede står ved, tror og bekjenner det som den lutherske bekjennelsen sier. Uten bortforklaringer, uten å be om unnskyldning for det som bekjennelsen sier.

Østereng skal ha den ros at han ikke søker å komme unna Tridentinums formuleringer, men søker å gjøre dem forståelige.

Det er et iøynefallende trekk ved meget av det som hevdes som katolsk lære i pågående debatt, at uklarhet og utydelighet idealiseres: En blander rettferdiggjørelse og helliggjørelse, en blander lov og evangelium, samtidig som en lar være å dra inn i ordskiftet forhold som vil klargjøre hvor langt fra hverandre vi i virkeligheten står, så som læren om avlat, om skjærsilden, om helgenenes fortjeneste og kirkens skattkammer, og så videre. 

Larsen: Bygstad beklager seg over kaos og subjektivisme, men brolegger selv veien dit.

Ikke minst har en ikke villet tematisere den fundamentalt forskjellige antropologi og syndsforståelse som ligger i Roms teologi, og som er forutsetningen for at Rom har den lære om rettferdiggjørelsen som en har: Når mennesket kan «samvirke med nåden», er det fordi Rom avviser talen om det totale syndeforderv.

Utydeligheten i læren rundt disse ting er systematisert i dokumentet ‘Felleserklæring om rettferdiggjørelsen’ som forega å være et enhetsdokument mellom Rom og Wittenberg, og ble signert av Vatikanet og det Lutherske Verdensforbund i 1997/98. Her hadde den lutherske avtaleparten på viktige punkter utvisket reformasjonens og bekjennelsen lære om rettferdiggjørelsen. 

Årsaken til dette ligger i at den finske teologen Tuomo Mannermaa og hans skole (som ga en nytolkning av Luthers teologi) fikk avgjørende innflytelse i LVF. Når situasjonen samtidig er den at LVF, som er dominert av liberal og bibelkritisk teologi i kirker som både Larsen og Østereng også er ytterst kritiske til, godtas som om de taler på lutherdommens vegne, er det gode grunner til å sette spørsmålstegn. 

Konfesjonell lutherdom, samlet i den alternative organisasjonen til LVF, International Lutheran Council (ILC), med medlemskirker i 55 land, godkjenner ikke ‘Felleserklæringen’ – nettopp fordi den ikke gjengir den lutherske forståelsen av rettferdiggjørelsen på saksvarende vis. Den rettferdiggjørelseslære som Vatikanet godkjenner i erklæringen, er ganske enkelt ikke den lutherske bekjennelsens lære.

Noe av det som gjør læresamtalen mellom Rom og lutherdommen vanskelig, er at kriteriene som skal avgjøre hva som er sannhet, ikke er de samme. Lutherdommen insisterer på Skriften alene (Sola Scriptura), mens Rom gir Skrift og tradisjon samme autoritet. 

Bygstad: Det dreier seg ikke om «min versjon av evangeliet», men om reformasjonens.

Det lutherske Sola scriptura er styrt av den forståelse av Skriften som ligger til grunn for bekjennelsen (først og fremst Den augsburgske bekjennelsen, 1530, presisert i Konkordieformelen, 1570) på samme måte som den Nicenske bekjennelsen har vært styrende for den økumeniske forståelsen av hvem Gud/Kristus er ifølge den bibelske åpenbaring.

Avstanden mellom Rom og Wittenberg er større enn de fleste er oppmerksom på. I Den katolske kirkes katekisme (KK) sies det sies følgende under avsnittet om «Utenfor kirken ingen frelse» (§ 846): 

«Ved uttrykkelig å påpeke nødvendigheten av troen og dåpen har Han (Kristus) samtidig fastslått Kirkens nødvendighet, for gjennom dåpen trer menneskene inn i Kirken som gjennom en port. Derfor skulle de mennesker ikke kunne frelses som, til tross for sin viten om at Den katolske kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som nødvendig, allikevel har nektet å tre inn i den eller å vedbli i den» (sitat fra Lumen Gentium 14, et hoveddokument fra 2. Vatikankonsil).

Vi som altså ikke vil tre inn i den katolske kirke, kan ikke frelses! Men Skriften sier: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst!» (Joel 3,5; Apg 2,21).

