Kommentar

Lekmannsbevegelsens avkom

Vi – de utdannede barna og barnebarna av lekmannsbevegelsen – er nærmest et symbol på selve forfallet.

Å HØRE TIL: For å høre til ble det påkrevet å løfte fram røtter i bedehusbevegelsen. Mitt adelsmerke har vært at min morfar bidro til å bygge bedehuset på Sørarnøy i Nordland. Min mormor var med i et utall av misjonsforeninger, skriver politisk redaktør Berit Aalborg. Bildet er ment som en illustrasjon, og er fra Kastnes bedehus i Troms. (Foto: Erlend Berge)

Av Berit Aalborg, politisk redaktør

Publisert: 06 juni 2023Sist oppdatert: 07 juni 2023

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For et halvt år siden leste jeg et interessant essay, Mitt farvel til Stortinget, av tidligere Ap-politiker Marianne Marthinsen i Morgenbladet. Artikkelen traff meg fordi jeg kjente meg igjen. Ikke fordi den handlet om Arbeiderpartiet, men fordi den like gjerne kunne handlet om Kristen-Norge.

Marthinsen skrev om sin oppvekst i et «litt ansiktsløst byggefeltet på et middels stort tettsted». Hun kom fra et sted det ikke var naturlig «å knytte nevene fra.» Et sted der foreldrene jobbet på Statoil og i kommunen. De hadde ordinære inntekter og rekkehus. Slik vokste mange barn opp på 80- og 90-tallet i Norge, etter flere tiår med reformer for å fjerne fattigdom og løfte arbeiderklassen. Det var skapt et samfunn der arbeiderklassens barn skulle få mulighet til å ta høyere utdanning på lik linje med andre.

Alltid med «en viss ambivalens»

Men da Marthinsen ble aktiv i arbeiderbevegelsen fikk hun et behov for å løfte fram sine arbeiderklasserøtter og «foredle dem». Hun ble opptatt av sin bestefars bakgrunn fra bilverksted. Hun beskriver det godt: «Jeg hadde tross alt hatt olje på hendene. Jeg visste hvordan det føltes og luktet. Dagene som 4–5 år gammel maskot i bestefars verksted ble min forbindelseslinje til ‘realt arbeid’».

Det interessante er at det kjentes nødvendig for henne. For henne og resten av hennes generasjon i Ap.

Nå spør hun seg om det egentlig er plass til henne i partiet. Hun er et produkt at av det samfunnet Ap har ønsket å skape. Men likevel er hun kanskje ikke nok arbeiderklasse. Hun beskriver også dette godt: «Arbeiderbevegelsen omfavner sitt mastergradsutdannede avkom, gir det posisjoner og muligheter, men alltid med en viss ambivalens. Det er for mange av dem, sies det fra talerstolene på nominasjonsmøtene. Hvor er de med skitt under neglene?»

For meg finnes det ingen måte «å ta Jesus til sitt hjerte» uten å ta med denne rike, interessante og mangslungne tradisjonen. Kristendommen er alt dette. Dette er ingen relativisering av kristendommen. Det er en berikelse og en gullgruve av Jesus-tolkninger

Lekmannsbevegelsens etterkommere

Jeg vet akkurat hva som traff meg da leste Marthinsens tekst.

Historien hadde så sterke paralleller til deler av Kristen-Norge og min egen historie. Jeg har opplevd mye av det samme både i min ungdomstid i KrF og min tid i Vårt Land. Det utdanningsmessige kvantespranget jeg tok fra generasjonene før meg var både villet og heiet fram av de som gikk foran. Men både min tro og den jeg ble skapte ambivalens. Det samme opplevde mange i min generasjon og blant fler som kom etter meg.

For å høre til ble det påkrevet å løfte fram røtter i bedehusbevegelsen. Mitt adelsmerke har vært at min morfar bidro til å bygge bedehuset på Sørarnøy i Nordland. Min mormor var med i et utall av misjonsforeninger. Som Marthinsen elsket jeg å være med mormor eller gammeltante Janna på bedehuset på Sørarnøy. Jeg husker basarene, sangene og åresalgene. Mormor og morfar nektet oss å strikke på søndager, for hviledagen skulle holdes hellig. Hjemme i bokhylla mi står Mannakorn-boksen fra mormor. Som Marthinsen har jeg noe å vise for meg når det er fremmedgjørende med høy utdanning.

