https://imengine.public.prod.agp.infomaker.io/?uuid=b3fe85b7-7c19-56d5-adb1-19da5e81f57b&function=fit&type=preview&source=false&q=75&maxsize=112&scaleup=1

 

 

 

 

Gudstjeneste og synkretisme

 

Worship and syncretism

 

 

https://imengine.public.prod.agp.infomaker.io/?uuid=005b28f0-bb78-5431-9f82-94af11c839c2&function=cropresize&type=preview&source=false&q=75&crop_w=0.99999&crop_h=0.58594&width=1200&height=675&x=1.0E-5&y=0.17969

 

Jan Bygstad er prest i DELK i Bergen. Foto: Gerd VÂrin Emmerhoff-SÊther

Debatt

Jan Bygstadprest i DELK Bergen

 

 

Publisert: 20.08.2024 07:43Sist oppdatert: 07:43

«Synkretisme» betyr religionsblanding. Dette er hovedsynden som Israel falt i gjennom store deler av den gammeltestamentlige periode. Når folket dyrket Ba’al og Astarte, dyrket en disse gudene samtidig med at de også dyrket Herren.

Det første bud – «Du skal ikke ha andre guder foruten meg» – handler om at Herren skal være den eneste Gud. Forholdet mellom Herren og hans folk avbildes av forholdet mellom mann og hustru i ekteskapet: Å gi seg hen til andre guddommer, var åndelig horeri (se for eksempel Hoseas’ bok).

Synkretismen ser vi i GT også komme til uttrykk på en mer fordekt måte: Israel dyrket Herren på måter som hentet impulser fra kanaanittenes gudstjenester. En hentet inn elementer fra hedensk gudstjeneste og anvendte dette i dyrkelsen av Israels gud. Men gudstjenestens form og formspråk var – og er – ikke likegyldig.

At ikke all gudstjeneste er Gud velbehagelig, fremholdes allerede på Bibelens første blad – i fortellingen om Kain og Abel (1Mos 4). Derfor sier Skriften:

«Vokt din fot når du går til Guds hus! Kom dit for å høre! Det er bedre enn når dårene bærer fram offer, for de vet ikke at de gjør ondt» (Fork 4,17)

Det viktigste eksempelet på denne slags synkretisme finner vi i 2Mos 32, fortellingen om gullkalven. Denne teksten handler ikke om det å gjøre gull til gud, slik den ofte utlegges.

Når Aron har reist gullkalven i Israels midte, sier han: «Dette er din Gud, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt!» (2Mos 32,4) Det er med andre ord ikke tale om å forlate Herren til fordel for en ny/annen gud.

I stedet reiser Israel et gudsbilde i analogi med det en finner blant Israels nabofolk (gullkalven er antagelig oppført etter egyptisk forbilde). Gud symboliseres og tilbes i oksens bilde.

Forskjellen på Israel og nabofolkene skulle bestå i at mens hedningene hadde hellige bilder, hadde Israel hellige ord.

Avgudsdyrkelsen blant Israels naboer knyttet guddommens nærvær til bildet som synlig representasjon. Det handler om å gjøre guddommens nærvær synlig, gripbart og forståelig, og avbildningen symboliserer guddommens egenskaper. Dermed ble det å tilbe bildet ensbetydende med å tilbe guden.

Den samme synd blir senere Nordrikets nasjonalsynd gjennom kong Jeroboam (1Kong 12,26ff).

 

Nettopp denne anskueliggjøringen av Gud forbys uttrykkelig i det første budet, et bud som utlegges i 5.Mos 4: «... dere kom nær til og stod nedenfor fjellet, mens fjellet stod i lys lue like til himmelen (...) Herren talte til dere midt ut av ilden. Dere hørte lyden av ordene, men noen skikkelse så dere ikke, dere hørte bare en røst (...). Så ta dere nå vel i vare, så sant dere har deres liv kjært. Dere så ingen skikkelse den dagen Herren talte til dere på Horeb midt ut av ilden. Derfor må dere ikke handle så ille at dere lager noe utskåret bilde» (5Mos 4,11f. 15f)

De «hørte en røst», men «så ingen skikkelse». Herren åpenbarte seg for folket gjennom ord, ikke syn.

