Kirken er der Guds ord er

| Debatt

TEOLOG: Jan Bygstad er formann i For Bibel og Bekjennelse.Foto: Odd Mehus

Jan Bygstadformann i FBB

Publisert 08.06.25 - 17:01 Sist oppdatert 08.06.25 - 17:20

Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

Pater Kjell Arild Pollestad har meldt seg på i debatten rundt romerkirkens lære. Pateren går ikke reelt inn i sakspørsmålene som har vært reist, men nøyer seg med å gjenta en del av de populære påstandene som kastes frem for å legitimere pavekirken. 

Sånn sett fortjener innlegget egentlig ikke noe svar. Likevel kan det tjene som passende utgangspunkt for å sammenfatte noe av den grunnleggende kritikk som er reist.

Pollestad innleder med påstanden om at den katolske kirke er grunnlagt av Jesus Kristus selv. Dette til forskjell fra den lutherske kirke, som er grunnlagt av «en frafallen munk».

Her må en spørre: Hva er kirken i ordets bibelske forstand? Den kristne kirke i ordets egentlige mening består av alle som tror at Jesus, Guds Sønn, har gått i deres sted og båret deres synder på korset. 

Luther sier det enkelt: «Et barn på syv år vet hva kirken er: Det er de får som hører hyrdens røst» (Joh 10,27f). Eller som bekjennelsen sier: «Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rett, og sakramentene blir rett forvaltet» (CA 7).

Kirken er ikke en organisasjon eller et hierarki av prester og biskoper med paven på toppen, – noe slikt kan ikke begrunnes bibelsk.

Pavens primat og embete legitimeres fra katolsk hold i Jesus ord til Peter etter at han på apostlenes vegne har avlagt bekjennelsen «Du er Messias, den levende Guds Sønn!» 

Jesus sier da til Peter: «Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den» (Matt 16,18). Den romerske forståelsen av dette verset holder ikke rent eksegetisk, og vitner først og fremst om en ting: En bruker Bibelen/teologien for å legitimere egne maktkrav.

Klippen som Kristi kirke bygges på er Peters bekjennelse, ikke Peters person. Den sanne kirke er – slik Jesus sier – definert av Guds ord fordi den er skapt ved Guds ord: 

«Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler.» (Joh 8,31). Den sanne kirke er, slik Luther formulerer det, «creatura verbi» – en Ordets skapning.

Den lutherske kirke er ikke grunnlagt av Martin Luther slik Pollestad noe flåsete påstår. Reformasjonen vokste frem som resultat av at Bibelens frelsesbudskap, evangeliet, ble gjenoppdaget etter å ha vært begravet under et tykt lag av middelalderlige tradisjoner og menneskebud. 

En kirke som selger avlat og lover syndsforlatelse for penger, er ikke Jesu Kristi kirke. Pollestad bemerker, ganske korrekt, at før Luther «hadde romerkirken ingen lære om rettferdiggjørelsen». Nettopp! 

Er Den katolske kirke bygget på løgn?

Og når Luther trer frem med Bibelen i hånd, svarer kirken med å forbanne både ham og læren om rettferdiggjørelsen. (Luther ønsket ikke å stifte noen ny kirke, den lutherske kirke er et resultat av bannlysningen og utstøtelsen av evangeliet).

Fordi reformasjonen handlet om en gjenoppdagelse av det bibelske evangelium, kommer den lutherske kirke ikke med noe nytt, men tvert om en kirke som har Kristus og apostlene som grunnvoll (Ef 2,20). Lutherdommen griper tilbake til det apostoliske vitnesbyrd og er slik sett grunnlagt av Jesus Kristus.

Pollestad bemerker videre at «Det står i det hele tatt ikke til å nekte – heller ikke for Bygstad – at det var Den katolske kirke som reddet kristendommen gjennom århundrenes stormer og kriser …» 

Dette er en temmelig idylliserende historiefremstilling. Hvis Pollestad vil argumentere historisk, skal vi minne om historien. Hvordan er det den katolske kirke har «reddet» sin variant av kristendommen? 

