Pavelig autoritet eller babelsk forvirring?
PETERSKIRKEN: Pave Leo XIV vinker til fremmøtte på
Petersplassen i Vatikanet.Foto: Francesco Sforza / Vatican Media / AP / NTB
Jan Bygstadformann i FBB
Publisert 20.05.25 - 18:00 Sist oppdatert 20.05.25
- 22:19
Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post
Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for
skribentens holdning.
I Dagen 14.05 har Kim Larsen et tilsvar til
min artikkel i avisen 12.05 («Romerkirken og reformasjonen») der
undertegnede peker på noen av de avgjørende forskjeller i læren som fortsatt
foreligger mellom den romersk-katolske kirke og den lutherske
reformasjon.
I tillegg til at Larsen til dels karikerer den lutherske posisjonen,
hevder han frimodig at dersom en ikke bøyer seg for pavens absolutte
autoritetskrav i trosspørsmål, vil en uvegerlig ende opp med at hver mann blir
sin egen pave.
Dette argumentet har vært en hovedbegrunnelse for mange av de som de
senere år har konvertert til Rom. Når en ser det protestantiske kaos, med
stadig nye menighets- og kirkedannelser og kirkesplittelser, der ulike
lederskikkelser lager seg nye kirker med nye lærer som hevdes å være bibelske,
er det ikke vanskelig å skjønne frustrasjonen.
Dette kommer som regel oppå en enda dypere frustrasjon over det
læremessige forfall innen de lutherske folkekirkene, et forfall som henger
sammen med at her har en forkastet Bibelens autoritet – med det resultat at
prester og biskoper kan lære eller tolerere nesten hva som helst som er i strid
med Bibelen.
I begge sammenhenger er dette i høy grad utslag av den moderne
individualisme og subjektivisme, som har som fellesnevner at en ikke vil
underordne seg noen overordnet felles autoritet.
Slik sett kan kritikken av den babelske forvirring innen store deler av
den protestantiske kristenhet være berettiget. Men alternativet – å underordne
seg pavens autoritet – er ikke holdbart, rett og slett fordi det er ubibelsk. Å
gi lederen for et religiøst hierarki en slik myndighet, er å institusjonalisere
et epistemologisk hegemoni som allerede i utgangspunktet gjør det umulig å
stille spørsmålstegn ved noe som helst av det som læres. Autoriteten blir
selvbekreftende, det kan pr. definisjon ikke finnes noen motsetning mellom
Skrift og kirke. Kirkens lære fungerer som teologisk overbygning over og
legitimering av den pavelige autoritet.
Undertegnede svarer ikke for de mange ulike grener av og avveier innen
protestantismen. Men jeg vil peke på den lutherske vei, en vei som skiller seg
både fra Rom og fra svært mange av de protestantiske/evangelikale
løsningsforsøkene:
Kim Larsen: Bygstad avviser
Roma, men tar selv plass på stolen.
Den lutherske reformasjon munnet ut i bekjennelsesdannelsen. Med
utgangspunkt i de oldkirkelige bekjennelser formulerte en hva som er Bibelens
lære i møte med vranglære i selve frelsesspørsmålet. Romerkirkens vranglære i
denne avgjørende saken, var blitt åpenbar gjennom avlatshandelen, og den
teologi som ble forfektet for å forsvare denne. Bekjennelser er alltid blitt
til i kampsituasjoner, kamp for å avklare hva som er Bibelens lære i møte med
vrang lære. Slik ble den lutherske hovedbekjennelsen, Confessio Augustana (Den
augsburgske bekjennelsen, 1530), til.
Den lutherske bekjennelsen hviler rent erkjennelsesteoretisk i
overbevisningen om at Bibelen er klar fordi den er «Den Hellige Ånds bok». Den
Hellige Ånd vet å tale klart, tydelig og forståelig, – han driver ikke med
tåketale som må «tolkes» av en kirkelig autoritet som gjør krav på enerett til
å forstå det bibelske vitnesbyrd korrekt. Det tokningsmonopol som paven gjør
krav på, gjør mennesket avhengig av Rom som synlig frelsesinstitusjon i stedet
for av Guds Ord. Men det er en hovedsak for reformasjonen å fremholde at
Skriften alene er troens kilde, og at et menneskes evige salighet står og
faller med forholdet til Guds ord: «Hør, så skal du leve!» (Jes 55,3)
Når reformatorene på 1500-tallet erkjenner at det foreligger et
motsetningsforhold mellom Skriften og kirken, skapes den spenning som fører til
at Vestkirken splittes. Pave Leo X lyser Luther i bann i 1521, og
Tridentinerkonsilet forbanner den lutherske evangelie- og Skriftforståelse.
Luther ønsket ikke å danne noen ny kirke, det var bannlysningen av evangeliet
som førte til dannelsen av reformasjonskirkene.
Etter reformasjonen kom den katolske motreformasjon. Denne formulerte
sitt oppgjør med den lutherske bekjennelsen gjennom den bekjennelse som ble
formulert under konsilet i Trient (samlet under tre sesjoner i år 1548-63). I
tridentinerkonsilets vedtak forbannes den lutherske tro, bekjennelse og evangelieforståelse
uttrykkelig, samtidig som en dogmefester at Bibelen alene ikke er kirkens
autoritet: Kirkens tradisjon skal «æres med samme ærbødighet og pietet som Den
hellige skrift». Tradisjonen er m.a.o. åpenbaringskilde og trosgrunnlag – i
teorien sidestilt med Bibelen, i praksis overordnet Bibelen.
Paven personifiserer og legemliggjør den kirkelige tradisjon. Og med
dette som utgangspunkt kan romerkirke dogmefeste en rekke lærer som det ikke
finnes grunnlag for i Bibelen: Pavens ufeilbarlighet ex cathedra, jomfru Marias
himmelfart og kroning til himmeldronning, hennes ubesmittede unnfangelse,
helgendyrkelse, skjærsilden, avlat, osv., osv.
I luthersk tro ligger den øverste og eneste autoritet i Bibelen slik
den er forstått i bekjennelsene. Autoriteten er saklig begrunnet, ikke
institusjonelt eller personalt. Den lutherske vei går derfor mellom de to
avveier: Pavelig institusjonalisme og frikirkelighetens subjektive «meg har Gud
vist».
Den lutherske reformasjon vokste frem under dyptloddende arbeid med
Bibelens tekster, og reformatorene visste seg å stå ansvarlige overfor Gud i
sitt arbeid med de hellige tekstene. Derfor avskydde de all lettvint og
uvederheftig omgang med bibeltekstene.
Eksempel på slike lettvintheter i bibellesningen finner vi derimot i
Larsens artikkel når han f.eks. begrunner læren om skjærsilden i 1 Kor 3,12-15
eller læren om tradisjonen som åpenbaringskilde i 2 Tess 2,15 og Joh 16,13. Det
er her tale mer om innleggelse i teksten enn saklig og forsvarlig utleggelse av
teksten, noe vi dessverre ser litt for mange eksempler på særlig i det som var
reformasjonens hovedsak, læren om rettferdiggjørelsen.
romerkirken luthersk tro bibelen pavelig autoritet reformasjonen meninger