Religious affiliation: Christian. Risk level: Danger to life
Use translator in the browser.
Religiøs tilhørighet:
Kristen. Risikonivå: Livsfare
KINA: Patrick
Fung er programansvarlig for Lausanne-kongressen og tidligere toppleder i
organisasjonen OMF, det som tidligere het China Inland Mission. Foto:
Tarjei Gilje
Kommentar
Tarjei
Giljeredaktør i Dagentarjei@dagen.no
Publisert: 25.09.2024
15:25Sist oppdatert: 15:25
Onsdagen
ble en uvanlig sterk dag på den fjerde Lausanne-konferansen her i Sør-Korea.
Fra morgen til kveld har forfulgte kristnes situasjon vært i oppmerksomhetens
sentrum. I formiddag satte Patrick Fung fra Hong Kong tonen.
Han
fortalte om kinesisk misjonshistorie. Visst finnes det noen kjente navn på
listen. Men det er de absolutte unntakene. Dette er ikke en arena for
influensere, eller andre som helst vil iscenesette seg selv. I hvert fall
risikerer man at karrieren blir kortvarig.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De
fleste misjonærene som bidro til utbredelsen av evangeliet er ukjente. Fung
beskrev dette med et utsagn som fungerer best på engelsk: They lived to be
forgotten so that Christ would be remembered. Det er sterke ord.
De
ble glemt, men Kristus blir husket. Slik synliggjør misjonærene, og i
særdeleshet martyrene, de navnløses kraft.
CHINA: Patrick Fung is program manager for the Lausanne
Congress and former senior leader of the organization OMF, formerly known as
the China Inland Mission. Photo: Tarjei Gilje
Comment
Tarjei Giljeeditor in Dagentarjei@dagen.no
Published: 25/09/2024 15:25Last updated: 15:25
Wednesday was an unusually
strong day at the fourth Lausanne conference here in South Korea. From morning
to night, the plight of persecuted Christians has been in the center of
attention. This morning Patrick Fung from Hong Kong set the tone.
He told about Chinese
missionary history. There are certainly some familiar names on the list. But
those are the absolute exceptions. This is not an arena for influencers, or
others who would prefer to stage themselves. In any case, there is a risk that
the career will be short-lived.
Most of the missionaries who
contributed to the spread of the gospel are unknown. Fung described this with a
statement that works best in English: They lived to be forgotten so that
Christ would be remembered. Those are strong words.
They were forgotten, but Christ
is remembered. This is how the missionaries, and in particular the martyrs,
make visible the power of the nameless.
BØNN: Etter
talene gikk deltakerne sammen i bønn for forfulgte kristne. Foto: Tarjei
Gilje
Det
var ikke karismatiske ledere eller glimrende strategier som førte til kirkens
utbredelse i den første kristne tiden. Sånn er det kanskje ikke nå heller, selv
om det iblant kan virke sånn.
I
stedet får flere møte Jesus gjennom mennesker som oppfyller mottoet for årets
Lausanne-kongress: La kirken proklamere og vise frem Kristus sammen.
Derfor
gjorde det inntrykk å høre en kinesisk leder, antakelig på min alder, stå på
scenen i dag og fortelle om virkningen av at 200 kinesiske ledere ikke fikk lov
av myndighetene til å dra på den forrige Lausanne-kongressen i 2010.
PRAYER: After the speeches, the participants joined
together in prayer for persecuted Christians. Photo: Tarjei Gilje
It was not charismatic leaders
or brilliant strategies that led to the spread of the church in the early
Christian era. It may not be like that now either, although it can sometimes
seem that way.
Instead, more people get to
meet Jesus through people who fulfill the motto of this year's Lausanne
Congress: Let the church proclaim and show Christ together.
That is why it made an
impression to hear a Chinese leader, probably my age, stand on stage today and
talk about the impact of 200 Chinese leaders not being allowed by the
authorities to go to the previous Lausanne Congress in 2010
FORFØLGELSE: På scenen
stod 50 mennesker med hvite ark hvor navnet på de landene i verden hvor kristne
blir utsatt for mest forfølgelse var skrevet opp. Foto: Tarjei Gilje
Til
tross for reiseforbudet og den medfølgende skuffelsen hadde forberedelsene
knyttet sentrale ledere sammen, og ført til etablering av bevegelsen Mission
China Movement. I år, fortalte han gledesstrålende, er mer enn 100 kinesiske
delegater på plass i Seoul.
Vi fikk streng
beskjed om å ikke å ta bilder eller video av pastoren. Så jeg kan ikke vise
frem hvordan han ser ut. Men han uttrykte
et frimodig håp. Et håp om at neste gang Lausanne-bevegelsen møtes til
kongress, kan det skje i Kina. Det er til å få frysninger på ryggen av.
Like
etterpå fikk vi høre to vitnesbyrd fra kristne ledere i Iran. Her var det lov å
ta bilder. En av dem, pastor Farshod Fathi, fortalte at han hadde blitt
fengslet på grunn av sin tro, bare noen uker etter at han kom hjem fra
kongressen i Cape Town i 2010. Der ble
han
sittende i fem år, eller 1.820 dager. Regimet, fortalte han, drepte flere av de
sentrale pastorene.
PERSECUTION: On the stage stood 50 people with white sheets
on which the names of the countries in the world where Christians are most
persecuted were written. Photo: Tarjei Gilje
Despite the travel ban and the accompanying
disappointment, the preparations had tied key leaders together, and led to the
establishment of the Mission China Movement. This year, he beamed with joy,
more than 100 Chinese delegates are in place in Seoul.
We were strictly told not to take pictures or
video of the pastor. So I can't show off what he looks like. But he
expressed a bold hope. It is hoped that the next time the Lausanne
movement meets for a congress, it can happen in China. It's chilling.