I store deler av Kristen-Norge står skepsisen til en intellektuell og kontekstuell kristendom sterkt. Så sterkt står den at vi – de utdannede barna og barnebarna av lekmannsbevegelsen – nærmest er et symbol på selve forfallet. Vi skal ha forlatt en «klassisk kristendom». Andre mener vi har forlatt selv troen.

En litt tilfeldig valgt beskrivelse fra 2008 lyder slik: «Når vi anvender skriftprinsippet i dag, så ser vi fort at både teologer og lekfolk bryter med det. Mye av skylden til dette er den historisk kritiske metode i bibelforskningen som brukes på de fleste teologiske læresteder. Å møte Skriften med kritikk, er ødeleggende og livsfarlig. Nei, en diskuterer ikke med Skriftens profeter og apostler, men bøyer seg for Guds ord og tar det til sitt hjerte.»

Dette er sterke ord, men langt fra uvanlige.

En historisk tradisjon

Ja, det er riktig at min tro er annerledes enn mormors tro. Jeg våger påstanden at jeg har lest like mye i Bibelen som henne. Men jeg har også lest langt mer om Bibelen enn henne. Min tro og min forståelse av Bibelen, Jesus og Gud går gjennom kontekstuell og historisk-kritisk lesing av bibeltekster og gjennom en idéhistorisk horisont. Min tro er ikke svakere enn mormors, men den er definitivt annerledes.

Hva var det som skjedde med meg og med mine like?

For min del ble jeg idéhistoriker. Noe av det som interesserte meg i studietiden var forskjellen på den historiske Jesus og Jesus slik han har blitt fremstilt gjennom historien. Jeg begynte å forstå at både kristendommen og synet på både Gud og Jesus har vært i sterk endring gjennom historien. Det finnes ikke et statisk eller «klassisk» syn på hverken Gud, Jesus og evangeliet.

Den historiske forandringen

På stående fot husker jeg særlig hvor interessant jeg synes det var da jeg forsto at synet på Jesus endret seg gjennom middelalderen. Fra å være en seiers-konge kledd i gull med krone som nærmest sto ved korset med krone på hodet, ble bildet av ham forvandlet til en lidende og menneskeliggjort skikkelse som hang sammensunket og blodig på korset. Fransiskanerordenen og Dominikanerordenen, som jobbet mye blant lidende og syke, begynte å legge vekt på Jesus som menneskelig og lidende. Frans av Assisi selv var sterkt opptatt av menneskelig lidelse gjennom sin omsorg for de spedalske og fattige. Slik bidro munkene til å endre synet på Jesus på grunn av menneskelig erfaring og gjenkjennelse av lidelse.

Enhver tid og enhver tradisjon har tegnet Jesus og Gud i sitt bilde. Vi er alle barn av vår samtid og våre miljøer. Vår måte å tro, forstå Jesus og Gud er sterkt preget av nettopp det. For meg finnes det ingen måte «å ta Jesus til sitt hjerte» uten å ta med denne rike, interessante og mangslungne tradisjonen. Kristendommen er alt dette. Dette er ingen relativisering av kristendommen. Det er en berikelse og en gullgruve av Jesus-tolkninger.

Jeg våger påstanden at jeg har lest like mye i Bibelen som min mormor. Men jeg har også lest langt mer om Bibelen enn henne

Lekmannsbevegelsens endrende kraft

Selv om deler av mine røtter ligger i lekmannsbevegelsen og på bedehuset, vokste jeg opp i det som den gangen var en gjennomsnittlig og traust statskirketradisjon. Et slags kristelig motsvar til Marthinsens ansiktsløse rekkehus på 80-90-tallet. Men det var trygt og godt.

Likevel er jeg et barnebarn av bedehusbevegelsen og lekmannsbevegelsen. Et barnebarn som også bygget videre på denne lekmannsbevegelsens seige kamp for at alle skal få lese Bibelen selv og tro, uten å bli instruert av en overmakt. Selv gikk jeg til bøkene, studier og en forståelse av kristendommens lange og mangslungne kontekst. Derfor kjennes det som et paradoks å bli fremmedgjort av den samme tradisjonen.

