– Det føltes eksistensielt for meg å skulle leve rent, forteller Kristine Banggren Gripsgård

I noen miljøer ble det forkynt at man var som et eple det ble tatt en bit av, om man hadde sex før man var gift

For tre og et halvt år siden tok den 27 år gamle jusstudenten Kristine Banggren Gripsgård til tastaturet. Hun hadde fått nok.

For Gripsgård knøt det seg i magen da hun tenkte tilbake på forkynnelsen hun og hennes jevnaldrende hadde vokst opp med, om å vente til ekteskapet med å ha sex.

Det aller mest problematiske, var metaforene som illustrerte hvorfor sex utenfor ekteskapet var galt, mente hun.

I enkelte miljøer var det blitt forkynt at en ung kvinne er som et eple. Ved å ha sex utenfor ekteskapet, blir det tatt en bit av henne. Til slutt er det bare epleskrotten igjen.

SEX-METAFORER: Gjennom oppvekst og ungdomstid hørte Gripsgård sex-metaforer fra kristne ledere som hun mener har påført en unødvendig skam på mange. (Matilde Solsvik)

«Fortellingen har brakt skam på jenter som har vokst opp i frikirkeligheten i tiår på tiår», skrev hun.

Gripsgård er i dag debattleder i Vårt Land, og nå er hun aktuell med podkasten Epleskrotten, hvor hun utforsker kristne ideer om sex. Her spør hun:

«Hva har denne forkynnelsen gjort med oss, med forholdet til vår egen kropp og seksualitet? Og jentene som har hatt sex før ekteskapet, går de fortsatt rundt og føler seg som epleskrotter?»

Debatten har fortsatt å ulme siden den ble sparket i gang for i 2021, mener Gripsgård. Fremdeles kommer folk bort til henne for å fortelle sine historier, og om metaforer de har hørt om hvorfor man bør vente med sex.

«Sex er som ild. Den må holdes i peisen, hvis ikke kan huset brennes ned».

«Å ha sex utenfor ekteskapet vil føre til at du til slutt er en utbrent fyrstikk, som aldri kan bli hel igjen».

– Noen spør om vi ikke er ferdig med å snakke om dette. Men, nei, vi er ikke ferdige. Fortsatt kommer folk til meg for å fortelle sin historie, sier Gripsgård, og legger til:

– Folk glemmer aldri hvordan du fikk dem til å føle seg. Du kan ha femti gode intensjoner i en preken, men hva betyr de intensjonene når det du husker er det nedbrente huset eller epleskrotten?

MALPLASSERT SKAM: – Jeg ser kanskje et tilfelle hvor skammen har en funksjon, og det er når du har tråkket over dine eller andre grenser. Ellers skjønner jeg ikke hvor skammen hører hjemme. (Matilde Solsvik)

I podkasten møter Gripsgård mennesker som har ulike erfaringer med forkynnelse om å vente.

Hun møter «Tiril», som angrer på at hun hadde sex før ekteskapet og som skulle ønske forkynnelsen hun vokste opp med var tydeligere. Men også «Amanda» som opplevde at den restriktive forkynnelsen om sex ble med henne langt inn i ekteskapet.

For Gripsgård er det viktig å ta spørsmålet om grenser på alvor, spesielt når den rådende kulturen i samfunnet er så seksualisert. Er det fornuftig å be unge vente til ekteskapet? Hva er alternativet?

– Jeg har hatt mitt innsteg til debatten, men så har det blitt veldig viktig for meg å høre ut den andre siden, sier Gripsgård.

– Måten man snakker om seksualitet på har endret seg, men innholdet er det samme.

Det sier Dina Viktora Teien. Hun er sosiolog og har forsket på sex i kristne kontekster, og har bakgrunn fra Misjonssambandet.

