Jødehat er et symptom på en
dypere råte i kulturen
1X
Lytt til saken • 10
minutter
De siste månedene har
jødehatet vist sitt heslige ansikt, skriver Alex Iversen. I propalestinske
demonstrasjoner, som i Istanbul (bildet), skal det ha blitt ropt antisemittiske
slagord. Foto: Khalil Hamra,
AP/NTB
Vis mer
Når et samfunn vender seg mot
jødene, er det alltid et faresignal.
Publisert:
04.01.2024 19:30
Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens
regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.
Jødehatet, verdens eldste hat,
er på fremmarsj. De siste månedene har det vist sitt heslige ansikt i gater, på
arbeidsplasser, i skoler, universiteter og på sosiale medier over hele Vesten
med en kraft og i et omfang vi knapt har sett siden Krystallnatten i 1938. At
denne tsunamien av jødehat ble utløst av det verste massedrapet på jøder siden
holocaust, er så intuitivt irrasjonelt at det nesten er vanskelig å forstå. I
alle fall er det det for meg.
Men vi er tvunget til å prøve å
forstå. Hva er forklaringen på at så mange mennesker, og så mange såkalte
progressive bevegelser, etter terroren mot Israel 7. oktober gikk ut i gatene
og på sosiale medier for å feire massedrap på sivile israelske borgere –
kvinner, barn, eldre og hele familier – som berettiget motstandskamp? For det
var det som skjedde, fra Sydney til Malmö, fra Paris til Berlin, fra London via
Boston til New York.
Feiret massedrap
Den norske legen Mads
Gilbert snakket fra
Sør-Afrika om «den palestinske motstanden» som «brøt ut av Gaza og angrep
okkupanten på deres egen jord».
I Malmö kjørte mer enn 300
biler med jublende mennesker – som om deres lag hadde vunnet en
viktig fotballkamp – gjennom byen i en spontan karavane, mens terroren
fremdeles pågikk – for å feire massedrap på jøder.
I Sydney ropte propalestinske
demonstranter «Gas the Jews» taktfast utenfor det ikoniske
operahuset, som hadde projisert et israelsk flagg på fasaden i solidaritet med
de israelske ofrene.
På Harvard signerte 34
studentorganisasjoner et opprop som holdt Israel «helt og holdent ansvarlig»
for at Hamas hadde drept 1200 sivile israelere i en pogrom.
Black lives matter-avdelingen i
Chicago, en av de største, postet en meme på X med teksten «This is about
Palestinians' right to resist 75 years of Israeli settlers colonizing their
native land», sammen med en silhuett av en paraglider. Altså en direkte
henvisning til terroristene som angrep en musikkfestival i den israelske
ørkenen fra luften. 260 unge mennesker ble drept på festivalområdet, mange av
kvinnene ble ifølge Israel voldtatt
og grovt mishandlet.
Og sånn kunne vi fortsatt,
lignende eksempler er det blitt forstyrrende mange av.
Utrygge og alene
Rapporter om antisemittiske
hendelser har i USA alene økt med nesten 400 prosent i løpet av de to første månedene etter
terroren 7. oktober, ifølge tall fra Anti-Defamation League. Gruppen beskriver
økningen som «uten sidestykke». Denne eksplosive økningen i antisemittiske
hendelser er den samme i alle vestlige land.
Også i Norge rapporterer jøder
om eskalerende antisemittisme.
Vi føler oss utrygge og alene,
uttalte lederen for Det mosaiske trossamfunnet i Oslo, Ronen Bahar, til VG 7. november.
Denne
eksplosive økningen i antisemittiske hendelser er den samme i alle vestlige
land
Og bare så det er sagt før jeg
går videre, så det ikke oppstår misforståelser: Avmakt, fortvilelse og sinne
over det som nå rammer befolkningen på Gaza, er forståelig. Det er selvfølgelig
legitimt å ønske å protestere mot Israels politikk og Benjamin Netanyahus
høyrevridde og korrupte regjering. Det gjør mange israelere og jøder rundt om i
verden også. Like selvfølgelig er det at propalestinske demonstranter skal få
lov til å demonstrere – også dem man er uenig med.
Men vi skal rette oss opp og si
klart og tydelig ifra når dette sklir over i antisemittisme – som det litt for
ofte gjør. Det skal vi fordi jødehatet er en historisk unikt giftig og farlig
fordom, som på viktige områder skiller seg fra andre former for hat, fordommer
og rasisme.
Kjennetegnes av et paradoks
Det jeg tror er viktig å
forstå, er at antisemittisme i praksis er en konspirasjonsteori som
kjennetegnes av et paradoks. Det vanlige er at rasister ser på seg selv som
overlegne, og at de «slår ned» mot mennesker de anser som underlegne og mindre
verdt. Antisemittismen er unik ved at den slår «ned» og «opp» samtidig.
Antisemitten ser på jøder både
som undermennesker og som overmennesker som kontrollerer politikk, medier og
økonomi på tvers av landegrenser. Dette konspiratoriske paradokset avslører seg
på ulikt vis, avhengig av det ideologiske ståstedet til antisemitten.
Sovjet-kommunismen stemplet
jøder som borgerlige og kapitalistiske femtekolonister som ikke kunne stoles
på. Neste stopp var ofte gulag.
Nazistene så på jødene både som
undermennesker som forurenset blodet til den rene ariske rasen, og som mektige
økonomiske og politiske supermanipulatorer som var ansvarlige for at Tyskland
tapte første verdenskrig og ble kastet ut i økonomisk kaos i mellomkrigstiden.
Vi vet hvor det endte.
