Quisling, Judas og vårt
ønske om selv å være Gud
REGISSØR: Erik Poppe har regissert
filmen «Quislings siste dager». Foto: Tore Hjalmar Sævik
Leder
Tarjei Giljeredaktør
i Dagentarjei@dagen.no
Publisert: 06.09.2024 12:49Sist oppdatert: 08.09.2024 10:14
Det er slett ikke
bare i moderne tv-serier det er aktuelt å snakke om forrædere. Noen ganger er
det underholdning, andre ganger er det blodig alvor.
«En av dere skal
forråde meg», sa Jesus. Ifølge Det nye testamente skjedde det i forbindelse med
det siste måltidet før han ble korsfestet. Og det gjaldt en av disiplene, en av
dem som stod ham nær. Til tross for alt de hadde lært, til tross for alt de
hadde opplevd, var altså én person i dette tilfellet villig til å la sine egne
kortsiktige interesser gå foran det felles gode.
.
I Norge har vi
opplevd at noen av våre egne har begått de verste udåder. Derfor var det så
talende at Åsne Seierstads bok om 22. juli-terroristen heter nettopp «En av
oss». Derfor er det også så tankevekkende å se filmen «Quislings siste dager»
som har premiere neste fredag.
For Quisling var
uvanlig ressurssterk. Utdannelsen hans ble kronet med historisk gode
karakterer. Han hadde vært statsråd. Han hadde hjulpet tusener av ukrainere som
sultet under Josef Stalins barbari. Likevel gikk det så galt. Hva var det som
bodde i dette mennesket?
Skuespiller Gard
B. Eidsvold gir på en imponerende måte skikkelse til en mystisk og farlig figur
i norsk historie. Quisling må fremstilles menneskelig, for han var et menneske.
Han er den kanskje
mest foraktede personen i norsk historie, og det er forståelig. Gjennom filmen
blir vi minnet om at han kanskje ikke var helt ulik oss andre likevel. Også
derfor er filmen viktig.
Tidligere denne
uken satte kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg oss ned med filmens regissør Erik
Poppe. Han er gjest i den nyeste episoden av podkasten Tore og Tarjei. Det ble
en uvanlig tankevekkende samtale om den kanskje mest kristelig funderte norske
filmen som er laget på lenge. Kollega Espen Ottosen har for øvrig allerede
anmeldt filmen her i avisen.
Da vi spurte Poppe
hvorfor han ville lage «Quislings siste dager», trakk han linjene rett inn i
den politiske situasjonen. Det er i seg selv interessant.
Jeg gledet meg
over at han ikke først og fremst ville vende raseriet mot de lederne han er
skuffet over, de som har gjort verden til et mer utrygt sted. Han vil heller
vende raseriet mot seg selv. Det tror jeg er en konstruktiv tilnærming, også
for meg og for oss alle. For med unntak av rene diktaturer er det en eller
annen grad av folkelig oppslutning som gir ledere legitimitet.
Dermed handler
filmen om mye mer enn Quisling. Den handler også om hverdagen vår nå. Og den
handler om hverdagen i andre land.
.
Tidlig i filmen
møter vi Oslo-biskop Eivind Berggrav. Han vil gjerne at kirken skal bidra i
forsoningen som må finne sted etter krigen, og omtaler erkjennelse som en
begynnelse til forsoning. Det er en viktig betraktning.
Utsagnet er
aktuelt både på et mer overfladisk og på et svært dypt plan. Overfladisk på den
måten at vår tids liksom-beklagelser («Jeg beklager hvis du føler deg såret»
eller «Jeg beklager hvis du ønsker at jeg skal beklage») blir avslørt.
Beklagelse uten erkjennelse av egne feiltrinn har begrenset verdi. Eller mer
grunnleggende: syndsbekjennelse uten syndserkjennelse er bare ord.
Men hva da når
Quisling mener at han har gjort det han har gjort som del av sin livsoppgave?
Hvordan kan han beklage da? Her er vi ved noe av nerven i filmen.
Quisling var
prestesønn i fjerde generasjon, og kjente godt til Bibelen. Men kunnskapen var
ikke nok til å gi ham et kristent menneskesyn. Hans egne ideologiske
overbevisninger fikk dominere. Konsekvensene kjenner vi.
