https://imengine.public.prod.agp.infomaker.io/?uuid=b3fe85b7-7c19-56d5-adb1-19da5e81f57b&function=fit&type=preview&source=false&q=75&maxsize=112&scaleup=1

 

 

Neder­landsk lege adva­rer Norge: – Dødshjelp vil endre hele sam­fun­net

 

 


https://image.dagen.no/1411600.webp?imageId=1411600&x=0.00&y=0.00&cropw=100.00&croph=100.00&width=960&height=644&format=jpg

 

LEGE: Paul Lieverse er «smertespesialist» i NederlandFoto: Bjørn Olav Hammerstad

Gjen­nom 30 år har Paul Lieverse alltid funnet en annen vei enn å assi­stere selv­mord. Nå advarer han norske politikere. 

 

Hans Christian BergsjøJournalist

 

Bjørn Olav Hammerstadfotojournalist

 

Alice TegleJournalist

Publisert 31.03.25 - 21:50

Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post

I et lite rekkehus i den nederlandske landsbyen, Bleijswijk, tar anestesilege og smertespesialist Paul Lieverse imot Dagen.

Han vil advare nordmenn før det er for sent.

I løpet av de 30 årene han har jobbet som lege har antal­let som dør ved hjelp av leger i Neder­land økt dra­ma­tisk. 

Derfor kjen­ner den kristne legen argu­men­tene for og mot lega­li­se­ring av døds­hjelp bedre enn de fleste. 

– Når døren først åpnes, er det utro­lig van­ske­lig å kon­trol­lere hvor den leder, sier han. 

https://image.dagen.no/1410587.webp?imageId=1410587&x=0.00&y=0.00&cropw=100.00&croph=100.00&width=960&height=644&format=jpg

 

NEDERLAND: Amsterdam er en av byene med høyest antall tilfeller av dødshjelp.Foto: Bjørn Olav Hammerstad

Paul Lieverse sitt vik­tig­ste råd til norske poli­ti­kere er å være bevisst på hvor­dan lega­li­se­ring påvir­ker hele sam­fun­nets syn på ald­ring, sår­bar­het og livets verdi. 

 – Mange som ber om døds­hjelp lider ikke bare av smerte, men også av frykt for hva som kommer, for å være en byrde eller for å miste kon­trol­len. Her endrer god pal­lia­tiv behand­ling alt. Når men­nes­ker vet at smer­ten deres kan hånd­te­res, at de ikke vil bli for­latt og at de fort­satt betyr noe, da ønsker de å holde ut litt lenger, sier Lieverse.

«Smerte­spe­sia­list»

Vi kaller ham «smerte­spe­sia­list», men egent­lig heter det seg at han arbei­der med pal­lia­tiv behand­ling. Fag­fel­tet dreier seg om langt mer enn smer­te­lind­ring, for­kla­rer han.

Nederlands utvik­ling

I Neder­land har antal­let regist­rerte til­fel­ler av euta­nasi økt jevnt siden lega­li­se­rin­gen i 2002. 

I 2023 ble det rap­por­tert 9068 til­fel­ler, som utgjorde 5,4 % av alle døds­fall det året. 

Til sam­men­lig­ning var det i 2010 regist­rert 3136 til­fel­ler. 

I prak­sis er det sjel­den at euta­nasi utfø­res på per­so­ner som ikke er neder­landske stats­bor­gere eller fast­bo­ende. 

Kilde: Euta­nasi­kom­mi­sjo­nen i Neder­land

– Det hand­ler om å sørge for trygg­het både fysisk, emo­sjo­nelt og ånde­lig. 

Men den pal­lia­tive behand­lin­gen er altså så god i et av ver­dens mest libe­rale døds­hjelp-land at ingen skulle behøve døds­hjelp, ifølge legen. 

Har alltid funnet en vei

Lieverse var sty­re­le­der for Chris­tian Medical Fellow­ship Neder­land fra 2007 til 2020 og sitter nå i orga­ni­sa­sjo­nens råd­gi­vende styre.

– Hva er det ster­keste etiske argu­men­tet for å lega­li­sere døds­hjelp?

– I 30 år som smerte­spe­sia­list har jeg alltid funnet en annen vei. Det betyr ikke at hver pasi­ent jeg behand­let valgte å fort­sette – noen valgte fort­satt euta­nasi gjen­nom en annen lege, men aldri fordi jeg forlot dem. Jeg vil aldri glemme mannen som ringte meg mor­ge­nen han skulle få euta­nasi for å si takk for omsor­gen jeg hadde gitt ham. Den sam­ta­len betydde mye for meg.

Libe­rale Neder­land

– Neder­land har en av ver­dens mest libe­rale lover for euta­nasi. Etter din mening, hva er de stør­ste risi­ko­ene ved å ha en slik lov?