Denne måten å betrakte sitt avkom med en ambivalens er en tradisjon som både arbeiderbevegelsen og lekmannsbevegelsen deler. Men fortsatt finnes en alternativ vei, man kunne valgt en annen strategi: Å omfavne og trekke veksler på forskjelligheten og kunnskapen. Det er ikke for sent, men det krever vilje. Kanskje krever det også mot.

Over 500 deltakere på JesusKvinner 2025:

Fokus på kraften i mors bønner

ÅRETS JESUSKVINNE: Michele Mehlen ble tildelt utmerkelsen Årets JesusKvinne 2025 lørdag 8. februar. Foto: Trine O. Hansen

JesusKvinner 2025 gikk av stabelen forrige helg på Radisson Blu Scandinavia Hotel i Oslo. 550 kvinner i alle aldre fra hele Norge var påmeldt for å delta på dager med bønn, undervisning, lovsang og sosialt fellesskap.Et tema som gikk igjen var kraften i mors bønner. Årets Jesus-Kvinne ble også en mor som ber – og har fått bønnesvar.

Trine Overå Hansen

Sjefredaktør

Publisert: 14.02.2025 kl 16:05

Lørdag kveld under JesusKvinner 2025, ble det annonsert: Prisen Årets JesusKvinne går til «Mødre som ber», representert ved Michele Mehlen, mor til forkynner og pastor Sebastian Mehlen.

Les også:

Michele Mehlen er Årets JesusKvinne 2025: – Vi skal se at de bortkomne skal komme hjem igjen

«Mødre som ber» var også et tema gjennom hele konferansen dette året, som fant sted midt i Oslo, 7. - 8. februar.

Dagen før morsdagen, lørdag kveld, ble Mehlen hedret som en mor som ber. Hun har selv kjempet en kamp i bønn for sin sønn Sebastian Mehlen, som i en lang periode var langt borte fra Gud.

Fra overdose til nytt liv i Gud

Han er i dag pastor i Jesus Church i Oslo, men selv ble han frelst i 2014.

– I november har jeg vært frelst i 10 år. Jeg er et bønnebarn, sa han i en tale Norge IDAG tidligere har referert.

– Mine foreldre skilte seg, og det var mye vondt som skjedde. Men moren var en levende kristen.

«Djevelen tok ekteskapet mitt, men han skal ikke ta barna mine», bestemte hun seg for.

Men likevel stod hun foran en lang kamp, som gikk så langt at Sebastian tok overdose, ble overlatt til seg selv og overlevde kun ved et mirakel.

Bønn virker

Men Michele Mehlen fikk bønnesvaret sitt etter åresvis med kamp.

– Bønn virker, sier hun til Norge IDAG. Hun smiler bredt etter å ha blitt tildelt prisen Årets JesusKvinne for sine bønner.

– Det er fantastisk og uventet. Og det er en kollektiv anerkjennelse for oss mødre som ber. Vi som ber, vi får. Og vi skal se at de bortkomne, de skal komme hjem igjen.

– Sønnen din Sebastian var langt nede og borte fra Gud og så ba du ham inn igjen?

– Ja, han trengte å komme tilbake til Gud. Og jeg var ikke interessert i en religiøs anerkjennelse. Jeg var interresert i en helhjertet overgivelse, og det sørget Gud for. – Han fylte han opp og renoverte ham fra innsiden og ut, forteller hun glad.

Innholdsrik konferanse

Årets talere var blant andre leder og grunnlegger av JesusKvinner, Anne Christiansen, Pernille Strand, Moshdeh Giske, Benedicte Mella, Tanja Rønhovde, Liv Engebretsen og mange flere. En rekke unge og voksne talte i løpet av denne 3 dager-konferansen. Søndag var det avslutning med gudstjeneste i Markus kirke på St. Hanshaugen, hvor Jesus Church holder til.

ANNE CHRISTIANSEN: Leder av JesusKvinner. Foto: Trine O. Hansen

Det var også eget opplegg for tenåringer, JesusJenter, denne helgen.

Mors våpen

I likhet med mange av de andre talerne, snakket Benedicte Mella om bønn. Hun har selv startet et bønneinitiativ, «Jeg er Norge», som samler mennesker i bønn for ulike tema.

