Problematisk argumentasjon
| Debatt
For den som lever under evangeliet er det ikke
lovens tvang som er drivkraften i det nye liv, men en indre trang til å leve
til Herrens behag som er skapt av takknemligheten for den nåde som er blitt en
til del, skriver Jan Bygstad i sitt avsluttende innlegg.Foto: Odd Mehus
Jan Bygstadformann i FBB
Publisert 24.06.25 - 20:00
Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post
Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for
skribentens holdning.
«En skal høre mye før ørene faller av».
Dette gamle ordet rant meg i hu ved å lese Dag Ø. Østerengs og Peder K. Solbergs siste
innlegg i avisen. Begge påstår i sine innlegg i avisen 19.06. at undertegnede
er «uluthersk i sin lutherdom». Bakgrunnen er min artikkel i avisen to dager
før, der jeg gjør rede for hvilken innvirkning syndefallet har på vår
forståelse av evangeliet. I artikkelen gjør jeg lite annet enn å sette ord på
Bibelens egen tale om hvilke konsekvenser syndefallet har for menneskets
forstand.
Så bør jeg kanskje presisere at Guds hellige lov er noe det falne
menneske kan forstå til en viss grad – fordi Loven er nedlagt i menneskets
hjerte fra skapelsen av. Det er evangeliet som er og blir det falne menneske
til anstøt. Også her gjelder det å ha den lutherske distinksjonen mellom lov og
evangelium klart for øye.
Litt pussig er det å tenke på at Østerengs egen bestefar, Øyvind
Andersen (som jeg regner blant mine åndelige fedre), forkynte det samme som
undertegnede fremholder om det falne menneske gjennom hele sitt virke som
bibellærer. Så har vel ikke han vært luthersk heller, da … Ellers er tonen og
ordbruken i Solbergs innlegg av en slik karakter at jeg ikke finner det verd å
svare på.
At undertegnede tydelig og klart har gitt til kjenne at jeg både
kjenner striden rundt Flacius og – med Konkordieformelen – tar avstand fra hans
måte å uttrykke seg på, gjør tydeligvis ikke inntrykk.
Den lutherske substansen i arvesyndslæren som kort ble påpekt i min
artikkel, kan kanskje best holdes frem gjennom Luthers ord i De Schmalkaldiske
artikler (bekjennelsesskrift fra 1537, her sitert etter dansk oversettelse):
«Denne arvesynd er en så omfattende og grusom fordærvelse af menneskets
natur, at ingen fornuft kan begribe det, men det må tros ud fra Skriftens åbenbaring,
Salme 51; Rom 5; 1 Mos 3 og 2 Mos 33.
Derfor er det, som de pavelige teologer har lært, ren og skær
vildfarelse og blindhed over for denne artikel.
·
Nemlig, at menneskets naturlige kræfter er forblevet
hele og ufordærvede efter Adams syndefald.
·
At mennesket af natur har en ret fornuft og god
vilje, som filosofferne lærer.
·
At mennesket har en fri vilje til at gøre det gode
og undlade det onde og modsat at undlade det gode og gøre det onde.
·
At mennesket ved sine naturlige kræfter kan udføre
og holde alle Guds bud.
·
At det ved sine naturlige kræfter kan elske Gud over
alt andet og sin næste som sig selv.
·
At når et menneske gør, hvad der er muligt for det,
så giver Gud ham med sikkerhed sin nåde….
Sådanne og mange lignende påstande er udsprunget af uforstand og
uvidenhed både om synden og om Kristus, vores frelser. Det er ægte hedensk
lære, som vi ikke kan tolerere. For hvis denne lære er korrekt, så er Kristus
død forgæves.»
Det Luther her går i rette med, er den alminnelig aksepterte
antropologi i samtidens skolastiske/katolske teologi. Denne blir langt på vei
bekreftet i Tridentinum. Dersom Østereng og Solberg mener at romersk teologi i
dag er vesentlig forandret, vil det være av interesse å få vite om så er
tilfelle.
I diskusjonen som har vært ført disse ukene, finner jeg det i det hele
tatt påfallende at den katolske motpart i liten grad forholder seg til Bibelens
tekster. I stedet beveger en seg hovedsakelig i systematisk-teologiske abstraksjoner.
Så også med de to lærde herrer på NLA: Bibeltekstene som det vises til, synes å
være irrelevante når de går inn i problemstillingen. Luther fremholder at all
rett teologi er skriftutleggelse. Dette ønsker også undertegnede å holde fast
ved som et grunnleggende ideal.
Så er jeg blitt minnet om at jeg ikke har besvart prof. em. Bernt
Oftestads innlegg i avisen 03.06 («Evangelisk-luthersk
dekonstruksjon»). Og nettopp her mener jeg det er relevant, ja,
påtvingende nødvendig å forholde seg til Bibelens tekster. Bekjennelsenes
tekster er ekstrakter av arbeidet med Skriften som sammenfatter hvordan en
forstår denne. Å lese bekjennelsene løsrevet fra dette arbeid med Skriften
– slik Oftestad her gjør – ender opp i abstrakte overveielser rundt logikken i
det en leser.
Oftestad finner den lutherske forståelsen av forholdet mellom
rettferdiggjørelse og helliggjørelse ulogisk, og gjentar to ganger i sin
artikkel at «Dette virker selvmotsigende», og – om jeg forstår ham rett – mener
han at den lutherske forståelsen av rettferdiggjørelsen umuliggjør at det i det
hele tatt kan være noen reell sammenheng mellom disse to. «Luthersk tro blir …
selvdekonstruerende.» Han hevder derfor at vil man «avverge antinomismen og
redde helliggjørelsen» må man «oppgi troen alene» som frelsesgrunn.