Gjennom forfølgelse, bål og brann. I 1415 ble Johan Hus brent, og før ham utallige «avvikere» fra «troen». I 1523 ble de to første lutherske bekjennere brent levende (i Nederlandene), for å bli etterfulgt av utallige martyrer. 

I 1572 utsteder paven en minnemynt der han lovpriser Gud over seieren over kjetteriet i Frankrike etter ‘Bartolomeusnatten’ der mer enn 30 000 hugenotter ble myrdet. Og så videre, og så videre...

Den katolske kirke har ikke først og fremst søkt å ta vare på Guds ord, men seg selv. Kirken, Kirken, Kirken – svært meget av romersk teologi og kirkehistorie handler om å lage en ideologisk overbygning som skal legitimere det kirkelige systemet. 

Uhemmet maktbruk har vært anvendt for å fremme et åndelig maktmonopol. Og dette maktmonopol står den dag i dag i form av kravet på tolkningsmonopol når det gjelder Bibel og kristendomsforståelse.

Roms avisning av læren om rettferdiggjørelsen var nødvendig for å redde læren om avlat.

Her må det tilføyes at Roms avisning av læren om rettferdiggjørelsen var nødvendig for å redde læren om avlat og – med det – den katolske botslæren, en lære som binder sjelene i avhengighet til den prestelige hierarki: 

Det gis ingen syndsforlatelse uten gjennom botssakramentet. Også her ser vi teologi som legitimasjon av maktkrav.

Når reformasjonsfedrene til og med kaller paven ‘Antikrist’, er dette nettopp på grunn av hans motstand mot evangeliet og forsøkene på å utrydde evangelieforkynnelsen med vold og makt.

Pollestad fremholder videre med å hevde at kirken kom før Bibelen. En kan godt si at katolsk polemikk her snur Luthers utsagn om kirken som Ordets skapning på hodet: 

Bibelen er kirkens skapning (‘creatura ecclesiae’). Som påvist i en tidligere artikkel, er dette en påstand som ikke holder vann på rent historiske kriterier.

I kirkehistorien ser vi gjentatte ganger hvordan kirken gjør seg til herre over Guds ord. Dette skjer i forfallstider i alle kirkesamfunn, ikke bare i den katolske kirke. 

Problemet i romerkirken er at dette er dogmefestet ved at den kirkelige tradisjon anses som åpenbaringskilde på linje med Skriften. Dette har i praksis fungert slik at tradisjonen overordnes Skriften fordi den blir den normative nøkkel til Skriften.

Til sist: Vi som ikke deler romerkirkens evangelieforståelse og ikke vil bøye oss for dens erkjennelsesteoretiske maktkrav, er små og få i forhold til denne kirkes milliard medlemmer og imponerende organisasjon og hierarki.

Men det er ikke farlig å være liten så lenge en har Guds levende ord.

katolske kirke debatt kjell arild pollestad rettferdiggjørelse meninger reformasjonen martin luther

Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post

17 kommentarer2  pålogget

Logg inn

Alle kommentarer må skrives med ditt fulle navn. Vi vil moderere kommentarfeltet aktivt for å se etter brudd på våre retningslinjer.

Les debattreglene våre for kommentarfeltet her.

For trangt i kommentarfeltet? Send leserinnlegg til debatt@dagen.no

Topp 

j

jostein figved

20 timer siden

Amen.

21

Svar

K

Karla Paz

17 timer siden

“Men det er ikke farlig å være liten så lenge en har Guds levende ord.” Vi er som får. Lille. Skrøpelige. Derfor er vi avhengige av Jesus vår Frelseren. Vi hører Hans røst og følger han, vi kan ikke noe annet. Stoler på Den gode hyrde Jesus. Og tror på at vi er rettferdige pga Jesus offer på korset. Våres rettferdighet er pga. en annen Herre Jesus har betalt prisen for våres synder. Ingen kunne. Bare Guds Sønn, den perfekte offerlam som bærer verdens synder. Ha en god Pinse!