Shortly afterwards, we heard
two testimonies from Christian leaders in Iran. It was allowed to take pictures
here. One of them, Reverend Farshod Fathi, said that he had been imprisoned for
his faith, just a few weeks after he returned home from the congress in Cape
Town in 2010. He stayed there for five years, or 1,820 days. The regime, he
said, killed several of the central pastors.
IRAN: Kort tid etter
forrige Lausanne-kongress ble Farshod Fathi fenglset for sin tro. Han ble
sittende inne i fem år. Nå bor han i et tryggere land. Foto: Tarjei Gilje
Men
Fathi understreket også at lidelse og forfølgelse ikke er slutten på historien.
I dag, sa han, finnes det minst en million kristne med muslimsk bakgrunn i
Iran. Og så la han til: «den sterkeste manifestasjonen av kjærlighet er
lidelse.» Det er et dypt kristent utsagn.
Han uttrykte et
håp om at neste gang Lausanne-bevegelsen møtes til kongress, kan det skje i
Kina.
Derfor
er det så tankevekkende å lese det som står skrevet til slutt i kapitlet om
Asia i «The State of the Great Commission»: «Kristne må huske at det ikke
finnes muligheter uten motstand, ingen seier uten årvåkenhet, ingen vinning
uten krigføring. Vårt gudommelige kall er å leve, elske og arbeide for Herren
inntil han kommer. Så evangeliets frø med tårer, og høste med glede.»
Rundt
de ulike småbordene i kongressalen sitter mennesker med mange slags erfaringer.
En av de norske deltakerne fortalte tidligere i dag at på bordet hans sitter
det en afrikaner som har opplevd at flere av medarbeiderne hans har blitt drept
på grunn av sin tro. Selv viste han frem et arr like ved håndleddet, hvor noen
skal ha prøvd å kutte av ham hånden.
Vi
bekjenner den kristne troen sammen, og synger de samme sangene. Men jeg lurer
på hva vi i Vesten egentlig vet om det å leve som en kristen.
Det
er virkelig ingen grunn til å romantisere forfølgelse. Også de sterke
vitnesbyrdene om Guds inngripen inneholder elementer av sorg, traumer og
vedvarende frykt.
Men
i Vesten er likegyldigheten mer påtakelig enn livsfaren. Likegyldigheten kan
sluke troens surstoff. Derfor er det så viktig at vi får høre historier som dem
kongressdeltakerne fikk høre i dag.
En
kirke som ikke møter motstand fra dem som vil være herre i eget liv, trenger
prekært å høre vitnesbyrdene fra den forfulgte kirke.
IRAN: Shortly after the previous Lausanne Congress, Farshod
Fathi was imprisoned for his faith. He stayed inside for five years. Now he
lives in a safer country. Photo: Tarjei Gilje
But Fathi also emphasized that
suffering and persecution are not the end of the story. Today, he said, there
are at least one million Christians of Muslim background in Iran. And then he
added: "the strongest manifestation of love is suffering." It is a
deeply Christian statement.
He expressed the hope that the next time the
Lausanne Movement meets for a congress, it could be in China.
That is why it is so
thought-provoking to read what is written at the end of the chapter on Asia in
"The State of the Great Commission": "Christians must remember
that there is no opportunity without resistance, no victory without vigilance,
no gain without warfare. Our divine calling is to live, love and work for the
Lord until he comes. Sow the seeds of the gospel with tears, and reap with
joy."
People with many different
experiences sit around the various small tables in the congress hall. One of
the Norwegian participants said earlier today that there is an African sitting
at his table who has experienced that several of his colleagues have been
killed because of their faith. He himself showed a scar close to the wrist,
where someone allegedly tried to cut off his hand.
We profess the Christian faith
together and sing the same songs. But I wonder what we in the West really know
about living as a Christian.
There really is no reason to
romanticize persecution. The strong testimonies of God's intervention also
contain elements of grief, trauma and persistent fear.
But in the West, the indifference
is more palpable than the danger to life. Indifference can swallow the oxygen
of faith. That is why it is so important that we hear stories like the ones the
congress participants heard today.
A church that does not face
opposition from those who want to be masters in their own lives, desperately
needs to hear the testimonies of the persecuted church.
Burnt
Bible always stays in Babu's luggage
Brent bibel blir bestandig med i
Babus bagasje
VITNESBYRD: I en nedbrent
kirke fant Babu Verghese denne bibelen som han viste fram for
Lausanne-forsamlingen.
Under
Lausanne-kongressen i Sør-Korea snakket inderen til kirkeledere fra hele
verden, om forfølgelse av kristne.
Jeg ønsker å dele med dere, selv om det skjer
med dyp smerte, utfordringen med forfølgelse vi kristne i India står overfor i
dag. Jeg vil også dele hvordan forfølgelsen blåser liv i evangeliets flamme, sa
Verghese til de 5.000 deltakerne på misjonskongressen.
Med seg på
talerstolen hadde han en bibel som han hadde plukket opp i en kirke som ble
rammet av massive kirkeangrep i delstaten Manipur, 3. til 4. mai i fjor.
SAMMENSTØT: Konflikt mellom
folkegrupper i den etniske delstaten Manipur har gått ut over både hjem og
skoler. Bildet viser ødeleggelser fra juni 2023. FOTO: Altaf Qadri / AP /NTB
Flere hundre kirker ble påtent. I
internasjonale rapporter varierer antallet mellom rundt 250 til over 400.
– Det er et
levende vitnesbyrd, sier Verghese til Dagen om bibelen han har i reisevesken
sin.
