Gudstjeneste og synkretisme
Worship
and syncretism
Jan Bygstad er
prest i DELK i Bergen. Foto: Gerd VÂrin Emmerhoff-SÊther
Debatt
Jan Bygstadprest i DELK Bergen
Publisert: 20.08.2024 07:43Sist
oppdatert: 07:43
«Synkretisme»
betyr religionsblanding. Dette er hovedsynden som Israel falt i gjennom store
deler av den gammeltestamentlige periode. Når folket dyrket Ba’al og Astarte,
dyrket en disse gudene samtidig med at de også dyrket Herren.
Det
første bud – «Du skal ikke ha andre guder foruten meg» – handler om at Herren
skal være den eneste Gud. Forholdet mellom Herren og hans folk avbildes av
forholdet mellom mann og hustru i ekteskapet: Å gi seg hen til andre guddommer,
var åndelig horeri (se for eksempel Hoseas’ bok).
Synkretismen
ser vi i GT også komme til uttrykk på en mer fordekt måte: Israel dyrket Herren
på måter som hentet impulser fra kanaanittenes gudstjenester. En hentet inn
elementer fra hedensk gudstjeneste og anvendte dette i dyrkelsen av Israels
gud. Men gudstjenestens form og formspråk var – og er – ikke likegyldig.
At
ikke all gudstjeneste er Gud velbehagelig, fremholdes allerede på Bibelens
første blad – i fortellingen om Kain og Abel (1Mos 4). Derfor sier Skriften:
«Vokt
din fot når du går til Guds hus! Kom dit for å høre! Det er bedre enn når
dårene bærer fram offer, for de vet ikke at de gjør ondt» (Fork 4,17)
Det
viktigste eksempelet på denne slags synkretisme finner vi i 2Mos 32,
fortellingen om gullkalven. Denne teksten handler ikke om det å gjøre gull til
gud, slik den ofte utlegges.
Når
Aron har reist gullkalven i Israels midte, sier han: «Dette er din Gud, Israel,
som førte deg opp fra landet Egypt!» (2Mos 32,4) Det er med andre ord ikke tale
om å forlate Herren til fordel for en ny/annen gud.
I
stedet reiser Israel et gudsbilde i analogi med det en finner blant Israels
nabofolk (gullkalven er antagelig oppført etter egyptisk forbilde). Gud
symboliseres og tilbes i oksens bilde.
Forskjellen på
Israel og nabofolkene skulle bestå i at mens hedningene hadde hellige bilder,
hadde Israel hellige ord.
Avgudsdyrkelsen
blant Israels naboer knyttet guddommens nærvær til bildet som synlig
representasjon. Det handler om å gjøre guddommens nærvær synlig, gripbart og forståelig,
og avbildningen symboliserer guddommens egenskaper. Dermed ble det å tilbe
bildet ensbetydende med å tilbe guden.
Den
samme synd blir senere Nordrikets nasjonalsynd gjennom kong Jeroboam (1Kong
12,26ff).
Nettopp
denne anskueliggjøringen av Gud forbys uttrykkelig i det første budet, et bud
som utlegges i 5.Mos 4: «... dere kom nær til og stod nedenfor fjellet, mens
fjellet stod i lys lue like til himmelen (...) Herren talte til dere midt ut av
ilden. Dere hørte lyden av ordene, men noen skikkelse så dere ikke, dere hørte
bare en røst (...). Så ta dere nå vel i vare, så sant dere har deres liv kjært.
Dere så ingen skikkelse den dagen Herren talte til dere på Horeb midt ut av
ilden. Derfor må dere ikke handle så ille at dere lager noe utskåret bilde»
(5Mos 4,11f. 15f)
De
«hørte en røst», men «så ingen skikkelse». Herren åpenbarte seg for folket
gjennom ord, ikke syn.