– En stor bekym­ring er hvor vanlig dette er blitt i til­fel­ler der det tid­li­gere ville vært uten­ke­lig å vur­dere euta­nasi. 

– En annen stor bekym­ring er hvor­dan dette påvir­ker men­nes­ker som ikke var en del av tanken bak loven, som funk­sjons­hem­mede, folk med demens eller psy­kia­triske lidel­ser. Gjen­nom årene har gren­sene blitt uklare. 

 

https://image.dagen.no/1411605.webp?imageId=1411605&x=0.00&y=0.00&cropw=100.00&croph=100.00&width=960&height=644&format=jpg

 

– Hva er det ster­keste argu­men­tet mot å lega­li­sere døds­hjelp?

– Det kan ta bort mulig­he­ten for å full­føre livet på en natur­lig og menings­full måte. Det er noe dypt viktig med disse siste dagene eller ukene – å løse kon­flik­ter, mimre med kjære, eller finne trøst i en ånde­lig sam­tale. For en kris­ten kan denne tiden også ha en dypere betyd­ning. Livet hand­ler ikke bare om å unngå lidelse – det hand­ler om å full­føre reisen vi har fått, og å over­late den reisen til Gud. Det er noe euta­nasi kan ta fra oss.

– Og la meg være tyde­lig: Jeg snak­ker ikke om å holde folk i live med unød­ven­dige maski­ner. Å slå av en pace­ma­ker eller avslutte en behand­ling kan være riktig å gjøre. Men å aktivt avslutte et liv er noe helt annet. For når vi lar livet få sin natur­lige avslut­ning, selv i lidelse, er det rom for avslut­ning, for­so­ning, og til og med uven­tede øye­blikk av nåde.

Skrå­plans­effekt

– Mot­stan­dere av euta­nasi fryk­ter en «skrå­plan» – at de opp­rin­ne­lige sik­ker­hets­me­ka­nis­mene kan svek­kes over tid, noe som fører til en utvi­delse av prak­si­sen. Har du sett tegn på at dette skjer i Neder­land?

– Ja, abso­lutt. I de 20 årene siden euta­nasi ble lega­li­sert her, har ting endret seg bety­de­lig. Antal­let til­fel­ler fort­set­ter å øke, og mens det tid­li­gere stort sett gjaldt pasi­en­ter med kreft i slutt­fa­sen, er det ikke lenger til­felle. I dag er mer enn 40 % av euta­nasi­sakene knyt­tet til andre årsa­ker – som demens, psy­kia­triske lidel­ser eller det som nå kalles «en opp­hop­ning av alder­doms­plager». Det er et bety­de­lig skifte, og det reiser vik­tige spørs­mål om hvor gren­sene går – og om de fak­tisk holder.

 

https://image.dagen.no/1411607.webp?imageId=1411607&x=0.00&y=0.00&cropw=100.00&croph=100.00&width=960&height=644&format=jpg

 

– Til­hen­gere av euta­nasi sier at selv den beste pal­lia­tive behand­lin­gen ikke kan lindre lidelse i alle til­fel­ler, for eksem­pel ved avan­sert ALS eller locked-in syn­drom. Tror du det finnes situa­sjo­ner der euta­nasi er den eneste mulig­he­ten for å for­hindre uut­hol­de­lig lidelse?

– Jeg kan hoved­sa­ke­lig snakke ut fra min erfa­ring med kreft­pa­si­en­ter, men jeg hører også fra kol­le­ger som behand­ler syk­dom­mer som ALS. I Neder­land har vi leger som spe­sia­li­se­rer seg på ALS-omsorg, og selv om de medi­sinske utford­rin­gene er for­skjel­lige, er til­nær­min­gen ofte lik. En nøk­kel­fak­tor er å ha åpne sam­ta­ler tidlig – for eksem­pel å dis­ku­tere om pasi­en­ten ønsker å bruke respi­ra­tor når puste­mus­kl­ene svek­kes.

Begreper i dødshjelp-debatten

Fra boken Døds­hjelp i Norden? Etikk, kli­nikk og poli­tikk, s. 36.

Euta­nasi: At hel­se­per­so­nell for­år­sa­ker per­so­nens død med hen­sikt, ved å inji­sere død­brin­gende medi­ka­men­ter, på per­so­nens fore­spør­sel.

Assi­stert selv­mord: Å bidra til å for­år­sake per­so­nens død med hen­sikt, ved å bringe til veie død­brin­gende medi­ka­men­ter som per­so­nen kan innta selv, på per­so­nens fore­spør­sel.

Døds­hjelp: En sam­le­be­teg­nelse på euta­nasi og assi­stert selv­mord.

Medi­sinsk drap uten fore­spør­sel: At hel­se­per­so­nell for­år­sa­ker per­so­nens død med hen­sikt, ved å admi­nist­rere død­brin­gende medi­ka­men­ter, uten per­so­nens fore­spør­sel.