«The great replacement theory»
I dagens USA anklager den ytre
høyresiden jødene for å forråde «det hvite Amerika» ved å konspirere med
svarte, brune og muslimske grupper om å åpne grensene for ulovlig innvandring.
Det var dette de fakkelbærende ytre høyre-demonstrantene i Charlottesville mente i 2017 da de ropte «Jews will
not replace us» foran en synagoge i byen.
Denne vrangforestillingen er
kjernen i det som kalles «the great replacement theory» – en konspirasjonsteori
som delvis er blitt mainstream i deler av det republikanske partiet.
På den andre siden anklager den
progressive og interseksjonelle venstresiden jødene for å ha for mye suksess,
for stor makt og for mange privilegier. I dette verdensbildet blir jøden
plutselig «super-hvit».
At jøder også antas å støtte
den israelske staten (som ofte ikke er helt feil), gjør at de oppfattes som
representanter for vestlig kolonialisme. Det er her den ytre venstresiden
finner felles ståsted med islamistiske antisemitter. «Det er ekstremt
viktig», uttalte for eksempel den moderne kjønnsteoriens mor
Judith Butler i 2006, «å forstå Hamas/Hezbollah som sosiale bevegelser som er
progressive, som befinner seg på venstresiden, som er en del av en global
venstreside».
Det er vanskelig å tenke seg
noe som er mindre progressivt enn voldsparate islamister. Det at så mange
aktivister på venstresiden likevel går seg vill i dette spørsmålet, er trolig
en følgefeil av det teoretiske grunnlaget de har bygget bevegelsen sin på.
Her er det nødvendig å bli litt
teoretisk – men vær tålmodig.
Dehumanisering
Interseksjonalitet er navnet på
den store ideen til dagens progressive venstreside. I sin opprinnelige versjon er dette en ganske fornuftig idé
om at enkelte former for sosial undertrykkelse henger sammen med andre former
for sosial undertrykkelse. Problemet er at den i identitetspolitisk praksis
ofte ender opp med å konstruere et kastesystem der ulike gruppers moralske
verdi blir vurdert etter hvor mye ulike grupper har lidd gjennom historien.
Det å være offer løfter deg opp
i hierarkiet, mens makt og privilegier trekker deg ned. Man skulle tro jøder
ville gjøre det skarpt i denne «konkurransen», men sånn er det ikke. Jødene er
blitt for vellykket, for privilegerte og for tett assosiert med staten Israel –
som i dette verdensbildet ofte fungerer som representant for vestlig
kolonialisme «par excellence».
Det å være
offer løfter deg opp i hierarkiet, mens makt og privilegier trekker deg ned
Kort sagt: Jøden passer ikke
inn i det interseksjonelle hierarkiet og blir til sand i det interseksjonelle
maskineriet.
I dette manikeiske
(offer/overgriper) verdensbildet, der individets moralske verdi knyttes direkte
til ulike gruppers offerstatus, forankret i hudfarge, kjønn og/eller seksuell
legning, forsvinner rommet for å anerkjenne jøder som ofre. I verste fall fører
dette til en dehumanisering.
Det er konsekvensen av dette
menneskesynet vi har sett spille seg ut i kjølvannet av terroren 7. oktober. Det
forklarer hvorfor amerikanske eliteuniversiteter de siste månedene er blitt
kastet ut i en eksistensiell krise som det fremdeles er usikkert om
de vil komme seg ut av, uten varig skade på omdømmet.
Beleilig syndebukk
Hvor vil jeg med dette? Tre
steder:
For det første tror
jeg at for å forstå antisemittismen, også i vår tid, må vi ta inn over oss at
den er en konspirasjonsteori som hele tiden skifter form. Dette er spesielt
farlig når det liberale «immunforsvaret» er svekket, som det er nå, som et
resultat av økonomisk uro, krig og generell polarisering. Det er nettopp i
tider med store politiske og økonomiske omveltninger at antisemittismen dukker
opp som en beleilig syndebukk for dem som ønsker å forklare sin egen motgang
eller samfunnets urettferdighet.
For det andre:
Stammekultur, polarisering og ideologier som forestiller seg at mennesker er
determinert til bestemte roller basert på fødsel eller nedarvet skyld, har vært
normalen i mesteparten av historien – og er det fremdeles i store deler av
verden. Vi som lever i vestlige liberale demokratier i dag, er ikke regelen –
vi er et historisk unntak.
Hvis vi skal unngå et
tilbakefall til den historiske normalen – tribalisme, mistenksomhet og paranoia
– kan det være lurt å begynne med å forkaste ideologier som dyrker fastlåste
gruppeidentiteter som historiens, samfunnets og kulturens mål og mening.
Konspirasjonsteorier,
falske nyheter, demonisering av en liten minoritet. Hva skjer hvis dette blir
normen?
Om disse ideene kommer fra
høyre eller venstre side, er irrelevant – de er like skadelige. Alternativet er
selvfølgelig å holde fast på verdiene fra den liberale tradisjonen og sette
individets frihet og verdighet i sentrum, ikke stammens.
Og til slutt:
Progressive bevegelser på venstresiden som synes det er vanskelig å akseptere
antisemittisme som en trussel på linje med annen rasisme, bør tenke nøye over
at det tankegodset antisemittismen står for, representerer alt de bør frykte og
forakte.
Konspirasjonsteorier, falske
nyheter, demonisering av en liten minoritet. Hva skjer hvis dette blir normen?
Jødene er ofte er blitt omtalt
som en
kanarifugl i kullgruven. Det er
en klisjé med en stor sannhet i seg. Når et samfunn vender seg mot jødene, er
det alltid et faresignal og et symptom på en større og dypere råte i kulturen.
Og som historien har lært oss, er det kanskje jødene som rammes først – men det
stopper aldri der.