Mens eutanasi er forbudt i Norge, har Nederland hatt en egen lov siden 2002. Siden den gang har stadig flere benyttet seg av eutanasi. 5,4 prosent av dødsfallene i Nederland skyldes nå dødshjelp

Ingrid skulle bli
en perfekt mor.

Nå vil 40-åringen forlate
familien sin og dø.

Det har aldri vært enklere å få dødshjelp i Nederland.

Kan Ingrid få oppfylt ønsket sitt?

Mammas valg

Alice TegleJournalist

Bjørn Olav Hammerstadfotojournalist

Publisert 23.03.25 - 15:00 Sist oppdatert 24.03.25 - 14:20

Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post

– Hadde noen sagt til meg for halvannet år siden at jeg skulle søke om assistert selvmord, ville jeg fått sjokk, sier tobarnsmoren Ingrid Bijleveld (40). 

– Jeg hadde aldri trodd dem.

Hun har jobbet som fotomodell og er utdannet journalist. Etter at hun fikk barn, har hun viet hele livet til familien.

Snart kan alt være over. 

Vil bare bort

Dagen møter tobarnsmoren hjemme i den nederlandske byen Eindhoven. 

Her bor hun sammen med ektemannen Herman og deres to sønner på seks og åtte år. Nabolaget er omgitt av grøntområder, en lekeplass Ingrid selv har vært med på å utforme og små bed, med krokus og påskeliljer.

– Velkommen, sier Ingrid og åpner døren til et stilrent og minimalistisk familiehjem.

Hun har selv vært med å designe det, sammen med ektemannen Herman. Men nå føler hun seg ikke lenger hjemme her.

Hun vil bare vekk.

Flytteboksene står i sirlige stabler langs stueveggen, og kjøpekontrakten for den nye leiligheten er signert. Ektemannen får eneansvar for barna deres, i tråd med Ingrids ønske. 

Nå gjenstår det bare å få innvilget søknaden om eutanasi.

Økt støtte i Norge

Mens eutanasi er forbudt i Norge, har Nederland hatt en egen lov siden 2002. Siden den gang har stadig flere benyttet seg av eutanasi. 5,4 prosent av dødsfallene i Nederland skyldes nå dødshjelp. 

Dette har skjedd i Nederland

I 2003 ble det rapportert 1626 tilfeller av eutanasi, noe som utgjorde 1,2 prosent av alle dødsfall det året. 

Innen 2010 hadde antallet økt til 4050 tilfeller, og i 2023 ble det registrert 9068 tilfeller, tilsvarende 5,4 % av alle dødsfall i Nederland. 

De fleste som avsluttet livet på denne måten hadde kreft og var i 70-årene, men det er en økning i yngre aldersgrupper som får innvilget eutanasi.

I Ingrids (40) aldersgruppe var det 156 tilfeller av eutanasi i 2023.

Kilde: Regional euthanasia review committees, Annual report 2023

Her til lands har dødshjelp-debatten blusset opp igjen etter TV2-dokumentaren, Dødsenglene. Dokumentaren avdekket et undergrunnsmiljø som hjelper nordmenn å dø på til dels brutale måter. 

Kunne dette vært unngått ved å få selvmord inn i lovlige og regulerte former, spør mange nå. Sju av ti spurte mener ja, i en norsk studie fra 2023. 

Nå kan også politikerne være på gli.

På Venstres landsmøte i februar vedtok partiet å utrede muligheten for såkalt «selvbestemt assistert livsavslutning» i Norge. Fremskrittspartiet gikk inn for å legalisere aktiv dødshjelp allerede i 2009. 

SVs landsmøte behandlet et forslag om slik utredning 16. mars, men landet på å avvise forslaget.

Nær døden som 13-åring

Første gang Ingrid kjente på ønsket om å dø var da hun som 13-åring ble påkjørt av en lastebil.

I 55 timer svevde hun mellom liv og død.

– Jeg så lysene og følte en intens fred og ble skuffet da jeg innså at noen hadde dratt meg tilbake til livet igjen.

