I norske skolegårder rammes jødiske barn. Her er noen av historiene deres

·

o

o

·

«Noen av jentene pleier å tørke av der jeg har sittet» (Jødisk jente, 10 år)

«På fotballen var det en som hele tiden ropte 'jævla jøde' etter sønnen min» (Far til gutt, 14 år)

«Jeg skal liksom svare for hva Israel gjør. Men jeg er bare 17 år gammel. Jeg har ingen svar» (Jødisk jente, 17 år)

18 januar 2025 kl. 05:30Av Sondre Bjørdal

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

En forteller at han ble jaget fra skolen. En annen forteller om drapstrusler utenfor klasserommet. Flere opplever at omtanke for familie i Israel blir sett på som nærmest noe skittent.

Det har gått 16 måneder siden situasjonen i Israel og på Gaza brått eskalerte. Vårt Land har bedt et utvalg jødiske skolebarn, foreldre og lærere fortelle hvordan konflikten har preget deres hverdag i norsk skole. De er alle anonymisert.

Dette er det de forteller.

– Noen av jentene pleier å tørke av der jeg har sittet

Jente, 10 år, Vestlandet:

– Ei jente er verre enn de andre. Foreldrene hennes snakker stygt om jøder hjemme, sier jenta. (Matilde Solsvik)

Det er vanskelig på skolen, jeg blir ikke invitert med på så mye. En gjeng jenter sier at Israel er et veldig dårlig land som dreper barn, og at de håper Gaza vil vinne.

En gang jeg ble med ei jente hjem, sa hun at dette var siste gang jeg kunne bli med. Så sa hun: «Jeg skal bare hente noe du kan sitte på». Så kom hun med et teppe, og sa: «jeg vil ikke at du skal sitte på sengen min». Noen av jentene pleier å tørke av der jeg har sittet. Da blir jeg lei meg. Men jeg tør ikke si fra til noen voksne når slike ting skjer.

Jeg tør ikke si fra til noen voksne når slike ting skjer

—  Jente (10 år)

Ei av jentene er verre enn de andre. Jeg vet at foreldrene hennes snakker stygt om jøder hjemme. Mamma har sagt fra til læreren, og jeg tror læreren har snakket med faren hennes. Men det har ikke blitt noe bedre.

Klimaet i ukene etter 7. oktober

Allerede i slutten av oktober 2023 sendte Det mosaiske trossamfunn i Oslo ut en bekymringsmelding, hvor de skrev at «flere av våre medlemmer har de siste dagene opplevd truende hendelser mot sine hjem, fordi de er jødiske».

Eskaleringen forplantet seg raskt til norske klasserom.

«Lærere forteller oss om spenninger i klasserommet knyttet til krigen mellom Israel og Hamas», skrev forskere fra HL-senteret i et leserinnlegg i Aftenposten, da det hadde gått én måned siden terrorangrepet:

«Mange elever har sterke følelsesmessige reaksjoner, og det kan være utfordrende å opprettholde en konstruktiv dialog. Vi ser at både antisemittisme og muslimfiendtlighet får næring, noe som også går ut over konkrete elever i klasserommet».

– De sa det var så bra at mange jøder hadde blitt drept

Jente, 17 år, Oslo:

– Jeg begynte å passe meg for å si visse ting, og tenkte at jeg kanskje burde gjemme meg litt, sier 17-åringen. Bildet er tatt i en annen anledning. (Rebekka Johannessen Litland)

En gang jeg kom inn i klasserommet, sa noen gutter at de syntes det var så bra at mange jøder hadde blitt drept 7. oktober. Endelig hadde noen gjort noe, og selv om det kanskje rammet min familie, så var det liksom bra at israelere ble bomba.

Noen dager senere satt de og laget «memes» på en datamaskin (tekst på et bilde, red.anm.) Én laget et bilde av mennesker som ble bombet og skrev at det var familien min, og satt klappende hender rundt. Siden begynte jeg å passe meg for å si visse ting, og tenkte at jeg kanskje burde gjemme meg litt. Det synes jeg er dumt, for jeg er veldig stolt over å være jøde. Men opplevelser den siste tiden har vært skremmende og ubehagelig.