For intet menneske kan se Gud og leve (2Mos 33,20). Forskjellen på Israel og nabofolkene skulle bestå i at mens hedningene hadde hellige bilder, hadde Israel hellige ord.

Herren skulle dyrkes i, med og ved Ordet, ikke gjennom avbildninger. Dette gjorde Israels gudstjeneste vesensforskjellig fra kanaanittisk gudsdyrkelse. Det som definerte Israel som Guds folk var det hellige ordet, og med det, Den hellige skrift.

Det andre elementet som var hentet fra hedenskapets gudstjenestelige praksis, og som beskrives i 2Mos 32, er folkets «tilbedelse»/«lovsang»: «... de ofret brennoffer og bar fram fredsoffer. Folket satte seg ned for å ete og drikke og stod opp for å leke (...) Da Josva hørte hvordan folket støyet og skrek, sa han til Moses:

Det lyder krigsrop i leiren. Men Moses svarte: Det lyder ikke som seiersrop og heller ikke som skrik over nederlag. Det er lyd av sang jeg hører (...) Moses så at folket var ustyrlig, for Aron hadde sluppet det løs ...» (2Mos 32,6. 17f. 25)

Det er her tale om en folkefest. Den beskrives blant annet ved hjelp av ordene «de stod opp for å leke», «folket støyet og skrek», og «folket var ustyrlig». Disse tre trekkene viser i en sum hvordan gudstjenesten i form kopierer gudsdyrkelsen blant Israels nabofolk.

Gudstjenesten er støyende og ekstatisk (ordet «ustyrlig» betegner tøylesløshet, selvkontrollen er sjaltet ut, hemningsløshet, lovløshet). Den har seksuelle over- og undertoner (ordet «lekte» sikter blant annet til seksuell løssluppenhet).

Når Nordriket gir seg hen i samme slags gudsdyrkelse inspirert av hedenskapet, sier Herren om denne: «Jeg hater og forakter de høytider dere feirer, og festene dere holder byr meg imot (...) La meg slippe dine larmende sanger! Jeg vil ikke høre på ditt harpespill» (Am 5,21. 23).

Det støyende, ekstatiske og orgiastiske kjennetegnet kanaanittisk gudsdyrkelse, og har gjennom det åndelige forfall i Nordriket trengt inn i Herrens hus.

Gudstjenestefeiringen var blitt synkretistisk: En blandet elementer fra Israels rette gudstjeneste med elementer fra hedenskapet.

Beskrivelsen i GT viser at den kanaanittiske gudsdyrkelsen var besnærende, og Guds folk ga regelmessig etter for fristelsen. Folkets ord til profeten Samuel kom til å bli retningsgivende i Israels religiøse forfallstider:

«Vi vil være som alle de andre folk!» (1Sam 8,20). Og når Guds dom rammer Nordriket i år 721 f.Kr., er dette ikke bare begrunnet med avgudsdyrkelse og mange slags grove synder, men også med at de «vandret etter skikkene hos de hedningefolk som Herren hadde drevet bort for Israels barn ...» (2Kong 17,8).

Det er to forhold som knesettes i Skriften som grunnleggende for Israels identitet som Guds folk til forskjell fra alle andre folk: 1) Israels kall er å være det hellige folket (3Mos 19,2), og 2) Israels hellighet konstitueres igjennom Guds ord: Det er med andre ord Guds måte å åpenbare seg på som definerer identitet og gudsdyrkelse.

Dette samles i en sum når Israel ankommer Sinai: «Dersom dere nå hørende hører min røst og bevarer min pakt, da skal dere være min eiendom framfor alle folk – for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk» (2Mos 19,5f, bokstavelig oversatt).