I sin bacheloroppgave, fant Teien at det tidligere var vanligere å bruke det hun beskriver som «skremselspropaganda» når man oppfordret folk til å holde seg unna sex før ekteskapet, mens det i dag er mer vanlig å snakke om sex som noe positivt, noe det er verdt å vente på.

Senere, i masteroppgaven «‘Guds gave’ – vanskelig å vente på?», en kvalitativ studie av unge voksne ektepar med tilknytning til Misjonssambandet om deres syn på grensesetting, sex og samliv, fant Teien at det gjennomgående var et savn etter en forklaring på hvorfor man skulle vente, og et savn etter rom for dialog om tematikken.

UTVIKLING: I bacheloroppgaven sin fant Dina Viktoria Teien at kristen forkynnelse av sex har fått ny innpakning. Nå snakkes det om som noe som er verdt å vente på. (Sindre Deschington)

– Informantene mine pekte til stadighet på Bibelen som sin rettesnor for seksualmoral, men få henviser likevel direkte til Bibelen. Det kommer frem at kristne ledere, familie og andre kristne har stor innflytelse på hvordan deres syn på sex og samliv er, mer enn konkrete bibelvers.

– Det fremstår som noe man har hørt, som man tenker gir mening. Det skiller seg nok veldig fra hvordan man kan anta at det snakkes om sex i dagligtalen, sier hun.

Teien forteller at også hun hørte metaforer som epleskrotten fra forkynnere da hun var tenåring.

– Det var en på leir en gang som hadde malt ei kvinne og en mann, men malingen hadde ikke tørket ordentlig. Så la han kvinnen oppå mannen, og når han tok dem fra hverandre var begge bildene ødelagt. Det skulle illustrere hvordan man liksom blir ødelagt av å ha sex utenfor ekteskapet.

– Jeg tenker at det er helt håpløst å bruke sånne metaforer, og at det er fryktelig skadelig for unge sinn å høre at du aldri kan bli hel igjen, bli oppbrukt eller hva enn det skal være. Det er forkastelig, sier Teien.

PÅ VEI UT: Dina Viktoria Teiens inntrykk er at sex-metaforene er på vei ut. (Sindre Deschington)

Selv forteller Teien at det er først de senere årene, når hun har forstått hva de har gjort med andre, at disse metaforene har fått negative konnotasjoner for henne. Likevel husker hun tilbake på en undervisningsseanse som tenåring hvor hun satt og følte på det hun beskriver som en «fremtidig skam», uten at hun selv hadde gjort noe av det som ble formidlet.

– Hvilket ansvar tenker du at forkynnere har når det kommer til å snakke om seksualitet?

– Jeg tenker vi skal være hensynsfulle uansett hvilken rolle vi har når vi snakker om seksualitet. Det ligger et ansvar på kristne ledere til å snakke sant om det.

– Er egentlig det å forkynne sex i en kristen kontekst og i trygge rammer det verste man kan lære bort, i dagens overseksualiserte samfunn?

Sosiolog Willy Pedersen konkluderte i 2012 i artikkelen «Guds grep. Kristendom, sex og samliv», at selv om mange kristne tenker at man bør vente med sex til ekteskapet, er det kun 10–15 prosent som faktisk gjør det.

Teien beskriver at informantene hennes opplyste om at par tegnet opp «forebyggende grenser» for å unngå å ha sex før ekteskapet. Noen ganger var det likevel vanskelig å holde seg til sine egne grenser, noe som ble beskrevet med negative emosjoner.

SKADELIG: Det er skadelig for unge sinn å høre at du aldri kan bli hel igjen om du har hatt sex før ekteskapet, mener Dina Viktoria Teien. (Sindre Deschington)

– Jeg tenker at frykten for å bryte med normen er større enn den reelle konsekvensen det ville fått i et kristent miljø om man hadde hatt sex utenfor ekteskapet. Samtidig tror jeg at det innad i kirkemiljøer ligger en grunntanke om at vi alle vet hva vi skal mene, som kan gjøre det vanskelig for noen å snakke om de tingene man lurer på. Som samfunn er man veldig opptatt av normer, og så fort man ikke følger dem innad i en gruppe, så faller du litt på utsiden, og det jo risikabelt, sier Teien.