Hjerneskaden hun pådro seg i ulykken fortsatte å prege henne gjennom livet. Hun slet med å holde på jobber, men var lært opp til å arbeide hardt og utdannet seg til journalist, ved siden av modelloppdragene.

Hun tenkte aldri at eutanasi var et alternativ for henne.

Da hun var 23 år gammel fant hun Herman. Han var kjekk, snill og smart 20-åring med livet på stell.

Lenge var hun sikker på at hun aldri skulle få egne barn, men som uføretrygdet tilbrakte hun allerede dagene med å vaske huset og lage mat, mens Herman var på jobb. 

Det var bare barna som manglet.

– Jeg ønsket bare å føle meg normal, forteller Ingrid.

Ville bli den perfekte moren

Med ett fikk livet en ny retning: Å fostre fram den perfekte familien.

Hun fikk to friske gutter med to års mellomrom.

Ingrid gikk inn i morsrollen med hud og hår. Hun brukte miljøvennlige tøybleier, laget instagram-vennlige veganmiddager og førte detaljerte logger av barna, uke for uke, måned for måned i sju år.

Herman var en lojal ektefelle, som sørget for god inntekt og stabilitet til hele familien.

Lenge var dette godt nok. Helt til det ikke var det lenger.

– Jeg har alt. Livet mitt er perfekt, men det føles ikke rett, så hva kan du gjøre, spør hun ut i luften.

Fallet som «endret alt»

Når Dagen kommer på besøk er det fastelavensferie i Eindhoven. Herman og sønnene har vært ute og lekt. Sønnene vil vise rommene sine. Ingrid blir med dem ut, så ektemannen kan fortelle sin versjon av saken uforstyrret.

– Vi designet dette hjemmet sammen, og jeg tror vi alltid levde her med stor glede, sier han.

– Det endret seg da Ingrid falt og slo hodet sitt i TV-benken for ett år siden.

Herman var livredd han skulle miste kona si. Hun ble lagt inn på sykehuset over en lengre periode, før hun flyttet hjem igjen. 

Men noe ved henne var annerledes.

– Vanskelig å vite at det er tapt

– Deler av henne kjenner jeg ikke igjen lenger. Hun blir veldig lett trigget. Lys, uventede bevegelser og lyd kan gjøre henne aggressiv, sier han stille.

Lenge levde han i håpet om at adferdsendringene var midlertidige. Ingrid fikk profesjonell hjelp, men månedene gikk uten noen forbedring, slik Herman ser det.

I høst fortalte Ingrid ham at hun hadde søkt om eutanasi.

– Fra det øyeblikket opplevde jeg at jeg ikke nådde inn til henne. Før fallet snakket vi om alt. Det var styrken i forholdet vårt. At vi kunne snakke om ting.

– Det er veldig vanskelig å vite at dette nå er tapt.

Har sluttet å håpe

Eutanasi-søknaden prøver han ikke å tenke på.

– Jeg kan se smerten i øynene hennes og utmattelsen av hele tiden å finne en måte å håndtere livet på, som ikke fungerer, så jeg forstår at hun ser på det som en løsning. Kanskje mitt eneste håp nå er at hun kan få hvile i den nye leiligheten, så hun ikke trenger å fortsette på den veien. At hun kanskje kan se barna, hvis hun ønsker og klarer det.

Han medgir at det er en god løsning for henne.

– Jeg drømte alltid om å få en familie. Det fikk jeg. Nå faller alt sammen.

Yngstemann i familien kommer inn og setter seg på fanget til faren. Han lener hodet mot skulderen og hvisker noe.

Faren smiler og kysser ham forsiktig i håret og hvisker tilbake. De skal på butikken snart. Nå er det Ingrid sin tur til å fortelle. 

Så på livet med nye øyne

Mens Herman savnet mer hjelp fra det nederlandske helsevesenet, opplever Ingrid at hun har fått den hjelpen hun trenger.

Tiden etter fallet fikk henne til å se på livet hun hadde levd med nye øyne, forteller hun.