Behand­lings­begrens­ning (syno­nym: begrens­ning av livs­for­len­gende behand­ling): Å avslutte, eller ikke starte, poten­si­elt livs­for­len­gende behand­ling hos en alvor­lig syk pasi­ent.

– Det er en utbredt frykt for å kveles, og det er for­ståe­lig. Men i vir­ke­lig­he­ten, etter hvert som pus­te­ka­pa­si­te­ten redu­se­res, til­pas­ser krop­pen seg natur­lig – kar­bon­di­ok­sid­nivå­ene øker, noe som fører til økt døsig­het, og pasi­en­tene dør ofte fre­de­lig. Ifølge mine kol­le­ger er ALS-døds­fall ikke nød­ven­dig­vis van­ske­li­gere enn andre døds­fall. Så selv om lidelse er reell, finnes det ofte flere mulig­he­ter for lind­ring enn folk kan­skje tror.

Gir råd til norske politikere

Lieverse mener utviklingen i hjemlandet viser at det er vanskelig å forutse hva legalisering av dødshjelp vil lede til av etiske dilemmaer i fremtiden. 

Derfor oppfordrer han norske myndigheter til å følge nøye med på Nederland når debatten på ny har kommet til Norge.  

– Det som star­tet som en lov for eks­treme, uut­hol­de­lige lidel­ser, brukes nå for ensom­het, alder­doms­plager og psy­kia­triske til­stan­der, sier nederlenderen. 

End­rin­gen skjedde så grad­vis at mange knapt la merke til det, forteller legen videre. Først var det strengt for pasi­en­ter med ter­mi­nal kreft. Så for per­so­ner med kro­niske syk­dom­mer. Der­et­ter for psy­kia­triske pasi­en­ter. Så for eldre som følte at livene deres var «full­ført». 

– Kri­te­ri­ene fort­satte å utvi­des, steg for steg, inntil euta­nasi ikke lenger bare var et alter­na­tiv, men nesten en for­vent­ning.

Han er også skeptisk til begrepet «uut­hol­de­lig lidelse».

– Jeg har sett men­nes­ker gå fra å ville dø til å ville leve – bare fordi noen tok seg tid til å lytte, behandle smer­ten deres og minne dem på at de ikke var alene.

Om Norge lega­li­se­rer euta­nasi, påvir­ker det ikke bare dem som velger det, mener Lieverse. 

– Det endrer hele sam­fun­nets syn på ald­ring, sår­bar­het og livets verdi. Og det er noe ingen lov enkelt kan rever­sere.

Mange misforståelser

Lieverse vet at det han sier er omstridt i hjemlandet. Han veier sine ord med omhu og bruker mye tid på å holde seg oppdatert innen fagfeltet. 

På gåturer langs innsjøen Rotte får han tid til refleksjon og ettertanke.

– Hva mener du er den van­lig­ste mis­for­stå­el­sen om euta­nasi som du ønsker at all­menn­he­ten var mer bevisst på?

– Mange har kan­skje posi­tive erfa­rin­ger med euta­nasi – viss­he­ten om at lidelse til en du har kjær har tatt slutt, å være til stede for en fre­de­lig avskjed, eller bare følel­sen av å ha kon­troll over tids­punk­tet. Det er reelle og gyl­dige følel­ser.

 

https://image.dagen.no/1411609.webp?imageId=1411609&x=0.00&y=0.00&cropw=100.00&croph=100.00&width=960&height=644&format=jpg

 

Det som ofte over­ses, er de van­ske­lige følel­sene som følger med, forklarer Lieverse. I mot­set­ning til en natur­lig død, er euta­nasi en brå, plan­lagt avslut­ning.

– Den kuns­tig­he­ten kan være for­uro­li­gende. 

– Døden er på mange måter et mys­te­rium – noe vi gir slipp på, sna­rere enn noe vi plan­leg­ger. Våre kjære kan ofte være følel­ses­mes­sig usyn­kro­ni­serte: noen føler seg klare, mens andre sliter med tvil, anger eller til og med direkte uenig­het. Ideen om at euta­nasi gjør sorgen enklere, stem­mer ikke alltid. For noen kan det fak­tisk gjøre sorgen mer kom­pli­sert.

Sliter du psykisk og trenger hjelp?

Hjelpetelefonen til Mental Helse er åpen hele døgnet.

Ring 116 123

----------

Hjelpetelefonen til Kirkens SOS er åpen hele døgnet.

Ring 22 40 00 40

Du kan også chatte anonymt med Kirkens SOS på www.soschat.no hver dag fra 18.30 - 22.30 (fredag frem til 01.30).

----------

Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE) støtter etterlatte og berørte ved selvmord, og bidrar til å forebygge selvmord gjennom åpenhet, opplysningsvirksomhet og politisk arbeid.

nyheter nederland paul lieverse dødshjelp eutanasi palliativ behandling

Del på FacebookDel på Twitter