Nå er vi fullt på det rene med at samtaleklimaet i dag er adskillig bedre enn det var på 1500-tallet. Det går faktisk an å snakke sammen uten å risikere å bli brent på bålet. 

Men for oss som står med en lutherske evangelieforståelse, er fortsatt behovet for læremessig/åndelig klarhet avgjørende. Derfor yter vi motstand mot det som oppfattes som tåkelegging.

Til sist: Østereng forsvarer Tridentinums can. 9 der det lutherske «troen alene» forbannes (jf. CA 4) med å si at «troen aldri er alene». Dette er nettopp et utsagn som fungerer tåkeleggende. 

Det er rett at troen aldri er alene fordi troen – dersom det er en levende tro – vil ha sine frukter. Men at «troen alene» er grunn for rettferdiggjørelsen, er NT’s lære (jf. Rom 4,5; 10,4f; Gal 2,16ff; 3,6ff; Ef 2,8f; Fil 3,7-9), og det er nettopp dette som forbannes i angjeldende canon.

Så medgir Østereng også at det undertegnede har påpekt om at Rom blander rettferdiggjørelse og helliggjørelse stemmer: «Det katolske synet på rettferdiggjørelsen innebærer både forsoning og forvandling. Mennesket erklæres ikke bare rettferdig, men gjøres virkelig rettferdig og dermed delaktig i Guds liv og hellighet …» En kristen er derfor rettferdig i samme grad som han er helliggjort.

Problemet er her at når helliggjørelsen blir en del av rettferdiggjørelsen, medfører det for det første at grunnlaget for frelsesvisshet blir borte. Den anfektede mister sin virkelige trøst, som hviler i det Jesus har gjort utenfor meg og uavhengig av meg. I Tridentinum sies det også uttrykkelig at en kristen ikke skal ha visshet om sin frelse – det regnes som overmot. 

Jan Bygstad gjenvalgt som formann i FBB

For det andre drar en uvegerlig menneskets egen gjerning inn i rettferdiggjørelsen, ganske enkelt fordi helliggjørelsen blant annet handler om at en kristen retter seg etter de ti bud. 

At en sier at dette er en frukt av nådens virksomhet i menneskets hjerte, og derfor er nåde, er ikke annet enn en omdefinering av nådebegrepet. Når rettferdiggjørelsen identifiseres med helliggjørelsen, omgjør en troens frukt til troens rot. En blander sammen det Kristus har gjort for oss (extra nos) med det han gjør i oss (intra nos).

Når troen alene er så avgjørende i spørsmålet om rettferdiggjørelsen, handler det om at uten dette «alene», vil evangeliet ikke være virkelig fritt og «for intet». Den menneskelige egenrettferdighet har alltid reagert med bekymring på dette «for intet»: 

Slik forkynnelse er en fare for moraliteten! Dette var fariseernes reaksjon mot Jesus, og judaistenes reaksjon mot Paulus. På samme måte er det Roms reaksjon mot den lutherske evangelieforståelsen.

meninger luthersk teologi debatt romerkirken rettferdiggjørelse tridentinerkonsilet sola scriptura

Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post

20 kommentarer

Nederst i skjemaet

o

Alle kommentarer må skrives med ditt fulle navn. Vi vil moderere kommentarfeltet aktivt for å se etter brudd på våre retningslinjer.

Les debattreglene våre for kommentarfeltet her.

For trangt i kommentarfeltet? Send leserinnlegg til debatt@dagen.no

Topp 

H

Hans-Henrik Brix

1 dag siden

Lærerikt og frigjørende - takk!

22

Svar

Are Karlsen

1 dag siden

Enig!

8

Svar

R

Reidulf Tværåli

1 dag siden

Igjen stor takk til Bygstad for denne grundige og saklige redegjørelsen. Her er det på ingen måte flisespikkeri om bagateller. Nei, dette er helt eksistensielt, for det gjelder intet mindre enn det rene frelsende evangelium.

17

Svar

P

Per Emanuel Valand

1 dag siden

Krystallklart og overbevisende! Også jeg takker!

