Overlege inn i dødshjelp-debatt: – Ikke gode nok argumenter

LEGE: Kristin Moksnes Husby er overlege ved en palliativ avdeling på Østlandet.Foto: Hans Christian Bergsjø

Palliasjonslege Kristin Moksnes Husby mener mulighetene ved behandlingsbegrensning og økt lindrende behandling gjør dødshjelp lite aktuelt i Norge. 

Hans Christian BergsjøJournalist

Publisert 01.03.25 - 05:00 Sist oppdatert 01.03.25 - 11:34

Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post

Debatten om dødshjelp er igjen sparket i gang i Norge gjennom TV2-serien «Dødsenglene». Enkelte har pekt på at serien viser hvorfor dødshjelp bør gjøres lovlig i Norge. 

De møter nå motstand fra overlege Kristin Moksnes Husby.

– Igjen pekes det på enkelthistorier om lidelse hvor det kan være lett å tenke at man selv må få bestemme over egen død, men svaret er så mye mer komplekst enn det. 

– Det finnes ikke gode nok argumenter for dødshjelp, sier hun til Dagen.

Serie om dødshjelp

I januar satte TV 2s serie «Dødsenglene» dødshjelp på agendaen igjen.

Dette er den første i en rekke artikler om dødshjelp. 

Vi snakker med ekspertene og møter mennesker som står tett på den omstridte praksisen.

Overlege

Til daglig er hun overlege ved et palliativt senter på Østlandet, men presiserer at hun uttaler seg som privatperson. 

At hun jobber med palliasjon, betyr at hun jobber med symptomlindring og livsmestring hos pasienter med uhelbredelig sykdom og begrenset levetid. Mange av disse lider for eksempel av sterke smerter. 

Mange av pasientene har kreft, men de har pasienter med en lang rekke diagnoser og prognoser. 

– Vi jobber blant annet med mennesker med stort lidelsestrykk som ofte er både kroppslige og eksistensielle, fastslår hun.

Foto: Hans Christian Bergsjø

De fleste pasientene hun møter ønsker å leve lengst mulig. De få som ytrer tanker om dødshjelp gjør dette ofte tidlig i forløpet.

– Da jeg spør hvorfor de har tenkt på dødshjelp svarer de at de redd for for tap av kontroll, å bli pleietrengende eller få smerter som ikke kan lindres, forteller Husby.

Mange får smertehjelp

Når pasienter blir sykere endres ofte hva som blir viktig og de ser sin egen situasjon på en annen måte, ifølge overlegen. 

– Da er det viktig å prioritere ut fra hva som er viktig for pasienten. Mange opplever at det er mulig å få hjelp med smertene de var redde for og at man ved behandlingsbegrensning likevel kan få en følelse av kontroll, forklarer hun. 

– De fleste trenger hjelp til å møte døden på en god måte, men svaret er ikke at de skal få hjelp til å dø, mener Husby. 

Hvis folk har uutholdelige smerter mot slutten av livet, kan hun gi såkalt lindrende sedering, slik at folk sovner. 

– Det er sjelden det blir nødvendig, men det kan være godt for noen pasienter å vite at det finnes, for veldig mange er redd for smerter mot slutten av livet. 

Medisiner versus dødshjelp

– Er det forskjell på sedering og dødshjelp?

– Mange tror at det ikke er det, men det er stor forskjell. Jeg gir ikke medisiner for at folk skal dø, men for å lindre symptomer. Man titrerer opp til den dosen som er nødvendig. I de tilfellene er det sykdommen de dør av, ikke medisinen. 

Sedering vs. dødshjelp

Lindrende sedering

Intensjon: Sove fram til naturlig død

Prosedyre: Titrering til søvn

Resultat: Sove til naturlig død 

Eutanasi

Intensjon: Fremskynde død. Gir medisin for å dø. 

Prosedyre: Gi nok medisin til død

Resultat: Fremskynder død

Den erfarne legen synes det er synd at folks ja til dødshjelp ofte baseres på enkelthistorier og ikke kunnskap fra andre land el hva som er mulig for å gi livshjelp. 

