Ondskap satt i system
Norwegian use translator
in the browser
ALEKSANDR SOLSJENITSYN: Den russiske forfatteren ble i 1974 utvist fra
Russland. Her er han på besøk i Norge samme år. Foto: NTB / NTB
Nobelpris-forfatteren
Aleksandr Solsjenitsyn skildrer én av tre tusen seks hundre og femtitre dager i
en russisk fangeleir.
Kulturpastoren
Terje Bergforkynner og pensjonert
pastor i Pinsebevegelsen
Publisert: 05.10.2024 23:12Sist
oppdatert: 23:12
At
fangeleirene i Russland på forfatteren Fjodor Dostojevskijs tid var grusomme,
midt på 1800-tallet, er åpenbart. Men tre generasjoner senere? De humanitære
forholdene, måten å behandle mennesker på og en vanvittig odiøs språkbruk,
avslører ondskap satt i system. Vi snakker om 1940- og 1950-årene.
Kadaverdisiplin
I
verket «En dag i Ivan Denisovitsj' liv» gjør den russiske forfatteren Aleksandr
Solsjenitsyn en skildring av livet i nevnte tidsalders fangeleirer. Legg merke
til boktittelen, den tilkjennegir at dette dreier seg om «En dag» – «fra
reveljen til rosignalet». Med lesernes hjerter som resonanskasse, forsterkes
dette morbide narrativet, idet vi kjenner den smerten og bitterheten som må
feste seg i den enkelte fange.
.
Hva hadde de av
eget liv i løpet av dagen? «Ti minutter om morgenen til frokost, fem minutter
til middag og fem til kveldsmat.»
I
boken går nevnte hovedperson under navnet Sjukhov. Hans nærmeste
medsammensvorne var «baptisten Aljosjka», som «hvisket bønner». Ble Sjukhov
påvirket til tro? I alle fall ropte han i sin fortvilelse av redsel for
eskalering av tilstanden skrøpelighet: «Herregud! Frels meg! Ikke la meg få
straffecelle!»
Jeg
finner altså det jeg søker – «troens spor i ord» – også hos Solsjenitsyn.
Foto:
Bokomslag
En dag i Ivan
Denisovitjs liv
Roman av Aleksandr Solzjenitsyn, utgitt
i Sovjetunionen i 1962.
Fortellingen, som skildrer livet i stalintidens
konsentrasjonsleirer, vakte sensasjon i Sovjetunionen og gjorde Solzjenitsyn
verdensberømt.
Boken skildrer en vanlig dag i leirfangens Ivan
Denisovitsj’ liv. Forfatteren bruker sin egen erfaring med det totalitære
systemet.
Boken kom på norsk i 1963, oversatt av Natalia
Fredriksen. Den ble filmatisert i 1970 av Caspar Wrede.
Kilde: snl.no
I
gymnastiden hadde vi en ihuga litteraturinteressert lærer som introduserte de
sovjetiske forfatterne, og dermed ga han litteraturinteressens skrue enda en
omdreining. Dette var på 1960-tallet.
Jeg
kan huske at en av de omtalte, Solsjenitsyn i 1970 fikk Nobels litteraturpris,
og i romanen jeg viser til, er nettopp beskrivelsen av livet i stalintidens
konsentrasjonsleirer det som gjør inntrykk.
Laken
hadde Sjukhov ikke ligget i siden 1941 – ti år! Med hodet på høvelsponputa,
føttene ned i trøya, vamsen oppå teppet: «Gud skje lov og takk, nå er den dagen
gått også.» Her spilles russisk rulett med egen psykisk og fysisk helse!
«Vi må be
uavlatelig»
Sjukhov
lå med hodet mot vinduet, og Aljosjka i samme køyesett. «Han leste i evangeliet
igjen».
.
Var
det en slags mumlende bønn, nesten en sjelelig undertrykkelse – imidlertid
kunne baptisten høre at Sjukhov «takket Gud». Da snudde han seg rundt: «Der ser
De, Ivan Denisovitsj, sjelen vil gjerne be til Gud. Hvorfor lar De den ikke
slippe til?»
