Litt kristen? Det funkar ikkje å gradbøya
gudsforholdet
| Kommentar
Denne teologien er
like treffsikker som ein flaskepost.
GRADERT TRU: Med boka «Litt kristen» som kom
tidlegare i år, brukar teolog Åste Dokka kreftene på å slå eit slag for tru
utan vedkjenning.Foto: Herman Frantzen
Sjå føre deg følgjande
scenario: Du sit hos parterapeuten. Første konsultasjon er individuell. Din
partnar er altså ikkje i same rommet. Etter at du har lagt ut om utfordringar
med opplevd avstand, kjensle av slokna intimitet og manglande prioritering, ser
terapeuten opp og smiler forsiktig, men løysingsorientert. Så kjem det. «Kan du
ikkje berre slå deg til ro med at du er litt gift?»
Brått har terapeuten plassert
seg heilt i nedrykksstriden. «Litt gift» er det minst konstruktive alternativet
for den som ønskjer å få samlivet på sporet att.
Gift- giftare-giftast. Mogleg
ein slik sprø grammatikk gir deg indre bilete av ulike par i omgangskretsen
din. Men å gradbøya eit absolutt er berre forvirrande.
Ekteskap og
gudsforhold
Koplinga mellom ekteskap og
gudsrelasjon er ikkje noko kvantesprang. Tvert om. Bibelen vender stadig
tilbake til ekteskapet som bilete på Guds forhold til sitt folk. Heilt frå
starten av har ekteskapeleg eksklusivitet romma meir enn det
funksjonelle.
Som alt anna Gud skapte, vart
også ekteskapet lada med løyndomar og ornamentert med lovnader. Som alt anna er
også ekteskapet forbigåande i si noverande form.
Ofte synest desse rammene så
ramponerte av synda at dei liknar forvridde vrakrestar. Likevel: dei
lange, håpefulle linjene frå Guds side ligg fast. Også rollene som brud og
brudgom skal ein gong bli fullkomne.
Gradsforskjell?
Nyleg høyrde eg ei preike av no
avdøde Tim Keller. «Å vera kristen dreier seg ikkje om gradsforskjell», lydde
eitt av hans poeng. Med ekko av Paulus’ og Johannes’ kontrastar, som mørker og
lys, liv og død, fekk han fram at kristentru handlar om eit heilt nytt liv. Ein
relasjon like eksklusiv som ekteskapet.
Her i Noreg er det lett å sjå
at pendelen svingar vekk frå Kellers kontrastrikdom. Nylege døme i fleng fortel
at det er god teologisk tone nettopp å tona ned moglege motsetnader. Vi er
nemleg alle undervegs, «på ei reise» som dagens favorittuttrykk lyder. Sentrale
teologar formidlar svært gjerne tru plassert på ein glideskala.
Når imamen får ei rolle ved
luthersk bispevigsling, er trua sin integritet neppe eit kritisk punkt.
RELIGONSBLANDING:
Når imamen får ei rolle ved luthersk bispevigsling, er trua sin integritet
neppe eit kritisk punkt.Skjermdump frå Den norske kirke
Synkretismen har fått fotfeste,
og med det vektlegging av nyansar og slektskap framfor det som definerer og set
skilje. Ikkje berre er Bibelens kontrastfylte og høgdramatiske tale om
omvending lagt bort. Det er no noko ein også gjerne åtvarer mot.
Det som er
«greit»
Graderinga vi fin i boktittelen
«Litt kristen», passar godt med desse tendensane. «Jeg vil gjøre det mulig å
kalle seg litt kristen», vedkjende forfattar og teolog Åste Dokka i føreordet
på den siste boka si. Ho forklarer nærare i undertittelen: «... det er greit at
kirka er full av folk som ikke vet hva de tror på».
Visjonen om ei tru fri for
vedkjenning, og tanken om at dei positive fruktene av trua kan leva uavhengig
av røter, verkar ikkje ny. På same måten som det foraktelege
barneskuleuttrykket «superkristen» har levd i folkedjupet, har også
«småkristen» vore ein del av sjølvforståinga for mange, slik også uttrykket
«kristen ateist» eller «kulturkristen» har vore det.
Når ein sentral teolog kallar
det «greit», er det likevel ikkje umiddelbart så lett å skjøna kva ho siktar
til. Er det greitt for henne, greitt for kyrkja, eller greitt for Gud?