Mulighetene for lindring i Norge bør være så gode at dødshjelp ikke trengs, mener Husby. 

– Når jeg leser historiene til de som ender opp med å dra til Sveits, tenker jeg at det handler om at de kanskje ikke har fått god nok hjelp og ikke vet at man kan si nei til livsforlengende behandling.

Bør opplyse om begrensning

Alle pasienter har ubetinget rett til å si nei til livsforlengende behandling. At pasienter kan kreve behandlingsbegrensning er ett av punktene hun mener leger bør opplyse tydeligere om. 

– Man kan for eksempel si nei til respirator, oksygen, blod, ernæring, væske og antibiotika. Og så kan vi heller lindre de plagene som måtte komme på annen måte.

En meningsmåling fra 2023 viser at sju av ti nordmenn er positive til å gjøre dødshjelp lovlig i Norge. Det synes ikke Husby er merkelig.

– Folk flest kjenner jo ikke til kompleksiteten i dette. Det skulle vært interessant å spørre dem som er helt i slutten av livet og har fått den hjelpen som finnes hva de tenker. 

Foto: Hans Christian Bergsjø

– Mange tror de må ha dødshjelp, men det de egentlig ber om er god lindring og hjelp til mer kontroll over fremtiden.

Redd for å dø

Som lege møter hun få som er redd for selve dødsøyeblikket, men mange som er redd for tiden fram mot døden og gi slipp på livet. En god del av pasientene er redde for å være en byrde for sine nærmeste. 

Kun noen få av dem hun møter uttrykker ønske om hjelp til å dø.

– Men vi jobber med de aller dårligste, så man skulle trodd at mange ønsket det. Men det er få, og grunnene er som regel frykt for smerter, bli pleietrengende eller å være en byrde. 

– Men bør ikke alle som vil kunne dø selvbestemt på verdig vis?

– Det høres så flott ut med selvbestemt, men det er ikke noe man bestemmer selv i noe land. Man må gjennom nemnd. Jeg har ennå ikke sett noe godt forslag til hvem dette eventuelt skulle gjelde for og hvordan gjennomføre det. 

Egentlig bør debatten dreie seg om retten til å få hjelp til å leve; å ruste opp palliasjonen og den psykiske helsehjelpen, slik overlegen ser det. Det er dette man bør rope høyt om. 

– Dette er et veldig motsetningsfylt område der vi på den ene siden kjemper for å få ned selvmordsraten, og så snakker vi samtidig om å tillate at helsevesenet hjelper til med selvmord.

Foto: Hans Christian Bergsjø

– Fagfolk bør uttale seg

Et av Husbys grunnperspektiver er at både døden og lidelsen er en del av livet. 

– Har du tenkt til å engasjere deg i debatten?

– Jeg gjør jo egentlig det nå, men har ikke lagt noen strategi på noen måte. Jeg tenker at vi som jobber med dette bør uttale oss. Vi jobber med død på daglig basis og kjenner til mulighetene vi har.

– Kan dere behandle alle smerter?

– Vi kan ikke få bort all smerte, men som oftest klarer vi å få det til å bli levelig, slik at pasienter kan ha god livskvalitet. Det er ikke alle som skal dø som får smerter heller. 

– Finnes det gode argumenter for å legalisere dødshjelp i Norge?

– Jeg synes ikke det. Fra andre land ser vi at retten til dødshjelp stadig utvides når det først er blitt legalisert. Det er ikke til det gode. Er vi blitt for redd for døden?

«Alle betyr noe»

– Hva mener fagmiljøet, de som jobber med palliasjon?

– Vår jobb er å hjelpe pasienter til å leve best mulig. Mitt inntrykk er at helsepersonell som jobber med palliasjon, er glad for at vi ikke har dødshjelp som en mulighet. Enda vi ser de mest komplekse pasientene mot livets slutt. Det sier noe om hva vi opplever at vi kan gjøre. 

– Hva er det viktigste å holde fast ved i den debatten som seiler opp?