Uttrykket «å hørende høre» er den sterkeste måten grunnteksten har for å understreke alvoret ved forholdet til Guds ord.

Hellig betyr utskilt. Israels identitet defineres av deres gudsforhold. Og fordi Israels Hellige ikke er som de mange avguder i nabofolkene, blir Israels kall nødvendigvis å være et annerledes folk:

«Dere skal være hellige for meg, for jeg, Herren, er hellig. Og jeg har skilt dere ut fra folkene, for at dere skal høre meg til» (3Mos 20,26)

Disse to grunnforhold blir også konstituerende for Israels gudstjeneste. Gudstjenesten er en manifestasjon av Israels gudsforhold. Når folket samles i Herrens tempel, er de samlet for Herrens ansikt, og alt bærer stempelet HELLIG. Om nærværet i helligdommen lyder det: «Høyhet og herlighet er for hans åsyn, styrke og prakt i hans helligdom» (Sal 96,6).

Salme 100 er en inngangsliturgi til gudstjenesten, og her sies det til folket som trer inn i helligdommen: «Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss, ikke vi selv, til sitt folk og til den hjord han før» (Sal 100,3)

Kong David, «Israels liflige sanger» (2Sam 23,1f), organiserte gudstjenesten, tempelsangen og -musikken (1Krøn 25ff). Fra det vi vet om de ulike religioners guder og gudstjenester i oldtiden, ser vi at Israels gudstjeneste skiller seg radikalt fra nabofolkenes.

Ved siden av helligheten – som utelukket alt urent, syndig og lavt i det hellige rom – gjennomtrengte Guds ord alt. Davids salmer, gitt av Herren og inspirert av Ånden, ble sunget av de levittiske kor, og folket lærte dem utenat.

Tempelmusikkens rolle var å løfte frem Ordet for troens folk, skape stillhet for og åpenhet for Ordet. Dette er grunnlaget for en tilbedelse som springer ut av gudsfrykt, og som vet at i Herren har vi med Den Hellige å gjøre.

Den suggestive og støyende musikken i hedensk gudstjenesteliv tjente til å skape ekstase og var velegnet som akkompagnement til ulike utskeielser (som ved gullkalven).

.

Til det hellige hører høyhet og verdighet, det som er edelt, ærefrykt og ærbødighet, og med det: Den stille ånd. Stillheten i møte med Den hellige og hans tiltale, er Guds folks kjennemerke:

«Ja, han elsker sitt folk! Alle dine hellige er i din hånd, de ligger for din fot, de tar imot dine ord» (5Mos 33,3). Det mest avgjørende når vi trer frem for Gud er å vite hvem vi har med å gjøre!

Det hellige kan ikke populariseres uten å bli en karikatur. Det hellige utelukker det vulgære, simple og banale, det overfladiske og lettvinte, det heslige og urene. Det hellige bærer i seg høyhet, skjønnhet og renhet som stemmer sinnet til gudsfrykt. «Dra din sko av din fot, for du står på hellig grunn!» (2Mos 3,5)

Nettopp på dette området ser vi en ulykkelig situasjon innen store deler av moderne kristenhet: Forståelsen for det hellige er borte.

Og når dette går sammen med at en står fremmed overfor gudstjenestespråket som Salmenes bok lærer oss, får man en kristendom og møteformer som i stedet har mange av sine kilder i populærkulturen.

Dette er den større kontekst rundt musikkspørsmålet som har vært diskutert den senere tid.

I den distanse moderne kristne har ønsket å legge til «adiaforapietismen», har en glemt hva det vil si at Guds folk ikke er av denne verden. En har sluttet å tale om faren ved «å skikke seg like med denne verden» (Rom 12,2) og ved å «elske verden og de ting som er i verden» (1Joh 2,15ff).