BENEDICTE MELLA: Leder for «Jeg er Norge», talte om bønn og Asbury-vekkelsen. Foto: Trine O. Hansen

– Jeg har lyst til å snakke om et utrolig sterkt våpen eller redskap som som vi som mødre har, mors våpen, som er noe av det sterkeste og mest effektive som vi kan se i Guds rike.

Asbury – såkorn med tårer for vekkelse

Hun fortalte at hun var så heldig å besøke vekkelsen som brøt ut i Asbury i 2023.

– Der fikk jeg møte en professor, dr. David Thomas. Han var nok den som stod mest sentralt i vekkelsen, selv om det var en navn- og ansiktsløs vekkelse.

Han kunne ha blitt den som man omtalte i forbindelse med vekkelsen, forklarte Mella, men han ville ikke.

– Han hadde lært og trent sine studenter ved det universitetet i åresvis, om å så såkorn med tårer for vekkelse.

Det hadde han skrevet sin doktorgrad om og det hadde han undervist om. Og så kom bønnesvaret, en markant vekkelse som sendte bølger ut i store deler av verden.

Ber for Midtøsten

Anne Christiansen hadde ordet flere ganger. Hun benyttet blant annet anledningen til å snakke om gislene i Gaza.

OSLO: 550 kvinner i alle aldre fra hele Norge var påmeldt på JesusKvinner 2025 på Radisson Blu Scandinavia Hotel. Foto: Trine O. Hansen

– Det er klart det kan være ting vi ikke forstår. Men hvorfor har ikke verden bare krevd ut gislene? Da er jo krigen over, i det øyeblikket gislene er ute. Og så sitter man bare og ser på alt det forferdelige som skjer i Gaza uten å kreve at gislene skal ut. Og hvorfor i alle verden skal de komme i puljer? Vi skal jo ha ut alle disse gislene, sa Christiansen og fortsatte:

– Menneskene i Gaza er fanget i et spill, uskyldige mennesker. Det er helt forferdelig det vi har vært vitne til 7. oktober og i tiden etter 7. oktober.

– I Europa har vi krigen om pågår i Ukraina og vi har alt som skjer med barn og unge.Vi trenger å be, og våke i bønn.

Invitert til Egypt

Sammen med flere andre er Anne med i en bønnegruppe som ber sammen på telefon hver morgen fra 06:30 til 07:00. Dette begynte de med etter 7. oktober 2023.

– Vet dere hva som skjedde etter at vi begynte å be for Midtøsten? Jeg har aldri bedt så mye og fast og jevnt for Midtøsten-området som det vi har gjort etter 7. oktober. Vi har bedt for jøder og arabere. Og plutselig ble vi invitert til Egypt av Kjell Haltorp.

– Og vi kom dit og det er 750 ledere, biskoper og pastorer, som er fra alle mulige kirkesamfunn. Plutselig står vi og taler der, på områder vi har bedt for. Det ble født fram i bønn.

Hun avslørte at frukten av dette er at de skal gå i gang med JesusKvinner i Egypt og det blir konferanse utpå våren.

– Vi aner ikke hvilke ting Den Hellige Ånd arbeider fram når vi ber, understreket hun.

Én gang til

Pernille Strand snakket om inderlig bønn og tok utgangspunkt i fortellingen om Samson, Dommerne 16:28:

PERNILLE STRAND: En av talerne under JK 2025. Foto: Trine O. Hansen

«Da ropte Samson til Herren og sa: Herre Herre! Kom meg i hu og styrk meg bare denne ene gangen.»

– Én gang til, Herre. Jeg tror vi er i den tiden nå, hvor det ligger et rop i Guds kropp, som bare roper: Èn gang til, Herre! Kom, Herre, bare én gang til! Og den bønnen fikk han bønnesvar på, halleluja!

– Jeg tror vi skal se den største innhøstningen i denne tiden, så er du med og bare rope: Èn gang til, Herre! Alt vi har hørt nå, som er blitt delt nå, det handler om dette. Er du med på den bønnebevegelsen Herren holder på med? Han vekker oss opp, han rister liv i oss. Og han kaller på oss:

– Kom, elskede, rop til meg.

Chronicles-2 7:14 If my people

Og så mitt folk som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og søker mitt åsyn og vender om fra sine onde veier, så vil jeg høre fra himmelen og forlate deres synd og lege deres land.

Det tyngste og Kraftiske Våpen i Guds Rike !!! BØNN !!!