15

Svar

L

Lars Arne H.

17 timer siden

Pater Pollestad tror, om han fremdeles er katolikk, at paven har bl.a. DHÅnds rolle på jord. Pollestad tilber paven og Maria og tror på en ny sjanse etter døden.

Han har også, leser jeg, fått en fan-skare blandt noen protestanter, hvilket vil sette store spørsmålstegn på disse sin teologiske vurderingsevne. Jesuittene, pavens kamporganisasjon fungerer den dag i dag, deres viktigste mål er å drive mot-reformasjon - fordi Rettferdiggjørelsen ved Tro ALENE er ikke nok hevdes det, men tradisjonen må også vektlegges m.m. Det sier ikke Jesus, som ER Guds Ord.

Menneskedyrking i alle variasjoner fører kun i Fortapelsen.

8

Svar

H

Hans-Henrik Brix

17 timer siden

Takk for et interessant innlegg. H står vel for Høgetveit? 🙄

3

Svar

L

Leif G. Opheim

19 timer siden

Kirken er der Ordet bor – ikke der mennesker krever makt

Når vi følger Guds Ord slik det er gitt, ser vi at det ikke bygger hierarkier, men hjerter. Evangeliet er gitt for å frelse syndere – ikke for å kontrollere samvittigheter. Guds bud er ikke tunge, og Hans Ord er ikke gitt for at vi skal skjelve for mennesker, men for at vi skal frykte Ham alene.

Derfor står vi i dag, som reformatorene, og sier: Kirken er der Kristus er. Og Kristus er der Hans Ord lyder i sannhet og tro.

Er det dette vi ser som apostelen Johannes advarte imot?

«De er utgått fra oss, men de var ikke av oss. For dersom de hadde vært av oss, da var de blitt hos oss. Men dette skulle skje for at det skulle bli åpenbart at ikke alle er av oss.» (1 Joh 2:19)

Og visdommen fra Ordspråkene gir oss veiledning:

«Den som holder fast ved Ordet, finner lykke, og salig er den som setter sin lit til Herren.» (Ordsp 16:20)

Må vi da aldri forlate den levende Guds Ord – og aldri kalle det for surt, der Gud kaller det for liv.

6

Svar

S

Sigurd Skoge

14 timer siden

Modig og klargjørende svar. Luthers reformasjon er en milepæl i kirkehistorien. Måtte lutheranerne forstå at det er mer som må reformeres for å komme tilbake til apostlenes lære!

5

Svar

H

Hans-Henrik Brix

11 timer siden

Hva mener Skoge med at det er mer (i den lutherske kirke) som må reformeres for å komme tilbake til apostlenes lære?

1

Svar

H

Håkon Bleken

12 timer siden

Pave Leo oppfordret i sin pinsepreken på Petersplassen med 70 000 tilstedeværende til å følge i apostlenes fotspor og bygge ned murer for å samles som ett med Faderen. God Pinse!

At de alle må være ett som Jesus ba. Ikke 30 000 små grupperinger på hver sin rett troende lille haug.

4

Svar

H

Hans-Henrik Brix

11 timer siden

Det er ingen bibelsk substans i dette, Bleken. Sann kristen enhet oppnås ikke ved å se bort fra avgjørende læreforskjeller mellom den katolske kirke og evangeliske trossamfunn. I Guds rike er det ikke kvantitet, men kvalitet som teller. Sannhet er viktigere enn størrelse. Sunn lære er en forutsetning for enhet i bibelsk forstand.

8

Svar

S

Steinar Steinkopf Sund

4 timer siden

Takk til Bygstad for en klargjørende artikkel.

3

Svar

R

Rebecha Levare

2 timer siden

Vakkert skrevet - takk for at du i tanke og penn holder deg klar og åndelig ren.

2

Svar

Are Karlsen

14 timer siden

“Kirken er ikke en organisasjon eller et hierarki av prester og biskoper med paven på toppen, – noe slikt kan ikke begrunnes bibelsk.”