– Jeg så på alt jeg hadde bygget opp. Huset mitt, familien og alle aktivitetene. Det var falskt – falskt.

Tantra-filosofi og psykoanalyse inspirerte henne til å tenke nytt.

– Jeg ønsker ikke lenger å bare blidgjøre andre. Nå vil jeg være sammen med folk som gir meg energi.

Hun har sluttet å bruke sminke og pynte seg og går ikke ut uten katteluen trukket nedover hodet.

– Dette er den ekte Ingrid. Dette er meg, sier hun med ettertrykk.

– Og hvis du ikke vil snakke med meg fordi jeg ikke er pen nok, bryr jeg meg ikke.

– Har prøvd alt

Ingrid har prøvd alt. Hun har hatt ulike former for terapi, skrevet lange takknemlighetslister og å akseptere humørsvingningene sine. Noen ganger har hun lurt på om hun bare er egoistisk – om livet virkelig vil bli bedre av bare å gjøre det hun vil. 

Hun vet ikke.

Det eneste hun vet er at hun er sliten av hele tiden å prøve å være noen hun ikke er.

– Nå har jeg tillatt meg selv å si det: Jeg vil dø.

Men Ingrids ønske har ikke blitt oppfylt ennå. 

Nylig fikk hun avslag på søknaden sin om eutanasi, fordi hun ikke oppfylte kravene. 

For å få innvilget eutanasi i Nederland må disse kriteriene være oppfylt:

· Pasienten må ha en uutholdelig lidelse uten håp om bedring.

· Forespørselen må være frivillig, veloverveid og gjentatt.

· Legen må konsultere en uavhengig kollega som bekrefter at kravene er oppfylt. Deretter må prosedyren gjennomføres medisinsk forsvarlig.

Nå har hun kontaktet Senter for eutanasi i Nederland. De har fått hennes medisinske historie. De skal undersøke helsetilstanden og livssituasjonen hennes. Hvis de ser en medisinsk grunn til å gi henne eutanasi kan hun få innvilget det likevel.

De to ektefellene har diskutert og grått sammen, men Ingrid har bestemt seg.

Sliter du psykisk og trenger hjelp?

Hjelpetelefonen til Mental Helse er åpen hele døgnet.

Ring 116 123

----------

Hjelpetelefonen til Kirkens SOS er åpen hele døgnet.

Ring 22 40 00 40

Du kan også chatte anonymt med Kirkens SOS på www.soschat.no hver dag fra 18.30 - 22.30 (fredag frem til 01.30).

----------

Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE) støtter etterlatte og berørte ved selvmord, og bidrar til å forebygge selvmord gjennom åpenhet, opplysningsvirksomhet og politisk arbeid.

– Hvis jeg må fortsette å leve dette livet vil jeg allerede være død.

Herman og guttene har kommet tilbake fra butikken nå. 

Han står ved kjøkkenøya i bakgrunnen og finner fram bakebolle og en pakke med lappemiks. Det er bare å tilsette vann til de ferdigblandede ingrediensene. Så kan de lage de samme lappene mor pleide å lage til dem. Før fallet. Før oppvåkningen.

Kan ombestemme seg

Ingrid har laget en plan. Steg 1 er å forlate familien. Det er her den nye leiligheten kommer inn i bildet.

– Vil dere blir med og se den, spør Ingrid.

Hun tar muntert farvel med familien og går ut i sollyset med katteluen på. Hun passerer blomsterbedene og lekeplassen hun har designet, uten å se seg tilbake.

Inne i leiligheten er det tomt. Ingrid klager over støv på gulvet. Hun har lyst å vaske, men må vente til overtakelsen 1. april. 

Etterpå vil hun iverksette steg to av planen sin: å forlate livet. Hvordan vet hun ikke ennå, men hun vet hun vil gjøre det alene. Uten familien til stede.

Gnisten i øynene forsvinner ikke når hun snakker om døden. Tvert imot.

– Friheten til å velge når du skal dø, gir deg også frihet til å leve, ivrer hun.