For
intet menneske kan se Gud og leve (2Mos 33,20). Forskjellen på Israel og
nabofolkene skulle bestå i at mens hedningene hadde hellige bilder, hadde
Israel hellige ord.
Herren
skulle dyrkes i, med og ved Ordet, ikke gjennom avbildninger. Dette gjorde
Israels gudstjeneste vesensforskjellig fra kanaanittisk gudsdyrkelse. Det som
definerte Israel som Guds folk var det hellige ordet, og med det, Den hellige
skrift.
Det
andre elementet som var hentet fra hedenskapets gudstjenestelige praksis, og
som beskrives i 2Mos 32, er folkets «tilbedelse»/«lovsang»: «... de ofret
brennoffer og bar fram fredsoffer. Folket satte seg ned for å ete og drikke og
stod opp for å leke (...) Da Josva hørte hvordan folket støyet og skrek, sa han
til Moses:
Det
lyder krigsrop i leiren. Men Moses svarte: Det lyder ikke som seiersrop og
heller ikke som skrik over nederlag. Det er lyd av sang jeg hører (...) Moses
så at folket var ustyrlig, for Aron hadde sluppet det løs ...» (2Mos 32,6. 17f.
25)
Det
er her tale om en folkefest. Den beskrives blant annet ved hjelp av ordene «de
stod opp for å leke», «folket støyet og skrek», og «folket var ustyrlig». Disse
tre trekkene viser i en sum hvordan gudstjenesten i form kopierer gudsdyrkelsen
blant Israels nabofolk.
Gudstjenesten
er støyende og ekstatisk (ordet «ustyrlig» betegner tøylesløshet,
selvkontrollen er sjaltet ut, hemningsløshet, lovløshet). Den har seksuelle
over- og undertoner (ordet «lekte» sikter blant annet til seksuell
løssluppenhet).
Når
Nordriket gir seg hen i samme slags gudsdyrkelse inspirert av hedenskapet, sier
Herren om denne: «Jeg hater og forakter de høytider dere feirer, og festene
dere holder byr meg imot (...) La meg slippe dine larmende sanger! Jeg vil ikke
høre på ditt harpespill» (Am 5,21. 23).
Det
støyende, ekstatiske og orgiastiske kjennetegnet kanaanittisk gudsdyrkelse, og
har gjennom det åndelige forfall i Nordriket trengt inn i Herrens hus.
Gudstjenestefeiringen
var blitt synkretistisk: En blandet elementer fra Israels rette gudstjeneste
med elementer fra hedenskapet.
Beskrivelsen
i GT viser at den kanaanittiske gudsdyrkelsen var besnærende, og Guds folk ga
regelmessig etter for fristelsen. Folkets ord til profeten Samuel kom til å bli
retningsgivende i Israels religiøse forfallstider:
«Vi
vil være som alle de andre folk!» (1Sam 8,20). Og når Guds dom rammer Nordriket
i år 721 f.Kr., er dette ikke bare begrunnet med avgudsdyrkelse og mange slags
grove synder, men også med at de «vandret etter skikkene hos de hedningefolk
som Herren hadde drevet bort for Israels barn ...» (2Kong 17,8).
Det
er to forhold som knesettes i Skriften som grunnleggende for Israels identitet
som Guds folk til forskjell fra alle andre folk: 1) Israels kall er å være det
hellige folket (3Mos 19,2), og 2) Israels hellighet konstitueres igjennom Guds
ord: Det er med andre ord Guds måte å åpenbare seg på som definerer identitet
og gudsdyrkelse.
Dette
samles i en sum når Israel ankommer Sinai: «Dersom dere nå hørende hører min
røst og bevarer min pakt, da skal dere være min eiendom framfor alle folk – for
hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig
folk» (2Mos 19,5f, bokstavelig oversatt).
Uttrykket
«å hørende høre» er den sterkeste måten grunnteksten har for å understreke
alvoret ved forholdet til Guds ord.