KALL: Babu Verghese har
bakgrunn som journalist i den sekulære pressen, men har de siste årene
konsentrert seg om forfølgelsen av kristne.
Han viser til lovene mot konvertering, men
også til jevnlige angrep på kristne.
United Christian
Forum, All India Catholic Union, Persecution Relief, Evangelical Fellowship of
India og All India Christian Council er blant gruppene som har rapportert til
myndighetene.
De mener det
dreier seg om brudd på både universelle og grunnlovsfestede rettigheter.
Men til ingen nytte, konstaterer Verghese.
Situasjonen i
delstaten Manipur har gjort sterkt inntrykk på Verghese. Han tørker tårer når
han forteller om en jente på seks år han møtte i en flyktningleir. Hun fortalte
at hun manglet foreldre, hus, mat og skole.
INNTRYKK: Babu Verghese
merker at den brente bibelen gjør inntrykk på mennesker som ser den.
Rundt 67.000 mennesker er blitt fordrevet
fra hjemmene sine etter angrepene i fjor, meldte religionunplugged.com tidligere i år.
Verghese
forklarer situasjonen henger sammen med konflikter mellom folkegruppene meitei
og kiku-zo. Økonomiske, politiske og religiøse årsaker ligger bak.
Gjennom årene
har han skrevet en rekke bøker om hva den kristne tro har betydd for utviklingen
av India, ikke minst gjennom bibeloversettelse. Derfor synes han det er ekstra
trist at kristendommen blir gjort til en fiende.
– Vi i India
står overfor en krig mot Bibelen, en krig mot Bibelens folk, en krig mot
bibelsk tro.
Han mener kristne
står overfor tre typer angrep i dagens India: Fysiske, intellektuelle og
økonomiske.
– Men i alt
dette er vår respons positiv. Når vi blir fysisk truet, vil vi ikke gjengjelde,
men fortsette å be for dem og vitne om Herren,
·
.
Han forteller at
tusenvis av evangelister deler evangeliet med søkende mennesker, og at nye
troende blir med i husgrupper.
– Den forfulgte kirken vokser dag for dag, og de ferske
historiene er fortellinger om guddommelig mot og forpliktelse.
·
– Vi har advart dere mot å
konvertere våre muslimske brødre og søstre til kristendommen, men dere tok ikke
hensyn til vår advarsel. Det har kostet deg livet, skrev islamistene som myrdet
den hengivne evangelisten på en lapp festet til den døde kroppen hans.
Publisert: 19.03.2024 kl 11:05
Ugandas
grunnlov sikrer landets borgere religionsfrihet, også den muslimske minoriteten
på 12 prosent. Men islamister i landet vil det annerledes.
8. mars ble den hengivne kristne evangelisten Kiisa
Masolo myrdet av islamister fordi han forkynte evangeliet og ledet muslimer til
tro på Jesus, melder Christian Daily Africa.
Masolo hadde kommet hjem til landsbyen Nakitiku, etter
å ha forkynt evangeliet på gatene i Nakaloke og Busajjabwankuba, da syv
maskerte menn kledd som islamister brøt seg inn i hjemmet hans og bortførte
ham, forteller hans mor, ifølge Morning Star News.
–
Etter å ha bortført ham, ble tre menn igjen og fortalte meg at «allah er veldig
misfornøyd med sønnen din, og vi er ute etter å straffe for det», forteller
moren, Norah Nandege.
Liket
av den hengivne evangelisten ble senere funnet i bushen, med dype kutt i nakken
og hodet. På en lapp festet på likte stod det skrevet på arabisk: «Vi har advart
dere mot å konvertere våre muslimske brødre og søstre til kristendommen, men
dere tok ikke hensyn til vår advarsel. Det har kostet deg livet.»
–
Jeg forsøkte å råde sønnen min til å være forsiktig, men han pleide å fortelle
meg at livet hans var i Guds hender og at han var kalt til å forkynne Kristi
evangelium. Siden den gang har jeg visst at min sønns liv var i fare og at han
kanskje ikke ville leve lenge, forklarer moren.
Masolo
hadde mottatt flere truende meldinger på mobiltelefonen sin fra islamister som
advarte ham mot å forkynne evangeliet for muslimer og med trusler om at allah
ville drepe ham.
Morning Star News har den siste tiden dokumentert
hvordan islamister i Uganda forfølger og dreper kristne som forkynner
evangeliet for muslimer. I februar delte Norge IDAG nyheten om et ektepar som ble myrdet
fordi de konverterte fra islam til etterfølgelse av Jesus.
Masolo tilhørte menighetsfelleskapet Calvary Temple i Mbale, øst i Uganda. Fellesskapet
har 1200 medlemmer, og har et fokus på å evangeliser og trene disipler.
JERNHÅND: Både dagens kinesiske leder, Xi Jinping, til venstre, og Mao Zedong, gir ifølge Helsingforskomiteen liten plass for reell religionsfrihet. Dette bildet er tatt i 2016. (AP Photo/Andy Wong, File)
– Troverdige
rapporter forteller at Kina bygger en kontrollstat. Det brukes moderne
teknologi og ansiktsgjenkjenning. I sensitive områder er kameraovervåking og
hyppige politikontroller utbredt, forteller Gunnar M. Ekeløve-Slydal,
assisterende generalsekretær i Den norske Helsingforskomiteen.
Ifølge
Ekeløve-Slydal er Kina langt unna å gi innbyggerne en religionsfrihet som gir
dem mulighet til fritt å velge religion og til å endre religion.
MINORITETER: Gunnar M. Ekeløve-Slydal
i Den norske Helsingforskomiteen er opptatt av hvordan myndighetenes stramme
kontrollregime rammer kinesiske minoriteter.
