Mennesket kan ikke leve uten Gud

| Debatt

OM LIVET: Et sentralt spørsmål stilles i Fjodor Dostojevskijs (bildet) bok «Brødrene Karamasov».Foto: Novosti / NTB

Espen Oseid DanielsenJurist

Publisert 10.11.25 - 11:00 Sist oppdatert 10.11.25 - 11:47

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

Kan et menneske leve uten Gud? Dette er et stort spørsmål. Kanskje det største. Dette spørsmålet står sentralt i boken «Brødrene Karamasov» av Fjodor Dostojevskij. En gjengivelse av alle hovedpunktene i dette vidunderlige verket på 980 sider er ikke aktuelt, men spørsmålet består: Kan mennesket leve uten Gud? 

Jeg omformulerer spørsmålet noe, og spør: Kan et menneske leve et dydig liv uten en felles moral? Et menneske er, etter min mening, verken født godt eller ondt. Vi blir et resultat av hvilken side vi nærer og mater mest. Derfor er det viktig at vi alle har gode, tydelige og klare retningslinjer for hva som grunnleggende sett er riktig og galt, godt og ondt. Vi er resultatet av våre handlinger, stort sett. Handlingene våre må være gode og rause. 

I et sekularisert samfunn er ikke veien så lang til å si «alt er tillatt». Handlinger, uetiske handlinger, relativiseres. Dette gjøres også i såkalte kristne land. Men den som tror oppriktig og ærlig, frastår fra å utføre onde handlinger, for gjør han det, vil hele samvittigheten og eksistensgrunnlaget plage og tære på han. 

Jeg sliter med å lande på hvorvidt et menneske er godt eller ondt. Et av mine egne sitater, lyder: «Jeg hater folk, men elsker mennesker». Tanken her er at folk utgjør en masse og mengde hvor intimiteten og personene mister sin selvstendige status, mens mennesker er det du møter i øyehøyde, med mulighet til å bli kjent. Likevel er jeg usikker på om dette sitatet står seg.

Mennesker redder liv. De hjelper eldre over veien. De gir verdig opplæring til barn med sterke diagnoser. De gir håp og sprer glede. De arbeider i humanitære organisasjoner, eldrehjem og barnehager. De vil, og gjør, godt. 

Mennesker halshogger mennesker. De bedrar og lyver til sine nærmeste. De gruppevoldtar og bruker voldtekt som våpen i krig. De lager og besitter barnepornografi. De gir sorg og sprer frykt. De vil, og gjør, det onde. 

Et menneske er ikke født godt eller ondt. Ingen sikker konklusjon kan bli gitt på dette spørsmål. Jeg drister meg likevel til å konkludere med, at ingen kan leve uten Gud. 

| Kulturpastoren

Dostojevskijs nytestamente og tro

I likhet med fyrsten i «Idioten», bør vi vise solidaritet og medfølelse med mennesker som har det vondt og som lider.

LITTERATURKOLOSS: Som ung betraktet Dostojevskij Kristus som et menneskelig ideal, uten å oppdage det guddommelige ved ham, skriver Terje Berg. Bildet viser Fjodor Dostojevskij i 1876.Foto: Nikolaj Fjedorovitsj / CC PDM 1.0

Terje Bergforkynner og pensjonert pastor i Pinsebevegelsen

Publisert 29.06.25 - 11:00 Sist oppdatert 29.06.25 - 13:34

«Jeg kommer fra en from, russisk familie, og vi kunne evangeliet nesten fra vi lå i vuggen.» 

Dette sier forfatteren Fjodor Dostojevskij, en koloss innen russisk litteratur. Tre år gammel bøyde han sine knær og ba sin første aftenbønn. Han var mammagutt og sa følgende: «Kjære gudsmoder, hele mitt håp står til deg – gi meg ly under dine vinger.»

Noen av oss ble besatt av de simplifiserte «Illustrerte klassikere» som ble publisert for 50–60 år siden. La meg hente fram noen scenarioer fra nevnte litterats utrolige liv.

Åndelige bøker

Jeg viser ikke til en spesiell roman, men skulle jeg antyde et verk, må det bli «Idioten», og hvorfor denne tittelen?

Som ung betraktet Dostojevskij Kristus som et menneskelig ideal, uten å oppdage det guddommelige ved ham. 

Imidlertid, som statsforbryter sonet han en streng dom i Sibir, der han ble plassert i tukthus sammen med mordere og andre forbrytere. Mange av disse ydmyket seg for Gud og deltok i nattverdsmåltidet under messen. Da de fleste av dem knelte ned, klirret det i fangelenker og Dostojevskij møtte Kristus som Guds sønn, noe som skulle forvandle hans liv og forfatterskap. 

Fjodor Dostojevskij

Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij

Født 11. november 1821 i Moskva, Russland.

Døde 9. februar 1881 i St. Petersburg, Russland.

Russisk forfatter, journalist og tidsskriftsredaktør. Dostojevskij regnes til verdenslitteraturens store romanforfattere.

I 1843 tok han eksamen ved den militære ingeniørskolen i St. Petersburg. Han fikk stilling som ingeniøroffiser, men tok snart avskjed for å ofre seg for litteraturen.

Dostojevskij debuterte med romanen Fattige folk (originalutgave: Bednyje ljudi, 1846).

I april 1849 ble han arrestert for deltakelse i den liberale Petrasjevskij-kretsen og satt i tukthuset i Omsk 1850–1854.

Han giftet seg i 1857 med Marija Dmitrijevna Isajeva (død 1864).