– At alle betyr noe alle dager de lever. Og vi skal hjelpe alle så døden kan bli best mulig, men først og fremst skal vi hjelpe folk med å leve fram til de dør, sier Husby  og siterer dermed «palliasjonens mor», Cicely Saunders.

Hvis hun kunne forandret norsk helsepolitikk i møte med dødshjelp, er det to områder hun peker på:

– Å sikre god kompetanse i kommunen både med hjemmetjeneste og gode lindrende enheter. De blir fort truet når økonomien er trang, Basal palliasjon skal være der pasienten er, men for noen er spesialisert palliasjon nødvendig.

– Det andre er å sikre et robust og kompetent palliativt miljø i Norge. Rett kompetanse på rett sted. En NOU, stortingsmelding 24, et stortingsvedtak og en anbefaling fra HDIR har gått inn for en spesialitet i palliativ medisin. Det er tross dette sådd usikkerhet av regjeringen som har foreslått det motsatte. Nå er den prosessen satt på vent inntil videre. 

God hjelp å få

– Hva håper du Ola og Kari nordmann lærer om dødshjelp?

– At man kan få selvbestemmelse og god hjelp inn mot døden. 

– Hva tror du vil skje med lovgivningen i Norge?

Foto: Hans Christian Bergsjø

– Det kommer an på debatten som kommer. Vi må gå i dybden og reflektere sammen, sånn at flest mulig forstår kompleksiteten i dette. Vi må ikke bare agere følelsesmessig på bakgrunn av enkelthistorier. 

– Jeg har blitt fortalt at det palliative tilbudet i Nederland er blitt vesentlig dårligere som følge av legalisering av dødshjelp, sier Husby. 

nyheter norge tv2-serien «dødsenglene» dødshjelp kristin moksnes husby palliasjon

Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post

DØDSHJELP: Cecilie Knagenhjelm Hertzberg skrev masteravhandling om dødshjelp. Arbeidet utfordret henne på grunnleggende måter.Foto: Hans Christian Bergsjø

Cecilie endret syn etter å ha sett Nederlands praksis

I møte med frivillige «dødshjelpere» endret Cecilie Hertzberg syn på dødshjelp. Nå står hun midt i mellom «for» eller «mot» legalisering, forklarer hun. 

Hans Christian BergsjøJournalist

Publisert 03.03.25 - 05:00 Sist oppdatert 03.03.25 - 10:17

Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post

I 2016 reiste Cecilie Knagenhjelm Hertzberg sammen med familien til Nederland for å skrive mastergrad i sosialantropologi om dødshjelp. 

I utgangspunktet var hun positiv til legalisering også i Norge. Underveis ble hun anti-legalisering. 

Nå er hun ambivalent. 

– Jeg forstår ikke hvordan vi skal lage en rettferdig lov, sier Hertzberg som i løpet av kort tid skal disputere med en doktorgradsavhandling i medisinsk etikk. 

Fungerer ikke

Hun er ansatt som forsker og stipendiat ved senter for medisinsk etikk på Universitetet i Oslo.

– I Nederland har man en vid lov som tolkes svært ulikt, forklarer hun. 

Foto: Hans Christian Bergsjø

Det er særlig spørsmål om hva som kan forstås som «ulidelig smerte» som gjør rettsstatens arbeid krevende. Hun synes ikke praktiseringen av lovverket fungerer godt i Nederland.

– Hvorfor ikke?

– Det er flere og flere som vil ha eutanasi, og flere vil pushe regelverket til å også omhandle de som er trøtte av livet. 

Nederlands utvikling

I Nederland har antallet registrerte tilfeller av eutanasi økt jevnt siden legaliseringen i 2002. 

I 2023 ble det rapportert 9 068 tilfeller, som utgjorde 5,4 % av alle dødsfall det året. Til sammenligning var det i 2010 registrert 4 050 tilfeller. 

I praksis er det sjelden at eutanasi utføres på personer som ikke er nederlandske statsborgere eller fastboende. 

Kilde: Eutanasikommisjonen, Nederland

Tok avstand

De siste årene har ikke Hertzberg uttalt seg i dødshjelp-debatten. Den er for polarisert og slitsom, synes hun. De som er for legalisering, vil ikke lytte til historiene hennes fra Nederland. 