16

Svar

M

May-Britt Tjomsås

1 dag siden

Takk igjen, Bygstad! Gud velsigne deg for at du deler av din kunnskap. Jeg kan ikke få sagt hvor trist og skummmelt det er at flere og flere evangeliske kristne ikke gidder å prøve å sette seg inn i hvor stort gap det er og alltid vil være mellom romersk-katolsk og bibelsk evangelisk lære. Vi MÅ ikke glemme Paulus’ mange formaninger til oss - som han selv skriver at han ofte ga med tårer fordi han visste på forhånd om forførelsene som ville komme etter hans bortgang. Her må vi stå fast på klippen som er fast og ikke lar seg flytte av menneskelige idéer og religiøse tomme tradisjon som Gud aldri har innført.

9

Svar

E

Esbjørn Solberg

1 time siden

Skriften Alene er en menneskelig ide fra 1500-tallet. Jesus selv grunnla Kirken.

0

Svar

A

Anne Nordstoga

1 dag siden

Takk for mye bra teologikunnskap flere gir om dagen! Jeg har lært mye fint av J Bygstad, men nå synes jeg kritikken av det katolske går for langt.

Da jeg nå forbereder meg til

Kr. himmelfartsdag, fant jeg et fint skriftsted som forener begge leire:

Ef. 2,8: «For av nåde er dere frelst ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave (...)For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.»

Dessuten skjønner jeg ikke redselen for Skjærsilden. Kjenner godt en luthersk prest som har lært meg at den er en fortsettelse av helliggjørelsen. Kanskje vi kan være glad for at Gud former oss både på denne siden og på den andre.

Hilsen en katolikk

5

Svar

K

Knut Lid

1 dag siden

“Skjærsilden - fortsettelse av helliggjørelsen”. Det bedrøvelige med dette som med mye annet i katolsk lære er jo at det mangler Skriftgrunnlag.

5

Svar

S

Sondre Ødegaard

22 minutter siden

Hei Knut,

Jeg har et spørsmål ang 2. Koronterbrev 5:10. Uten å ta ut av sammenheng med resten av teksten selvfølgelig.

“For vi må alle fram for Kristi domstol, for at hver og en kan få lønn for det han har gjort gjennom sitt liv i kroppen, enten godt eller ondt.”

Er du enig at dette kan man forstå som at hver person som er frelst også vil “få [sin] lønn” for det han har gjort av ondt og godt.

0

Svar

M

May-Britt Tjomsås

1 dag siden

Nettopp - men det teller ikke for DKK

4

Svar

E

Esbjørn Solberg

59 minutter siden

Luther fjernet fra bibelen de bøkene som lærer skjærsilden tydeligst. Han ville også fjerne Jakobs og Judas brev, fordi de stred med hans forståelse av evangeliet. Hvor er skriftgrunnlaget for det?

0

Svar

A

Anne Nordstoga

2 timer siden

Oppdager en ildens sentrale plass i bibeltekstene, ser skriftbildet helt anderledes ut. Hilsen Anne tor. 29. mai 2025 kl. 08:44 skrev Dagen.no :

0

Svar

N

Nils Daniel Nyberg

2 timer siden

Takk. Selv får jeg “trøst” av dogmatikk-boka jeg har på nattbordet av Aksel Valen-Sendstad s.350ff. og å strømme gudstjenestene fra Messiaskirken.

1

Svar

Ø

Øyvind Døvik

15 timer siden

Mange takk Byggstad!

1

Svar

R

Ruben Fjell

3 timer siden

Viktige ting som kommer fram her. Er det mulig at feks. Dagen arrangerte en samtale, i form av en podcast, mellom Bygstad og Østereng, noe ala episoden med Olufsen Mehus og Ottesen?

0

Svar

J

Johan Slåttavik

21 timer siden

Nettopp. Enten er rettferdiggjørelsen noe Gud erklærer på grunnlag av Kristi verk alene, eller så er det noe Gud former i oss over tid. Det finnes ikke noe tredje alternativ.

Når Rom snakker om at vi «gjøres rettferdige», er det ikke bare semantikk. Det er en gjeninnføring av en form for synergisme forkledd som fromhet.

Når helliggjørelsen skyves inn i rettferdiggjørelsen, og gjøres til et kriterium for den, gjenoppstår det gamle spørsmålet: Hvor mye hellighet må jeg da se i mitt liv før jeg kan vite at jeg er rettferdig?

