Jubelår, avlat og skjærsild
| Debatt
STOR AVSTAND: Jan Bygstad mener at avstanden mellom
romersk-katolsk tro og evangelisk-luthersk tro er større enn mange gir inntrykk
av.Foto: Odd Mehus
Jan Bygstadformann i FBB
Publisert 21.06.25 - 09:30
Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post
Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for
skribentens holdning.
I debatten rundt den katolske kirkes teologi som nå har pågått i godt
over en måned, har vi de første ukene fått svar fra en rekke tidligere
lutherske prester som har konvertert. Disse har alle bedyret at det egentlig
ikke har vært noe stort skritt for dem fordi den teologiske avstanden mellom
romersk-katolsk og luthersk kristendomsforståelse egentlig ikke er så
stor.
Sist ute i så måte er Oddvar Moi (Dagen 10.06) som kan fortelle
at ingen i hans lutherske nettverk problematiserte hans konvertering. I tillegg
siterer Moi et avsnitt fra ‘Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen’ som
tilsynelatende belegger at Rom og Wittenberg nå er kommet til enighet om dette
som er så avgjørende for lutherdommen – læren om rettferdiggjørelsen.
Jeg tillater meg å påpeke at denne måten å sitere på, er uvederheftig,
både fordi sitatet er løsrevet fra sin sammenheng, og fordi det ikke gjøres
klart at katolikker og lutheranere legger vidt forskjellig innhold i begrepene
som anvendes i teksten.
Så har Dag Ø. Østereng skrevet en artikkel om Mariadogmet (Dagen 11.06)
som slår bena under alle tidligere forsøk på å skape en illusjon om at
avstanden ikke er så stor: Mariadogmet har sin grunn i tradisjonen som kirken
«mystagogisk» erkjenner uavhengig av Den hellige skrift.
Klarere kan det ikke sies at den mystiske erfaring som ‘Kirken’ gjør,
er kilde for tro og liv i tillegg til Bibelen. Vi som ikke kan svelge denne drøye
påstanden, kalles rasjonalister (dvs. slike som tror på fornuften i stedet for
på åpenbaringen).
Er uenigheten virkelig så stor
mellom katolikker og protestanter?
Til sist har Bernt T. Oftestad beskrevet den norske statskirkelighets
sørgelige historie. «Den norske kirke har overtatt de liberale «statsverdiene»
(Dagen 14.06). Dessverre har Oftestad altfor rett. Avhengigheten av statsmakten
har – sammen med det teologiske forfallet ved institusjonene som utdanner
prester – skapt en folkekirke (DnK) som uten skam tilpasser seg folkemeningen i
stedet for Bibelen.
Historikken i dette bør imidlertid nyanseres noe: Når den lutherske
reformasjon overlevde, var det i stor utstrekning fordi lutherske fyrster i
Tyskland beskyttet den evangeliske kirke. Uten dette ville lutherdommen
antagelig lidd samme skjebne som katharene under middelalderen.
Romerkirkens vilje til maktbruk overfor kjettere var like sterk i
reformasjonsårhundret som tidligere i middelalderen. Det at kongen ble kirkens
beskytter førte imidlertid den lutherske kirke inn i et avhengighetsforhold til
konge-/statsmakten som gjorde den svært sårbar, noe som sees altfor tydelig i
etterkrigstidens kirkehistorie.
Jeg vil til sist peke på to saker som tydelig viser hvor stor avstanden
er mellom romersk og luthersk evangelieforståelse: Læren om avlat og om
skjærsild. Det er viktig å være klar over at disse to lærepunktene på det
nærmeste henger sammen med læren om rettferdiggjørelsen, og kaster lys over hva
romersk frelsesforståelse faktisk innebærer.
Under vår Italia-reise i mai, snublet vi over flere kirker med oppslag
om jubelåret 2025 ved inngangen. Ifølge pave Frans’ dekret om jubelåret, har
disse fått status som pilegrimskirker. Ved å besøke disse kirkene loves de
troende full og hel avlat. Dette gis på betingelse av at en oppriktig og
alvorlig angrer sine synder og bekjenner dem for en prest, deltar i messen,
bestemmer seg for å gjøre kjærlighetens gjerninger mot de trengende, og med
helt hjerte resiterer Credo, Paternoster, Ave Maria og Gloria Patri. Disse
vilkår og løfter er slått opp på iøynefallende plakater.
Selv om avlatshandelen i middelalderen («Når pengene i kisten klinger,
straks sjelen ut av skjærsilden springer») neppe praktiseres innen moderne
katolisisme, er læren om avlat likevel fortsatt en viktig del av katolsk
botsfromhet. Riktig nok oppnår en ikke lenger avlat gjennom pekuniær
godtgjørelse. I stedet er godtgjørelsen knyttet til bestemte fromhetsgjerninger
definert i botsteologien.
Hva er så avlat? Dette beskrives enkelt og klart i Den katolske kirkes
katekisme (Oslo 1992): «Avlat er delvis eller fullstendig, alt etter som den
helt eller delvis fritar for den timelige straff som skal sones for synd. De
troende kan vinne avlat for seg selv eller anvende den for døde» (KK 1471).
