Kristen tro er en politisk ideologi i dypeste forstand

| Debatt

IKKE NØYTRALT: Det kristne livssynet er ikke ideologinøytralt, skriver Marianne Brattgjerd.Foto: Dagen-arkiv

Marianne Brattgjerd(Ph.d.), faglig leder helse og forskning, Kristent Ressurssenter

Publisert 04.05.25 - 10:00 Sist oppdatert 04.05.25 - 10:57

Del på Facebook Del på Twitter Del på e-post

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

I et nylig innlegg i Dagen skriver Espen Ottosen at det å være kristen ikke betyr å slutte seg til en politisk ideologi. Han fremholder at kristne bør la seg lede av et kristent menneskesyn, men at dette ikke nødvendigvis gir entydige føringer for politikken.

Jeg er i hovedsak enig med Ottosen: Kristen tro kan ikke reduseres til partipolitikk. Likevel mener jeg det er behov for å nyansere fremstillingen. For det kristne livssynet er ikke ideologinøytralt. Det gir en helhetlig virkelighetsforståelse – om mennesket, samfunnet, sannhet og rett – som også gir implisitte føringer for hvordan samfunnet bør formes. I den forstand er kristen tro en politisk ideologi i dypere forstand.

Denne innsikten ble for min del enda tydeligere da jeg nylig leste The Revenge of Conscience: Politics and the Fall of Man av professor J. Budziszewski. I boken viser han hvordan moderne ideologier riktignok kan inneholde fragmenter av sannhet, men i sin grunnstruktur bygger på forestillinger om mennesket, frihet og fellesskap som bryter med kristen tro. For eksempel:

· Liberalismen forstår frihet som individets rett til å bestemme hva som er godt og sant, uavhengig av Gud og objektive normer – i motsetning til kristen tro, som forstår frihet som evnen til å leve i sannhet og fellesskap.

· Sosialdemokratiet gjør staten til hovedansvarlig for omsorg og rettferdighet – og svekker dermed individets ansvar og naturlige fellesskap som familie, kirke og lokalsamfunn.

· Konservatismen bevarer ofte tradisjoner uten nødvendigvis å vurdere dem opp mot sannheten og det objektivt gode, og kan ende i blind tradisjonsdyrkelse.

Budziszewski hevder – med rette – at det er den kristne virkelighetsforståelsen som gir den mest helhetlige og sanne visjonen for samfunnsbygging. Kristen tro er ikke partipolitisk, men den er politisk i sin kjerne. Troen forplikter oss til å bygge samfunn i samsvar med det sanne og gode – det Budziszewski, Augustin og Aquinas omtaler som ordo amoris, kjærlighetens rette orden.

Et kristent oppgjør med ytterste høyre

Denne ordenen betyr kort og godt at kjærligheten har en rekkefølge. Vi er ikke bare kalt til å elske, men til å elske rett: Gud først, så våre nærmeste, og deretter andre, ut fra det ansvaret vi faktisk har. Dette gjelder ikke bare i det personlige livet, men sier også noe om hvordan samfunnet bør bygges.

Ut fra dette gir troen oss noen klare føringer for hvordan ulike deler av samfunnet bør innrettes. La meg ta noen eksempel:

Familiepolitikk: Familien er det første og mest grunnleggende fellesskapet i kjærlighetens orden. Derfor må den beskyttes og styrkes, ikke undergraves av ideologisk individualisme eller statlig overstyring.

Utdanning: Utdanning bør formes av kjærlighet til sannhet, godhet og skjønnhet – ikke bare av nytte og effektivitet. Målet er å danne hele mennesket, ikke bare forberede til arbeidslivet.

Skattepolitikk: Skatt bør støtte de svake og fellesskapet, men ikke være så høy at den svekker ansvar og initiativ i familie, menighet og lokalsamfunn. Når staten overtar for mye, mister de naturlige fellesskapene sin rolle – og vi mister noe av kjærlighetens rette orden.

Innvandring: Vi har størst ansvar for våre nærmeste – familie, lokalsamfunn og nasjon – men er også kalt til å vise rettferdighet mot den fremmede. Hjelp til mennesker i nød er viktig, men vårt første og fremste ansvar er å bidra der de allerede bor, der hjelpen kan være mest effektiv og bærekraftig.

Lovgivning: Loven bør bygge på objektiv rett og galt, forankret i sannhet og menneskets verdighet – ikke bare i flertallets vilje. Men staten skal ikke forby alt som er synd. Loven skal fremme rettferdighet og beskytte det felles gode, ikke forsøke å påtvinge all moralsk dyd med makt.

Kristen tro gir altså ikke bare verdier som kan legges til ulike politiske ideologier. Den gir en helhetlig ramme for hvordan et rett samfunn bør formes – i samsvar med menneskets natur og Guds skaperordning. Derfor er det utilstrekkelig å hevde at kristen tro bare kan «kombineres» med ulike ideologier. Den må snarere stå som målestokk for å bedømme og korrigere dem.

Kristen tro forplikter. Ikke bare moralsk, men politisk. Det må vi våge å stå for – også i møte med moderne ideologier.