En har glemt at Kristi frelsesgjerning – selve evangeliet – helliger: «… Gud har nå forlikt [dere] med seg selv ved hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn» (Kol 1,22).

.

En har glemt at Israels kal til hellighet gjentas og overføres på den kristne menighet i NT (1Pet 1,14ff). I stedet utarbeides misjonsstrategier som har som fellesnevner at en vil vinne verden gjennom å skikke seg like med verden.

Derfor er det også min påstand at hvor en henter gudstjenestelivets formspråk fra populærkulturen, vil verdsliggjøring av menighetene være uunngåelig fordi den bærende tenkning i seg selv er verdslig.

At Israel tok etter hedningefolkenes skikker er GTs forbilde på hvordan Kristi kirke står overfor fristelsen til å etterape denne verden på ulike vis. Og en glemmer at Paulus lærer at Jesus «gav seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden» (Gal 1,4).

Slik var det fordi Jesus uttrykkelig sier at «mitt rike er ikke av denne verden» (Joh 18,36f). Å være kristen kirke er nødvendigvis å være motkultur!

Om GTs Israel lærer Skriften oss: «Disse ting hendte som forbilder for oss, så vi ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst til det» (1Kor10,6), og henviser i sammenhengen blant annet nettopp til fortellingen om gullkalven.

Jeg er redd det er noe av det samme moderne kristenhet er falt ned i ved å dra populær- og underholdningskulturens musikk og formspråk inn i Guds hus.

Meninger

 

 

 

 

https://imengine.public.prod.agp.infomaker.io/?uuid=005b28f0-bb78-5431-9f82-94af11c839c2&function=cropresize&type=preview&source=false&q=75&crop_w=0.99999&crop_h=0.58594&width=1200&height=675&x=1.0E-5&y=0.17969

 

Jan Bygstad is priest in DELK in Bergen. Photo: Gerd VÂrin Emmerhoff-SIFORNther

Debate

Jan Bygstad priest in DELK Bergen

 

 

Published: 8/20/2024 7:43 AMLast updated: 7:43 a.m.

«Syncretism» means mix of religions. This is the main sin in which Israel fell through great parts of the Old Testament period. When the people worshiped Baal and Astarte, one worshiped these gods at the same time as they also worshiped the Lord.

That first commandment – « You shall have no other gods besides meg» – is about the Lord shall be the only God. The relationship between the Lord and his people is depicted by the relationship between husband and wife in marriage: To surrender to other deities, was spiritual whorery (se for example Hoseas’ bok).

Syncretism if we also see in the OT being expressed in a more disguised way: Israel worshiped the Lord in ways that drew impulses from the Canaanites' services. One brought in elements from pagan worship and used this in the worship of Israel god. But the form and idiom of the service was – and is not indifferent to –.

That not all worship is pleasing to God, already stated on the Bible first leaf – in the story of Cain and Abel (1Mos 4). Therefore the Scripture says:

«Guard your foot when you go to God's house! Come there to hear! It's better than when the fools offer sacrifices, for they do not know that they are doing evil» (Fork 4,17)

That the most important example of this kind of syncretism can be found in Exodus 32, the story of the golden calf. This text is not about making gold god, as it is often interpreted.

When Aaron has raised the golden calf in the midst of Israel, he says: «This is your God, Israel, who brought you up from the land of Egypt!» (2Mos 32.4) In other words, that is not speech about leaving the Lord in favor of a new/different god.

I instead, Israel raises an image of God in analogy with what one finds among Israel's neighboring (gullkalven is probably listed after the Egyptian model. God symbolized and worshiped in the bull's image.

The difference Israel and the neighboring peoples were to consist in that while the Gentiles had holy images, had Israel holy words.

Idolatry among Israel's neighbors, the presence of the deity linked to the image as visible representation. It is about making the presence of the deity visible, tangible and understandable, and the depiction symbolizes the properties of the deity. Thus it became worshiping the image is tantamount to worshiping the god.