De historiene fikk hun tak i etter at hun ble interessert i dødshjelp som pleieassistent på sykehjem. 

Der møtte hun mennesker som ville dø. 

Under feltarbeidet i Nederland, hos Retten til en verdig død sin søsterorganisasjon Nederlandse Vereniging voor en Vrijwillig Levenseinde (NVVE), møtte og intervjuet hun de frivillige i organisasjonen. Flere av dem ønsket at en dødelig, reseptfri pille, den såkalte «Drions pill», skulle bli lovlig. 

Da forsto hun noe av sakens kjerne. 

– Det menneskesynet jeg møtte innebærer at alderdom ikke er verdifullt. 

Foto: Hans Christian Bergsjø

Hun møtte også en del mennesker som ønsker at demens skal være et godkjent kriterium for å motta dødshjelp. Under et intervju med en frivillig, ble det blant annet foreslått gass som avlivingsmetode for demente. 

– Da klarte jeg ikke å holde meg, forteller Hertzberg, som konfronterte den frivillige. Responsen opplevde hun som usaklig. 

Høytstående frivillige

I organisasjonen NVVE er det særlig høyt utdannede, og pensjonerte som bidrar. De arrangerer møter, drive lobbyvirksomhet og stiller som verger for dem som vil motta dødshjelp. 

Det mest skremmende for Hertzberg var de frivillige som veiledet dem som ikke fikk godkjent dødshjelp. De kalte det ikke for selvmord, men «den autonome veien». 

Disse tilfellene viser at det som kommer fram i TV2-dokumentaren «Dødsenglene» ikke er et argument for legalisering, mener Hertzberg.

– Ulovlig eutanasi vil skje uansett.

Dokumentaren tar for seg mennesker som yter ulovlig bistand til dem som av ulike grunner ikke reiser til Sveits for å dø. 

I Hertzbergs masteroppgave beskriver hun metodene de frivillige i Nederland la opp til. Metodene beskriver hun som ekstreme. Dagen omtaler ikke metodene her, da pressetikkens Vær varsom-plakat oppfordrer til å være varsom ved omtale av selvmord, og særlig metode. 

To vidt forskjellige ting

De frivillige utviste et negativt syn på leger, men stor grad av stolthet over arbeidet de selv gjorde. 

Når Hertzberg nå tar del i debatten igjen, er det viktig for henne å ta tak i misforståelser.

– Mange forstår ikke forskjellen på behandlingsbegrensing og dødshjelp. Det er to vidt forskjellige ting. 

Dødshjelp

Fra boken Dødshjelp i Norden? Etikk, klinikk og politikk, s. 36.

Eutanasi: At helsepersonell forårsaker personens død med hensikt, ved å injisere dødbringende medikamenter, på personens forespørsel.

Assistert selvmord: Å bidra til å forårsake personens død med hensikt, ved å bringe til veie dødbringende medikamenter som personen kan innta selv, på personens forespørsel.

Dødshjelp: En samlebetegnelse på eutanasi og assistert selvmord.

Medisinsk drap uten forespørsel: At helsepersonell forårsaker personens død med hensikt, ved å administrere dødbringende medikamenter, uten personens forespørsel.

Behandlingsbegrensning (synonym: begrensning av livsforlengende behandling): Å avslutte, eller ikke starte, potensielt livsforlengende behandling hos en alvorlig syk pasient.

De frivillige i NVVE mente selvmord var en uverdig død. Ved å bruke begrepet «den autonome veien» mente de å signalisere verdighet. 

– En av de jeg snakket med hadde hjulpet flere til å dø ulovlig. 

Stolt av funnene

På en av konferansene hun deltok på, solgte en organisasjon gass-kit designet for å ta livet av mennesker. 

Da hun gjentatte ganger hadde sett en «reklamefilm» for dødshjelp på samme konferanse, kjente hun seg ferdig, og reiste med blandede følelser hjem til Oslo. 

Likevel var hun stolt av det hun hadde funnet.

