Omsorgen for kvinner og syke var viktig i den tidlige kirkens vekst

| Debatt

Hvordan kunne kristendommen gå fra en marginal bevegelse på 120 mennesker til å bli statsreligion i det mektige Romerriket?

ROMERTIDEN: Stark beskriver et samfunn der to tredjedeler av alle kvinner var under 18 år på bryllupsdagen, og der et påfallende antall ble giftet bort så tidlig som i 11–12-årsalderen, skriver Edsinger. Bildet er en illustrasjon.Foto: Adobe Stock

Olof EdsingerGeneralsekretær i Svenska Evangeliska Alliansen

Publisert 21.06.25 - 09:32

Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

En av forfatterne som har lært meg mest om den kristne kirkes samspill med sin samtid er sosiologen Rodney Stark. Stark har en imponerende produksjon på CV-en sin, og i 2005 ble han utnevnt til æresdoktor ved Lunds universitet. Jeg har selv lest flere av bøkene hans, og de siste ukene har jeg vært spesielt opptatt av hans bok «The Rise of Christianity» fra 1996.

Målet med denne boken er å forklare hvordan kristendommen kunne gå fra en marginal bevegelse på 120 mennesker til å bli statsreligion i det mektige Romerriket på bare noen få hundre år. Stark utforsker flere mulige forklaringer på dette faktum, og én av dem skiller seg litt ut, nemlig den tidlige kirkens holdning til de marginaliserte i sin tid – og spesielt til kvinner og syke.

I motsetning til hva som ofte hevdes, mener Rodney Stark at den kristne troen ikke først og fremst var en religion for dem i det økonomiske bunnskiktet. Hvis herskerne i Roma hadde oppfattet kristendommen som «proletariatets religion», sier han, ville de neppe ha vist like mye toleranse overfor den nye læren som de gjorde. 

Det er sant at den tidlige kirken ble periodevis forfulgt, og til og med så en rekke av sine utøvere lide martyrdøden. Men hvis Roma virkelig hadde ønsket å knuse den kristne «sekten», ville den ha vært betydelig mer ivrig i sin forfølgelse, ifølge Stark. Romerne visste tross alt hvordan de skulle knuse et opprør, og forklaringen på at de ikke gjorde dette med kirken var sannsynligvis at troen på Jesus også hadde et sterkt grep blant den romerske over- og middelklassen.

En gruppe som fikk en helt annen behandling fra den fremvoksende kirken enn i det romerske samfunnet for øvrig, var kvinner. Stark beskriver et samfunn der to tredjedeler av alle kvinner var under 18 år på bryllupsdagen, og der et påfallende antall ble giftet bort så tidlig som i 11–12-årsalderen.

Kvinner ble generelt sett ansett for å ha lav verdi, og det var regelen snarere enn unntaket at romerske husholdninger beholdt bare én jente. Alle andre døtre ble rett og slett kastet på søppelhaugen. 

Abort var også vanlig, men kunne selvfølgelig ikke være kjønnsselektiv; på den annen side satte de ofte morens liv i fare, med ytterligere tap av kvinneliv som følge av dette. 

Historikere har beregnet at det i Roma på 300-tallet var 131 menn for hver 100 kvinner, og at tallene for Italia, Lilleasia og Nord-Afrika som helhet var så høye som 140 mot 100. Dette kan sammenlignes med den kristne kirken. Innenfor denne kirken arbeidet man aktivt mot både aborter og det å forlate barn. Begge fenomenene er faktisk eksplisitt fordømt, sammen med pedofili, allerede i Didache fra rundt år 100 e.Kr. 

Det kristne samfunnet forfektet også en betydelig høyere ekteskapsalder, forventet seksuell troskap fra både kvinner og menn, og ga begge parter betydelig valgfrihet til om de i det hele tatt ønsket å gifte seg. 

Til dette kan legges et omfattende sosialt program for å ta vare på menighetens enker, en gruppe som var sterkt vanskeligstilt i det romerske samfunnet.

 Alle andre døtre ble rett og slett kastet på søppelhaugen. 

Stark påpeker at disse faktorene hadde dramatiske konsekvenser for den kristne kirkens vekst. 

For det første medførte det at kristendommen framsto som attraktiv i mange hedenske kvinners øyne – uavhengig av sosial klasse. 

For det andre medførte det at et stort antall «sekundære» omvendelser fant sted, siden ektemennene til de omvendte kvinnene ofte (men ikke alltid) valgte samme vei som sine koner. 

For det tredje førte det til at betydelig flere barn ble født innenfor den kristne menigheten enn utenfor. 

Ikke minst i vår tid, hvor den kristne troen ofte fremstilles som kvinnefiendtlig, er disse fakta vel verdt å framheve.

Det andre området jeg vil framheve, er den tidlige kirkens tilnærming til de som var syke. Dette ble spesielt slående under epidemiene som rammet Romerriket på 100- og 300-tallet, og hvor historikere anslår at opptil en tredjedel (!) av befolkningen døde.

Enhet og renhet er ikke motsetninger

Det er ikke overraskende at et sykdomsutbrudd av denne størrelsesorden fører til frykt og kaos. Den økonomiske eliten pakket raskt sammen eiendelene sine og flyktet, og samtidige vitner kan fortelle om hvordan folk snudde ryggen til sine kjære så snart sykdomssymptomer viste seg. 

I motsetning til dette ble kirken kjent for å gi stell og omsorg til de syke. Og ikke bare til de som tilhørte det kristne samfunnet, men også til hedningene. 

Rodney Stark nevner både den gylne regel og det kristne håpet om evighet som avgjørende for dette. Troende kunne ganske enkelt finne mening og håp selv i situasjoner som de fleste andre bare opplevde som et tett mørke. «Ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus …»

At dette ble et vitnesbyrd for alle som så det, er åpenbart. Men det ble også matematisk betydningsfullt. Stark påpeker at selv en grunnleggende form for omsorg for syke – for eksempel at de fortsatte å ha tilgang til mat og vann – kunne redusere dødsraten deres fra rundt 30 til 10 prosent av befolkningen. Det betød i praksis at betydelig flere kristne enn hedninger overlevde disse epidemiene, noe som igjen bidro til veksten av den kristne kirken.

Det er mye å lære av den tidlige kirkens historie, og dette er bare to eksempler på dette. Men det er eksempler som sier mye om hva evangeliet kan utrette i en konkret historisk situasjon. 

Måtte vi som i dag har mottatt nåden til å leve i Jesu etterfølgelse, være gode forvaltere av disse og andre skatter i vår kristne tro!

«Klassisk kristen tro» er fortsatt et egnet begrep

familie og barn kristendom kristendommens vekst kvinners rolle sosiale forhold meninger sykdom omsorg for syke tidlig kirke pandemi rodney stark kirken

Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post

0 kommentarer