Så hvordan opplever unge kristne forkynnelsen om sex i frikirkelige miljøer?

I Misjonssalen i Oslo er både stoler og bord satt ut for å huse de litt over 400 menneskene, flesteparten studenter og unge voksne, som er ventet å ta turen denne mandagskvelden i januar. De skal delta på bibelundervisningskonseptet «Bibelkveld», som er blitt arrangert av organisasjonen Ungdom i oppdrag (UIO) siden 2012.

Et konsept som bare har vokst og vokst, og tiltrukket seg mennesker fra mange ulike kirkesamfunn i hovedstaden.

UNDERVISNING: Det er mulig å følge bibelundervisningen fysisk eller digitalt, og til sammen har initiativet omtrent 500 deltakere. (Synne Folstad Moen)

Hver mandag utforskes nye bøker i Bibelen, og sex og samliv er en naturlig del av undervisningen, om boka de utforsker sier noe om dette, kan lederne Hogne Schie og Øyvind Nesje fortelle.

Schie forteller at han har hørt om metaforene som Gripsgård tar et oppgjør med, men understreker at de ikke brukes i bibelkveldsammenheng.

Som bibelundervisere har verken Nesje eller Schie en klar strategi for hvordan å håndtere teamet seksualitet, men førstnevnte trekker frem Efeserne 4,15 når han sier at målet deres er å snakke sannhet, på en kjærlig måte.

De er begge tydelige på at de ønsker å formidle Guds ord på riktig måte:

– Vi vil ikke gi oss retten til å være utydelig, hvis Jesus var tydelig på noe, sier Schie, og legger til:

– Men vi kan heller ikke tillate oss å være harde, når vi er et nådefellesskap. Vi må tenke på hvem som sitter i salen og hvordan det kan treffe.

TYDELIGHET: Bibelkveldlederne Hogne Schie (t.v.) og Øyvind Nesje vil ikke ta seg friheten til å være utydelige i undervisningen, hvis Jesus var tydelig på noe. (Synne Folstad Moen)

Både Schie og Nesje er kritiske til bruk av det de beskriver som «mangelfulle metaforer». Om de skal brukes i forkynnelse mener de det er viktig at det også presiseres at Jesus kan gjenopprette.

KRITISKE: Hogne Schie og Øyvind Nesje er kritiske til bruk av det de beskriver som «mangelfulle» metaforer. (Synne Folstad Moen)

Schie og Nesje har en tradisjonell kristen forståelse av at sex tilhører ekteskapet, og sier at dette også er noe de prøver å formidle.

– Jeg tror det er ganske viktig at kirka snakker mer om seksualitet, fordi samfunnet ellers forkynner jo ganske kraftig, sier Nesje.

Begge to tror likevel at det kan gå galt i forkynnelsen av seksualitet og samliv fordi det er et komplekst tema, selv om intensjonene er gode.

Bibelundervisningen går mot slutten. En fyr med kassegitar rundt halsen entrer scenen i Misjonssalen, og lysene dempes. En rolig lovsang avslutter den to timer lange undervisningen, og de mange biblene og notatbøkene lukkes. Noen står, andre blir sittende, mens en god del allerede er på vei ut for å forsyne seg med kveldsmaten.

Da musikken rolig ebber ut, skrus lysene på igjen. Midt i salen blir Rebekka Lindal, D’Angelo Vasquez og Angel Cagas sittende og prate. Ingen av dem har hørt om sex-metaforene, men de er alle enige om at det snakkes altfor lite om sex og samliv i kirkesammenheng.

– Det virker ikke som et så populært tema å snakke om, fordi det er veldig sårbart, sier Angel, og legger til:

– Jesus snakket alltid sannhet uten filter, det er noe jeg skulle ønske det var mer av.