– Det er bare kroppen som gjenstår

Tobarnsmoren utelukker ikke at hun finner tilbake til livsgnisten når som hun blir alene. Hun har sett seg ut et design-akademi i byen og vurderer å søke.

– Men hvis det skjærer seg har jeg i det minste eutanasien min, sier 40-åringen.

Hun smiler og presiserer:

– Det er ikke den Ingrid dere ser her i leiligheten som vil dø.

– Men det finnes en Ingrid som vil passe inn i samfunnet, og den delen av meg vil virkelig dø. Hun har allerede dødd inni meg. Det er bare kroppen som gjenstår.

I Nederland jobber interesseforeninger for å gi mennesker som Ingrid retten til selv å bestemme over sin egen død. 

Det finnes leger som har viet livet til å begå selvmord enkelt og smertefritt. 

Og det finnes eksperter som ser med uro på en eutanasi-praksis de mener har kommet ut av kontroll. 

Mandag morgen publiserer vi andre artikkel fra Nederland, der vi møter mannen som vil legge til rette for at flere skal få dødshjelp. 

ingrid dødshjelp reportasjer eutanasi nederland familie

Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post

12 kommentarer1  pålogget

Logg inn

Alle kommentarer må skrives med ditt fulle navn. Vi vil moderere kommentarfeltet aktivt for å se etter brudd på våre retningslinjer.

Les debattreglene våre for kommentarfeltet her.

For trangt i kommentarfeltet? Send leserinnlegg til debatt@dagen.no

Topp 

G

Gunn Tove Hansen Aares

2 måneder siden

fremhevet kommentar

Denne historien reiser mange problemstillinger, langt utover spørsmålet om en bør tillate eutanasi eller ikke.

Det er ikke helt uvanlig at mennesker aldri blir seg selv igjen etter et kraftig slag i hodet. I hvert fall ikke uten langvarig behandling.

Jeg vet om flere som har endret personlighet, blitt deprimert og aggressiv, etter f.eks en hjernerystelse. Og hvis en først blir irritabel og deprimert, er det lett å begynne å stille spørsmål ved alt her i livet.

Jeg kjenner ei som prøvde å komme seg etter en kraftig hjernerystelse: Hun sa: «takk og pris at jeg ikke har småbarn akkurat nå» Etter lang tid med fullstendig hvile og riktig behandling begynte hun å komme til hektene og kom seg tilbake til jobb. Rett diagnose og behandling fikk hun først da hun etter et halvt år reiste til Italia og oppsøkte en anbefalt nevrolog der.

Kanskje vil denne Ingrid også komme til krefter og se lysere på livet etter å ha fått mer ro rundt seg, hvis hun finner riktig behandling. For meg virker det åpenbart at hennes ønske om å få dø er et resultat av hennes nåværende helsetilstand og at helsevesenet ikke har klart å hjelpe henne. I likhet med mange andre som ønsker å dø.

Situasjonen i Norge er heller ikke ideell. Fastleger som prøver å henvise pasienter til psykiatrisk behandling, opplever å få henvisningene i retur. Kapasiteten er så begrenset at det nesten er umulig å få pasienten gjennom nåløyet. Private psykologer og psykiatere har lange ventelister og koster mer enn mange har råd til. Å komme til nevrolog og andre spesialister er også mildt sagt komplisert mange steder.

Helsevesenet har gradvis blitt bygget ned. Samtidig vil de prøve å få ned antall selvmord. Forstå det den som vil. Å tillate eutanasi kan bli enda en sovepute for et helsevesen som bygges ned. Ettersom helsevesenet blir mer og mer begrenset, kommer flere og flere i kritisk vanskelige helse- og livssituasjoner. Og mennesker som sliter med selvmordstanker møter ofte fordømmelse blant sine nærmeste, slik at heller ikke familie og venner blir til hjelp.

Tenker uansett at forbønn er viktig for mennesker som kommer i slike situasjoner som den Ingrid er havnet i. Det er mye bedre å be for mennesker i krise enn å fordømme dem.