Kilde: snl.no

Av litteratur var det kun tillatt å bringe med seg såkalte «åndelige bøker» til fangeleiren. Mange år senere forteller forfatteren selv at det var et eksemplar av «Det nye testamente» som hadde gitt ham håp om at han skulle komme levende derfra. 

Bokens innhold ga nye krefter – det var som en gjennomstrømning av ny energi, og han sier i en av sine publikasjoner at «i fire år lå nytestamentet under min hodepute i tukthuset – fra tid til annen studerte jeg det og leste i det for andre».

Formanende ord

Professor i russisk historie, Geir Kjetsaa, har gitt mange av forfatterkjempens verk norsk oversettelse. I en artikkel i Aftenposten for ganske mange år siden avslører han hvor mye den kristne troen betydde for Dostojevskij. Hans to hundre år gamle slitte og til dels skitne nytestamente befinner seg i dag i håndskriftsamlingen på Lenin-biblioteket i Moskva. 

Kjetsaa forteller at forfatteren gjorde mange understrekninger under bibelvers som fikk særlig stor betydning for ham, og det virker som om han er spesielt opptatt med ord som er av formanende karakter. I tillegg virker det som om Johannes evangelium blir høyt prioritert, med budskapet om Kristi kjærlighet og at mennesker møter Gud gjennom ham. Det typisk russiske gir bøkene hans en spesiell atmosfære – kulde, kynisme.

Kristus som forbilde

Noen av dere som er særdeles litteraturinteressert har sikkert fordypet dere i den utrolige romanen «Idioten», der hovedpersonen er fyrst Mysjkin (Lev Nikolajevitsj), og det er tydelig at denne gode, varme personligheten har Kristus som sitt forbilde. 

Det Jesus lærte oss blir teologien i Paulus’ brevlitteratur, for eksempel hans formaninger i Romerbrevet: «Vær ømhjertet mot hverandre i broderkjærlighet; kappes om å hedre hverandre!» 

Bokomslag

Fyrsten er så god at han kan av enkelte oppfattes noe naiv, derfor kalles han også i boktittelen for «Idioten» – en ikke bare tilsynelatende høyglanspolert, men virkelig et edelt menneske.

Et eksempel: Jesus lærte oss å vende det andre kinnet til, når noen slår oss i ansiktet. Han lærte å gi kappa fra oss, når noen spurte etter skjorta. Virker dette naivt? Er det sveklinger, idioter som gjør sånn? Fyrsten opptrer nemlig slik, han framhever betydningen av å vise et tilgivende sinnelag og ikke gjemme på det onde. 

Fyrsten virker som Jesus – naiv og «idiotisk grenseløs» i sin evne til å ville tilgi mennesker deres overtredelser. Fyrsten tilgir spott, slag mot ansiktet og baktalelse, ikke bare én gang, men praktiserer selv evangeliets ufattelige kjærlighet.

Lidelse for å oppnå lykke

Idioten

Idioten ble skrevet i 1867-1868, på en tid da Dostojevskij var i landflyktighet, pint av epilepsi, fattigdom og spillegalskap. 

At dikteren levde i stadig frykt for sløvsinn og åndelig mørke, forbinder ham med bokens hovedperson. 

Samtidig er dette en av verdenslitteraturens mest ambisiøse romaner: Dostojevskij vil fremstille «det absolutt gode menneske». 

Romanen viser de kristne idealers vanskelige kår i en verden av egoisme, lidenskap og fordervelse. 

Kilde: ark.no

I Dostojevskijs nytestamente er det kraftige understrekninger under Jesu ord, slik de lyder så grensesprengende i Matteusevangeliet: Vi skal tilgi hverandre, «ikke sju ganger, men sytti ganger sju ganger». Man blir bare betatt av fyrsten – denne Kristuslignende hjemvendte sønn – ved måten han møter mennesker på.

Det er imidlertid en side ved Dostojevskijs «evangelium» jeg stiller meg noe skeptisk til, og det er hans vektlegging av lidelsen for å oppnå lykke. Det er mulig det russiske samfunnet i disse tider av nød og forkommenhet kunne «innby» til dette. Men Skriften er tydelig på at «nåden alene», som Luther sier, er grunn for uforskyldt oppnåelse av evig salighet. Hans overbevisning fra kirketrappene i 1517, da han etterspurte «en nådig Gud» og opplevde at «den rettferdige skal leve ved tro», diskvalifiserte penger som åndelig kjøpekraft og tvang avlatsvesenet til retrett. 

Noe annet er at vi i likhet med fyrsten i «Idioten», bør vise solidaritet og medfølelse med mennesker som har det vondt og som lider, for å hjelpe dem til å «tjene seg til lykken», som Dostojevskij sier.

Psykiatri og menneskekunnskap

Er du interessert i et dypdykk i psykiatri og menneskekunnskap, er Dostojevskijs romaner noe for deg, og det er en underliggende ledetråd, som gir inntrykk av forfatteren som en troende. 

En ungdomsvenn forærte meg storverket «Brødrene Karamasov» for mange år siden. Han jobbet i psykiatrien og nevnte at jeg som pastor ville ha stort utbytte av å lese denne mastodonten av en roman, da forfatteren mesterlig spiller på de psykiatriske strengene hos de eksentriske brødrene. Romanen lå dessverre uåpnet i tjue år, men ble deretter en kilde til inspirasjon.

trosfrihet fjodor dostojevskij korsets seier kristendom kulturpastoren litteratur meninger fengsel forfatterskap