SAVNER SEX-PRAT: D’Angelo Vasquez, Rebekka Lindal og Angel Cagas synes det snakkes for lite om seksualitet i kristne sammenhenger. (Synne Folstad Moen)

Rebekka mener det er viktig at det både forkynnes at man bør leve i hellighet, i tillegg til at det blir presisert at det alltid er tilgivelse hos Gud.

– Vi bør være like Kristus i måten vi er mot andre på, vise medmenneskelighet og respekt for andre mennesker og deres historier, sier hun.

– Jeg synes det blir helt feil å se på det på den måten. Uansett hva du gjør, så er du ikke for langt unna Gud. Når man blir frelst får man et nytt bilde på renhet og hellighet, og selv om man har misforstått det før, så påfører ikke Gud oss skam, han gir bare kjærlighet, sier Vasquez.

Kirkens tradisjonelle syn har vært at sex tilhører ekteskapet. Selv om dette synet fremdeles er rådende i de fleste norske kirkesamfunn, finnes det perspektiver som utfordrer dette.

I podkasten møter Gripsgård Vårt Lands kommentator Åste Dokka, som mener Bibelens lære om sex og ekteskapet må forstås i sin kontekst. Denne konteksten har forandret seg i dag, mener hun.

– I bibelsk tid var spørsmål om sex og spørsmål om reproduksjon egentlig det samme. Så hvis du skulle stå i fare for å skape et nytt liv, så måtte du ha en ansvarlig ramme rundt det.

Dokka mener at dette til dels er sant også i vår tid, men at konteksten er radikalt forandret. I dag har vi prevensjon, det er mulig å forsørge et barn uten at man er gift, også som kvinne, og vi har ikke noe særlig skam knytta til det å vokse opp som barn utenfor ekteskap lenger.

KONTEKST: Teolog og debattleder i Vårt Land mener synet på sex i Bibelen må ses og forstås i konteksten den er skrevet i. (Sindre Deschington)

I podkasten peker hun også på at ekteskapet, slik vi kjenner det i dag, ikke så likt ut på de ulike tidene da de bibelske tekstene ble skrevet. Hun mener det ofte heller enn ekteskap, slik vi forstår det, er snakk om samliv.

– Det er veldig forenkla å tenke at dersom vi bare klarer å la være å ha samleie før vi gifter oss, så blir Gud glad, sier Dokka.

Likevel synes hun det er viktig å snakke om grenser og lage seg noen rammer som det er godt å være i.

– Jeg tror at hvis man ikke får med seg noe annet enn hva den offentlige samtalen sier om hva et godt seksualliv er, så går man glipp av noe viktig, som handler om å kjenne etter hva man vil, sier hun i podkasten.

Gripsgård fødte to barn på to år. Etter det siste svangerskapet fikk hun en fødselsdepresjon som utviklet seg til en eksistensiell troskrise.

– Jeg måtte gjøre en teologisk ryddejobb, og det kristne kroppsfokuset var en av tingene jeg måtte gå opp på nytt.

– Er det noe vits i å snakke om Epleskrotten i dag, hvis den type forkynnelse ikke lenger er utbredt?

– Det er ingenting som gleder meg mer om den type forkynnelse er på vei ut. Likevel kan vi ikke se bort ifra alle som fortsatt sliter som følge av en sånn forkynnelse, sier hun.

I podkasten møter Gripsgård folk med ulike syn på det å vente med sex. Noen har opplevd forkynnelsen som belastende, andre setter pris på at kirken gir tydelige rammer for livene deres.

UDEKKET BEHOV: – Det er få steder unge kristne kan lære om sex, det bør en kristne sexolog se sitt snitt til å gjøre noe med, sier Gripsgård. (Matilde Solsvik)

Som mor til to jenter på tre og fem år, har hun begynt å tenke over hva hun ønsker å formidle til sine egne døtre.