Det antinomistiske problem dukket naturlig nok også opp under
reformasjonen. Det var Johannes Agricola som kom til å flagge slik teologi, og
blir kraftig imøtegått av Luther selv under den første antinomistiske strid.
Luther understreker i denne sammenheng at den som vil loven til livs, ødelegger
også evangeliet. Konkordieboken tar også opp problematikken, både i artikkel 4
‘Om gode gjerninger’ og artikkel 6 ‘Om lovens tredje bruk’.
Vi må her ta utgangspunkt i Romerbrevet, det eneste skriftet i NT som
kan sies å gi en systematisk fremstilling av frelseslæren. Avgjørende for
Paulus er det at det finne to slags rettferdighet, lovens rettferdighet og
troens (Rom 10,3ff; jf. Fil 3,7ff). Lovens rettferdighet er noe et menneske
prøver å få i stand gjennom sin lydighet mot Guds bud. Det er denne slags
rettferdighet apostelen kjente altfor godt fra sin fortid som torah-bundet
fariseer.
I Romerbrevet 3,21-5,21 behandler Paulus rettferdiggjørelsen, mens
avsnittet 6,1-8,39 behandler hvilke konsekvenser læren om rettferdiggjørelsen
har med tanke på det kristne livet, altså helliggjørelsen. Allerede i det
første avsnittet holder apostelen frem det paradoksale forhold til Loven som
gir seg av læren om rettferdiggjørelse ved tro uten gjerninger: Først sies det:
«Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, åpenbart uten
loven» (Rom 3,21). Deretter lyder det: «Opphever vi da loven ved troen? Langt
derifra! vi stadfester loven» (v.31).
De frimodige katolikkene ved
NLA forteller om helt nytt kirkelandskap
Avsnittet om rettferdiggjørelsen slutter med å peke på at det er Kristi
oppfyllelse av loven som gir, er og konstituerer den kristne rettferdighet
(5,18f). Det tales i denne sammenheng overhodet ikke om noen
lovoppfyllelse/lydighet fra vår side. Slik er det fordi mennesket – pga. sin
iboende synd – mangler enhver forutsetning for å bidra med noe som helst til
egen frelse (3,10ff; 4,1ff; 7,18; (8,3-8).
Det er Kristi oppfyllelse av loven som er vår rettferdighet.
Rettferdiggjørelsen består i en frikjennelse fra lovens dom («forensisk») og
tilregning av Kristi «lydighet» (dvs. lovoppfyllelse/fullkomne syndfrihet).
Dette skjer av nåde, dvs. for intet.
Rom 6 innledes så med et spørsmål: «Hva skal vi da si? Skal vi holde
ved i synden, for at nåden kan bli dess større?» Paulus’ forkynnelse av troens
rettferdighet har tydeligvis blitt møtt med nøyaktig samme slags innvending som
Rom har reist mot Wittenberg. Paulus avviser spørsmålet kontant ved å peke på
at den som tror og er døpt, er forenet med Kristi død og oppstandelse. Han er
død bort fra sitt gamle/naturlige menneske, og kan derfor umulig leve i
overensstemmelse med det gamle menneskes drifter og lyster.
Dette innebærer at evangeliet om Kristi rettferdighet har en nyskapende
kraft (kap. 1,16f), som utvirker at der det tas imot i tro og tillit, flytter
det et menneske over i en ny virkelighet, inn i livssamfunn med Kristi død og
oppstandelse. Eller som det også sies: «Derfor, om noen er i Kristus, da er han
en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt» (2Kor 5,17).
Dette skjer ved evangeliet, ikke ved loven. Derfor fremholder Paulus
videre at «Derfor, mine brødre, døde også dere fra loven ved Kristi legeme, for
at dere skulde høre en annen til, ham som er oppstanden fra de døde, så vi kan
bære frukt for Gud» (Rom 7,4). Frihet fra loven er m.a.o. mulighetsbetingelse
for å bære frukt.
Dette er også paradoksalt. Men apostelens poeng er altså at den som er
«under loven» ikke kan bære frukt for Gud. For loven er syndens kraft (1Kor
15,56; Rom 7,5ff). Når begrepet «frukt anvendes, er det for å understreke at
det nye livet – i livssamfunn med Kristi død og oppstandelse – er noe som
spirer organisk frem av troens rettferdighet (jf. Joh 15,1-10).
Av denne grunn er det et fundamentalt skille, et enten – eller, mellom
det å leve «under loven» og å leve «under nåden/evangeliet».
Den som er under loven kan nok gjøre mye som i menneskers øyne ser ut som
gode/hellige gjerninger. Men det er ikke frukt, fordi det drives frem av loven
med dens krav og trusler.
For den som lever under evangeliet er det ikke lovens tvang som er
drivkraften i det nye liv, men en indre trang til å leve til Herrens behag som
er skapt av takknemligheten for den nåde som er blitt en til del (se f.eks. Luk
7,47; 1Joh 4,19). Derfor skriver apostelen at han «har lyst til Guds lov etter
sitt innvortes menneske» (Rom 7,22), noe som ikke kan sies om et uomvendt
menneske.
I de mange innspill i kommentarfeltene til diskusjonen som har pågått
disse ukene, lyder det fra en troende katolikk: «Det katolske synet er at
vi samvirker med Gud», et utsagn som stemmer godt overens med
skolastikernes antropologi og som Luther tar avstand fra i de Schmalkaldiske
artikler. Nettopp dette er det altså Romer- og Galaterbrevet utelukker, og som
apostelen kaller «et annet evangelium».
Hermed ønsker jeg å avslutte denne debatten for mitt vedkommende.
rettferdiggjørelse meninger lutherdom kristendom evangeliet debatt bibelen teologi romerbrevet syndefallet