I moderne norsk
litteratur og film er vi mest vant til å lese om prester som mer eller mindre
hederlige, iblant som sjarlataner, skjørtejegere eller som allment
stakkarslige. I denne filmen er presten et helstøpt menneske, og de indre
kampene står ikke i veien for det. Tvert imot. Det at han kjemper med seg selv
gjør ham troverdig. For presten tviler på sine egne evner og sin egen
kompetanse. Det er ikke det verste man kan gjøre.
Ingen av oss må tro at vi er hevet
over denne faren.
Men i møte med
Quisling våger han å utfordre både på teologisk og politisk grunnlag. Dermed
får vi belyst spørsmål knyttet til både tro, ydmykhet og sannhet i et
gudfryktig perspektiv. Denslags er vi ikke bortskjemt med.
Fordi Poppe har
vært opptatt av å skildre både Olsen og Quisling med respekt for deres
karakter, unngår vi det Poppe i podkast-samtalen omtaler som «karikaturer,
utrolig useriøse og nesten vonde fremstillinger» av religiøse miljøer.
I stedet får vi en
høyaktuell skildring av et menneskes kamp med sitt eget Messias-kompleks i
relasjon til det samme menneskets ønske om å kjempe for det gode. Og vi som ser
på, vet at dette mennesket tok så skjebnesvangert feil.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Man kan tro at man
har et oppdrag fra Gud, og likevel opptre fullstendig i strid med Guds vilje.
Og der er ikke Quisling alene. Det er nok å vise til Jesu ord om at en av
disiplene skulle forråde ham. Ingen av oss må tro at vi er hevet over denne
faren.
«Vi er en
skadeskutt nasjon», sier Eivind Berggrav til Peder Olsen i filmen. Det var
annerledes å si det i 1945 enn i 2024. Den gangen hadde også kirken en annen
posisjon i samfunnet enn den har nå. Det er likevel noe fint i å løfte frem
kirkens muligheter i en krevende tid.
Aldri
har en prest fremstått mer sympatisk i en norsk film
LANDSSVIKER: Gard B.
Eidsvold Spiller Vidkun Quisling i filmen «Quislings siste dager».
Presten
Peder Olsen spør etter ydmykhet. Vidkun Quisling svarer at hans intensjoner var
gode. Filmen «Quislings siste dager» er en sterk historie om ondskap og svik,
forsoning og tilgivelse.
Anmeldelser
Espen Ottosenespen@dagen.no
Nordmenn virker
ikke til å bli lei av 2. verdenskrig. Stadig fylles kinosaler av filmer som
bygger på sanne historier. Ofte handler det om heltene. Som Max Manus og Jan
Baalsrud.
Men «Quislings siste dager» byr på noe helt annet. Her forsøker
filmskaper Erik Poppe å fortelle hvordan mannen som reddet tusenvis av
ukrainere fra sultedøden på 20-tallet kunne bli en landssviker. Sentralt i
historien står presten Peder Olsen – som blir Quislings sjelesørger frem til
han henrettes 24. oktober 1945.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg tror aldri
at jeg har sett at en prest fremstilles på en bedre måte enn i denne filmen.
Men det skyldes ikke at han er uten feil og uten tvil. Snarere tvert imot.
Som en martyr
Filmen som snart
kommer på norske kimoer dekker omkring det siste halvåret av Vidkun Quislings
liv. Mye foregår på fengselscellen – eller i luftegården – hvor Olsen forsøker
å utfordre, trøste og støtte mannen som gjerne vil se på seg selv som en
martyr.
QUISLING: Gard B. Eidsvoll
spiller Quisling mens presten Peder Olsen spilles av Anders Danielsen Lie.
Vi får også glimt fra rettssaken mot
Quisling. Den tegner et bilde av en mann som gjerne vil forsvare seg selv – og
som er sikker på at i det minste historien vil vise at han gjorde det rette.
Gang på gang
forsøker presten å spørre Quisling om han virkelig ikke har noe å beklage eller
angre? Jesu lignelse om «tolleren og fariseeren» i Lukas 18 blir en rød tråd.
Det er rent ut
sagt oppbyggelig.
Håp også for
Quisling?