– Da jeg skrev om epleskrotten første gang, gikk jeg hardt ut. Jeg mente at sex-forkynnelsen jeg hadde fått var skadelig og kunne føre til alvorlige konsekvenser for folk. Nå er det også på tide å utfordre meg selv. Er egentlig det å forkynne sex i en kristen kontekst og i trygge rammer det verste man kan lære bort, i dagens overseksualiserte samfunn?, spør hun i podkasten.

Den første episoden slippes 5. februar, deretter kommer det én episode hver onsdag fremover. Lytt til den der du hører på podkast, og søk på enten «Epleskrotten» eller «Åpenbart».

Julie Horpestad er tilknyttet Vårt Land som journalist i religionsavdelingen.

EPLESKROTTEN: Sårene av kristen sexforkynnelse så svinnende små sammenlignet med der hvor skoen virkelig trykker i vårt samfunn: skyggesidene ved den seksuelle revolusjon. Jeg frykter Tellefsdal faller for postmodernismens identitetspolitikk, som er premisser en kristen aldri kan omfavne.

– PR-råd kan ha sin plass, men kan aldri legge premissene for kristen tro og formidling – da ender vi fort opp med en kristendom uten kors, en kirke som er trendy, men ikke trofast – med andre ord et annet evangelium som ikke har kraft til å frelse, skriver innsenderen Daniel Sæbjørnsen.

Publisert: 13 februar 2025 kl. 10:17Sist oppdatert: 13 februar 2025 kl. 10:17

Jeg hadde gleden av å bidra i podkasten Epleskrotten, hvor jeg formidlet en klassisk kristen seksualetikk blant annet ved hjelp av en seddel-metafor. Dette fikk PR-rådgiver Peder Tellefsdal til å reagere. Jeg har intet bekjentskap til Tellefsdal fra tidligere, men har med interesse fulgt lanseringen av hans bok Rebranding The Church. Når da en slik stemme lener seg inn i denne samtalen kan det potensielt komme meget gode perspektiver. Imidlertid virket de å være fraværende.

Tellefsdal henger seg opp i seddel-metaforen – to tusenlapper har samme verdi, men den ene kan være mer merket enn den andre. Til dette sier han: «denne metaforen sier det samme som ‘epleskrotten’». En «epleskrott» har etterhvert ingenting igjen, mens en tusenlapp – uavhengig av tilstand – bevarer den samme verdien. De sier det totalt motsatte.

Jeg undres også over Tellefsdals motvilje mot metaforen. For mener han oppriktig at vi mennesker ikke blir merket av våre seksuelle valg og erfaringer? Første halvdel av episoden av Epleskrotten, fortalte nettopp historien til «Tiril» som hadde vokst opp i et kristent miljø, men ikke fått tydelig undervisning om kristen grensesetting. Hun endte opp med å ta valg som hun gjerne skulle vært foruten.

Dette her er på ingen måte «rocket science»: Se for deg foreldrene til to førsteklassinger på første skoledag, selvsagt skulle de vært foruten «hookup-en» på festen 15 år tidligere; forskningen påpeker at hormonene oksytocin og vasopressin forløses ved samleie, som skaper en kjemisk tilknytning til den andre; ikke minst sier Ordspråkene at sex utenfor ekteskapet merker oss: «Kan en mann hente ild opp i fanget uten at hans klær blir brent?» og Paulus sier at den seksuelle foreningen gjør oss til «ett legeme» med den andre. Sex kan svi. Både samtid og skriften sier det. Det kan vel ikke være problematisk å påpeke?

Videre blir jeg anklaget for å gi mennesker som ikke har ventet med sex til ekteskapet en «redusert verdi i dating-markedet», siden de ikke «har levd slik Sæbjørnsen mener de bør» og kaller det tidligere for en «strikt kristen moral». Som nevnt ovenfor har vi alle den samme verdien, selv om vi merkes av våre tidligere valg.