Kravlaus kristentru
Dokka har uansett skapt fornya
interesse om den kravlause kristendomen. Det er vanskeleg å vera usamd
med NRK-bokmeldarens
dom over Dokkas bok. Ho fiska fram firaren: «rausheten gjør Litt
kristen til en verdifull bok å lese». Det tykte også eg.
Samtidig er både tittelen «Litt
kristen» og mottakinga boka fekk, ei slags oppsummering av problemet med
moderne teologi.
Når han glimtvis når gjennom
til allmenta, er det som han ikkje heilt maktar å seia noko. Visst er han er
tilrettelagt som ein EU-godkjend leikeplass. Alt er forsvarleg innretta, og
underlaget akkurat passe mjukt. Men når ingenting står på spel og alt er
tilpassa, stilnar leiken fort.
«Litt kristen» gir oss
dansebandets refreng iført intellektuell garderobe: «En får værra som en er, når’n
itte vart som en sku...». Når boka låner struktur frå den djuptloddande
psykologen Irwin Yaloms kategoriar, forsvinn den folkelege appellen. Sjølv om
bodskapen minner.
Flaskepost
Som kommunikasjonsform minner
moderne teologi om ein flaskepost. Det er i og for seg noko vakkert ved å letta
hjartet og forsegla ein bodskap i håp om at nokon ein dag skal finna og lesa.
Det er likevel ikkje til å komma forbi at flaskeposten mest handlar om
avsendarens behov.
Eg innrømmer at eg denne tida
søkjer til bøker som Dokkas med ei anna interesse og nyfikne enn berre for få
år sidan.
Alt mens menneske framleis spør
etter Gud. Sjølv står eg som utmeldt frå kyrkja i ein overgang i livet. Eg
innrømmer at eg denne tida søkjer til bøker som Dokkas med ei anna interesse og
nyfikne enn berre for få år sidan.
Tragedien ved moderne teologi
er at han berre tilbyr, vel, teologi. Han synest uvillig til å gjera
seg til ein usynleg reiskap for å formidla Gud og hans rike.
Mens parterapien stadig går
meir i retning av systematikk og seriøsitet, får arbeid med gudsrelasjonen
klara seg med «litt kristen» og snill, terapeutisk synkretisme.
Troen er ikke en skala der man kan befinne seg et
sted mellom «litt kristen» og «veldig kristen». Bibelen beskriver troen som et
spørsmål om liv eller død, lys eller mørke, frelse eller fortapelse (Kol 1,13
og Joh 3,36). Å prøve å gradbøye troen eller redusere den til en kulturell
identitet, fratar den både kraft og sannhet.
Det er derfor bekymringsfullt når kirkens ledere
toner ned troens eksklusivitet og åpner for en slags åndelig synkretisme. Når
kirken inviterer representanter for andre religioner til å lede bønner, eller
arrangerer felles religiøse markeringer, svekkes budskapet om Kristus som den
eneste veien til Gud (Joh 14,6). Dette er ikke bare en ubetydelig
nyanseforskjell – det er en alvorlig forvrengning av det evangeliet som
apostlene forkynte og ga sine liv for.
I en tid der mange søker åndelig retning, burde
kirken være tydeligere enn noen gang på hva den står for. En tro som ikke
bygger på sannhet, ender med å bli en tro uten forpliktelse – og en tro uten
forpliktelse er i praksis en tro uten innhold.
Godt skrevet👍 Jeg er ikke litt kristen og
litt gift. Begge deler er jeg fullt og helt. Men det går an å være underveis
med sin tro. Er det det Bibelen kaller for sennepsfrø-tro?
Frø, vekst plante. Jeg tror Braut vil misforstå
Dokka. «Litt kristen». Mange kjenner på det. De tror, men hele pakka med
meninger frister ikke. Jesus ja, men ikke alt som følger med av oppskrifter fra
skriftlærde. Da er ordene fra, vekst og plante så fine. Om vi er frø, i vekst,
eller planter i full blomst, er vi akkurat samme art med i fruktbar jord. Og så
kan vi heie på hverandre mot målet.
Når det gjelder relasjoner, enten det er ekteskap
eller gudsforhold, er det en regel som gjelder: It takes rwo to tango! Oversett
den til nynorsk du, Sofie Braut!