Det falne mennesket mangler
evnen til å forstå evangeliet
Avlat er «ettergivelse av timelige syndestraffer» for den som har fått
sine synder forlatt gjennom botssakramentet. Botssakramentet er legemliggjort i
skriftemålet, der de troende får tilsagt syndenes forlatelse av presten i
absolusjonen. Det er fundamentalt i katolsk tro at det er utelukkende den
ordinerte prest som kan tilsi syndenes forlatelse ettersom det bare er denne
som har fullmakt til å forvalte sakramentene på gyldig vis. Ordinasjonen er
nettopp en slik fullmaktsoverdragelse, og er derfor også et sakrament (som bare
kan forrettes av en biskop med apostolisk suksesjon).
De timelige syndestraffer defineres i KK 1472 som ulike slags lidelser
og prøvelser som den troende opplever her i verden, samt den tid en må utstå i
skjærsilden. I katekismen understrekes det også at den troende skal bære dette
med tålmodighet og takk til Gud fordi alt slikt tjener til å hellige ham/henne.
Videre sier katekismen: «En omvendelse sprunget ut av brennende kjærlighet kan
klare å rense synderen helt og fullt, slik at ingen straff lenger er
utestående» (KK 1472).
Dette er også skjærsildens rolle: Ettersom rettferdiggjørelsen er sett
på som en langsom helbredelsesprosess i den troendes indre, der han/hun gradvis
vokser i hellighet og kjærlighet, vil det for de fleste mennesker være slik at
når døden kommer, vil de ikke ha nådd frem til fullkommen hellighet. Og uten
fullkommen hellighet kan en ikke komme inn i det fullkomne Guds rike og skue
Gud.
Av denne grunn må en gjennom en rensende ild, skjærsilden, som skal
brenne vekk all den urenhet og ufullkommenhet som fortsatt henger ved den
troende. Oppholdstiden i skjærsilden avhenger av hvor langt en har nådd i
hellighet, og kan altså forkortes gjennom avlat.
Avlat gis ved at den troende får del i «kirkens skattkammer». Dette
består i de fortjenester Kristus har vunnet gjennom sin frelsesgjerning, samt
«den i sannhet umåtelige, usammenlignbare og stadig nye verdi den salige Jomfru
Marias og alle helgeners bønner og gode gjerninger har i Guds øyne» (KK1476-7).
Dette er likesom en «konto» med et stort overskudd: De hellige har et overskudd
av gode gjerninger som kan deles ut til den botgjørende (som har «underskudd»)
via avlat.
Alt dette er i strid med Guds ord, og er noe som er kommet til gjennom
den kirkelige tradisjonsutviklingen. Hva sier så Guds ord?
For det første; Vår Frelser og Herre, Jesus Kristus har alene båret
straffen for vår synd. Jesus død på korset handler nettopp om at han går inn
under Guds dom, lovens dom, over all vår synd: «Kristus kjøpte oss fri fra
lovens forbannelse, idet han blev en forbannelse for oss – for det er skrevet:
Forbannet er hver den som henger på et tre …» (Gal 3,13). Læren om avlat er
m.a.o. uttrykk for en fornektelse av at Jesus har båret hele Guds dom og straff
over vår synd.
For det andre lærer NT oss at det ikke er tre, men to utganger fra
dette liv: Enten evig liv og salighet eller evig død i fortapelsen. Noe tredje
alternativ gis ikke. Det er ingen mulighet for omvendelse etter døden, en
‘second chance’, slik den konverterte, tidligere prest Heidi Frich Andersen
sier i en artikkel i Dagen (22.01).
Læren om skjærsilden er hentet fra et par av de apokryfiske skrifter
(se KK 1032), som den katolske kirke regner som hellig skrift, men som alle
reformatoriske kirker avviser. Hos fariseerne/rabbinerne finner vi (med
bakgrunn i dette) også læren om tre utganger etter døden – inklusive skjærsild
– så også på dette område finner vi en parallell mellom romersk og fariseisk
teologi.
For det tredje lærer NT at vi som troende mennesker aldri – på grunn av
at vi fortsatt bærer synden i våre hjerter – kan få noe ‘overskudd’ av gode
gjerninger. En kristen er ‘samtidig synder og rettferdig’. Det betyr at jeg i
meg selv er synder, men rettferdig i Kristus. En slik spenningsfylt dobbelthet
lever en kristen i gjennom hele livet her i verden, noe Paulus beskriver i Rom
7,14ff. Derfor ligger all min frimodighet i at Jesus er min rettferdighet og
ikke i noen ‘forvandling’, helliggjørelse, tjeneste eller kjærlighet hos meg.
Derfor sier Skriften: «Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus
Jesus» (Rom 8,1.)
Til sist: Flere debattanter har påstått at undertegnede har «drevet en
antikatolsk kampanje». Til dette vil jeg svare at jeg overhodet ikke har noen
interesse av å «angripe» katolisismen. Men når romersk-katolsk tro og teologi
presenteres som noe som i grunnen står evangelisk-luthersk tro ganske nær, og
at det ikke er noen avgjørende forskjell disse to imellom, har jeg funnet det
nødvendig å påpeke – i sannhetens navn – at avstanden er meget, meget større
enn en prøver å gi inntrykk av. Derfor har hovedsaken i samtlige artikler
herfra bestått i å søke å klargjøre hva den læremessige forskjell konkret
består i.
For all sannhet – og sannferdighet – lever på tydelighet og klarhet,
men visner der tåke og uklarhet råder.
katolisisme avlat skjærsild lutherdom rettferdiggjørelse meninger