Salwan
Momika var koranbrenneren som nesten greide å holde Sverige utenfor Nato. Hans
gjentatte provokasjoner satte landets søknad i fare, midt i en kritisk
internasjonal situasjon. En brennende bok kan sette fyr på forholdet mellom
land.
28.
januar ble Momika skutt og drept, angivelig midt under en direktesending på
internett. Drapet fikk noe pressedekning, men siden har det vært ganske stille.
Fem personer som ble pågrepet er senere løslatt.
Fremtredende
pressekritikere som Sarah Gaulin og Anki Gerhardsen har stilt spørsmål om
stillheten skyldes en form for berøringsangst i pressen. Spørsmålet er om
frykten for eskalering og voldeligere reaksjoner begrenser den frie
journalistikken. Tidligere denne måneden møtte jeg dem til en samtale om det i
Litteraturhuset i Oslo i regi av Oslo freedom forum og Norske PEN.
Hvis vi innskrenker retten til å kritisere andres tro
står vi i fare for å svekke friheten til å tro
Nummenhet
Jeg
tror ikke det er snakk om noen berøringsangst. Norsk presse har skrevet
spaltekilometer etter spaltekilometer om karikaturstrid, islamisme,
terrorangrepet mot Charlie Hebdo og lignende saker. Det er sikkert noen som
kunne ønsket seg mer stoff om slike spørsmål, men det er et tema som pressen
definitivt har berørt grundig og uten påtrengende angst. Det gir ikke mening at
mediene plutselig skulle slutte å tørre å skrive om dette i starten av 2025.
Men
kanskje vi har en viss nummenhet? Vi har kanskje opplevd så mange drap og
trusler knyttet til koranbrenning og karikaturer at vi ikke lenger hever
øyenbrynene noe særlig. Hvis det er tilfelle så er det et faresignal. Det er
mange som har betalt en høy pris fordi de utfordret symboler mange holder
hellig. Her må vi være på vakt.
Ytringsfriheten
og religionsfriheten omtales som to tvillingrettigheter. De henger svært tett
sammen. Hvis vi innskrenker retten til å kritisere andres tro står vi i fare
for å svekke friheten til å tro.
Norske aviser har ikke ressurser, kompetanse og kilder
til å paralleletterforske krevende drapssaker på svensk jord
Lite kunnskap
Jeg er
overrasket over hvor lite presseomtale det har blitt av drapet på Momika. Jeg
husker dagen nyheten ble kjent godt. Jeg tenkte at dette var en kjempesak som
ville dominere nyhetsbildet. Saken scorer høyt på alle nyhetskriterier.
Så kom
Senterpartiets utmarsj fra regjeringen i Norge. Et fly styrtet rett ved Det
hvite hus. Fire nordmenn døde i en tragisk skredulykke. Det var en dag med tett
nyhetsbilde.
Store
saker kan få lite dekning på en slik dag. Avissidene, mobilskjermer, antall
journalister og publikums oppmerksomhet er relativt faste størrelser som ikke
vokser selv om nyhetsbildet er tettere.
Men
hvorfor er det skrevet så lite om drapet etter denne dagen? Er mediene redde?
Nei.
Fasiten er at i tiden etterpå har det kommet overraskende lite informasjon fra
svensk politi. Enten holder de kortene svært tett til brystet, eller så famler
politiet i blinde. Og når det ikke er noe nytt å skrive om, så blir det få
nyhetssaker. Norske aviser har heller ikke ressurser, kompetanse og kilder til
å paralleletterforske krevende drapssaker på svensk jord. Her er vi nødt til å
lene oss mye på svensk politi og presse.
Farlig å spekulere
Hvorfor
har ikke medienes kommentatorer skrevet mer om drapet? Tør de ikke ta et
oppgjør med disse kreftene?
Her er
svaret enkelt. Det er god grunn til å ha en sterk mistanke om hva som var
motivet for drapet på Momika, men vi vet ikke. Det er ukjent. Mediene, også
medienes kommentatorer, skal være forsiktig med å spekulere.
Kort
tid etter drapet på Momika kom Sveriges 22. juli. I Örebro ble elleve personer,
mange med innvandrerbakgrunn, skutt av en etnisk svensk mann. Også her er det
stor usikkerhet om hva motivet er, selv om vi alle har våre mistanker. Derfor
har det vært få spekulasjoner om det, uten at noen har kalt det berøringsangst.
Medier
bør være tilbakeholdne med å spekulere i motiv og gjerningsperson når man vet
så lite. I tiden etter 22. juli var mange overbevist om at terroren måtte være
islamsk. Det var den ikke. Da en arabisk mann ble pågrepet etter angrepet på et
julemarked i Magdeburg, hadde mange konklusjonen klar. Så viste det seg at han
nok mest sannsynlig var tilhenger av det høyreekstreme partiet AfD.
Danmark har gjeninnført en blasfemilov, og det er et
faresignal
Ny ytringsfrihetsdebatt
Anklagene
om at mediene har berøringsangst sitter løsere når det er muslimer som er i
søkelyset som gjerningspersoner. Mediene har skrevet lite om massakren i
Örebro, men ingen har skrevet bekymrede kronikker i Aftenposten om den
manglende dekningen.
Ekstrem
og voldelig islam har angrepet ytringsfriheten. Tegnere er drept og truet,
journalister trues. Terroristene prøver å få oss til å forlate våre verdier om
ytringsfrihet og religionsfrihet gjennom ekstreme handlinger, gjennom å
fremkalle frykt. I dag tør de færreste tegnere å tegne karikaturer av Muhammed,
men debatten om islam og integrering preges ikke av frykt og berøringsangst.
Debatten har voldsmennene ikke greid å stilne.
Jeg
tror, og håper, at mange av de som i sin tid kritiserte publiseringen av
karikaturene og kalte det «uklokt», tenker annerledes om dette i dag. Denne
trusselen er fortsatt en stor utfordring, og et tema samfunnet ikke må la gå i
glemmeboken. Danmark har gjeninnført en blasfemilov, og det er et faresignal.
Men
ytringsfrihetsdebatten har flyttet seg enormt de siste ukene. Trusselen fra
ekstrem islam er ikke blitt mindre, men vi ser nå helt andre og langt større
trusler mot ytringsfriheten.
Islamkritikk og ytringsfrihet
Vi ser
nå at verdens viktigste demokrati forsøkes demontert av en ekstrem politisk
bevegelse. Ytringsfriheten er under press i landet som har vært
ytringsfrihetens «lysende by på et fjell». Aviser som ikke skriver slik
presidenten vil, sperres ute fra Det hvite hus, rike aviseiere fjerner
redaktører og meninger de ikke liker fra avisene, sosiale medier er gjort om
til eiernes propagandaverktøy, og uavhengige byråkrater sparkes.
Kampen
for retten til å utfordre religioner og hellige symboler, retten til på være i
ytringsfrihetens yttergrense uten å bli rammet av vold og trusler, har ikke
blitt mindre viktig.
Nå har
verden endret seg, og debatten om ytringsfrihet har også det. Alle som brenner
for ytringsfriheten må ta inn over seg at det er i USA det viktigste slaget
står akkurat nå.