Har jødene fortrengt araberne?
| Debatt
SKRIBENT: Advokat Ragnar Hatlem taler på Oslo
symposium 2025.Foto: Anders Artmark Aanensen
Ragnar Hatlemforkynner for IKAJ
Publisert 12.04.25 - 19:00
Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post
Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for
skribentens holdning.
Narrativet om at jødene har fordrevet eller «fortrengt» araberne fra
Palestina, er blitt et hovedargument i anti-israelsk propaganda. Men ser man
bak retorikken og inn i historiske og demografiske fakta, trer sannheten
frem.
Ikke bare har jødene vært til stede i landet i over 3000 år – de var i
perioder en forfulgt minoritet under ottomansk muslimsk styre, utsatt for
diskriminering og gjentatte voldelige pogromer fra araberne. Realiteten er at
jødene ikke fortrengte araberne – de gjenopplivet sitt gamle hjemland med stor
motstand og høy pris på et sted hvor det aldri har eksistert noen arabisk /
palestinsk stat.
Jødene som urfolk og deres rett til landet
Det jødiske folket har en kontinuerlig tilknytning til Eretz Israel
siden oldtiden. Dette er ikke bare en religiøs tro, men en historisk og
arkeologisk dokumentert realitet. Fra kong Davids tid og frem til det moderne
Israel har det alltid eksistert jødiske samfunn i Jerusalem, Safed, Hebron og
Galilea. Etter diasporaen ble jødene en minoritet, men aldri fraværende.
På 1800-tallet beskrev både europeiske reisende og konsuler Palestina
som nærmest folketomt – med hovedsakelig jødiske og kristne innbyggere, som
professor Adriani Relandi påpekte i 1696. Relandi som blant annet var filolog,
orientalist og professor i orientalske språk, påpekte også at det fantes ingen
region, navn på byer eller landsbyer i Palestina som hadde noe arabisk opphav.
Arabisk tilstedeværelse var marginal og preget av nomadisk livsstil, uten store
strukturer.
I Jerusalem (som araberne krever som hovedstad i en ny arabisk stat nr.
23) bodde det ca. 5000 mennesker, for det meste jøder og noen få kristne. I
Bibelen er «Jerusalem nevnt ca. 800 ganger (ca. 669 i GT og ca. 149 i NT). I
Koranen er ikke Jerusalem nevnt en eneste gang.
Jødenes status under islamsk styre
Under muslimsk styre, særlig under det osmanske riket, ble jødene
klassifisert som «dhimmi» – en juridisk status gitt til ikke-muslimer. Som
dhimmi var jødene underlagt diskriminerende lover og skatter. De måtte betale
den såkalte jizya (dhimmi-skatt), bære spesielle klær, kunne ikke bygge nye
synagoger eller ri på hester i visse områder, og var rettslig underlegne
muslimer. Et vitnesbyrd fra samtiden forteller:
«Jøder kunne ikke vitne mot muslimer i retten, og et enkelt rykte kunne
utløse angrep mot hele jødiske nabolag.»
Dhimmi-statusen gjorde jødene sårbare. Pogromene i det 19. og tidlige
20. århundre er en forlengelse av denne systematiske undertrykkelsen.
Pogromer før staten Israel: Dokumentert arabisk vold
Det var flere arabiske pogromer mot jøder i de palestinske områdene
mellom 1820–1915. Det var aldri tvil om hvem som ble fortrengt –– og hvem som
angrep:
Mellom 1820 og 1890 ble jøder i de palestinske områdene utsatt for en
rekke alvorlige pogromer og voldshandlinger utført av arabiske opprørere,
mobber og bønder. Disse angrepene rammet både enkeltpersoner og hele samfunn,
og førte til død, frykt og ødeleggelse i flere jødiske byer og bosetninger.
Den første alvorlige hendelsen fant sted i 1834 i Safed, da muslimske
opprørere gikk til brutale angrep på det jødiske samfunnet. Jødene ble drept,
kvinner voldtatt, hjem plyndret og synagoger ødelagt. Samtidig brøt det ut
lignende opprør i Nablus, Hebron og Betlehem, ledet av rasende landsbybønder –
trolig oppildnet av en lokal predikant ved navn Muhammad Damoor, som utropte
seg selv til en islamsk profet. Under hans innflytelse ble jøder angrepet, hjem
raserte og vold oppmuntret.
Hvorfor tror Norge så sterkt
på en tostatsløsning?
Fire år senere, i august 1838, gjentok katastrofen seg. Denne gangen
var det drusere fra Hauran og Libanon, sammen med arabiske opprørere, som i sin
motstand mot den egyptiske okkupasjonen rettet volden mot jødene i Safed.