Hellig
betyr utskilt. Israels identitet defineres av deres gudsforhold. Og fordi
Israels Hellige ikke er som de mange avguder i nabofolkene, blir Israels kall
nødvendigvis å være et annerledes folk:
«Dere
skal være hellige for meg, for jeg, Herren, er hellig. Og jeg har skilt dere ut
fra folkene, for at dere skal høre meg til» (3Mos 20,26)
Disse
to grunnforhold blir også konstituerende for Israels gudstjeneste.
Gudstjenesten er en manifestasjon av Israels gudsforhold. Når folket samles i
Herrens tempel, er de samlet for Herrens ansikt, og alt bærer stempelet HELLIG.
Om nærværet i helligdommen lyder det: «Høyhet og herlighet er for hans åsyn,
styrke og prakt i hans helligdom» (Sal 96,6).
Salme
100 er en inngangsliturgi til gudstjenesten, og her sies det til folket som
trer inn i helligdommen: «Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss, ikke vi
selv, til sitt folk og til den hjord han før» (Sal 100,3)
Kong
David, «Israels liflige sanger» (2Sam 23,1f), organiserte gudstjenesten,
tempelsangen og -musikken (1Krøn 25ff). Fra det vi vet om de ulike religioners
guder og gudstjenester i oldtiden, ser vi at Israels gudstjeneste skiller seg
radikalt fra nabofolkenes.
Ved
siden av helligheten – som utelukket alt urent, syndig og lavt i det hellige
rom – gjennomtrengte Guds ord alt. Davids salmer, gitt av Herren og inspirert
av Ånden, ble sunget av de levittiske kor, og folket lærte dem utenat.
Tempelmusikkens
rolle var å løfte frem Ordet for troens folk, skape stillhet for og åpenhet for
Ordet. Dette er grunnlaget for en tilbedelse som springer ut av gudsfrykt, og
som vet at i Herren har vi med Den Hellige å gjøre.
Den
suggestive og støyende musikken i hedensk gudstjenesteliv tjente til å skape
ekstase og var velegnet som akkompagnement til ulike utskeielser (som ved
gullkalven).
.
Til
det hellige hører høyhet og verdighet, det som er edelt, ærefrykt og
ærbødighet, og med det: Den stille ånd. Stillheten i møte med Den hellige og
hans tiltale, er Guds folks kjennemerke:
«Ja,
han elsker sitt folk! Alle dine hellige er i din hånd, de ligger for din fot,
de tar imot dine ord» (5Mos 33,3). Det mest avgjørende når vi trer frem for Gud
er å vite hvem vi har med å gjøre!
Det
hellige kan ikke populariseres uten å bli en karikatur. Det hellige utelukker
det vulgære, simple og banale, det overfladiske og lettvinte, det heslige og
urene. Det hellige bærer i seg høyhet, skjønnhet og renhet som stemmer sinnet
til gudsfrykt. «Dra din sko av din fot, for du står på hellig grunn!» (2Mos
3,5)
Nettopp
på dette området ser vi en ulykkelig situasjon innen store deler av moderne
kristenhet: Forståelsen for det hellige er borte.
Og
når dette går sammen med at en står fremmed overfor gudstjenestespråket som
Salmenes bok lærer oss, får man en kristendom og møteformer som i stedet har
mange av sine kilder i populærkulturen.
Dette
er den større kontekst rundt musikkspørsmålet som har vært diskutert den senere
tid.
I
den distanse moderne kristne har ønsket å legge til «adiaforapietismen», har en
glemt hva det vil si at Guds folk ikke er av denne verden. En har sluttet å
tale om faren ved «å skikke seg like med denne verden» (Rom 12,2) og ved å
«elske verden og de ting som er i verden» (1Joh 2,15ff).
En
har glemt at Kristi frelsesgjerning – selve evangeliet – helliger: «… Gud har
nå forlikt [dere] med seg selv ved hans kjøds legeme ved døden, for å stille
dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn» (Kol 1,22).
