PÅ
HJEMVEI: Palestinere nær en veisperring på Salah al-Din-gaten, mens de venter
på å komme tilbake til sine hjem i den nordlige delen av Gazastripen, søndag
26. januar 2025, få dager etter at våpenhvileavtalen mellom Israel og Hamas
trådte i kraft. Foto: Jehad Alshrafi / AP / NTB
Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for
skribentens holdning.
I den nye utgaven av boken min (Palestina – Israels
historiske og folkerettslige legitimitet) har jeg blant annet dokumentert at
det er araberne som starter alle krigene, sier nei til alle tilbud om fred,
betaler ca. 4 milliarder kr. i året som lønn til de som dreper jøder og som
lærer barna sine å hate jøder.
Deretter behandler jeg de bakenforliggende årsakene
til dette med vekt på islam og stammekultur som sentrale faktorer når det
gjelder å forstå årsakene til konflikten og hvordan den kan løses. Boken er
også viktig om man vil skjønne den aktuelle gisseltakingen, utpressingen og den
påfølgende våpenhvilen.
Gisseltaking er en krigsforbrytelse etter
Genèvekonvensjonen (IV) artikkel 34. Utpressing er en tilleggsforbrytelse som
trolig faller inn under forbrytelser mot menneskeheten etter Roma-vedtektenes
artikkel 7. Også etter norsk lov regnes utpressing som en alvorlig straffbar
handling i henhold til straffeloven §§ 330, jf. § 331, jf. §15. I vårt tilfelle
er det snakk om grov utpressing. Straffen for grov utpressing alene eller
medvirkning til slik grov utpressing, er inntil seks år fengsel etter norsk
rett.
Dersom disse forbryterne hadde blitt iretteført og
dømt i Norge eller i en hvilken som helst annen rettsstat for drapene,
gisseltakingene, utpressingene etc., ville straffen utvilsomt blitt lovens
strengeste.
Det er disse terroristene som i dag presser og truer
Israel til å akseptere noe de ellers ikke hadde akseptert. Den såkalte
våpenhvileavtalen er følgelig på ingen måte en vanlig avtale. I stedet er dette
en klar utpressing fra en terrororganisasjon (Hamas) slik min kollega Alan
Dershowitz har presisert.
Utpressingene og truslene fra terrororganisasjonen
har hengt over Israel kontinuerlig natt og dag i ca. 470 dager og har ødelagt
mange menneskers liv.
At man kaller en «utpressing» for en «utpressing»
(og ikke for noen egentlig avtale) har betydning for hele forståelsen av hva
dette egentlig dreier seg om.
Sivilrettslig er dette å regne for en ugyldig avtale
etter norsk rett. En slik «avtale» binder ingen, trolig heller ikke en stat. I
norsk rett uttrykker avtalelovens § 28 at dersom en viljeserklæring er
rettsstridig fremtvunget ved vold mot person eller ved trusler, som fremkaller
grunnet frykt for noens liv eller helbred, binder den ikke den, som har avgitt
den.
Som min kollega Alan M. Dershowitz uttrykker det:
«Hva gjør man ikke når man har en pistol rettet mot hodet?»
Dette er de samme terroristene som helt i strid med
humanitærretten forskanser seg inne blant de sivile innbyggerne på Gaza og gjør
innbyggernes lidelser og død til en integrert del av sin militære strategi.
Hadde terroristene fulgt krigens lover (unngått samlokalisering), kunne kanskje
så mange som 80 prosent av de drepte på Gaza ha blitt spart.
Alle de som direkte eller indirekte støtter Hamas
gjennom demonstrasjoner og / eller andre former for psykisk og / eller fysisk
støtte og ikke klart og ubetinget fordømmer denne bestialske terrororganisasjonens
handlinger, er moralsk medskyldige og bidrar i realiteten til at vi i fremtiden
vil få mange flere slike massakrer og utpressingssaker. (Det skal jo lønne seg
å ta gisler og drive med utpressing.)
I henhold til Oslo-avtalene fra 1993 og 1995 forpliktet
palestinerne seg til å aktivt forhindre terror som et motsvar til at Israel ga
de en viss jurisdiksjon over A og B områder. Etter Oslo-avtalene har de i
stedet betalt mellom 3 og 4 milliarder norske kroner i året til «pay for slay»
som regjeringen vår er med å finansiere med våre skattepenger.
I tillegg kommer opplæring som fremmer hat mot
jøder, dette også delvis finansiert av Norge som ikke har noen effektiv
kontroll over hva de rause gavene brukes til. Er det rart at det blir krig?
Våpenhvileavtalen er skjør.
Om Kfir og familien hans kommer hjem i kister, kan mye rakne
Det er knyttet kraftfull symbolikk,
sterke følelser og storpolitikk til det yngste israelske gisselet i Gaza.
DET
YNGSTE GISSELET: Kfir Bibas var bare ni måneder gammel da han ble bortført fra
sitt eget hjem av Hamas-krigere og bragt til Gaza. Han har blitt det store
symbolet for gislenes støttespillere. (Foto: Ohad Zwigenberg/AP /
Erlend Berge)
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser
og meninger.
