Når musikk leder til tro
Gjennom
Kierkegaards tanker ikledd moderne dempet jazz, fikk jeg ny næring og et svar
på hvorfor jeg tror.
| Baktanker
SVEIN INGE OLSEN: Leder for Protestfesivalen,
skribent og journalist.Foto: Herman Frantzen
Svein Inge Olsenleder for Protestfestivalen, skribent og journalist
Publisert 10.05.25 - 05:00 Sist oppdatert 10.05.25
- 08:51
Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post
Nylig kom jeg over den svenske jazzsangerinnen Isabella Lundgren og
hennes nye album «What Cannot Be Told», som er en neddempet plate med dype
tekster. I et intervju forteller hun om hvordan Søren Kierkegaard åpnet døren
for henne til å tro. Inspirert av ham laget hun «Over Seventy Thousand Fanthoms
of Water», som er en av sangene på albumet.
Kierkegaard skrev metaforisk og brukte begrepet «70.000 favner» for å
beskrive uendeligheten. Isabella snakker i intervjuet om motsatsen, vadefuglene
som aldri går lenger enn at de kan kjenne bunnen. Jeg kan kjenne meg igjen i
det, konkret med min vannskrekk og min angst.
Sytti tusen favners vann
Kierkegaard var opptatt av å stole på det som ikke kan bevises. Det er
det nok mange av oss som har forsøkt lenge. Men så sier han det som griper meg:
«Om jeg kan forstå Gud objektivt, kan jeg ikke tro. Men nettopp fordi man ikke
kan gjøre det, tror jeg. Om jeg skal fortsette å tro må jeg kunne leve med den
objektive usikkerheten, for å forbli på dypet, for å kunne hvile ensom i troen,
over sytti tusen favners vann.»
Jeg er overgitt uten motstand til at Gud finnes.
Kierkegaard mente troen er menneskets gjensvar fra hjertet. Om vi går
intellektets vei når vi målet for tidlig og får ikke med oss det hele.
Ny næring
Jeg leser lite bøker, men lytter desto mer til musikk. Gjennom
Kierkegaards tanker ikledd moderne dempet jazz, fikk jeg ny næring og et svar
på hvorfor jeg tror.
Når man strever med dødsangst, blir Gud fort fjern. Nylig fylte jeg 62,
et tall jeg har gruet meg til av minst en årsak. Faren min var redusert av
demens da han var 62 og svigerfar som jeg aldri traff, døde brått da han var
62.
Om jeg kan stole på egne erfaringer om tro, selv om jeg ikke kan
bevise, kan jeg ikke annet enn tro. Men mest av alt kjenner jeg det i lengselen
når jeg ber, i avhengigheten, at jeg tror, selv om jeg ikke vet. Jeg er
overgitt uten motstand til at Gud finnes, og 62-åringen finner en slags hvile i
det.
Året alt endret seg, og vi
fikk en ny avgud
baktanker musikk kristen tro søren kierkegaard meninger korsets seier