Hjemme må
presten også forholde seg til vanskelige spørsmål fra kona Heidi. Er det rett å
formidle håp, og mulighet for tilgivelse, til en mann som Quisling, selve
landsforræderen?
I tillegg
kjemper ekteparet med sin egen dårlige samvittighet fordi de ikke hindret at et
jødisk ektepar ble sendt til Polen. Det blir etter hvert klart at de ikke
havnet i en ordinær arbeidsleir. Nei, nazistene sendte alle over 45 år rett i
gasskamrene.
Det finnes lite
informasjon om dette paret som en kort periode bodde på loftet til Heidi og
Peder Olsen. Navnene som gis dem i filmen er neppe korrekte. Men det er enkelt
å forstå hvorfor historien inkluderes.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I krigens dager
var det mange, også en helstøpt prest, som spurte seg selv om de hadde sviktet
medmennesker i nød.
To ukrainske
ektefeller
Vi blir også med
presten i samtaler med Quislings kone Maria ved flere anledninger. Vi får
dermed, litt i forbifarten, vite at de to ikke var formelt gift. Årsaken var at
Quisling som 35-åring hadde inngått et ekteskap med en kvinne som da bare var
17 år. Hun bodde en kort periode med Maria og Vidkun før hun ble sendt til
Paris.
Maria møtte
mannen da han sto i et beundringsverdig humanitært arbeid i Ukraina. Filmen
vektlegger at Quislings møte med lidelsene i øst førte til en enorm frykt for
kommunismen.
Hans enøyde
perspektiv er at han reddet Norge fra “bolsjevismens fare”. Men kan Quisling
virkelig ha vært en idealist med gode motiver?
Hva er bolsjevisme?
Bolsjemisme var en
betegnelse på den radikale fløyen innenfor Arbeiderpartiet i Sovjetunionen,
ledet av Vladimir Lenin, og kalte seg senere for kommunister).
Komplisert
ondskap
Når står vi
overfor akseptabel moralsk uenighet og når møter vi pur ondskap? Kan et
menneske begå grusomme handlinger og samtidig tro, ærlig og oppriktig, at man
gjør det rette?
Slike spørsmål
møter oss med dirrende aktualitet gjennom hele filmen. Jeg tror de berører oss
sterkt fordi vi ønsker at det skal være enkelt å avdekke ren ondskap.
FILMSKAPER: Erik Poppe.
Derfor vil at Quislings store svik skyldes
ufyselige motiver – som egoisme, selvhevdelse eller hevngjerrighet – fremfor et
genuint ønske om å gjøre det rette.
.
Men er det noe
Quisling insisterer på filmen igjennom, så er det at intensjonene hans var
gode. Han ville gjøre det rette for det norske folk.
Skremmende
logikk
Samtidig blir
det også tydelig at Quisling forsvarer en ekstrem versjon av logikken som
ligger til grunn for ordene «målet helliger middelet». Når målet er å unngå
borgerkrig, blir det en bagatell at noen hundre uskyldige jøder må bøte med
livet.
En slik logikk
skremmer. Og den er med på vise hvordan det er mulig å forsvare virkelig
forferdelige avgjørelser.
Sympatisk og
helstøpt
Filmen
«Quislings siste dager» har mange kvaliteter. Det er lagt ned store ressurser i
å skape et tidsriktig bilde av Oslo fra 1945. Bildene er dvelende og nærgående.
Dialogene er troverdige. Jeg lar meg overbevise av skuespillerprestasjonene.
Særlig
verdsetter jeg at presten i filmen skiller seg tydelig fra mange kristne ledere
som har dukket opp i norske filmer de siste årene. Peder Olsen fremstilles som
en sympatisk og helstøpt mann. Han tror på en god Gud og vil bidra til
forsoning samt formidle håp og tilgivelse.
Dessuten er han
ikke brautende og skråsikker – slik hans samtalepartner stort sett er. Isteden
fremviser han en ydmykhet som gjør inntrykk.
Les også
Les også
Kultur
Krigsoppgjøret var
ikke først og fremst et teologisk oppgjør. Likevel kunne kirken, med sin
tradisjon for å forholde seg til både urett, erkjennelse, oppgjør og forsoning
levere viktige bidrag til samfunnet. Slik er det fremdeles. Men det gjelder å
gripe muligheten mens den er der.
- TV