– Jeg følte jeg hadde fått tilgang til en hemmelig verden i Nederland. Det var tungt å skrive masteren, men veldig spennende. 

Med på reisen var sønnen – som har Downs syndrom. 

– Selv om Downs aldri var en del av det folk snakket om der nede, utløste det mange følelser i arbeidet med stoffet. 

Foto: Hans Christian Bergsjø

Midt i mellom

Nå beskriver hun seg som midt imellom å være for og mot legalisering av dødshjelp i Norge.

– Hvorfor gjør du det?

– Jeg forstår de som er syke, de med nevrologiske sykdommer som de aldri vil bli friske fra. Jeg vil ikke være en person som er blind for deres lidelser. Samtidig er det en skummel tanke å legalisere dødshjelp med tanke på hva det vil gjøre med samfunnet vårt. 

Hun frykter at legalisering vil øke følelsen av å være en byrde for dem som er syke eller gamle. 

Hertzberg synes det er synd å se hvor lite ytterpunktene i debatten lytter til hverandre.

– Det er veldig for eller mot, sier Hertzberg som likevel konkluderer slik:

– Jeg heller i retning av å være mot legalisering. Det ikke verdt å legalisere dødshjelp, det vil endre samfunnet, verdiene og normene våre på lang sikt, tror jeg.

Viser svakheter

Hertzbergs kollega på senter for medisinsk etikk, Morten Magelssen, er også en tydelig motstander av legalisering av dødshjelp. 

Han mener det i grunnen finnes to argumenter for legalisering av dødshjelp: uutholdelig lidelse og selvbestemmelse. 

I møte med disse har han to strategier. 

– En kan vise svakhetene ved argumentene, eller komme med motargumenter. 

PROFESSOR: Morten Magelssen er professor og leder ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i OsloFoto: Hans Christian Bergsjø

For å ta det første først: Uutholdelig lidelse.

– Hvis pasienter nær døden opplever livet som uutholdelig og vi ikke klarer å hjelpe dem, er det dypt utilfredsstillende. Men da kan vi vise til at lindrende behandling har mye å stille opp med mot ulike former for lidelse, sier Magelssen og henviser til Dagens intervju med Kristin Moksnes Husby.

Så tar etikeren for seg selvbestemmelse og peker på at individuell selvbestemmelse er svært viktig for Vestens mennesker.

– Vi ønsker å ta kontroll over stadig nye områder av menneskelivet. Og hva er ikke da mer naturlig enn at også døden blir underlagt vår fulle kontroll? spør han og peker på medaljens bakside:

– Men hvor selvbestemte er vi egentlig? Og hvilke signaler sender vi ut ved å hevde at alle skal ha full selvbestemmelse om liv og død? En rett til å dø kan fort bli til press eller plikt til å dø. 

Kan bli til press

Mennesker som omfattes av kriteriene i en eventuell dødshjelp-lov, kan fort ende opp med å oppleve press, mener han. 

Magelssen forklarer at det neppe er mulig å formulere et kristent argument for å ta liv «av barmhjertighet».

– Da går en ut over menneskets mandat og inn i det en vanligvis ser som Guds virkeområde. 

I utgangspunktet skal helsepersonell helbrede, lindre, trøste og forebygge, forklarer han. 

– Å ta liv vil bety en radikalt ny rolle for helsepersonell. 

Alle kan si nei

Også Magelssen peker på viktigheten av å forstå begrepet «behandlingsbegrensning». Det handler om at alle pasienter har rett til å si nei til livsforlengende behandling. 

– Ved å bruke den kan man forebygge lidelse og et langtrukket dødsforløp, og da dør pasienten av sin grunnsykdom. Det er ikke dødshjelp. 

Den kristne etikeren er også skeptisk til om det er mulig å lage en dødshjelpslov som er entydig, rettferdig og forsvarlig. 

– Hvis man ser på de dødshjelpslovene som finnes i Nederland og i Oregon i USA, så er det jo mulig å komme med fundamentale innvendinger mot dem. Og det er et åpent spørsmål om det i det hele tatt er mulig å sette dødshjelp i system på en god måte som ikke har store samfunnsmessige bivirkninger. 