The the same sin later becomes the national sin of the Northern Kingdom through King Jeroboam (1Kong 12.26ff).

 

Exactly this visualization of God is expressly prohibited in the first commandment, a commandment which is laid out in 5.Mos 4: «... you came near and stood below the mountain, while the mountain stood in a bright hat close to the sky (...) The Lord spoke to you in the midst of the fire. You heard the sound of the words, but you did not see any figure, you heard just a voice (...). So take care now, as long as you hold your life dear. You saw no figure on the day the Lord spoke to you at Horeb in the middle the fire. Therefore, you must not act so badly that you create some carved image» (5Mos 4,11f. 15f)

They «heard a voice», but «so no figure». The Lord revealed himself to the people through words, not sight.

For no man can see God and live (2Mos 33,20). The difference between Israel and the neighboring peoples were to consist in that while the Gentiles had holy images, they had Israel holy word.

Lord should be cultivated in, with and by the Word, not through depictions. This did Israel's service is fundamentally different from Canaanite worship. That which defined Israel as God's people was the holy word, and with it, the Holy One writing.

That the second element that was taken from paganism's divine practice, and as described in Exodus 32, the people's « worship is»/«lovsang»: «... they sacrificed burnt offering and offered peace offerings. The people sat down to eat and drink and got up to play (...) When Joshua heard how the people made noise and screamed, he said to Moses:

That sounds war cry in the camp. But Moses answered: It does not sound like a cry of victory and nor as screams of defeat. It's sound of song I hear (...) Moses saw that the people were unruly, for Aaron had unleashed it ...» (2Mos 32.6. 17f. 25)

That is this a folk festival. It is described, among other things, using the words «de got up to play», the « people made noise and screamed», and the « people were unruly». These the three features show in a sum how the service in form copies the worship of God among Israel's neighboring peoples.

The service is noisy and ecstatic (ordet «ustyrlig» denotes unrestrainedness, self-control is shrouded, unrestrainedness, lawlessness). It has sexual overtones and undertones The ( word «lekte» refers, among other things, to sexual looseness).

When The Northern Kingdom indulges in the same kind of worship of God inspired by paganism, says The Lord about this: « I hate and despise the holidays you celebrate, and the parties you guys hold bid me against (...) Let me drop your noisy songs! I don't want to listen to your harp game» (Am 5.21. 23).

That noisy, ecstatic and orgiastic characterized Canaanite worship, and through the spiritual decay in the Northern Kingdom, has penetrated into the Lord's house.

The service celebration had become syncretistic: A mixed elements from Israel's proper service with elements from paganism.

The description in the OT shows that the Canaanite worship of God was captivating, and God's people gave regularly after for the temptation. The people's words to the prophet Samuel came to be guiding in Israel's religious decay times:

«We will be like all the other people!» (1Sam 8,20). And when God's judgment hits the Northern Kingdom in the year 721 BC, this is not only justified by idolatry and many kinds gross sins, but also with the fact that they wandered according to the customs of the Gentiles which the Lord had driven away for the children of Israel...» (2King 17.8).

That are two conditions that are established in Scripture as fundamental to Israel's identity as God's people unlike all other peoples: 1) Israel's call is to be so holy people (3Mos 19,2), and 2) Israel's holiness is constituted through God's words: In other words, it is God's way of revealing himself that defines identity and worship.

This gather in a sum when Israel arrives in Sinai: «If you now hear mine voice and keep my covenant, then you shall be my property above all peoples – for the whole earth is mine. You shall be a kingdom of priests to me and a holy one folk» (2Mos 19.5f, literally translated).

The expression «å hearing hearing» is the strongest way the basic text has to emphasize the seriousness of the relationship with God's word.