Svaret i Romerkirken er implisitt: Du får aldri vite det. Og det resonnementet er ikke mangel på logikk – det er mangel på evangelium.

1

Svar

P

Pål Georg Nyhagen

1 dag siden

Sola scriptura?

Prinsippet med “skriften alene" har fulgt den protestantiske kirkens kurs siden Luther. Men dog. Så enkelt er det kanskje ikke like vel? Ingen har en privilegert adgang til objektiv viten. Vi møter nemlig aldri virkeligheten, eller som her i det teologiske verkstedet teksten ALENE. Jeg bærer på en mengde bagasje som i varierende grad virker i det indre; slik som erfaringen av forelesere, foredragsholdere, medstudenter, kolleger, tolknings- og trosoppfatninger samt mellommenneskelige erfaringer på godt og vondt. Dvs bias i alle dens variasjoner styrer ikke sjelden mer enn vi aner. Altså en pregende historikk, som oftest gjør at jeg finner de svar jeg allerede er disponert for å finne. Våre opplevelser er m.a.o. tvingende subjektive. Kan jeg da i erkjennelsen av dette fritt, objektivt og enkelt dekonstruere alt det som har bragt meg dit jeg er og skal i morgen? At en gruppe eller et flertall ytrer det samme som det jeg kjenner meg hjemme i, sier intet annet enn at her finnes en viss konsensus om det subjektive. Det var kanskje dette med tribalisering… også her? Vi må alle lære oss å leve med at vi aldri har helt rett i ett og alt; vi må hevde pluralismens utfordringer, og at ikke sjeldent finnes flere ulike tolkninger parallellt i stedet for kategorisk rett eller feil. Og det burde være helt greit, fordi evangeliet handler om noe helt annet enn teologisk funderte systemdannelser. Det er den givende og fordrende kjærligheten Gud vil ha; ikke retthaveri, prinsipprytteri og fasadeflikking. Et nytt bud har vi fått: Vi skal elske hverandre. Som Kristus elsker oss, skal vi elske hverandre. Og kjærlighet har allt annet å gjøre med enn søtladne stemninger og følelser; kjærligheten har nemlig alltid en pris. Noe Jesu veí til de grader viser.

Og man bør på veien tenke over: Vår forståelse av sannhet er allerede diktert og sensurert av sosiale konstruksjoner og definert av det fortolkningsfellesskap jeg definerer meg mest med i nået; og dét kan for noen være et annet enn det var i går, og kan hende blir i morgen. All viten her er konstruert ut fra nettopp min sosiale historie og kontekst. Ergo er også sannheten om de bibelske skrifter underveis… på samme måte som livet er det. Ref. lignelsen om talentene som handler om tekster; her ble den som har utviklet verdiene den som fikk ros. Mens den som kun forholdt seg til grunnteksten alene av engstelighet for Guds strenghet og vrede gjorde feil. Denne lignelsen, samt flere andre, var allerede godt kjent i jødiske miljøer; de finnes for øvrig også i Talmud og tolkes av mange slik som dette i jødisk kontekst, hvilket jeg har bragt med meg inn i kristentroen.

Uansett kan vi jo ikke konstruere og velge den sannheten vi vil og begynne der, som noen ser ut til å mene: Min eventuelle frihet tillater meg ikke å konstruere og velge annet enn det jeg allerede er disponert for der og da. Så den troende bør kanskje i ny og ne også spørre seg: Kan og bør virkeligheten tolkes ut fra de religiøse skriftene; eller bør virkeligheten jeg møter bedre være veien til tolkning av de religiøse skriftene?

Her ser vi at Jesus gjør det sistnevnte, hvilket burde få oss til å våge å krysse grenser. Virkeligheten blir nemlig ikke mindre når grenser krysses, men desto mer rikere og utfordrende. Og mens jeg gir dette litt ettertanke i ny og ne, så lever jeg allerede i en virkelighet hver dag som krever min tilstedeværelse; og her har jeg et medansvar i alle de menneskemøter jeg får gitt.

Kjærlighet er ingen abstrakt størrelse; den finnes kun i den grad den realiseres. Det viktigste er derfor at jeg tar vare på meg selv og den aktive og fordrende nestekjærligheten; sistnevnte kan ikke realiseres om ikke det første skjer. Og min neste? Det er den som rammes av mine holdninger, av mine sym- og antipatier, av mine valg eller av min likegyldighet. Vi er alle, absolutt alle, likeverdige, vi er alle hverandres nester.