Resultatet var nær identisk med 1834: jøder ble massakrert, mange fikk halsen
skåret over, hus og eiendom ble plyndret, synagoger skjendet og utsatt for
overgrep. Mange jøder flyktet til Acre eller Jerusalem, og det jødiske
samfunnet i Safed ble drastisk redusert – med færre enn tusen familier igjen i
byen.
I 1886 ble den unge jødiske bosetningen Petah Tikva angrepet av
arabiske bønder. En jødisk nybygger ble drept, og flere ble såret. Boliger og
eiendom ble plyndret. Angrepet var en reaksjon på jødisk jordbruk og bosetting,
og markerer begynnelsen på organiserte fiendtlige reaksjoner mot jødisk
tilbakevending til landet.
Rotårsaker til hendelsene synes å være motstand mot jødedommen som
truer islam. Men på overflaten er det opposisjon mot ottomanerne og ønske om å
dyrke jorda selv. I flere tilfeller ble jøder drept, voldtatt eller fratatt
eiendom – altså lenge før staten Israel ble opprettet.
I 1919 starter araberne de første selvmordsgruppene og fra da av skjer
det utallige arabiske drap, voldtekter, plyndringer, flykapringer og pogromer
mot jødene – noen av pogromene er i sin grusomhet lik på 7. oktober 2023
massakren.
Etter opprettelsen av staten Israel i 1948, har arabiske stater og
palestinske grupper konstant ført krig og angrep mot jødiske sivile blant annet
i. Her er noen eksempeler:
·
1948: Araberne angriper Israel på
uavhengighetsdagen. Men de startet krigen allerede dagen etter FNs
delingsresolusjon ble publisert den 29. november 1947 med massakrer og angrep
på hjelpekonvoier.
·
1950–1967: Over 400 terrorangrep bare fra Egypt.
·
Seksdagerskrigen (1967): Arabiske land planla
angrepskrig – tapte – og startet etterpå med retorikken om «okkupasjon».
·
1970–2000: Flykapringer, massakrer (f.eks. Ma'alot,
Savoy Hotel, Coastal Road), Entebbe.
·
Intifadaene (1987–1993 og 2000–2004): Svært mange
terrorangrep. Bare når det gjelder den 2. intifadaen (2000 – 2004) ble over
1000 israelere drept og tusenvis skadet.
·
Rakettangrep (2005–2024): Etter at Israel trakk seg
fullstendig ut av Gaza, har Hamas kontinuerlig angrepet israelske byer med
raketter.
Jødene kjøpte land – og skapte arbeidsplasser
Sionistene tok ikke landet med makt – de kjøpte det, ofte til overpris,
og bygget moderne jordbruk og industri. Dette førte til arabisk
arbeidsinnvandring, ikke fordrivelse.
Ifølge Winston Churchill (1939) ble araberne på ingen måte forfulgt –
snarere tvert imot vokste den arabiske befolkningen mer enn den jødiske under
mandattiden. Dette til tross for at Folkeforbundet allerede hadde akseptert
Palestinamandatet (San Remo-resolusjonen) hvor jødenes historiske tilknytning
til landet ble anerkjent og at jødene skulle få reetablere seg i deres
nasjonale hjem.
Midtøsten-historiker opptrer
som aksjonist
Dette nasjonale hjemmet skulle bli en stat når britene hadde gitt
jødene den administrative, økonomiske og politiske hjelpen de trengte for å
etablere en slik stat.
Historikeren Joan Peters dokumenterer hvordan araberne som flyttet inn,
straks ble regnet som «urbefolkning» i internasjonale rapporter – og dermed
kunne man påstå at jødene «tok» land fra noen som nettopp hadde kommet.
Konklusjon: Myten er motsatt av virkeligheten
Når man ser på demografi, historikk, internasjonal rett og faktiske
hendelser, blir det klart:
·
Jødene har bodd i områdene i over 3000 år.
·
Det har aldri eksistert en Palestinsk stat.
·
Jødene har ikke fordrevet araberne – de returnerte
til sitt historiske hjemland Palestina.
·
Arabisk vold og diskriminering mot jødene var
utbredt lenge før staten Israel ble opprettet.
·
Det var jødene som ble fortrengt, forfulgt og
systematisk diskriminert – ikke araberne.
·
Mange arabere innvandret til Palestina nettopp fordi
jødene skapte vekst og stabilitet.
Jødene har ikke fortrengt araberne. De har – til tross for vold og
motstand – gjenopplivet et urgammelt hjemland som har vært deres i tre tusen
år.