.
En
har glemt at Israels kal til hellighet gjentas og overføres på den kristne
menighet i NT (1Pet 1,14ff). I stedet utarbeides misjonsstrategier som har som
fellesnevner at en vil vinne verden gjennom å skikke seg like med verden.
Derfor
er det også min påstand at hvor en henter gudstjenestelivets formspråk fra
populærkulturen, vil verdsliggjøring av menighetene være uunngåelig fordi den
bærende tenkning i seg selv er verdslig.
At
Israel tok etter hedningefolkenes skikker er GTs forbilde på hvordan Kristi
kirke står overfor fristelsen til å etterape denne verden på ulike vis. Og en
glemmer at Paulus lærer at Jesus «gav seg selv for våre synder for å fri oss ut
fra den nåværende onde verden» (Gal 1,4).
Slik
var det fordi Jesus uttrykkelig sier at «mitt rike er ikke av denne verden»
(Joh 18,36f). Å være kristen kirke er nødvendigvis å være motkultur!
Om
GTs Israel lærer Skriften oss: «Disse ting hendte som forbilder for oss, så vi
ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst til det» (1Kor10,6), og
henviser i sammenhengen blant annet nettopp til fortellingen om gullkalven.
Jeg
er redd det er noe av det samme moderne kristenhet er falt ned i ved å dra
populær- og underholdningskulturens musikk og formspråk inn i Guds hus.
Jan Bygstad is priest in DELK in Bergen. Photo: Gerd VÂrin
Emmerhoff-SIFORNther
Debate
Jan Bygstad priest in DELK Bergen
Published: 8/20/2024 7:43 AMLast updated: 7:43 a.m.
«Syncretism» means mix of religions. This is the
main sin in which Israel fell through great parts of the Old Testament period.
When the people worshiped Baal and Astarte, one worshiped these gods at the
same time as they also worshiped the Lord.
That first commandment – « You shall have no other
gods besides meg» – is about the Lord shall be the only God. The relationship
between the Lord and his people is depicted by the relationship between husband
and wife in marriage: To surrender to other deities, was spiritual whorery (se
for example Hoseas’ bok).
Syncretism if we also see in the OT being expressed
in a more disguised way: Israel worshiped the Lord in ways that drew impulses
from the Canaanites' services. One brought in elements from pagan worship and
used this in the worship of Israel god. But the form and idiom of the service
was – and is not indifferent to –.
That not all worship is pleasing to God, already
stated on the Bible first leaf – in the story of Cain and Abel (1Mos 4).
Therefore the Scripture says:
«Guard your foot when you go to God's house! Come
there to hear! It's better than when the fools offer sacrifices, for they do
not know that they are doing evil» (Fork 4,17)
That the most important example of this kind of
syncretism can be found in Exodus 32, the story of the golden calf. This text
is not about making gold god, as it is often interpreted.
When Aaron has raised the golden calf in the midst
of Israel, he says: «This is your God, Israel, who brought you up from the land
of Egypt!» (2Mos 32.4) In other words, that is not speech about leaving the
Lord in favor of a new/different god.
I instead, Israel raises an image of God in analogy
with what one finds among Israel's neighboring (gullkalven is probably listed
after the Egyptian model. God symbolized and worshiped in the bull's image.
The difference Israel and the neighboring peoples
were to consist in that while the Gentiles had holy images, had Israel holy
words.
Idolatry among Israel's neighbors, the presence of
the deity linked to the image as visible representation. It is about making the
presence of the deity visible, tangible and understandable, and the depiction
symbolizes the properties of the deity. Thus it became worshiping the image is
tantamount to worshiping the god.
The the same sin later becomes the national sin of
the Northern Kingdom through King Jeroboam (1Kong 12.26ff).