På samme tid blir mitt ståsted karikert til å være noe strikt, særegent og negativt ladet, som en ung mannlig pastor formidler. Det kunne ikke vært lengre fra sannheten. Dette har alltid vært klassisk kristen lære fra Første Mosebok, til Jesus, til Martin Luther, til Guds levende og globale kirke i dag. Dette er virkelig ikke produsert av en pietistisk og pessimistisk pastor fra Vestlandet.

Videre blir det påpekt: «Superspesifikke regler på seksualfeltet blir som regel formidlet av unge menn fra bibelbeltet som giftet seg tidlig. Det må være definisjonen på et troverdighetsproblem.» Her frykter jeg Tellefsdal faller for postmodernismens identitetspolitikk, som er premisser en kristen aldri kan omfavne.

For den kristne er forpliktet på sannhet, uavhengig av hvem som måtte formidle den. Det er fristende å spørre tilbake: har en politimann uten prikker på førerkortet et «troverdighetsproblem» når han påpeker at folk må følge fartsgrensen?

Det blir også laget en «stråmann» av at de som står for at noe er konstant og sant, ser ned på andre. Dette trenger ikke å være tilfellet, tvert imot er det forhåpentligvis drevet av omsorg for sin neste. Selvsagt skal vi være vise og varme i måten vi formidler sannhet på, men sann nestekjærlighet er nettopp å si ifra. En lege er ikke «behagelig» når han meddeler en alvorlig diagnose – men du ønsker sannheten, slik at du kan få riktig medisin.

Når Tellefsdal vender blikket fra meg og metaforene, til sin egen foreslåtte medisin – blir siktemålet: «Folk er mye mer opptatt av hvordan formidlere får dem til å føle seg, enn den logiske oppbygningen av argument.» Her mener jeg det går fra ille til verre. Selvsagt skal vi kristne øve oss på dobbel lytting – både til Ordet og omverden.

Imidlertid kan ikke den kristne kirke utvanne sitt budskap for at det skal være mer behagelig. Da blir det verken lys eller salt igjen – og som Jesus sier ransakende: «Da duger det ikke til noe annet enn å kastes ut og bli tråkket ned av menneskene.» Det kristne kallet har alltid vært «sannheten tro i kjærlighet».5 Jeg er fristet til å takke for at Det gamle testamentets profeter og Det nye testamentets apostler ikke fulgte PR-råd, da hadde den kristne kirken trolig bare tilhørt et avsnitt i historieboken.

En slik tydelig formidling av kristen seksualetikk som kan gi mennesker dårlige følelser, blir framstilt som «en real motsetning til grunnleggeren av den kristne bevegelsen.» I Det nye testamentet er det ingen som er klarere på synd og omvendelse enn Mesteren selv. Vår samtid står i fare for å skape en «terapeutisk og koselig» Jesus – imidlertid maler Bibelen bildet av den «tydelige og kjærlige» Jesus. Selv den sårbare kvinnen som var grepet i hor, gir Jesus først nåde – men legger også til: «Gå bort og synd ikke mer!»

Der jeg imidlertid er enig med hans utsagn, er i de vise ordene: «Forutsetningen for å kunne motta nåde, er å vite at du trenger den». Skal den syke motta medisin, må han selvsagt erkjenne at han er syk. Nettopp derfor stiller jeg meg uforståelig til Tellefsdal sin løsning – ikke støt folk, men stryk dem etter de gode følelsene.

Kirken har alltid framholdt både «lov og evangelium», «diagnose og medisin» – det å påpeke en standard, handler dermed selvsagt ikke om å ville fordømme og frastøte mennesker, tvert imot som et uttrykk for den største omsorg for å lede til et godt liv i dag og et evig liv i morgen. PR-råd kan ha sin plass, men kan aldri legge premissene for kristen tro og formidling – da ender vi fort opp med en kristendom uten kors, en kirke som er trendy, men ikke trofast – med andre ord et annet evangelium som ikke har kraft til å frelse!