– Særlig vanskelig er det for dem som både
er en religiøs minoritet og en etnisk minoritet, som den muslimske folkegruppen
uigurene, sier Ekeløve Slydal.
Vi skal snart
komme tilbake til den folkegruppen, men først litt mer generelt om situasjonen
i landet. 1. oktober er det nemlig 75 år siden Mao Zedong proklamerte
opprettelsen av den kommunistiske folkerepublikken, skjønt det markeres i liten grad.
Hjalmar Bø bodde
sammen med sin familie i Kina fra 1998 til 2004. Siden har han fulgt med på
situasjonen i landet. Han er nå generalsekretær i organisasjonen Digni og har
tidligere blant annet vært leder for Misjonssambandet Utland.
Han mener de 75
årene med et kommunistisk Kina kan deles inn i tre epoker.
– Mao styrte til
1976. Da ble alle kirker, moskeer og templer stengt. Ideen var å knekke all
religion, forklarer Bø. Han forteller også stor isolasjon og stor fattigdom. På
grunn av flere katastrofale veivalg døde mange millioner av innbyggerne av
sult.
HJALMAR BØ: Har bodd i Kina
i seks år.
Etter Maos død ble det noe mer frihet i
landet. Den første kirken ble gjenåpnet i 1978.
– Det kom rapporter
om vekkelser fra begynnelsen av 70-tallet. Veksten var stor både i den
offisielle Tre-selv-kirken og i husmenighetene, forklarer Bø.
Særlig øst i
Kina, og sentralt i landet, vokste menighetene.
– Men fra 2013, og kanskje
særlig fra 2017, rapporteres det om innstramninger hos kirkene, sier Bø.
En av de som har
opplevd innstramningene i Kina på nært hold er norske Marianne. Her bruker vi
bare fornavn av sikkerhetshensyn.
Sammen med mann
og barn bodde hun i Kina fra 2010 til 2020 – og fikk dermed orkesterplass til
myndighetenes innstramninger.
– Vi kom til
Kina på et tidspunkt hvor det var mye frihet og stor optimisme. Vi håpet at det
snart skulle bli mulig å dele troen vår åpent, sier Marianne.
Drømmen
var et tett samarbeid mellom kristne teltmakere og kinesiske kristne om å drive
misjon.
Den drømmen ble
knust få år senere. Hun og mannen bodde i et område i Kina med en stor muslimsk
befolkning. Det var det tydelige at president Xi Jinping, som besøkte byen
omkring 2016, fant utfordrende.
– Det kom
beskjed fra høyeste hold om at all religiøs aktivitet skulle begrenses,
forteller Marianne.
Det ble også mye
vanskeligere for vestlige kristne å fortsette som teltmakere.
– Jeg hadde en bibelgruppe
med syv pastorfruer, og vi møttes i ulike hjem. Plutselig fikk jeg beskjed om
at de ikke våget å møte meg lenger, sier Marianne.
Hun forteller
også om økt overvåking og kontroll fra myndighetenes side. Da familien reiste
tilbake til Kina i 2019, etter en kort periode i Norge, måtte de fylle ut en
svært detaljert visumsøknad.
– Det ble for
vanskelig å være der under pandemien. Så i 2020 dro vi tilbake til Norge. Nå
hører jeg at mange av de kristne organisasjonene som tradisjonelt har hatt mye
folk inne i Kina fortsatt sliter med å sende folk tilbake igjen.
Omtrent det
samme har Øystein Åsen opplevd. Han har siden 2004 ledet misjonsorganisasjonen
AsiaLink som blant annet har tett kontakt med nettverk av husmenigheter i Kina.
Han var regelmessig i Kina i over ti år.
IKKE LENGER: Øystein Åsen i
AsiaLink har sluttet å besøke Kina.
– Vi kan ikke lenger, som vestlige
kristne, gjøre noe sammen med husmenighetene inne i Kina, sier Åsen. Derfor
reiser han ikke lenger til landet.
Han forteller at
flere av lederne i nettverket av husmenigheter som han kjenner, opplevde seg
lurt av Xi Jinping. For da dagens mektige mann ble landets leder i 2013, hadde
han en del kontakt med kristne ledere. Det opplevde de som svært positivt.
– Men det førte
til at de måtte trekke seg tilbake fra sine lederroller. De var blitt avslørt,
sier Åsen.
– Det var mye vekst blant kristne
for noen tiår siden. Hva vet du om situasjonen nå?
– Kina er så stort og
mangfoldig, så det er vanskelig å svare presist. Men vi får rapporter fra våre
kontakter om at det fortsatt er vekkelse. Men nå foregår det meste i små
grupper i hjemmene, sier Åsen.
For over ti år
siden kunne en del av husmenighetene bygge store kirker med kors på taket. Noen
av disse er blitt revet, og motstanden har økt.
– Nå velger de
kristne ofte å møtes under strengt hemmelighold.
Dagen har også vært
i kontakt med en kristen nordmann som sammen med familien reiste til Kina på
80-tallet. Der jobbet han i ni år som lærer. Ønsket var å dele tro og liv med
en muslimsk folkegruppe i landet.
– Det var en
tøff mark å pløye. Først etter fem år kom den første til tro, forteller mannen
som vil være anonym fordi han fortsatt har kontakt med mennesker fra denne
delen av Kina.
Selv opplevde
han at mange av muslimene var svært sekulære og lite åndelige interesserte.
– Men jeg vet
også at det nå ligger ute på nett en bibeloversettelse på det lokale språket.
Til tross for den store overvåkingen velger flere tusen å oppsøke Bibelen hvert
år. Det er inspirerende.
Han kan
også fortelle at det er blitt langt vanskeligere for vestlige kristne å bo i
dette området av Kina.