Baptisten ga seg
ikke. Han «leste i evangeliet og ikke bare for seg selv, men halvhøyt».
Han
leste videre om lidelse, «men lider han som kristen, da skal han ikke skamme
seg, men prise Gud for dette navn». Dyrebare Guds ord! «Denne vesle boka gjemte
han så lurt i en sprekk i veggen at ingen kontroll greide å finne den.»
Sjukhov
var mild i blikket, som to tente vokslys. Fangeleirens skrekkregime hadde satt
sine spor, gjort mennesker ydmyke: «Bønnene våre er som søknadene våre,
Aljosjka. Enten når de ikke fram, eller så står det 'avslått' på dem.» Denne
måten å anse bønn på, var en tanke han hadde fått etter at deres mange spørsmål
og søknader som regel ble liggende lenge – urørt.
Aleksandr Solsjenitsyn
Russisk forfatter.
Født 11. desember 1918, død 3. august
2008.
Studerte matematikk og fysikk ved universitetet i
Rostov. Innkalt til krigstjeneste i 1941, og ble kaptein i artilleriet. I 1945
ble han arrestert for kritikk av Stalin i brev til en venn og dømt
til 8 års hardt straffarbeid i konsentrasjonsleir. Han ble løslatt i 1953,
men samtidig dømt til evig forvisning til en landsby i Kasakhstan.
Tildelt Nobelprisen i litteratur i 1970.
Ble i 1974 fratatt sitt sovjetiske statsborgerskap
og tvangssendt til Vesten.
Kilde: snl.no
Baptisten
ga seg ikke:
«Det er fordi De har bedt for lite, Ivan
Denisovitsj, dårlig, ikke iherdig nok – derfor blir De ikke bønnhørt. Vi må be
uavlatelig! Og er De sterk nok i troen og sier 'flytt deg!' til dette fjellet,
så flytter det seg».
Baptisten
avviste ham kategorisk:
«Det var ikke det vi ba om», og nå krøp Aljosjka
helt opp i ansiktet på ham: Av alt jordisk og forgjengelig lærer Gud oss bare å
be om det daglige brød: «Gi oss i dag vårt daglige brød.»
Brød
etter suppe? Det var for lavt å legge seg på dette nivået, mente baptisten, at
«Det som står høyt i menneskenes øyne er usselt for Gud! Vi må be om det
åndelige: at Gud må ta ondskapen ut av vårt hjerte».
Paradis og helvete
En
liten diskurs oppstår før Sjukhov vender seg mot baptisten, blåser røyk i
ansiktet hans og erkjenner: «Jeg er jo ikke imot Gud, skjønner du. Jeg kan
gjerne tro på Gud. Det er bare paradis og helvete jeg ikke tror på. Hvorfor
tror dere at vi er så dumme at dere kan fylle oss med disse historiene om
paradis og helvete? Det er det jeg ikke liker.»
Sjukhov
kan minne om en representant fra den frafalne vestlige kirke, Ordets
fornektere, de religiøse fariseerne, «troens besserwissere», som ikke vil høre
om fortapelsen, dette onde sted Gud opprinnelig har beredt djevelen og hans
engler.
Samme
hvor mye de ba, de måtte sitte fangetiden ut. Kanskje var det greit?
«Hva er vel friheten? Ute i friheten vil det siste
korn av tro bli kvalt i ugress!»
Så
fyrer han løs til en frihetslengtende sjel: «Gled deg over at du er i fengsel!
Her har du tid til å tenke på din sjel!»
Deretter
henviser han til de mindre kjente, dog gjeldende paulinske ordene; «Hvorfor
gråter I og sønderriver mitt hjerte? Jeg er rede ikke bare til å bindes, men
også til å dø i Jerusalem for den Herre Jesu navn.»
.
For Sjukhov ble
det ti år i fangeleir; 1941–1951. Dette var én dag.
Bokens
avslutning er lakonisk og dyssende: «Tre tusen seks hundre og femtitre dager
som denne var det i fangetida hans, fra først til sist. De tre ekstra dagene
skyldtes skuddårene.»
Samme
hvor mye de ba, de måtte sitte fangetiden ut.