Marxismens undertrykkelse av ytringsfriheten

Debattinnlegg

MARXIST: Herbert Marcuse, marxisten som regnes som studentrevolusjonens far på 1960-tallet, snakket åpent om behovet for å «avgrense friheten» på en slik måte at meningsmotstandere slutter å stille kritiske spørsmål. Det gjelder å strupe ned ytringsfriheten for dem som marxistene ikke liker, sa han, skriver Hanne Nabintu Herland. Foto: AP/NTB

Hanne Nabintu Herland:

Å baktale, ærekrenke og sjikanere andre har vært et av menneskets onde sider siden tidenes morgen. Historien er full av beretninger om hvordan mobben forfulgte intel-lektuelle, politikere og religiøse ledere. Mange ble drept, andre ødelagt for livet.

Hanne Nabintu Herland

Religionshistoriker, bestselgende forfatter, leder av nettstedet Herland Report

Publisert: 09.05.2025 kl 11:48

·

Det gamle testamentet forteller om mang en filosof og profet som tok lederrollen og sa «Roma» midt imot, med ord som vekket raseri. Jesu skjebne er ett eksempel. Datidens religiøse lederskap viste betydelig vilje til å spotte ham for hans godhet mot uønskede minoriteter og folk flest – og hans evne til å lære mennesker veien til et bedre og mer rettferdig samfunn.

Mange, nettopp blant de religiøse lederne, ble eksperter på å få ham dømt – basert på falske anklager, og utleverte ham samvittighetsløst til den verste tortur og henrettelse. De fulgte etter ham, i et stadig håp om å finne noe å anklage ham for. Og fant de det ikke, så laget de løgnaktige historier og spredte dem. Noe lignende skjedde med Sokrates, en av antikkens greske filosofer. Platon skriver i Sokrates’ forsvarstale at Sokrates innså at folkets hat mot ham ville komme til å føre ham til døden. Han ble anklaget for å «forderve ungdommen» ved å lære dem opp til å tenke selv. Sokrates hevder at anklagerne dømte ham for å fortelle sannheten. Han levde i en tid med massiv propaganda, der urett ble fremstilt som rett, ikke ulikt vår egen tid. Det var en tid da hedonismen vant frem i det athenske samfunn, til høy protest fra de ledende filosofene.

De totalitære styreformer kjennetegnes av mangelen på respekt for forskjellige meninger. Mangfoldet forsøkes innsnevret på en slik måte at hele befolkningen mener det samme og tenker likt. Dette er et kjennetegn på sosialistiske og marxistiske samfunn. Individets frihet forsvinner. Dette er også målsetningen. Vi så det tydelig under nazismen. NAZI er som kjent forkortelsen for Det Nasjonal Sosialistiske Arbeiderparti i Tyskland. I etterkrigs-tiden arbeidet en rekke marxistiske filosofer med å skjule at Nazismen kom fra venstresiden, fra sosialismen. Den var ikke høyrevridd, slik historieforfalskerne sier i dag. Nazismen var en venstreside og sosialistisk ideologi. Og slike samfunn kjennetegnes av sterk gruppetenkning og ensrettethet. Meningsmangfold var fienden.

En av metodene som brukes for å få til denne typen frihetsinnsnevring, er grov mobbing av de få – som våger å stikke hodet ut av boksen og stille kritiske spørsmål. Dersom disse sjikaneres tilstrekkelig hardt, antar man at frykten for å bli utsatt for det samme vil fylle befolkningen, slik at offentlige motforestillinger vil stilne. Mobbens ledere, i vår kultur ofte regnet for å være medieredaktører og ledende kommentatorer i kristne såvel som andre aviser, blir dermed tildelt en viktig samfunnsrolle, ettersom det tilfaller disse å sørge for at det er tilstrekkelig frykt i befolkningen mot å ytre seg på tvers av det politisk korrekte.

Denne typen autoritær makt- og trusselstruktur fungerer utmerket i land som Norge. Det er dog viktig å presisere at mange som jobber i media, er svært fortvilet over denne trenden og ønsker å skrive balansert og nyansert, hvis de fikk lov. Mange utdannet seg som journalister nettopp for å bidra med kritisk tenkning og viktige avsløringer hva gjelder maktmisbruk. Likevel, ser vi nøye etter, så hadde ikke det kulturradikale opprøret mot europeiske tradisjoner til hensikt å øke meningsmangfoldet.

Herbert Marcuse, marxisten som regnes som studentrevolusjonens far på 1960-tallet, snakket åpent om behovet for å «avgrense friheten» på en slik måte at meningsmotstandere slutter å stille kritiske spørsmål. Det gjelder å strupe ned ytringsfriheten for dem som marxistene ikke liker, sa han. Kun slik ville marxistene kunne overta samfunnet, når de som ikke var enige med dem var fjernet fra offentligheten. Og slik har vi det i stor grad i Norge i dag. Herbert Marcuse skriver i «A critique of pure tolerance» om behovet for å begrense ytringsfriheten for bestemte grupper i samfunnet. I Marcuses tankemønster ble det meget tydelig definert at de «undertrykkende ideer», som skulle bekjempes, var borgerskapet, de kristne og de såkalt konservative. Disse gruppene ble «fienden» som skulle angripes.

Det marxistiske målet var følgelig å strupe ned mangfoldet i samfunnet. Man var altså ikke ute etter å få et fritt samfunn der ulike meninger skulle respekteres, men derimot innsnevre ytringsfriheten til kun å gjelde de som var enige med Marcuse.

Under ytringsfrihetens faner, kjempet man i praksis for å avslutte meningsmangfoldet. Og dette har de norske marxistene også kjempet for å oppnå i årtier. Det er en av grunnene til hvorfor vi har en så meningstrang offentlighet i dag.