– Det finnes
fortsatt koreanske kristne der. Men jeg tror ikke lenger at det bor en eneste
person fra vesten der vi bodde.
Kina er et
sammensatt land. Offisielle tall forteller at det finnes ti ulike muslimske folkegrupper
i Kina – disse utgjør 23 millioner mennesker.
Omkring
halvparten av disse er uigurer. Situasjonen for disse har vært svært vanskelig
siden et opprør i provinshovedstaden Ürümqi i 2009. Da ble over 200 personer
drept.
UIGURER: Dette bildet er
tatt i desember 2018 og er tatt rett utenfor en såkalt omskoleringsleir i
provinsen Xinjiang. Det ble fremalgt i forbindelse med en høring i London i
2021.
Det er blitt grundig dokumentert at det
finnes såkalte omskoleringsleirer for uigurer i Kina. Anslagsvis én million
mennesker oppholder seg i disse leirene.
– I dag finnes
mye pålitelig dokumentasjon om hvordan leirene fungerer. De er designet som
fengsler. Målet er å forvandle uigurene, slik at de tar avstand fra islam,
hyller kommunistpartiet og lærer det kinesiske språket, sier Gunnar M.
Ekeløve-Slydal i Den norske Helsingforskomiteen.
Han legger til
at de som slipper ut av disse leirene ikke nødvendigvis vil oppleve reell
frihet.
– Det er også
dokumentert at de som slipper ut av leiren ofte blir utnyttet som dårlig
betalte arbeidere andre steder i Kina.
Ifølge nettsiden Joshuaproject er bare 0,01 prosent av
alle uigurer kristne, noe som gjør dem til et av de aller minst
nådde folkeslagene i verden.
MØTTE PRESSEN: Familen til den drepte Shah Nawaz snakker med pressen i hjemmet deres i provinsen Sindh. Foto: Allah Bux / AP / ntb
Debatt
Framfor ein
politistasjon i det sørlege Pakistan ropte folkemengda islamske slagord. Mange
hadde med seg blomster. Gleda var ekstatisk. Ein politioffiser hadde nemleg skote
og drepe ein mann som mobben skulda for blasfemi mot profeten Muhammed.
Først sa
politiet at den 36 år gamle legen var drepen då han skal ha sett seg til
motverje mot politiet som ville arrestera han. 36-åringen hadde gått i dekning
for å berga livet då ein mobb skulda han for blasfemi.
.
Men
menneskerettsgrupper var klare på at dette var endå eit tilfelle av kaldblodig
drap utan å venta på ein rettsprosess. No har også provinsregjeringa i Sindh slått
fast at politiet skaut og drap mannen som sat i varetekt, og deretter laug om
kva som hadde hendt. Den blasfemimistenkte Shah Nawaz hadde overgitt seg til
politiet mot ein garanti: Han skulle få lov til å prova at han var uskuldig.
Han losna ingen skot. Innanriksministeren i Sindh-provinsen seier at familien
no kan melda politiet for mord.
Det var det
andre politiutførte drapet sist månad. Den 12. september vart ein 52 år gamal
mann som sat i varetekt for mistanke om blasfemi, skoten og drepen inne på ein
politistasjon i Quetta, sørvest i Pakistan.
Blasfemilova har
dødsstraff. Så langt er ingen faktisk blitt avretta. Men mobben tek dødsstraffa
i eigne hender, kring 100 tilfelle er dokumenterte på 30 år. Tendensen i år og
i fjor er at talet på slike drap går opp.
Til no har det
derimot svært sjeldan hendt at politiet har drepe blasfemimistenkte. Dette er
endå eit blodig prov på at blasfemilova i Pakistan er livsfarleg for uskuldige
og katastrofal for landet. Ekstremistar har nakketak på samfunnet. Når jamvel
politifolk drep, er rettsvernet og tryggleiken heilt borte.
Frå før veit vi
at lågare domstolar ofte dømmer folk til døden basert på mobbens ugrunna
skuldingar. Først etter årevis i fengsel blir dødsdømde frikjende av høgare
domstolar – som ser det lågare domstolar også skulle slått fast: mangel av
prov.
Både
sunni-muslimar, sjia-muslimar, ahmadia-muslimar og kristne er blant offera for
dødsdommar og mobbens drap.
Politiet svikta
Mange gonger tidlegare har politiet
svikta under presset frå mobben. Pakistanske kristne kallar det «den svarte
dagen»: 16. august i fjor blei eit heilt nabolag sett i brann. 90 heimar og 25
kyrkjer blei vandaliserte og tende på av ein ekstremistisk muslimsk mobb.
Hundrevis av
rasande menneske ropte på galgen etter funnet av nokre koransider: Dei stal,
vandaliserte og tende på. I ettertid er brørne sette fri frå fengselet – dei
hadde ingenting med dei sundrivne koransidene å gjera. Dei kristne hjelp av
muslimske naboar til å koma seg unna før mobben kom. Politiet kom altfor seint.
Styresmaktene har gitt
pengar til å byggja opp att heimar og kyrkjer. Men det fjernar ikkje frykta.
Valdsmennene i Jaranwala er ikkje stilte for retten. Dei fleste av dei meir enn
hundre som blei arresterte for herjingane, er derimot sette fri, mange mot
kausjon. Dei blir helsa velkomne som heltar av venene. Mangelen på rettsoppgjer
viser ekstremistar at dei kjem unna med det meste. Og kvar gong det skjer noko
andre stader i Pakistan, vekkjer det frykt på ny i Jaranwala.