Bildet
av den lille, smilende babyen med fjonete, rødt hår har blitt delt millioner av
ganger på sosiale medier. Kfir Bibas var bare ni måneder gammel da han ble
bortført fra sitt hjem av Hamas-krigere den 7. oktober 2023.
Sammen
med resten av den lille kjernefamilien, storebror Ariel på fire, mamma Shiri og
pappa Yarden, ble han tatt som gissel i kibbutz Nir Oz i Israel og fraktet over
grensen til Gaza.
Et symbol
251
mennesker ble tatt som gisler under terrorangrepet for nesten halvannet år
siden. Kfir var den yngste av dem. I Israel er han blitt det ultimate symbolet
på gislene i Gaza, og på kampen for å få dem hjem.
Bildet
av babyen har vært å se på utallige plakater under de ukentlige «Bring them
home»-demonstrasjonene i Tel Aviv. Grafittikunstnere har prydet gatebildet med
portretter av gutten, og mange israelere har bilde av ham som skjermsparer på
mobilen.
Kfir
har rukket å bli både ett og to år i fangenskap. I Israel ble toårsdagen hans
den 18. januar i år markert med demonstrasjoner, barnesang og tusenvis av
oransje ballonger. Fargen har blitt et symbol på de to småbrødrene, inspirert
av det gulrotrøde håret deres.
Israelerne har skapt et intenst følelsesmessig bånd til
Bibas-familien
Våpenhvileavtale
Spørsmålet
som dominerer i israelske medier akkurat nå, er dette: Er Kfir i live, og
kommer han hjem?
Etter
15 måneder med brutal krig, inngikk endelig Israel og Hamas en våpenhvileavtale
tidligere denne måneden. En sentral del av avtalen er frigjøringen av gislene,
både levende og døde.
I
avtalens første fase skal i alt 33 gisler frigis puljevis, i bytte mot om lag
1900 palestinske fanger. Ifølge avtalen er det kvinner, barn og eldre menn
blant gislene som først skal settes fri. Det er innforstått at de må være i
live.
På
denne listen står også navnene til alle i familien Bibas. Men ingen vet om de
lever.
Hamas
har tidligere hevdet at moren og barna for lengst er drept i et israelsk
luftangrep, uten at israelske myndigheter har bekreftet dette. Påstanden kan
være del av den psykologiske krigføringen – men den kan også være sann.
I
Israel går ryktene om familiens tilstand i alle retninger, men myndighetene er
ordknappe.
Forvirringen
er blitt desto større etter at to puljer med gisler allerede er frigjort, uten
at de to guttene har vært blant dem. Det har vært forventet at barna skulle
slippe fri først av alle. Hvorfor står de på listen når ingen kan bekrefte at
de lever?
BURSDAG:
Toårsdagen til Kfir ble markert med oransje ballonger og demonstrasjoner i Tel
Aviv. (Ohad Zwigenberg/AP)
Enorm symbolikk
En ting
som som er sikkert, er at det er
knyttet kraftfull symbolikk, sterke følelser og storpolitikk til Kfir sin
skjebne.
Israelerne
har skapt et intenst følelsesmessig bånd til Bibas-familien. De representerer i
essens den uskrevne samfunnskontrakten om at myndighetene skal gjøre alt de kan
for å hente gislene hjem i live.
Netanyahu-regjeringens
manglende evne og vilje til å komme gislene til unnsetning, har fått titusener
av israelere til å ta til gatene i uke etter uke gjennom den seiglivede krigen.
De mener det er fullstendig uakseptabelt at regjeringen ikke har fremforhandlet
en våpenhvile for mange måneder siden for gislenes skyld.
Våpenhvileavtalen er skjør. Om Kfir og familien hans
kommer hjem i kister, kan mye rakne
Spørreundersøkelser
underveis i krigen har også på flere tidspunkt vist at majoriteten av den
israelske befolkningen har foretrukket en våpenhvile med Hamas i bytte mot
gislenes frihet.
Et forhandlingskort
Det vil
være en enorm seier for statsminister Netanyahu om han klarer å hente hjem
Bibas-familien i live. Dersom det kommer livstegn fra de to småguttene, kommer
jublende israelere til å overstrømme gatene. En slik nyhet vil dessuten skape
inntrykket av at den israleske samfunnskontrakten fortsatt gjelder. Det trengs
i et samfunn som er i ferd med å gå opp i liminga.
Dette
vet også Hamas. Gislene er deres sterkeste forhandlingskort i krigen mot
Israel. Netanyahus ettermæle står på spill, og lille rødhårede Kfir har fått
enorm symbolverdi. Den jevne israelers algoritmer på sosiale medier sørger for
at denne symbolikken mangedobles.
Dersom
Hamas attpåtil kan gi fra seg en tilsynelatende frisk toåring, vil det være en
real PR-boost for dem.
Døde gisler
Mandag
kom en knapp beskjed fra talspersoner i Hamas, om at åtte av de 33 første
gislene som etter planen skal frigis i live, er døde. De er ikke navngitt og
hvorfor denne beskjeden kommer nå, har vi ikke svar på. Men oddsen for at to år
gamle Kfir lever, har blitt mindre.
Våpenhvileavtalen
er skjør. Om Kfir og familien hans kommer hjem i kister, kan mye rakne.