Foto: Hans Christian Bergsjø

Debatt på gang?

Magelssen opplever tilløp til en hefttigere dødshjelpdebatt i Norge nå. Men det har han sett tidligere også, uten at det har ført til en varig politisk debatt. 

– Politikere har av gode grunner ikke ønsket å legalisere dødshjelp. Med unntak av Fremskrittspartiet, som har det i prinsipprogrammet sitt at de prinsipielt er positive. Så er det spørsmål om det er noe nytt på gang. Det er iallfall et større volum på debatten nå, opplever han. 

Hvis ikke politikere tar tak i tematikken, vil det bli med diskusjonen. 

– Jeg håper jo det, at partiene vil ha grundige prosesser, men at de lander på nei til legalisering. 

Halvparten vil legalisere

I 2023 kom en meningsmåling fra VG som viste at sju av ti nordmenn er positive til dødshjelp. I en fersk meningsmåling Norstat har gjort for NRK, sier halvparten at de ønsker at aktiv dødshjelp skal blir legalisert i Norge, mens tjue prosent er imot. 

Tretti prosent er usikre. Ni prosent flere kvinner enn menn ønsker å legalisere. Magelssen er kritisk til meningsmålingers plass i debatten.

Meningsmåling

Kilde: Norstat for NRK

– Som forsker har jeg mange innvendinger mot de enkle og overfladiske undersøkelsene som avisene gjør. Det er en del fallgruver der. 

Han peker på at spørsmål stilles uten å definere hva som menes med dødshjelp eller aktiv dødshjelp. 

– Vi vet at mange tolker det dit hen at det inkluderer retten til å si nei takk til livsforlengende behandling.

Kan ikke nyansere

Hans andre innvending er at respondenter ikke kan nyansere svaret i grad av enighet. 

– Man kan tenke seg at det man egentlig er positiv til, om man svarer ja, er dødshjelp kun for de som er kort tid fra døden, og som opplever det uutholdelig. 

Magelssen peker heller på det han mener er en grundigere undersøkelse fra 2021. Den viser at graden av støtte til legalisering varierer avhengig av pasientsituasjonen. Støtten er sterkest ved legeassistert selvmord der tilfellet er dødelig sykdom med kort forventet levetid. 

I de fleste situasjoner har mer enn halvparten et uavklart syn.

– Når politikere tar stilling, så har de et helt annet spørsmål foran seg, nemlig: Er dette noe som ikke bare er ønskelig for den enkelte, men som er mulig å sette i system på samfunnsnivå, uten at det har store bivirkninger for samfunnets etikk og menneskesyn? 

Ikke aktiv dødshjelp

For etikeren er det også avgjørende at samtalen handler om dødshjelp – ikke aktiv dødshjelp.

– Det som før ble kalt passiv dødshjelp, kaller vi nå for behandlingsbegrensning. Vi ønsker ikke å kalle det dødshjelp, fordi det er veldig annerledes enn dødshjelp. 

Eutanasi handler om at helsepersonell setter en sprøyte med dødbringende medikament for å avslutte pasientens liv. 

Foto: Hans Christian Bergsjø

Assistert selvmord handler om at helsepersonell bringer til veie dødbringende medikamenter som personen inntar selv. 

– Det er viktig å definere presist hva man snakker om. Og da er det ikke aktivitet eller passivitet som er det moralsk betydningsfulle. Også behandlingsbegrensning innebærer aktivitet. Det kan være aktive handlinger som handler om å skru av en respirator. 

Å avslutte livsforlengende behandling er altså ikke dødshjelp. Og det er en pasientrettighet. 

– For de som jobber i helsetjenesten, er det en enorm forskjell på å skulle sette giftsprøyten på den ene siden, og på den andre siden det å avslutte en behandling som ikke lenger virker, som pasienten ikke lenger ønsker, eller som mest av alt forlenger en plagsom dødsprosess, avslutter Magelssen. 

cecilie knagenhjelm hertzberg legalisering dødshjelp eutanasi nyheter nederland

Del på FacebookDel på Twitter