Det siterte finner jeg oppsiktvekkende, med tanke på det hierarkiet som tross alt finnes i Den norske kirke. Mitt spørsmål: Kan det kirkelige hierarkiet begrunnes bibelsk dersom man stryker pave-nivået? Eller er kirkelig hierarki i seg selv aldri mulig å begrunne bibelsk?´

2

Svar

athaug

4 timer siden

Glimrende av Bygstad. Luther ryddet opp i mye av kirkens vranglære. Men verken han eller Bygstad har tatt et skikkelig oppgjør med læren om sjelens udødelighet. Når den faller, faller hele det katolske systemet sammen.

0

Svar

D

Daniel Krussand

16 timer siden

Strålende skrevet. Katolsk lære er på de punktene Jan Bygstad fremholder her, vranglære og makt-lære.

Ingen trossamfunn har rett når de tar på seg navn og læresetninger og på den måten splitter Jesu legeme. Dette rammer også Lutheranere, Metodister, Baptister. Jesu Venner er «fullkomment til ett». Da gjelder bare en regel, - lydigheten mot Jesu Bud og Ord beviser at en disippel elsker Jesus.

Disipler bekjenner ikke synder, de lar være å falle i fristelser. Lysten til ondt unnfanger ikke.

«Dersom dere elsker mig, da holder dere mine bud,»

Johannes 14:15

Jesu venner lærer hans Ord utenat.

«I mitt hjerte har jeg gjemt ditt ord forat jeg ikke skal synde imot dig.»

Salme 119:11

0

Svar

H

Hans-Henrik Brix

16 timer siden

Enig i Krussands vurdering av Bygstads artikkel, men ikke i hans påstand om at lutheranene, metodister, baptister m. fl. splitter Jesu legeme når “de tar på seg navn og læresetninger”.

Sitatene fra Joh 14,15 og Salme 119,11 kan ikke tas til inntekt for syndfrihetslæren. Lar Krussand (som kristen) være å falle i fristelser og synd? Ingen kristen som kjenner seg selv, vil hevde noe slikt. “Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss” (1 Joh 1,8).

6

Svar

D

Dan Krussand

4 timer siden

Det er forskjell på å ha synd og å gjøre en synd.

Jeg forkynner ikke syndfrihet, men at det ikke er synd å fristes, men det er synd å la fristelsen unnfange, noe som er et aktivt valg.

2

Svar

G

Gerard Oord

3 timer siden

Det virker som om Hans-Henrik Brix kommer med en slags fasit og vurdering av de enkeltes innlegg. Det har selvfølgelig fordeler, men det kan også skjære seg litt slik som i dette tilfelle. Det er en vesens forskjell som også Daniel Krussand opplyser om i sitt svar, mellom å ha synd og å gjøre synd. Det er meget viktig å forstå dette. Det har i første omgang ikke noe med syndfrihetslæren å gjøre. Syndfrihetslæren går ut på at syndelegemet eller kjødet er blitt fjernet under Åndens dåp og at en derfor ikke kan bli fristet lenger. Vi har alle synd, men ifølge Paulus i Rom 6 behøver vi ikke lenger å synde. Vi er satt i frihet fra den når vi er under nåden. For synden skal ikke herske over dere, siden dere ikke er under loven, men under nåden. Krussand nekter ikke for at han har synd, men poenget er at han mener at disipler kan og bør seire i fristelser. 1 Joh 5,18. “Vi vet at hver den som er født av Gud, synder ikke, Men den som er født av Gud vokter seg selv, og den onde rører ham ikke.” Heldigvis kommer Johannes med en sikkerhetsventil hvis det skulle gå galt noen ganger i 1 Joh 2, 1-2. Men hensikten med brevet er tydelig: “Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Vi må vokte oss vell for at vi ikke forkynner våre egne eller andres erfaringer på dette området, men Ordet. Selvfølgelig er det mulig at en har en teologi som kun begrenser seg til forsoningen.