Til slutt må jeg kommentere hele tematikken rundt «Epleskrotten» og det kritiske blikket på sexmetaforer i kristen forkynnelse. Det er selvsagt smertefullt å høre fortellinger om unge mennesker som har fått sår grunnet upresis billedbruk i prekener. Det er bra at predikanter som meg selv, kan bli utfordret til å foredle analogiene mest mulig for å treffe best mulig.

Imidlertid er sårene av kristen sexforkynnelse så svinnende små sammenlignet med der hvor skoen virkelig trykker i vårt samfunn: skyggesidene ved den seksuelle revolusjon! Den enorme veksten i samlivsbrudd, barn som blir «kasteball» mellom ulike hjem, stadig mer voldelig sex influert av pornokulturen, de enorme psykiske konsekvensene for både ung og gammel, de samfunnsøkonomiske kostandene ved det og listen fortsetter endeløst. Skal en virkelig hjelpe til, er det her verden skriker høyest etter håp!

EPLESKROTTEN: Dersom vi ser to 1000-lapper liggende foran oss - den ene er krøllete og velbrukt, med litt rifter i kantene, mens den andre er ny og helt glatt. Formidles det ikke da at kristne gutter og jenter har en redusert verdi i dating-markedet om de ikke har levd slik Sæbjørnsen mener de bør?

– Etterlatt inntrykk hos folk er gradering. Det er «oss» og «dem» og folk gidder ikke å forholde seg til en bevegelse som rynker på nesa av dem. Det forstår jeg godt, skriver Peder Tellefsdal. På bildet: Kristine Gripsgård, Peder Tellefsdal og Daniel Sæbjørnsen.

Publisert: 12 februar 2025 kl. 12:59Sist oppdatert: 12 februar 2025 kl. 13:06

Podcasten Epleskrotten gir et svært interessant innblikk i formidling av kristen seksualmoral. I løpet av to episoder har serien også illustrert hvorfor mange kristne ledere sliter så med å nå folk utenfor sine egne, indre kretser.

Seriens navn spiller på en av mange vanlige metaforer for å beskrive resultatet av å avvike fra strikt kristen moral. Du blir mindre – enten du er et delvis oppspist eple, en brent fyrstikk, eller en kake der bare smulene ligger igjen på fatet.

I episode 2 møter programleder Kristine Gripsgård pastor Daniel Sæbjørnsen.

Sæbjørnsen føler et ansvar for å snakke sannhet inn i livene til unge mennesker, og velger å bruke metaforen om en krøllete seddel for å beskrive virkningene av å ha sex før man er gift.

Som lytter får jeg et inntrykk av at denne metaforen sier det samme som «epleskrotten», men skal fremstå mindre hard. De som synder mot kristen seksualmoral blir altså krøllete sedler.

Men impliserer det at de som holder seg bibeltro kan og bør ha et bilde av seg selv som nystrøkne sedler?

Dersom vi ser to 1000-lapper liggende foran oss – den ene er krøllete og velbrukt, med litt rifter i kantene, mens den andre er ny og helt glatt. Formidles det ikke da at kristne gutter og jenter har en redusert verdi i dating-markedet om de ikke har levd slik Sæbjørnsen mener de bør?

Etterlatt inntrykk hos folk er gradering. Det er «oss» og «dem» og folk gidder ikke å forholde seg til en bevegelse som rynker på nesa av dem. Det forstår jeg godt.

Super-spesifikke regler på seksualfeltet blir som regel formidlet av unge menn fra bibelbeltet som giftet seg tidlig. Det må være definisjonen på et troverdighetsproblem. Folk er mye mer opptatt av hvordan formidlere får dem til å føle seg, enn den logiske oppbygningen av argumentet.