Lynsja til døde
I juni blei ein kristen skomakar i
Sargodha lynsja til døde av ekstremistar på ugrunna påstandar om at han hadde
øydelagt ein koran då han rydda opp etter vind og regn. Nett i dette tilfellet vart
politiet heidra for innsatsen. Dagar seinare døydde enkja av påkjenninga. Då
var familien gøymt på ein stad ekstremistane ikkje kunna finna dei. Men
gøymestaden verna henne ikkje mot frykt og sorg.
Den 21. juni
vart ein pakistansk turist i Peshawar-området drepen av ein mobb. Mannen var
skulda for blasfemi og var arrestert. Mobben forlanga han utlevert for å drepa
han. Då politiet ikkje utleverte mannen, storma mobben politistasjonen.
Politiet flykta. Mannen vart slått i hel og politistasjonen sett i brann.
Noreg har teke
opp med Pakistan behovet for tiltak mot hatretorikk mot minoritetar og misbruk
av blasfemilova, også i FNs menneskerettsråd. Det er tid for at
utanriksminister Espen Barth Eide på nytt minner Pakistan om at det finst ein
annan veg for landet enn ekstremismens dødelege nakketak på samfunn, rettsvesen
og tidvis også politiet.
I det store og
heile er det her i landet dessutan nesten dørgande stille om den livsfarlege
tilstanden i Pakistan. Dette kan verken muslimske leiarar, norske politikarar
eller norske kyrkjeleiarar leva godt med.
Illustrasjonsfoto
av kristne i Iran. Foto: AP Photo/Ebrahim Noroozi/NTB
En kristen kvinne som har sittet fengslet uten siktelse
i Iran siden 9. september, gråt ukontrollert under de fem minuttene moren fikk
besøke henne mandag, forteller en slektning.
Publisert: 05.10.2024 kl 02:21
·
Den
islamske revolusjonsgarden arresterte Mojdeh Falahi, 36, en konvertitt fra
islam, da hun dro til påtalemyndighetens kontor i Shiraz etter anmodning fra en
kristen som var blitt arrestert dagen før, og som sa at han trengte dokumenter
for å bli løslatt.
Under besøket på mandag, det andre for hennes mor, gråt Falahi
utrøstelig, og familien er bekymret for mishandling fra myndighetene og
forholdene hun holdes under, sier Sam Khosravi, Falahis svoger, ifølge Christian Post.
– Psykisk sett er hun i veldig dårlig tilstand og gråter bare,
forteller Khosravi til Morning Star News.
Falahi,
som jobber som frisør, har blitt overført til Pelak-e 100-fengselet, et fengsel
som drives av Irans etterretningstjeneste, ifølge Khosravi.
Selv om
ingen siktelser er blitt reist mot Falahi, tror familien at
etterretningsagenter intenst avhører henne for informasjon om andre kristne.
Slektninger er spesielt bekymret fordi fengslingen har vart i mer enn 10 dager,
noe som er uvanlig i etterforskning av de fleste kristne kvinner.
–
Mojdehs mor drar til retten hver dag for å forfølge saken og ber dommeren om å
løslate henne. Hun dro til retten i dag, og etter mye bønn ga dommeren henne
lov til å se Mojdeh, sier Sam Khosravi.
Slektninger
er også forvirret over fengslingen fordi hun ikke er en leder i noen kirke og
derfor mindre sannsynlig har informasjon om andre kristne. Hun har ikke fått
tilgang til en advokat.
Før
mandag hadde familien gått til påtalemyndigheten flere ganger for å be om
besøk, men de fikk bare snakke kort med Falahi over telefon og se henne en gang
i tre minutter. Iranske tjenestemenn tilbød familiemedlemmer, inkludert Falahis
mor, mer besøkstid hvis de oppmuntret henne til å gi dem mer informasjon, men
familien nektet.
Slektninger
har ikke klart å fastslå de nøyaktige forholdene vedrørende Falahis fengsling
fordi hun ikke kan snakke åpent under besøkene.
– Vi
vet ikke nøyaktig hva som har skjedd med henne fordi hun ble overvåket, sier
Khosravi til Morning Star News og legger til:
– Vi er
bekymret og undrer oss over hvorfor de har holdt henne så lenge.
Slektningene
frykter mest at iranske myndigheter mishandler Falahi på en måte som kan gi
henne varige psykiske arr. Khosravi er kjent med hvordan den iranske
regjeringen behandler fengslede konvertitter, da han selv har sittet fengslet
for sin tro sammen med sin kone og svigerinne, Falahis eldre søsken.
Agenter
fra etterretningstjenesten arresterte Khosravi i juli 2019 i Bushehr sammen med
sin kone, Maryam Falahi, hans bror, Sasan, og hans kone, Marjan Falahi, samt
fire andre under razziaer mot husmenigheter og konvertitter fra islam.
Regjeringen fengslet åtte konvertitter totalt og fant til slutt alle, bortsett
fra én, skyldige i «propaganda mot staten.»
De fikk
ulike straffer, inkludert fengsel, bøter, forvisning fra Bushehr, og ble
diskvalifisert fra visse typer arbeid. Maryam Falahi, som var sykepleier, fikk
forbud mot å arbeide ved nasjonale sykehus.
Det
mest hjerteskjærende var en iransk domstols beslutning i september 2020 om å
avslutte Khosravi Falahi-familiens omsorgsrett for deres adoptivdatter, Lydia,
fordi de var kristne. Lydia, som har ukjent opphav, ble betraktet som muslim av
den iranske regjeringen.
Khosravi
sier at hovedmålet med fengsling ikke alltid er straff eller å samle
informasjon, men å bryte fangen ned på et så fundamentalt nivå at de blir
ødelagt permanent. Målet er å tvinge dem til å fornekte sin tro eller spre
frykt blant andre konvertitter fra islam.
