Moster 24:

Førestillinga om kristning med sverd truleg svært upresis

EKSPERT: Steffen Hope er postdoktor i mellomalderhistorie ved Universitetet i Oslo, kor han forskar på helgenkult, identitetsformasjon, og historieskriving. Foto: Privat

På forskarkonferanse på Universitetet i Bergen sist veke, sa professor Steffen Hope at kongemakta var for svak til å gjennomføre ei systematisk kristning med sverd i hand. I tillegg var mange av desse samfunna allereie kristne.

Ingvill Mydland

Journalist

Publisert: 22.04.2024 kl 10:35

·

Steffen Hope er frå bygda Hyen i Nordfjord, og tok doktorgrad i historie ved Syddansk Universitetsbibliotek.

Han er postdoktor i mellomalderhistorie ved Universitetet i Oslo, kor han forskar på helgenkult, identitetsformasjon, og historieskriving.

Hovudfeltet hans er nordeuropeisk mellomalder i perioden ca. 1000-ca. 1300, men han er òg kjend med den generelle historiske utviklinga i Europa både før og etter denne perioden.

– Eg er interessert i endringar og kontinuitet i historiske prosessar. Vi er ofte opplærde til å forstå historisk utvikling som klare overgangar og brot mellom periodar, men røyndomen er mykje meir kompleks enn dette. Endringar skjer som regel over større tidsrom, og der er ofte mykje av det føregåande som vert med inn i det nye. Kristenretten har ofte blitt framstilt som startskotet for kristninga av Noreg. Dette er grunnleggjande feil. Vi må vere opne for at kristendomen har eksistert og hatt ein innverknad på samfunna i det som er dagens Noreg i fleire generasjonar før Olav Haraldsson vart konge i 1016, og før Mostertinget skal ha funne stad i 1024. Kristenretten er eit svært godt utgangspunkt for å forstå slike glidane overgangar, for her er mange føreskrifter og reglar i kristenretten som legg til rette for at visse delar av heidendomen fekk halde fram med å sameksistere med kristendomen ei tid utetter 1000-talet. Til dømes ser vi at sjølv om utburd – det vil seie å setje born på skogen for å døy – vart no forbode, så vart det likevel tillate når det gjaldt born som hadde fysiske skavankar, eller born som ikkje såg ut slik ein forventa at born skulle sjå ut. Skilnaden var at no skulle born døypast og leggjast ut for å døy på kyrkjegarden, heller enn på uvigsla jord.

– Eg MÅ berre spørje om dette med kristning med sverd, kor nøyaktig er den skildringa? Er biletet meir nyansert?

– Vi har absolutt døme frå historia at der vart kristna med sverd. Kristendomen si historie syner svært tydeleg at når ei gruppe går frå å verte ein forfølgd minoritet til å påverke maktapparatet til ein herskar, kan dette legge til rette for brutale prosessar mot dei som er annleistenkjande og dei som høyrer til andre religionar og andre etnisitetar. Utetter 200-talet vart til dømes fleire kristne forfølgde av romerske styresmakter – og mange av desse var sjølve romerske borgarar.
Når det gjeld Noreg, derimot, er førestillinga om kristning med sverd truleg svært upresis. Kristendomen hadde vore kjend og truleg også praktisert i Noreg i fleire generasjonar før Olav Tryggvason (d.1000) og Olav Haraldsson regjerte i Noreg. I foredraget mitt under Moster-konferansen denne veka argumenterte eg for at den førestillinga om kristning med sverd som vi til dømes les om i Heimskringla (frå ca. 1230), er basert på ei forteljing om Noreg si kristningshistorie som vaks fram på 1100-talet. I siste halvdel av 1100-talet byrja den norske kyrkjeorganisasjonen å konstruere ein historisk identitet for seg sjølv og for Noreg som eit kristent rike. I historieverka som vart nedskrivne i denne perioden vart derfor Olav Haraldsson framstilt som ein mild og ikkje-valdeleg konge, medan det var Olav Tryggvason som for fram med hard hand. Det er absolutt truleg at begge desse kongane undertrykte heidendomen til fordel for kristendomen, og at dei kunne gjere dette med sverd og eld, men dette var nok berre unntaksvis. Noreg på denne tida – altså sist på 900-talet og tidleg på 1000-talet – var eit lappeteppe av lokale einingar kor stormenn og storkvinner kontrollerte omlandet. Kongemakta var for svak til å gjennomføre ei systematisk kristning med sverd i hand. I tillegg var mange av desse samfunna allereie kristne. Vi må her hugse på at kongemakta brukte kyrkja, i form av biskopar, til å overta kontrollen over lokale kristne samfunn, og dei brukte kristning som ein måte å øydeleggje maktbasisen til heidne storfolk. Både Olav Tryggvason og Olav Haraldsson var valdelege og utrivelege menn, så vi kan absolutt førestille oss at dei for hardt fram når dei kunne, men graden av valdsbruk i den norske kristningsprosessen er nok overdriven.

– Kor viktig er det at vi feirar kristenretten, slik vi gjer i år, med markeringa av 1000-årsjubileet?