Jeg er bare 17 år gammel. Jeg har ingen svar, og det spiller uansett ingen rolle hva jeg tenker

—  Jente (17 år)

Det siste året har vært fælt. Mange har sterke meninger, og jeg blir sett som representant for noe jeg ikke nødvendigvis representerer. Jeg skal liksom svare for hva jeg mener om krigen, og om det Israel gjør. Men jeg er bare 17 år gammel. Jeg har ingen svar, og det spiller uansett ingen rolle hva jeg tenker.

Fra framleggelsen av regjeringens handlingsplan mot antisemittisme 11. november 2024. Etter presentasjonen sa statsminister Jonas Gahr Støre til Vårt Land at fortellingene til jødiske barn som er redd for å gå på skolen, har gjort sterkt inntrykk det seneste året. (Synne Folstad Moen)

Vanskelig å gjenkjenne

Regjeringens handlingsplan mot antisemittisme, som kom i november, erkjenner at det er vanskelig å sette tydelige rammer for hva antisemittisme egentlig er, men skriver at det brukes «om fiendtlige holdninger og handlinger rettet mot jøder eller det som oppfattes som jødisk».

Videre står det at lærere noen ganger ikke gjenkjenner antisemittisme når det forekommer, og at lærer noen ganger ikke tar det alvorlig nok.

I Norge består den jødiske minoriteten av rundt 1.500 mennesker, eller 0,03 prosent av befolkningen. På noen skoler er det kanskje ett jødisk barn, mens det i Oslo og Trondheim kan det være noen få på en skole.

– Mine barn blir holdt ansvarlig for krigen på Gaza

Fotballtrener, far til skolebarn på 9 og 14 år, østlandsområdet:

Rammene for hva som kan sies om jøder, har blitt langt videre, mener mannen. (Erlend Berge)

Samtidig som min 9 år gamle gutt har vært redd for at bestemoren i Israel skal dø, har han måttet høre voldsomt mye stygt om Israel i klasserommet. Det verste for ham har likevel vært at en to år eldre gutt var truende mot ham på skolen. Jeg hadde nettopp et møte med skolen, som har satt i gang tiltaksplan for å få bukt med trusler mot niåringen min.

En gang ringte en av lærerne meg fordi det var så mye snakk i klasserommet om hvor grusomme Israel var. Dette sitter altså sønnen min og tar inn, og sier ikke et pip. Noen ganger prøver jeg å snakke med ham om hva som skjer inni hodet hans. En gang tok det 30 sekunder før han svarte. Da han åpnet munnen, sa han: «Etter krig kommer fred».

På fotballen var det en som hele tiden ropte «jævla jøde» etter den eldre sønnen min på 14 år. Ingen ting vi gjorde fikk slutt på det. Til slutt ble denne gutten utestengt fra fotballen. Men når det gjelder denne relasjonen har skoleledelsen hatt stor berøringsangst.

Det føles som om alt har blitt lov å si, og da føler vi oss fryktelig alene

—  Far til skolebarn på 9 og 14 år

Det er ingen som tenker at russiske barn i Norge skal måtte ta ansvar for Putins krig. Men det er som om mine barn indirekte blir holdt ansvarlig for krigen på Gaza. Vi er veldig glade for at krigen nå kan ta slutt. Men det bør ikke være relevant. Barn skal være trygge i Norge. Punktum. Jeg tror heller ikke at situasjonen for jødiske barn blir bedre på lang, lang tid.

Det føles som om alt har blitt lov å si, og da føler vi oss fryktelig alene. Det skjer helt åpenbare overtramp, men det føles ikke som om det er noen vits å si fra.

Vårt Land har snakket med daglig leder for idrettslaget, som bekrefter at gutten som kom med antisemittiske tilrop ble kalt inn til møte med klubbens ledelse, sammen med politiet og guttens far. Det ble satt krav som måtte innfris om gutten skulle fortsette å spille for klubben, blant annet at en forelder alltid skulle være til stede og bistå om det ble nødvendig. Etter dette sluttet gutten i klubben, forteller daglig leder. Ledelsen ved ungdomsskolen har ikke besvart Vårt Lands henvendelser.