Ergo er det det som kalles "normativ sentrering” som er kilden for de tolkninger og svar som der og da er gyldige, og her er Jesus Kristus tolkningsnøkkelen, dvs den aktive og inkluderende nestekjærligheten. Og tekster fra bibelen kan her få forskjellige ansatser etter hvilke situasjoner jeg møter. Menneske først, kristen så. Alle tolkninger av tekster og bud, og alt annet, som kommer i konflikt med den givende og fordrende kjærligheten har derfor vikeplikt: Om kjærligheten er knyttet til betingelser, så er det ikke lenger kjærlighet. Også alt det jeg skriver her er selvsagt produkter av nettopp mine veier i livets labyrinter, av forelesere, foredragsholdere, menneske- og forfattermøter samt det jeg hevder er genuine erfaringer av Jesus Kristus. Men det er like vel også kun det som er den basis jeg har valgt. Altså den aktive og inkluderende kjærligheten i livet med min neste. Ingen skrifttolkninger eller systematisert troslære som danner basis i den enkelte menighet, trossamfunn og kirke.

Vi ser at ingen av Jesu menneskemøter besto av teologiske krav, bortsett fra der de religiøse lederne brukte troslæren som kontrollerende maktmiddel og målestokk på sin neste. Vi ser f.eks. da tjeneren til den romerske offiseren og representanten for okkupasjonen blir helbredet. Her sier Jesus at aldri har han møtt en slik tro hos noen i hele Israel. Hvilket også dette mildt sagt var en betydelig provoserende påstand fra Jesus. Apropos: Hvilken norsk prest ville våget å fremheve en tysk offiserers tro i Oslo i 1940 1945, på bekostning av “gode nordmenn”? Man kan trygt hevde at den romerske offiseren, som hyllet keiseren som guddommelig, var polyteist og trodde på Jupiter, Merkur, Juno, osv ikke ville bestå det enkleste kurs i jødisk troslære. Like vel var det han som ble fremhevet. Jfr også at samaritaneren ble fremhevet i lignelsen om nestekjærlighet. Tro handler altså om relasjon; ikke et system av betingede sannheter.

Livet som deltagende medmenneske handler kanskje om noe annet enn å ha orden i sitt teologiske skap? Det var dette med nærhet og distanse i livet og dermed også til bibelens varierte og til dels motsigende tekster hvor av begge posisjoner er gyldige og nødvendige, men aldri den ene alene. Livet i fase og puls med Den hellige Ånd handler ikke om teologiske systemer og dermed et ekskluderende enten-eller, men om det inkluderende både-og.

Vis mindre

0

Svar

j

jostein Figved

23 timer siden

Bekjennelsetro Lutheranere har lang erfaring med,og tror at skriften er KLAR i alle sentrale spørsmål,den uttaler seg om. Sann innsikt og kunnskap er derfor mulig, og Han ,Ånden,skal veilede dere (Apostlene) til den fulle sannhet,leser vi hos Apostelen Johannes,er det vel et sted. De forskjellige humanistiske vitenskaper bygger,som regel på et naturalistisk,behavioristisk psykologisk e.l. grunnlag,har sine teorier om det ene og annet menneskelige selvsagt.Jeg kan ikke se at disse teorier rokker ved ,muligheten til å få en sikker trosvisshet,på grunnlag av Guds underfulle selvåpenbaring,ved profeter og Apostler. Slik at vi slipper å leve,et langt liv ,med kun å håpe på det beste og evt. lar oss rense i evt. skjærsild. Når du nå argumenterer for denne vanskeligheten,med å si noe sikkert og avgjort og tilnærmet endelig,om de sentrale forskjeller mellom Romersk Katolsk kristentro forståelse(Hvordan tilrettelegge for tanken) og Den Luthersk bekjennelse tro menighets Bekjennelser,hvordan ser du da for deg at dine tanker , om vanskene med om tankemessig klarhet, skulle ha noe avgjørende viktig å si i denne 500 års pågående samtaler,for jeg regner med at du selv også er en del av denne umulige oppgave? Et hoverproblem slik eg ser det med Katolsk teologi er hvordan en med et manglende skille/sondrin mellom Kristus for oss og Kristus i oss, kan klare å skjelne Åndens frukt ;Kjærligheten(Agape) ifra selvgodhet og patent fariseerisme? En regner vel med djevelens forførelse og bedrag i denne tidsalder!?

