Norge trenger en ny utenriksminister

| Leder

REGJERINGEN: Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og utenriksminister Espen Barth Eide (Ap), her avbildet i forbindelse med sikkerhetskonferansen i München.Foto: Javad Parsa / NTB

Dagen

Publisert 27.02.25 - 09:30 Sist oppdatert 27.02.25 - 10:00

Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post

Kollega Verdinytt meldte tidligere denne uken at norske myndigheter trekker en sak hvor norske Israel-vennlige organisasjoner stod i fare for å falle ut av ordningen med skattefrie gaver. Utgangspunktet var et brev disse fikk av Skatteetaten før jul. 

Der ble det stilt spørsmål ved om de med sin virksomhet støttet opp om folkerettsbrudd. Nå viser det seg at det ikke fantes lovhjemmel for det Skatteetaten satte i gang. Så i første omgang kan de aktuelle organisasjonene glede seg. Men gleden kan bli kortvarig. Det at den nødvendige hjemmelen ikke finnes i dag, er ingen garanti for at den ikke blir etablert i morgen.

Etter hvert har det vist seg at det var utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) som stod bak initiativet. I Verdinytts omfattende sak kan vi lese at Skatteetatens fremstøt hadde utgangspunkt i Norges anerkjennelse av Palestina som stat. I kjølvannet av den ville Barth Eide at alle departementer skulle foreta «nødvendige oppdateringer i norsk regelverk og forvaltningspraksis».

Espen Barth Eide er en kunnskapsrik, erfaren, dyktig og arbeidsom mann. Desto tristere er det at han i forholdet til Israel opptrer som aktivist. Det har ført til at Norge i dag er et av de europeiske landene med det aller mest negative forholdet til Israel. Dette er en villet politikk fra regjeringens side. Den ble også synliggjort da kong Harald ikke fikk kondolere Israel etter det grusomme Hamas-angrepet 7. oktober. Det blir stående som en skamplett, som et politisk arr.

Denne politikken har skadet Norges forhold til Israel på en måte som overgår det allerede vanskelige forholdet mellom to land som tidligere stod hverandre langt nærmere.

En naturlig konsekvens av dette ville være at Norge får en ny utenriksminister. Den ellers dyktige Barth Eide ser ut til å ha gått seg helt fast i ett spor.

Da Senterpartiet forlot regjeringen på grunn av uenighet om EU-direktiver, sa statsminister Jonas Gahr Støre flere ganger at «dette kan Senterpartiet mene, men dette kan ikke Norge mene». En lignende logikk kunne brukes i forholdet til Israel. Det Barth Eide har gjort, kan godt han mene, og det kan også partier på den mer ytterliggående venstresiden mene, men dette kan ikke Norge mene.

Men så har det altså vist seg at dette kan Norge mene. Dessverre. Slik burde det ikke være.

Tirsdag publiserte Dagen et innlegg fra Yana Kotlyar Gal, som er chargé d´affaires ved Israels ambassade til Norge. Det er en tekst norske myndigheter gjør klokt i å merke seg. Innledningen er talende nok:

«Den 7. oktober ble Shiri Bibas, hennes fire år gamle sønn Ariel og ni måneder gamle Kfir kidnappet av Hamas fra Kibbutz Nir Oz.» Her var det altså terrorister som kidnappet en mor og hennes to små barn hjemme hos dem selv, og tvang dem med seg inn i Gaza. Barna ble senere drept.

Hamas, ikke Israel, er det viktigste hinderet for fred i Midtøsten. 

I Hamas-terroristenes verden er tydeligvis det meste tillatt. Grusomhet og bestialitet har få grenser. Og så lenge man kan skylde på at man forsvarer seg mot Israel, er det tydeligvis ikke behov for hensyn av noe slag. Likevel er det Israel som blir gjenstand for hard kritikk fra norske myndigheter. Og det er Hamas som får en håndsrekning i form av anerkjennelse fra den norske regjeringen.

Det å gå inn for tostatsløsning har vært et uomstridt standpunkt. Lenge har det blitt sett på som det eneste realistiske alternativet for å sikre gode livsvilkår både for dem som bor i dagens Israel og for dem som bor i de palestinske områdene.

Nå er det vanskeligere enn noen gang å se for seg en stabil politisk løsning som faktisk kan fungere. I alle slike politiske prosesser trengs det et visst nivå av tillit, og vilje til å komme den andre i møte. Mistilliten mellom Israel og Hamas har neppe noen gang vært dypere enn nå.

Og selv om det er både legitimt og betimelig å stille spørsmål ved Benjamin Netanyahus opptreden, noe vi også har gjort på lederplass her i avisen, skulle det være klart nok at det israelske demokratiet står overfor en motpart som det er vanskelig å se for seg at man kan ha normal samhandling med.

Hamas, ikke Israel, er det viktigste hinderet for fred i Midtøsten. Det er det trist at den norske regjeringen, med utenriksministeren i spissen, i praksis overser.