(Erlend Berge)

Gode råd til lærere

Claudia Lenz er forsker ved HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter), som i år skal gå i gang med et prosjekt for å dokumentere norske jøders erfaringer etter terrorangrepet 7. oktober.

Hun mener det er viktig å passe på at en konflikt ikke personliggjøres i klasserommet og skolegården.

– Et barn eller en minoritetsgruppe skal ikke holdes ansvarlig for hva en politisk aktør gjør et annet sted i verden, sier Lenz.

Claudia Lenz er forsker ved HL-senteret. (Guro Asdøl Midtmageli)

HL-senteret har utviklet nettsiden dembra.no, som gir veiledning til lærere som skal snakke om Israel og Palestina med elevene sine. Den gir blant annet disse rådene:

• Vær bevisst på din egen posisjon
• Hold fast ved menneskeverdet til alle involverte
• Stimuler til kildekritikk og kritisk tenking

Lenz understreker at voksne som jobber med barn må ta høyde for at denne saken både vekker stort engasjement blant elevene, og samtidig kan være en stor belastning for noen av barna.

– Da må de voksne kjenne elevgruppen, og fange opp hvilke barn som kan oppleve dette som spesielt belastende. I undervisningen må barna å få en dypere forståelse av at konflikten har dype historiske røtter, og anerkjenne at det finnes forskjellige perspektiver og virkelighetsforståelser.

Økende antisemittisme

• Europeiske kartlegginger har vist at antisemittisme øker i takt med eskaleringer av Midtøsten-konflikten
• I Norge uttrykker 8,6 prosent motvilje mot jøder, mens 11,5 prosent har utpregede fordommer mot jøder (HL-senteret, februar 2024)
• 30 prosent svarer at de er blitt mer negative til jøder generelt som følge av Israels krigføring (HL, 2004)

– De løp etter sønnen min, med flasker de skulle slå ham med

Mor til gutt på 14 år og jente på 11 år, Oslo:

Et hakekors risset i veggen på en annen Oslo-skole. Bildet er fra en tidligere sak fra 2022. (Erlend Berge)

Da sønnen min på fjorten fortalte noen at han var jøde, gikk det først helt greit. Men litt senere kom det en gutt som han ikke kjente fra før, og truet med at han skulle ta ham med kniv. Sønnen min avfeide ham, men så har det egentlig fortsatt. Denne gutten har kommet med veldig mange stygge kommentarer gjennom hele året. Sønnen min har blitt trakassert i timene, uten at lærerne har fått det med seg. Eller så lar lærerne det bare skli forbi. På fotballbanen får han tilrop, av typen «ta ballen fra jævla jøden».

En dag løp noen gutter etter ham med vannflasker av metall, som de skulle slå ham med. Etter ti minutter klarte han å riste dem av seg og løp hjem.

Sønnen min dysser det ned. Når skolen spør ham, sier han bare at det går fint. Så da gjør ikke de noe mer

—  Mor

Jeg har prøvd å følge opp saken, men sønnen min selv dysser det hele ned. Når skolen spør ham om det, sier han bare at det går fint. Så da gjør ikke de noe mer, da. Men kontaktlæreren har vært veldig støttende og tatt det alvorlig hele tiden.

Når datteren min har gitt uttrykk for at hun er bekymret for familien sin i Israel, har hun fått tilbakemeldinger av typen «det er ikke dem det er synd på», eller «din familie dreper barn». Hun er mye lei seg. Før likte begge barna mine å snakke om jødedommen. Det vil de ikke lenger.

– Har fått høre at jeg skal dra til Auschwitz og gasse meg

Småbarnsmor og ungdomsskolelærer, Oslo:

Hun har selv fått antisemittiske ytringer mot seg. Det verste er likevel det som går utover barna. (Erlend Berge)

I min jobb som ungdomsskolelærer i Oslo-skolen har jeg fått høre at jeg skal dra til Auschwitz og gasse meg. En elev henvendte seg til en annen lærer og sa «jeg bryr meg ikke om hva den jøde-hora sier». En annen gang prøvde en elev å komme seg inn i klasserommet, og da jeg nekta å slippe ham inn, ropte han «jævla jøde, jeg vil inn». Det synes jeg var skremmende.

