Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid

Den har oss givet, lyset og livet, lyset og livet i dagning blid

Påske er glede. Det er slutt på sorgen – til evig tid, forkynner salmedikteren i en av påskens store salmer. Den som kan synge med, har håp, ja mer, jubel, visshet. Å si ja til Gud, til Jesus og evig liv er den største investering som kan gjøres. Den overskgger alt annet. Påskehøytiden er så vidunderlig en tid – i bibeltekstene, i salmesangen og i menigheten.

Finn Jarle Sæle

Sjefredaktør

PÅSKE: Korset er tomt, graven er tom, Jesus sto opp – og han lever! Foto: iStock.

Publisert: 19.04.2025 kl 11:30

·

·

Påsken er alt hva Gud har gjort og vil gjøre, for å frelse oss fra synd og død – noe som var helt umulig for oss. Han vil fylle alle sine barns drømmer og lengsler om liv og overflod – ja liv for alltid. Hva annet kan en gjøre enn å gå rundt i slik en tid og bare si: Takk Jesus!

Vi blir aldri ferdig med de store salmestrofer som bar vekkelsens liv gjennom Norge, det største et folk kan erfare.

«Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri.
Guds vredesskål du tømte ut, så dyrekjøpt er jeg din brud», synger vi.

Hele himmelens kjærlighet strømmer inn i deg når du siterer eller synger slikt.

Det kan ikke gjøres ofte nok. Men påsken som kommer til oss hvert år, hjelper oss på vei til å forstå Guds soningsverk og gave.

Forkynn hva det kostet! Det fikk gamle prester besked om. Og rett var det.

«Ja, la kors og død og smerte,
tale, rope i mitt hjerte,
hva min frelse kostet har.»

Så søk en plass for å synge påskens gjennomrystende salmer, om en kan – i en menighet. Det ligger veldige dimensjoner i menigheten som skjønner hvilket stort og mektig rike den tjener, der Guds strøm av kjærlighet renner – og som bare fordrer én ting av oss – at vi holder oss til Jesus og Hans ord, og ingenting annet, selv om bisp eller prest skulle by oss det – i bibeloppløsningens tid.

Hvor har vi det fra? Fra Jesus selv. Han sier: den om elsker meg holder mine ord, holder mine bud. Den som ikke gjør det elsker meg ikke, Johannes 14:23-24.

Vær sikker på at dette er den historiske virkelige Jesus, som var og er og blir – til evig tid, uten at en bokstav av hans ord forgår, Matt 5:18.

Så vi løfter også bibelboken i påsken for å erklære Ham vår kjærlighet tilbake, uten å endre en bokstav. Hvem sier det? Jo, den historiske, faktiske Jesus som taler her – ikke andre steder.

I Matteus 5:18 står det: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav ... forgå.

Vel, hvor har vi det fra?

Vi har det fra Han som skapte alt, Han som led og døde på det Golgata kors for oss, bare av uforståelig kjærlighet – til syndere som meg og deg. Han som eier vår hele evige eksistens, og vissheten om det i det forløsende ord om syndenes forlatelse – på grunn av Jesu offer i den begivenhet som forandret hele verdenshistorien. Jesu lidelse, død og oppstandelse.

Han kjøpte oss fri ved å ofre seg selv. Da skylder den moderne teologi, på vidvanke,

Jesus Kristus – lojalitet tilbake.

Den som elsker meg holder mine ord, den som ikke elsker meg holder ikke mine ord, sier Jesus. Skulle det være så vanskelig å bøye sin lille intelligens inn under intelligensen til Ham som alle ting er blitt til ved? Han som snart er tilbake på Sion for å fullføre sitt verk som allmaktens Herre pantokrator. Han er skaper av naturlover og alt som logiske lover heter.

Teologien kan ikke lenger studere Gud som om Bibelen ikke fins. En må studere og forkynne ham der han fins i Åpenbaringen og ikke vike fra det i et eneste bibelord.

Slik ble vår lutherske kirke til – basert på to ord: «Skriften alene», Martin Luthers og reformasjonens skriftprinsipp.

Vi må bli ferdig med perioden der vi fikk «teologene alene». For det går galt om en går med noen som ikke har Guds Ord som absolutt autoritet, og slik er uten lykt for sin fot og lys for sin sti.

Men påsken er jo ikke bare kjærlighetens strøm og vår medlevelse. Den er ikke bare soning fra Gud for alle synder – og evig liv til hver den som vil ta imot, den er ikke bare kamp mot en sjelefiende som vil hindre en i å ta imot.

Før det kommende kirkemøte kom vi til å høre en samtale om Pride-plakater utenfor en kirke. Det er fremmed ild på alteret. Gud elsker og vil frelse både homofile og heterofile, men hva som står om å arve Guds rike, består til Jesus kommer. Det er Romerbrevet kapittel 1 og 2.

Andre ting skygger og for Frelsens sol og Guds Ord. Martin Luther mister stadig mer av sine kirker i Norge, de har ikke lenger gudstjeneste.

Men heldigvis er ikke påskens store salmer døde, samme hva som skjer.

Det vil bli jubel og sang å høre fra norske kirker i framtiden og.

Den globale vekkelse går mot slutten før Jesu gjenkomst. Vi trodde lenge at radikal omforming av et land og dens kirker ikke var praktisk mulig – i løpet av en levealder. Men for noen uker siden endret vi oppfatning. Vi hadde på besøk i vårt hjem, og på omvisning i Stortinget, en representant fra Brasils parlament, David Soares. Han er sønn, og medhjelper, av Latin-Amerikas kanskje fremste kirkebygger, dr. R.R. Soares.

De tomme kirker og stengte bedehus blir flere. Bedehusbevegelsen ble kirkens ryggrad i Norge – som du kan lese i vår serie om Norges viktigste kulturhus.

Men data tyder på at halvparten av de norske kirker – som vi kysser, elsker og viet vårt liv til som prest, er borte om 30-50 år. Men noe kan skje i Norge, som i Brasil, når det kommer «Ild fra himlen» som Harvey Cox, Gud er død-teologen, møtte i Latin-Amerika.l

Soares er 77 år gammel, taler fra Sao Paulo til 93 land hver søndag – og har grunnlagt, personlig, 3000 kirker. Vi må glemme teologiske kannestøperier og la Gud og vekkelsen og Den hellige ånds ild komme tilbake og formidle Jesus-glede.

Derfor synger vi: Påskemorgen, slukker sorgen.

En ny vekkelse er mulig i Norge som i Brasil.

God påske til alle våre lesere, som løfter seg og sine – og vårt kjære Norge i bønn.