Exactly this visualization of God is expressly
prohibited in the first commandment, a commandment which is laid out in 5.Mos
4: «... you came near and stood below the mountain, while the mountain stood in
a bright hat close to the sky (...) The Lord spoke to you in the midst of the
fire. You heard the sound of the words, but you did not see any figure, you
heard just a voice (...). So take care now, as long as you hold your life dear.
You saw no figure on the day the Lord spoke to you at Horeb in the middle the
fire. Therefore, you must not act so badly that you create some carved image»
(5Mos 4,11f. 15f)
They «heard a voice», but «so no figure». The Lord
revealed himself to the people through words, not sight.
For no man can see God and live (2Mos 33,20). The
difference between Israel and the neighboring peoples were to consist in that
while the Gentiles had holy images, they had Israel holy word.
Lord should be cultivated in, with and by the Word,
not through depictions. This did Israel's service is fundamentally different
from Canaanite worship. That which defined Israel as God's people was the holy
word, and with it, the Holy One writing.
That the second element that was taken from
paganism's divine practice, and as described in Exodus 32, the people's «
worship is»/«lovsang»: «... they sacrificed burnt offering and offered peace offerings.
The people sat down to eat and drink and got up to play (...) When Joshua heard
how the people made noise and screamed, he said to Moses:
That sounds war cry in the camp. But Moses answered:
It does not sound like a cry of victory and nor as screams of defeat. It's
sound of song I hear (...) Moses saw that the people were unruly, for Aaron had
unleashed it ...» (2Mos 32.6. 17f. 25)
That is this a folk festival. It is described, among
other things, using the words «de got up to play», the « people made noise and
screamed», and the « people were unruly». These the three features show in a
sum how the service in form copies the worship of God among Israel's
neighboring peoples.
The service is noisy and ecstatic (ordet «ustyrlig»
denotes unrestrainedness, self-control is shrouded, unrestrainedness,
lawlessness). It has sexual overtones and undertones The ( word «lekte» refers,
among other things, to sexual looseness).
When The Northern Kingdom indulges in the same kind
of worship of God inspired by paganism, says The Lord about this: « I hate and
despise the holidays you celebrate, and the parties you guys hold bid me
against (...) Let me drop your noisy songs! I don't want to listen to your harp
game» (Am 5.21. 23).
That noisy, ecstatic and orgiastic characterized
Canaanite worship, and through the spiritual decay in the Northern Kingdom, has
penetrated into the Lord's house.
The service celebration had become syncretistic: A
mixed elements from Israel's proper service with elements from paganism.
The description in the OT shows that the Canaanite
worship of God was captivating, and God's people gave regularly after for the
temptation. The people's words to the prophet Samuel came to be guiding in
Israel's religious decay times:
«We will be like all the other people!» (1Sam 8,20).
And when God's judgment hits the Northern Kingdom in the year 721 BC, this is
not only justified by idolatry and many kinds gross sins, but also with the
fact that they wandered according to the customs of the Gentiles which the Lord
had driven away for the children of Israel...» (2King 17.8).
That are two conditions that are established in
Scripture as fundamental to Israel's identity as God's people unlike all other
peoples: 1) Israel's call is to be so holy people (3Mos 19,2), and 2) Israel's
holiness is constituted through God's words: In other words, it is God's way of
revealing himself that defines identity and worship.
This gather in a sum when Israel arrives in Sinai:
«If you now hear mine voice and keep my covenant, then you shall be my property
above all peoples – for the whole earth is mine. You shall be a kingdom of
priests to me and a holy one folk» (2Mos 19.5f, literally translated).
The expression «å hearing hearing» is the strongest
way the basic text has to emphasize the seriousness of the relationship with
God's word.
Holy means separated. Israel's identity is defined
by their relationship with God. And because The Holy One of Israel is not like
the many idols in the neighboring peoples, becomes Israel's calling necessarily
being a different people:
«Dere shall be holy to me, for I, the Lord, am holy.