– Kristendomen er ein viktig del av den norske kulturarven, og det er absolutt viktig at vi markerer kristenretten som ei ny kraft i norsk historisk utvikling. Men vi må også vere forsiktige med å skulle feire den, for då kan vi misforstå mange aspekt med kristenretten sin historiske funksjon. Innføringa av kristenretten skjedde gradvis. Visse reglar vart fastsette tidleg, medan andre kom til etter kvart. Dette var dei også klar over i mellomalderen, fordi kristenretten i Gulatingslova vart til dømes revidert på byrjinga av 1160-talet. Revisjonane vert omtalte som Magnus-tekst, fordi dei vart gjort under barnekongen Magnus 5. si regjeringstid (1161-84). Magnus sjølv hadde lite med saka å gjere, men namnet hans gav legitimitet til desse revisjonane.
Kristenretten var med på å skape store endringar i samfunnet. Trælehaldet vart etter kvart avvikla, og for trælane og dei svakarestilte i samfunnet har nok kristenretten markert starten på betre framtidsutsikter. Men vi må samstundes vere klar over at denne avviklinga skjedde over lang tid. Etter Gulatingslova skulle ein træl setjast fri på Gulatinget kvart år. Dette markerer at denne avviklinga var i gang, men der var nok fleire hundre trælar, om ikkje fleire tusen, omkring i dei norske bygdene, så kristenretten var ikkje ei dramatisk endring.
For oss som er kristne i dag er det svært viktig at vi klarar å skilje mellom det å markere og det å feire. Kristenretten er ein viktig del av norsk historie, og den la grunnlaget for viktige og positive endringar. Men kristendomen kan også brukast til å undertrykkje, kristne lover kan fort brukast til å gjere livet vanskeleg for dei som ikkje høyrer til den aksepterte forma for kristendom. 1100-talet, tida då Gulatingslova vart skriftfesta og gjekk frå å vere eit munnleg til eit skriftleg lovverk, var også ein periode med store jødeforfølgingar den kristne verda, og det var ei tid kor krosstoga førte til store overgrep mot jødar, muslimar og ikkje-katolske kristne i Midtausten.

Fra kristenhet til avkristning

MOSTER: Bilde viser fra jubileumsfeiringen for Kristenretten på Moster i juni. Foto: Silje Katrine Robinson / NTB

Debatt

Bernt T. Oftestadprofessor emeritus, MF

Publisert: 19.09.2024 16:23Sist oppdatert: 16:23

1000-årsjubileet for kristningen av Norge nærmer seg. Feiringen er alt begynt. Mostertinget i 1024 er blitt behørig markert, også «Kristenretten» og «Magnus Lagabøters landslov».

Jubileumsbudskapet er enkelt: Ved kristningen fikk det norske folket troen på menneskeverd og rettssamfunn, og en ny humanitets- og rettskultur vokste fram. Da fikk vi «verdier», som er blitt tradert, og som vi i dag vil føre videre. Norge er fortsatt et «kristent» land, og det bør det forbli.

Moderne ideologier har sine historiefortellinger. Ut fra historien begrunnes ideologisk motiverte samfunnsendringer. Til viktige jubileer produseres gjerne ideologisk tilpassede historiefortellinger. Viktig er det at de blir korrigert. Selv om mangt er blitt kjent om kristningen, det grunnleggende ved den er oversett. Kristningen brakte Norge inn i kristenheten. Ny religiøs kult, tro og ny moral ga nye lover som endret sed og skikk.

Kristenheten hvilte på kristendommens grunnsannhet, treenighetslæren. Derfor verget man seg – også militært – mot islam og heretiske retninger som undergravde kristen skapertro og frelseslære. Når kristningen brakte med seg forbudet mot drap på ufødt og nyfødt menneskeliv, var det en konsekvens av troen på Gud som Skaper, Frelser og Fornyer. Men da blir det nærmest absurd at man i våre dager, da så å si alle vil føre kristenarven videre, ønsker å innføre en ny abortlov som bryter radikalt med kristen tro på menneskeverdet? Biskop Erik Varden har karakterisert dette som schizofreni.

Fra norsk høymiddelalder har vi fått overlevert skriftet «Kongespeilet». Også Thomas Aquinas skrev om kongen («De regno»), om hans plikter og oppgaver som styrer av samfunnet. Kongen skal søke det allmenne vel etter naturretten, et rettferdig samfunn som gir et godt liv for «undersåttene». Kongen har også som oppgave å fremme deres evige velsignelse i himmelen. Dette er en del av den gamle «kristenarven», og som gjerne glemmes. For noen er dette en villet glemsel.

Kristenheten gikk i oppløsning for alvor fra 1500-tallet av. I 1513 kom Machiavellis bok om «Fyrsten». Han tok opp det politisk grunnleggende tema: makten. Her. Kom en ny tenkemåte. Machiavelli utviklet en maktens «teknikk»: Hvordan fyrsten bør ta makten og verge sin makt for å beholde den. Å utøve makt ble politikkens egentlige vesen. Etiske perspektiver og forpliktende normer for maktbruken var fraværende.