0

Svar

P

Pål Georg Nyhagen

22 timer siden

Bekjennelsestro? Bekjennelsen er ikke en fasit eller et partiprogram, det er derimot en vag skisse, eller kanskje en slags hymne, som forsøker å innhegne hva kirken mente og mener er riktig der og da, her og nå. Kirke- og troshistorien viser da også klart at det skjer en utvikling; det man tror i dag er ikke på alle nivåer entydig og kategorisk det samme som det var f.eks. på Luthers tid. De 66 bibelens bøker er heller ikke entydige og klare, men dine tekstutvalg og tolkninger har kanskje en slik karakter. 

Trosutsagn har heller ikke form som en ideologi; hva som skal få passere som “den fulle sannhet" her er altså en subjektiv og variabel faktor som minner oss om at pluralisme er en naturlig konsekvens av at vi alle er forskjellige. Bibelens skrifter er heller ikke å forstå som nøytrale referater foretatt av objektive  journalister på de vilkår vi i dag tar som en selvfølge når noe skal refereres. De er derimot erfaringsbaserte skrifter skrevet som bekjennelse i tro underveis. Preget av dem som skrev.

Men flere legger like vel betydelig vekt på sine tolkninger av bekjennelsen og skriftene og møter altså her bibelens tekster med et allerede etablert teologisk utgangspunkt. Og gjenfinner så det man allerede har besluttet seg for skal være sant. Det var kanskje dette med bekreftelsesbias? Ergo er vi her vitner til sirkelargumentasjon. Men noen legger som nevnt betydelig vekt på det de har avgjort som troens konfesjonelle utgangspunkt.

Gud har gitt tenkningens muligheter for at vi skal realisere den og forstå mer og mer av det vi møter og har rundt oss; takket være naturvitenskapen og humaniora har da også vårt samfunn utviklet seg i riktig retning til det vi i dag sitter med som et liberalt demokrati hvor likeverd, ytringsfrihet, religionsfrihet, likestilling mellom kjønnene, er anerkjente verdier. Her har ikke kirken alltid stått fremst på barrikadene, men desto verre vært en solid bremsekloss til tider. Men som vi ser, om og om igjen: Virkeligheten blir ikke mindre når grenser krysses, men mer utfordrende og dermed mer rikere. Vi er alle søstre og brødre, alle. Uansett tro, livssyn og religion eller homo-heteroseksuell for den skas skyld. Gud skapte ikke først jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, osv. Men mennesket. Det innebærer at det vi alle har felles, sitter innerst i våre hjerter. Det kan aldri endres. Det som derimot skiller, sitter i våre hoder. Dét kan utvikles, endres. 

Og til slutt, som vi ser av Jesus Kristus´ anskueliggjørende og åpnende frihetens evangelium; vi skal elske hverandre slik Kristus elsker oss. Punktum: Kjærlighet er absolutt ikke en abstrakt størrelse, men en konkret sådanne. Og som nevnt før har kjærligheten alltid en pris noe Jesu vei tydelig nok anskueliggjør. Kjærlighet er også knyttet til selvovervinnelse:  Det finnes ikke mer kjærlighet enn det som levendegjøres og realiseres. Der tolkninger av bud og skrifter kommer i veien for den givende og fordreid kjærligheten, de har alltid sistnevnte verdi alltid forkjørsrett. For øvrig også et prinsipp som fantes og finnes i jødiske troslære, "Pikuach nefesh" (פיקוח נפש), allerede på Jesu tid. 

0

Svar

j

jostein FigvedPPål Georg Nyhagen

15 timer siden

Bekjennelsetro i denne sammenheng,er å forstå som forkynnelse i overensstemmelse med Kondordie boken av 1580,som de fleste Lutherske kirkelegemer bruker som rettesnor, og/hvis ikke sekulariseringen og den historisk kritiske tenkningen har ødelagt. -Litt mer enn en vag skisse altså,for oss idet minste.