And I have separated you from the people, that you may hear me to» (3Mos 20,26)
These two basic conditions also become constitutive
of Israel's service. The service is a manifestation of Israel's relationship
with God. When the people gather in The temple of the Lord, they are gathered
before the Lord, and everything bears the stamp HOLY. About the presence in the
sanctuary it reads: «Highness and glory are before him, strength and splendor
in his sanctuary» (Sal 96,6).
Hymn 100 is an entrance liturgy to the service, and
here it is said to the people who entering the sanctuary: «Know that the Lord
is God! He created us, not us himself, to his people and to the flock he pre»
(Sal 100.3)
King David, «Israel's lovely singer» (2Sam 23,1f),
organized the service, the temple song and music (1Krøn 25ff). From what we
know about the various religions gods and services in ancient times, we see
that Israel's service differs radical from the neighboring peoples.
By the side of holiness – that excluded everything
impure, sinful and low in the sacred rom – penetrated God's word everything.
Psalms of David, given by the Lord and inspired of the Spirit, was sung by the
Levitical choirs, and the people memorized them.
Temple music the role was to highlight the Word for
the people of faith, create silence for and openness for The word. This is the
basis of a worship that springs from godliness, and who knows that in the Lord
we are dealing with the Holy One.
The suggestive and noisy music in pagan worship life
served to create ecstasy and was suitable as an accompaniment to various
excesses (as wood golden calf).
.
To the holy hears highness and dignity, that which
is noble, awe and reverence, and with it: The quiet spirit. The silence in the
face of the Holy and his indictment is the hallmark of God's people:
«Yes, he loves his people! All your saints are in
your hand, they lie at your foot, they accept your words» (5Mos 33,3). The most
decisive thing when we come before God is to know who we are dealing with!
That saints cannot be popularized without becoming a
caricature. The sacred excludes the vulgar, simple and banal, the superficial
and easy, the hideous and impure. The sacred carries within it highness, beauty
and purity that aligns the mind to godliness. «Draw your shoe from your foot,
for you stand on holy ground!» (2Mos 3.5)
Exactly in this area, we see an unhappy situation
within large parts of modern christianity: The understanding of the sacred is
gone.
And when this goes together with a stranger facing
the language of worship which The book of Psalms teaches us, you get a
Christianity and forms of meeting that instead have many of its sources in
popular culture.
This is the larger context around the music issue
that has been discussed later time.
I the distance modern Christians have wanted to add
to «adiaforapietism», has a forget what it means that God's people are not of
this world. One has stopped talk about the danger of « behaving the same with
this world» (Rom 12,2) and by «elian world and the things that are in the
world» (1Joh 2.15ff).
A have forgotten that Christ's work of salvation –
the gospel itself – saints: «... God has now reconciled [dere] with himself by
the body of his flesh at death, to silence you come forth holy and blameless
and blameless before your face »Col 1,22(.
.
A have forgotten that Israel's call to holiness is
repeated and transmitted to the Christian congregation in NT (1Pet 1,14ff).
Instead, mission strategies are drawn up which have as the common denominator
is that you want to win the world by aligning yourself with the world.
Hence is it also my claim that where one derives the
idiom of worship life from popular culture, secularization of the congregations
will be inevitable because it bearing thinking in itself is mundane.
That Israel took according to the customs of the
Gentiles is the OT's model of how Christ church faces the temptation to imitate
this world in different ways. And one forgetting that Paul teaches that Jesus
«gave himself for our sins to deliver us from the current evil world» (Gal
1.4).
Such was it because Jesus expressly says that «my
kingdom is not of this world» (Joh 18.36f). Being a Christian church is
necessarily a counterculture!
About OT's Israel teaches the Scriptures to us:
«These things happened as role models for us, we saw not to want evil, as they
wanted it» (1Kor10,6), and in the context, refers, among other things,
precisely to the story of the golden calf.
I I'm afraid it's something of the same that modern
Christendom has fallen into by leaving the music and idiom of popular and
entertainment culture into the house of God.