Machiavelli åpnet for et nytt og annerledes politikkbegrep. På 1600-tallet ble teoretisk utviklet og begrunnet blant annet av filosofen Thomas Hobbes. Inspirert av tidens nye vitenskapelighet konstaterte han at i den naturlige virkeligheten er det alles kamp mot alle som råder. Som mennesker er vi født inn i denne «krigens» virkelighet.

Kristenheten gikk i oppløsning for alvor fra 1500-tallet av.

Om menneskene vil overleve, må de for å bli beskyttet mot «fiender» overlate noe av sin frihet til en overordnet og suveren styringsmakt. Den moderne stat trådte fram. Men det måtte også være en rettsorden som kunne regulere de mellommenneskelig forhold i samfunnet. Fra nå av utvikles en ny naturrett, forpliktende for individ, fellesskap og den politiske styringsmyndigheten.

Den klassisk kristne naturretten hvilte på kristen skapertanke og troen på menneskets mulighet til å erkjenne ut fra den naturlige virkelighet hva som var godt og rett og i pakt med Guds vilje (Rom. 2,14). Denne rettsoppfatning ble nå forlatt. I stedet ble naturretten basert alene på menneskets egen erkjennelsesevne. I mennesket selv og ikke hos Gud var rettens egentlige kilde å finne. Det var på dette grunnlag at Menneskerettighetene senere ble utviklet.

Det avgjørende for moderne naturrett ble da menneskenes rett til frihet (ytringsfrihet, forsamlingsfrihet etc. også religionsfrihet) og lik rett for alle (uavhengig av kjønn, raser, klasser etc.) til å søke egen «lykke» – økonomisk, politisk, sosialt og mentalt. Denne liberale og menneskesentrerte naturretten ble bærende for det moderne demokrati..

Mot slutten av 1800-tallet brøt denne moderne politiske filosofi for alvor gjennom som en kulturell kraft i vårt samfunn. Særlig viktig i denne sammenheng ble den syntese av liberalisme og sosialdemokrati som kvinnesakskvinnen, Katti Anker Møller, sto for.

Fra 1920-årene av la hennes krav om fri abort og alminnelig utbredelse av kunstig prevensjon sterke føringer inn i norsk politikk. Mot slutten av 1960-tallet fikk hennes ideer et bredere og dypere gjennomslag. Til sist nedfelt i abortloven av 1978. Det var motstand – særlig fra kirkelig hold. Og den er der fortsatt. Man holder fram fosterets menneskeverd, kristen-humanistiske «verdier» og biologisk innsikt i fosterets utvikling under svangerskapet. Den politisk dominante eliten tenker annerledes, og den former også den alminnelige opinion, ikke minst ved helsevesenet.

Fosteret er et gudskapt menneske, er godt og en gave fra Gud.

Den kirkelige fronten mot fri abort som syntes sterk og fast, ble etter hvert svekket. Det er flere årsaker. Manglet den ideologisk og teologisk dybde? Den gudskapte verden er god, men ufullkommen og inflammert av den onde makt. I sin godhet har Gud gitt oss alle en mulighet til å erkjenne hvordan vi kan bekjempe det onde og fremme det gode. Både ut fra den skapte verden, ved vår samvittighet og til sist ved Jesu undervisning kan vi erkjenne det gode og rette.

Den abortlov som nå er på vei, beror på to forutsetninger, som begge er falske. Å behandle et foster som en trussel, en slags «fiende» for andre mennesker, er en refleks av det nye virkelighetssynet som kom blant annet med Thomas Hobbes. Fosteret er et gudskapt menneske, er godt og en gave fra Gud.

Å lage en lov ut fra en rett, som vi selv har konstruert og som beror på konsensus mellom «selvene», kan aldri ivareta menneskets ubetingede rett til liv. Det vil alltid hefte ved en slik lov at den til sist sikrer de selvbestemmende og suverene menneskenes egne rettigheter. Den vil sikre makten, ikke beskytte de som ingen makt har.

At den kommende abortlov er schizofren, er en dekkende karakteristikk, særlig om vi forutsetter at folk og samfunn føler en genuin forpliktelse på den kristne arven. Men samtidig er den på sin uhyggelige måte rasjonell. Den er en følgeriktig konsekvens av den avkristningshistorie som Norge har vært igjennom de siste hundreår og som forsetter.

Mye tyder på at det kommende kristningsjubileet blir en feiring av at dagens Norge har bevart kristenarven. Den kommende abortloven vitner om at dette ikke er sant. Vi står overfor en falsk historiefortelling. En helt annen, ærlig og realistisk holdning til historien og nåtiden finner vi på katolsk hold: Kristningsjubileet bør motivere oss troende til å reevangelisere Norge.

Les også

Samlar Kristen-Noreg til felles erklæring ved jubileum for kristenretten

Meninger

• Debatt
• Kristendom
• Kultur og underholdning
• Religion og livssyn
• Sosiale forhold
• Historie
• Islam
• Kristendom
• Kristennorge
• Scenekunst
• Abort
• Jesus
• Bibelen