Khosravi
fortalte at en annen kristen ble behandlet så dårlig at hun nektet å gå inn i
kirker selv flere år etter løslatelsen. En annen kristen som var tvunget til å
høre på skrikene fra en kvinne i en nærliggende celle, ble overbevist av
vaktene om at det var hans kone som ble voldtatt gjentatte ganger.
– Alt
handler om ydmykelse, sier Khosravi. – Det vil være ting i deres sinn og hjerte
de aldri kommer over.
Falahis
mor er den som har blitt mest påvirket av fengslingen.
–
Hennes situasjon er så dårlig. Hun har blitt som en person med Alzheimers. Hun
gjør noe én gang, glemmer det og gjør det igjen. Hun er under et enormt press.
Khosravi
lever i skjul for å unngå iranske myndigheter.
Iran var rangert som nummer ni på den kristne
støtteorganisasjonen Open Doors sin 2024 World Watch List (WWL) over de 50 landene der
det er vanskeligst å være kristen. Rapporten bemerket «den økende involveringen
av den islamske revolusjonsgarden (IRGC) i raid mot husmenigheter, og en økning
i voldshandlinger begått under arrestasjoner og avhør.»
kristenforfølgelse,
etterfulgt av Somalia og Libya. Det viser ferske tall fra World Watch List 2024
fra Åpne Dører.
Åpne Dørers World Watch List 2024:
I disse landene er kristne
mest forfulgt akkurat nå
NORD-KOREA: Folket lever under et strengt kommunistisk diktatur.
Foto: Åpne Dører
Nord-Korea
troner aller øverst på kristenforfølgelse, etterfulgt av Somalia og Libya. Det viser
ferske tall fra World Watch List 2024 fra Åpne Dører.
Ingvill Mydland
Journalist
Publisert: 17.01.2024 kl 21:30
Publisert: 17.01.2024
kl 21:30
World Watch List – også kalt Forfølgelseslisten – er Åpne Dørers
kartlegging av omfanget av forfølgelsen av kristne verden over. Listen ble
første gang offentliggjort i 1993 og er siden publisert i en årlig oppdatert
utgave.
I den ferske listen fra 2024, fremgår det at hvis du blir
oppdaget som kristen i Nord-Korea, er det i det hele tatt en dødsdom – i
praksis. Enten kan du bli drept på stedet, eller sendt til en arbeidsleir, der
bare få overlever.
Kristne kvinner som er sendt til arbeidsleir i Nord-Korea er
utsatt for seksuell vold, både under forhør og i dag-liglivet generelt i
arbeidsleirene. Vaktene i leirene har som formål å undergrave det kristne
budskapet om sek-suell renhet.
Det er omtrent umulig å leve åpenlyst som kristen i Nord-Korea,
ifølge Åpne Dører, som viser til en ny lov som kom i desember 2020, som slår
fast at å være kristen eller å eie en bibel er en alvorlig forbrytelse, som
straffeforfølges.
Åpne Dører hjelper kristne fra Nord-Korea, som har flyktet over
grensen til Kina. Gjennom hemmelige agenter får rundt 100.000 nord-koreanske
troende mat og husly og disippeltrening, på den kinesiske siden av grensen.
Neste på listen over farligste land for kristne, er Somalia. Der
er de fleste kristne konvertitter fra muslimsk bak-grunn. Det gjør dem til et mål
for al-Shabab, en militant gruppe som gjentatte ganger har uttrykte sitt ønske
om å utrydde kristne fra landet.
Hvis de blir oppdaget, kan troende bli drept på stedet, ifølge
Åpne Dører.
I det siste året, har al-Shabaab utført sine operasjoner, til
tross for regjeringens innsats for å ta tilbake territoriet fra gruppen.
Selvmordsbombinger og ulike former for vold pågår, sammen med angrep rettet mot
kristne. Dette har ført til at mange kristne har flyktet for livet, og noen
forlater landet helt.
Somalisk kultur er først og fremst klan-basert, og nesten
utelukkende muslimsk. Kvinner har lite spillerom for personlig tro eller
uttrykk. De som mistenkes for å konvertere til kristendommen, vil vanligvis bli
ydmyket i offentligheten, holdt under streng husarrest, bli bortført,
tvangsgiftet med en muslim eller drept.
I Somalia, identifiserer menn seg vanligvis først som muslimer,
deretter som somaliere. Menn anses å være ledere som må representere den
islamske tro. Innenfor denne forståelsen av mannlig identitet, kan alle som
forlater islam for en annen religion bli underlagt slag, fengsling, trusler,
tortur, bortføring og til og med død.
Åpne Dører hjelper somaliske kristne med disippeltrening, og
bistår dem i å takle alvorlig forfølgelse.
Libyske kristne med muslimsk bakgrunn møter ofte voldelig og intenst
press fra sine innbyggere, familie og storsamfunnet om å ta avstand fra troen.
Utlendinger fra andre deler av det afrikanske kontinentet, er også mål for
islamske militante grupper og organiserte kriminelle grupper i Libya.
Disse gruppene kidnapper kristne, og det har også vært tilfeller
der kristne har blitt drept på brutalt vis.
Konvertitter fra islam møter det mest intense og voldelige
presset fra familie og samfunn. De risikerer husarrest, angrep, bortføring,
seksuell vold og drap. Det er utrolig farlig for konvertitter å møtes for å
tilbe, og menighetsli-vet er nesten ikke-eksisterende.
Selv kristne som ikke er libyere eller konvertitter, er i
faresonen. Kristne har blitt kidnappet, og i noen få høyprofilerte hendelser,
er de blitt brutalt myrdet.
Folk som prøver å komme seg til Europa, står overfor ytterligere
risiko. På grunn av deres mangel på offisiell status, kan de bli kidnappet og
utsatt for menneskehandel, og ekstremistgrupper angriper også disse troende.