Holy means separated. Israel's identity is defined by their relationship with God. And because The Holy One of Israel is not like the many idols in the neighboring peoples, becomes Israel's calling necessarily being a different people:

«Dere shall be holy to me, for I, the Lord, am holy. And I have separated you from the people, that you may hear me to» (3Mos 20,26)

These two basic conditions also become constitutive of Israel's service. The service is a manifestation of Israel's relationship with God. When the people gather in The temple of the Lord, they are gathered before the Lord, and everything bears the stamp HOLY. About the presence in the sanctuary it reads: «Highness and glory are before him, strength and splendor in his sanctuary» (Sal 96,6).

Hymn 100 is an entrance liturgy to the service, and here it is said to the people who entering the sanctuary: «Know that the Lord is God! He created us, not us himself, to his people and to the flock he pre» (Sal 100.3)

King David, «Israel's lovely singer» (2Sam 23,1f), organized the service, the temple song and music (1Krøn 25ff). From what we know about the various religions gods and services in ancient times, we see that Israel's service differs radical from the neighboring peoples.

By the side of holiness – that excluded everything impure, sinful and low in the sacred rom – penetrated God's word everything. Psalms of David, given by the Lord and inspired of the Spirit, was sung by the Levitical choirs, and the people memorized them.

Temple music the role was to highlight the Word for the people of faith, create silence for and openness for The word. This is the basis of a worship that springs from godliness, and who knows that in the Lord we are dealing with the Holy One.

The suggestive and noisy music in pagan worship life served to create ecstasy and was suitable as an accompaniment to various excesses (as wood golden calf).

.

To the holy hears highness and dignity, that which is noble, awe and reverence, and with it: The quiet spirit. The silence in the face of the Holy and his indictment is the hallmark of God's people:

«Yes, he loves his people! All your saints are in your hand, they lie at your foot, they accept your words» (5Mos 33,3). The most decisive thing when we come before God is to know who we are dealing with!

That saints cannot be popularized without becoming a caricature. The sacred excludes the vulgar, simple and banal, the superficial and easy, the hideous and impure. The sacred carries within it highness, beauty and purity that aligns the mind to godliness. «Draw your shoe from your foot, for you stand on holy ground!» (2Mos 3.5)

Exactly in this area, we see an unhappy situation within large parts of modern christianity: The understanding of the sacred is gone.

And when this goes together with a stranger facing the language of worship which The book of Psalms teaches us, you get a Christianity and forms of meeting that instead have many of its sources in popular culture.

This is the larger context around the music issue that has been discussed later time.

I the distance modern Christians have wanted to add to «adiaforapietism», has a forget what it means that God's people are not of this world. One has stopped talk about the danger of « behaving the same with this world» (Rom 12,2) and by «elian world and the things that are in the world» (1Joh 2.15ff).

A have forgotten that Christ's work of salvation – the gospel itself – saints: «... God has now reconciled [dere] with himself by the body of his flesh at death, to silence you come forth holy and blameless and blameless before your face »Col 1,22(.

.

A have forgotten that Israel's call to holiness is repeated and transmitted to the Christian congregation in NT (1Pet 1,14ff). Instead, mission strategies are drawn up which have as the common denominator is that you want to win the world by aligning yourself with the world.

Hence is it also my claim that where one derives the idiom of worship life from popular culture, secularization of the congregations will be inevitable because it bearing thinking in itself is mundane.

That Israel took according to the customs of the Gentiles is the OT's model of how Christ church faces the temptation to imitate this world in different ways. And one forgetting that Paul teaches that Jesus «gave himself for our sins to deliver us from the current evil world» (Gal 1.4).

Such was it because Jesus expressly says that «my kingdom is not of this world» (Joh 18.36f). Being a Christian church is necessarily a counterculture!

About OT's Israel teaches the Scriptures to us: «These things happened as role models for us, we saw not to want evil, as they wanted it» (1Kor10,6), and in the context, refers, among other things, precisely to the story of the golden calf.

I I'm afraid it's something of the same that modern Christendom has fallen into by leaving the music and idiom of popular and entertainment culture into the house of God.

OPINIONS