– Det er nedsettende hvis folk sier jeg har tatt en snarvei
PODKASTEN DOKKA: – Jeg tror man
ikke skal gi for mye slipp på kravene til utdannelse, sier Marita Bjørke
Ådland. Selv er hun prest uten profesjonsstudium, men har en kompetanse som
kommer til nytte hver dag.
PODKAST:
Marita Bjørke Ådland og Åste Dokka snakker om hvorvidt man trenger cand theol
for å være en god prest. (Foto: Erlend Berge)
I dag
kan man bli prest i Den norske kirke uten profesjonsstudiet i teologi.
Blir
man en bra prest da? Det spør Åste Dokka om i den nyeste episoden av podkasten
Dokka.
– Jeg
får det ganske bra til, sier sokneprest Marita Bjørke Ådland.
Marita
Bjørke Ådland ble prest i voksen alder. I 2013 mistet norsklektoren faren sin,
og så kirka på nært hold:
– Det
var da jeg søkte evalueringsnemnda i Den norske kirke. Jeg hadde aldri tenkt på
å bli prest, folk hører på dialekten min at jeg ikke har vokst opp et sted med
veldig mange kvinnelige presteforbilder. Det var helt fjernt for meg, jeg tror
jeg var over tjue før jeg så en kvinnelig prest i aksjon.
Det er helt sikkert erfaringsbaserte prester som fungerer
helt topp, og profesjonsutdannede som fungerer dårlig
—
Marita Bjørke Ådland
Mindreverd?
– Jeg
fikk utdannelsen min godkjent som tilsvarende cand.theol. Den formuleringen har
vært viktig for meg. For jeg har aldri følt jeg har hatt mindre utdannelse
eller svakere kompetanse enn en teolog. Å føle at en er mindre verdt, må være
en ugrei følelse, sier Ådland.
Den
ordningen Ådland ble prest på, eksisterer ikke lenger. I dag er veien til
prestetjeneste for voksne folk som har en annen yrkesbakgrunn blitt mer
strømlinjeformet. I tillegg kan biskopen søke for kandidater utenfor ordningen,
og da kan vedkommende ha en hvilken som helst formell kompetanse.
– Det
er nedsettende hvis folk sier jeg har tatt profet-veien eller en snarvei, sier
Ådland.
Jeg
synes det bra at det finnes en åpning for dem uten formell kompetanse, hva
tenker du?
– I
noen tilfeller kan det være riktig. Vi er jo tross alt bare kristne mennesker
som prøver å lage gode fellesskap her på jorda. Men da må en vite at det
fungerer. Det er helt sikkert erfaringsbaserte prester som fungerer helt topp,
og cand. theol.er som fungerer dårlig.
Det har
vært en sterk økning i antallet andrekarriereprester de siste åra, og det
avhjelper prestemangelen. Men det er veldig betent. Hvordan kan vi ha en bra
samtale om presters kompetanse uten at noen føler seg tilsidesatt, mindre
verdt, hvor vi kan snakke om hva som er bra og dårlig?
– Det
er en viktig samtale. Jeg tror man ikke skal gi for mye slipp på kravene til
utdannelse. Og prestemangelen er ikke det eneste argumentet for denne
ordningen, det handler også om å få inn en bredde i yrket. Det er ulik faglig
tyngde blant lærere, og det er ulik faglig tyngde hos prester. Vi er gode på
hver våre ting.
PODKASTEN
DOKKA: Marita Bjørke Ådland er sokneprest i Slemmestad og Nærsnes menighet
– uten profesjonsstudiet. (Erlend Berge)
Nytte av utdannelsen
– Jeg
har hatt veldig stor glede av å være pedagog, nettopp som prest. Jeg tror det
er en fordel å være mangfoldig, å like folk, ting som er der helt uavhengig av
utdannelsen. Men det er viktig for ens egen selvfølelse og trygghet å ha en god
utdannelse. Det er en jobb som krever mye av en, både teologisk, menneskelig og
andre ting en må beherske. Jeg har fått et mye mer mangfoldig yrkesliv ved å
være prest enn som lektor.
– Ære
være dem som begynner på profesjonsstudiet og gjennomfører. På mange måter skulle
jeg selv ønske jeg hadde gjort det. Men kanskje må man ta inn over seg at det
ikke er så attraktivt å gå profesjonsstudiet i teologi, og se om man vil gjøre
noe med det.
Hør
samtalen mellom Ådland og Dokka der du hører podkast!
Podkasten Dokka
·Tilgjengelige samtaler om de store temaene
innen tanke, tro og eksistens