I Libya arbeider Åpne Dører med lokale partnere og kirker i
Nord-Afrika for å gi lederskap og disippeltrening, støtte til levebrød og
rettshjelp, traumerådgivning og sjelesorg.
| Andakt
Publisert
.
SEOUL:
Bildet er fra Yoido Full Gospel Church i Seoul i Sør-Korea i
september. Foto: Tarjei Gilje
Ved overgangen fra et år til et annet spør vi gjerne
hverandre om høydepunkter og forsetter. Jeg synes som regel det er vanskelig å
svare på hva som var høydepunktet i året som gikk. Det er ikke så lett å huske
hva som skjedde dette året og hva som skjedde året før.
Men når det gjelder 2024 er det lettere å svare enn
vanlig. Den drøye uken i Sør-Korea i forbindelse med Lausanne-kongressen i
september tror jeg at jeg kommer til å huske for alltid. Summen av inntrykk ga
meg et inntrykk av det verdensvide Guds rike som jeg aldri har opplevd maken
til.
Når jeg skal konkretisere, er det to øyeblikk jeg tenker
på. Det ene er bildet av de fem-seks personene rundt småbordene i den digre
møtesalen som bøyde hodene i bønn før de brøt opp og dro hver til sitt. De
visste med relativt stor grad av sikkerhet at akkurat denne gruppen mennesker
ikke kom til å møtes igjen på denne siden av evigheten. Men de hadde et felles
oppdrag, og de hadde fått del i en felles inspirasjon.
Det andre inntrykket fikk jeg en ukes tid tidligere. Det
var ikke planlagt. Og det var strengt tatt ikke del av Lausanne-kongressen
heller. Men det hang likevel nært sammen.
Da kollega Tore Hjalmar Sævik og
jeg ankom hotellet der vi skulle bo, viste det seg at flere andre nordmenn også
var innlosjert der. Det var Misjonssambandets generalsekretær Gunnar Bråthen,
Normisjons generalsekretær Kjetil Vestel Haga, Agder-biskop Stein Reinertsen og
generalsekretær Olof Edsinger i Svenska Evangeliska Alliansen
SEOUL:
Agder-biskop Stein Reinertsen (fra venstre), Normisjons generalsekretær Kjetil
Vestel Haga, generalsekretær Olof Edsinger i Svenska Evangeliska Alliansen og
Misjonssambandets generalsekretær Gunnar Bråthen. Foto: Tarjei Gilje
Den første søndagen begynte ikke kongressen før på
ettermiddagen. Dermed hadde vi tid til å reise den knappe timen inn til Seoul
for å besøke Yoido full gospel church, som lenge har vært kjent som en av
verdens største menigheter, kanskje den aller største.
Jeg forbinder denne menigheten med trosbevegelsen, og det
er en av de delene av kristenheten jeg føler meg minst beslektet med. Når den
aktuelle menigheten likevel har hatt så stor betydning for så mange, var det
lett å svare ja da de andre spurte om Sævik og jeg ville være med.
Og det ble en helt annerledes opplevelse enn jeg hadde
ventet. En ting er at de sang sanger vi kjenner fra norske bedehus. Ja, vi er i
grunnen stort sett ferdig med å synge dem på norske bedehus. De har blitt for
gamle.
Men i Seoul sang de «Guds kjærlighet er langt, lang
større» av full hals. Kanskje 10.000 mennesker, på en av de fem gudstjenestene
den dagen.
Jeg skjønner ikke et ord koreansk. Men i denne
forsamlingen følte jeg meg likevel hjemme. Vi hadde ulik nasjonalitet og ulik
bakgrunn. Men vi tilhørte det samme Guds rike.
I løpet av gudstjenesten ble det mange slike øyeblikk.
Det aller sterkeste kom like før prekenen, da koret med
en fremragende solist skulle fremføre en sang. Jeg vurderte om jeg skulle filme
det hele, men kom til at det var bedre å legge telefonen ned og heller nyte
øyeblikket.
Aldri har jeg følt meg nærmere den store hvite flokk enn
der og da. Selv om jeg aldri hadde hørt sangen før og ikke forstod språket.
Heldigvis kunne man følge teksten også på engelsk på en
av skjermene i salen underveis. Dermed var det mulig for en tilreisende
nordmann å oppfatte at sangen hadde tekst fra Salme 23.
Den ble sunget med en slik innlevelse at ordene ble
levende. Og sangen ble et vitnesbyrd om den Gud som salmen handler om.
Stor var derfor gleden da jeg et par uker senere oppdaget
at menigheten hadde
publisert opptak av akkurat denne fremføringen på Youtube-kanalen sin.
Gjennom høsten har jeg derfor gang etter gang spilt koreansk klassisk sang på
høyttalerne hjemme, til en viss undring hos de øvrige medlemmene i familien.
Det blir nok langt flere koreanere enn nordmenn i
himmelen. De er et vesentlig større folk enn oss. Og det finnes mange andre
land hvor den kristne kirke også er større enn i Norge. I Johannes' åpenbaring
finner vi flere skildringer av den himmelske lovsang, av jubelen foran tronen
når de frelste er samlet. Gudstjenesten i Yoido full gospel church føltes som
det nærmeste jeg har vært et glimt av dette. Den følelsen fornemmer jeg
fortsatt når jeg hører sangen.
Da var det som jeg hørte lyden av
en stor skare, et brus av veldige vannmasser og et drønn av mektige tordenbrak.
De ropte: «Halleluja! For Herren [vår] Gud, Den allmektige, er
blitt konge! La oss glede oss og juble og gi ham æren! For tiden for
Lammets bryllup er kommet.