Det var to elever som trakasserte meg over tid. Hver gang jeg gikk forbi dem i fellesområdene, ropte de slikt som «barnemorder» og «fri Palestina».

Jeg ser at barna blir usikre på sin egen identitet

—  Mor

Da sønnen min begynte i første klasse, ville vi ikke introdusere ham for denne konflikten i det hele tatt. Men elever på skolen begynte å si stygge ting om Israel til ham, så vi måtte snakke med ham om det. Også datteren min ble plaga på bussen, av to gutter som sa stygge ting om Israel. Jeg synes det mest belastende er det som går utover barna mine. Jeg ser at de blir usikre på sin egen identitet, og at de er veldig forsiktige når vi er ute.

Vårt Land har snakket en kollega som var til stede eller like i nærheten under alle episodene av trakassering på arbeidsplassen, og kollegaen bekrefter at episodene har funnet sted.

(Erlend Berge)

– De ropte «slakt jødene» til meg

Mannlig lærer, omtrent 50 år, Østlandet:

En av skolene jeg har jobbet på, var i et lite og isolert lokalsamfunn. En gruppe unge menn pleide å henge i gangen på skolen, etter norskopplæringen.

På dette stedet visste alle at jeg kom fra Israel. En eller to uker etter terrorangrepet 7. oktober, skrek de unge mennene «slakt jødene» til meg på arabisk. Jeg er en mann på rundt 50 år, og de var tre store menn midt i 20-årene som skrek at de skulle drepe meg, i en smal korridor hvor det var litt vanskelig å komme seg unna. På dette stedet var det kun de og jeg som kunne arabisk, så dette skjedde på en måte i et rom som var trygt for dem.

Oppfølgingen avhenger veldig av hvor man er, av kulturen på arbeidsplassen, og av hvem som er i sentrale posisjoner

—  Mannlig lærer, omtrent 50 år

Jeg gikk rett til skolens ledelse, som gikk videre til politiet. Jeg synes begge gjorde en veldig god jobb. Personene ble bortvist fra skolebygget, og det ble etablert rutiner hvor en avdelingsleder passet på at de ikke kom tilbake. Men jeg har også jobbet på andre skoler, hvor det har skjedd ting som ikke har blitt tatt tak i. Så oppfølgingen avhenger veldig av hvor man er, av kulturen på arbeidsplassen, og av hvem som er i sentrale posisjoner.

Vårt Land har snakket med en avdelingsleder på skolen hvor læreren ble drapstruet. Lederen bekrefter at det var en hendelse hvor politiet ble involvert, og at skolen deretter iverksatte tiltak som økt tilsyn og stikkprøvekontroller. Politisaken ble henlagt.

Claudia Lenz: – Kan ikke spille ut en minoritet i Norge, mot lidelser et annet sted

Utdanningsdirektoratet (Udir) sier til Vårt Land at de ikke har statistikk over antisemittiske ytringer og hendelser i norsk skole etter 7. oktober 2023.

Noen ganger kan være vanskelig å skille mellom elevers legitime politisk engasjement, og ytringer som er belastende for jøder, mener Claudia Lenz ved HL-senteret. Da er det viktig at lærerne kan åpne for samtalene, men at de også har kunnskap til å si stopp om en samtale sklir over i fordommer eller hatefulle ytringer.

Lærere må åpne for vanskelige samtaler, men si stopp om de sklir over i fordommer som ikke bidrar til noe, mener Claudia Lenz. (Guro Asdøl Midtmageli)

Lenz understreker at barn aldri skal ansvarliggjøres for krigshandlinger.

– Akkurat det er en grense som er veldig lett å trekke, sier hun.

Også palestinske barn i Norge rammes av situasjonen i Midtøsten, og av hvordan situasjonen debatteres her til lands, understreker Lenz. Familier lever med stor frykt for at familiemedlemmer eller andre skal bli rammet av krigshandlinger, og frykter hva nyhetene vil formidle.

Dette er komplisert og vanskelig, men det er noe vi må få til

—  Claudia Lenz, HL-senteret