Den amerikanske forfatteren Maya Angelou satte ord på noe jeg mener er kjernen i problemet med kristen formidling i vår tid: «I’ve learned that people will forget what you said, people will forget what you did, but people will never forget how you made them feel.»

Egil Svartdahl forteller om to vanlige motforestillinger mot kristne som han møter når han reiser rundt i Norge. Folk har en oppfatning av at kristne ser ned på andre, og at de føler seg bedre enn andre. Det må være selve motsatsen til det vi skulle ønske vi kommuniserte, og i alle fall en real motsetning til grunnleggeren av den kristne bevegelsen.

Ved å fremstille oss selv som helligere enn vi er, så får ikke folk tak i at vi også er syndere, som har innsett vår absolutte avhengighet av Guds nåde. Og hvorfor skal folk lytte til oss da?

Forutsetningen for å kunne motta nåde, er å vite at du trenger den. Men det er også forutsetningen for kommunisere nåde til andre.

I Anonyme alkoholikere startet vi hvert møte med å si «Hei, jeg heter Peder og jeg er alkoholiker». Ikke fordi vi skulle gjøre oss selv mindre, men fordi vi aldri skal glemme at vi ikke er oss selv nok. Tenk om vi starta gudstjenester med å si «Hei, jeg heter Peder, og jeg er en angrende synder».

Kanskje vi ikke skal gjøre det bokstavelig, men om vi gjorde det mentalt, så hadde det endret alt. Og vi kunne begynne å kommunisere med omverdenen på en helt annen måte – fra én krøllet seddel til en annen.

Den kristelige sedelære – igjen og igjen

Med det store fokuset på avholdenhet før ekteskapet har et bibelsk bakgrunnsspørsmål blitt gjort til et forgrunnsspørsmål. Det spørs om dette ikke handler om renhet.

Av Åste Dokka, Kommentator

Publisert: 21 februar 2025 kl. 18:00Sist oppdatert: 21 februar 2025 kl. 18:00

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En tenåring som går til konfirmasjonsopplæring i sin lokale menighet, har fått nok. Han er fortvilet, kanskje rasende. Gutten er en av dem som er interessert, han er medlem av det kristelige skolelaget, og leser ekstrastoff, både troslære og etikk. Men det er noe som ikke stemmer. Han klarer ikke å finne ordene for det, ikke skrive et leserinnlegg eller ta noe oppgjør. I stedet tar han med seg en av bøkene ut og setter fyr på den. Hele boka brenner opp, gutten snur ryggen til asken og går.

Årstallet er 1944, gutten er Svein Ellingsen, og boka heter Den kristelige sedelære, forfattet av Ole Hallesby. Ellingsen ble siden den største moderne salmedikteren i Norge, og denne scenen finnes i Eyvind Skeies Ellingsen-biografi fra 2009.

Oppgjørene er ikke endelige gjennombrudd, de er mer som sesonger i landbruket. Om og om igjen skal de skje

Epleskrott

Vårt Lands podkast Epleskrotten slippes for tida, episode for episode, og jeg er med i en av dem. Her går min kollega Kristine Banggren Gripsgård tett på sex-forkynnelsen hun har møtt i lavkirkelige miljøer.

Gripsgård er 65 år yngre enn Ellingsen. Med andre ord: Historien gjentar seg. For over tjue år siden ble jeg selv intervjuet i Vårt Land for første gang. Og temaet var sex før ekteskapet. Oppgjørene er altså ikke endelige gjennombrudd, de er mer som sesonger i landbruket. Om og om igjen skal de skje. Min spådom er at dersom forkynnere fortsetter å bruke ubeskyttede metaforer, kommer også oppgjørene til å fortsette.

Og jeg lurer på hvorfor den fortsetter, forkynnelsen som fokuserer på nei til sex før ekteskapet. Hvorfor er en del kristne så mye mer opptatt av sex enn Jesus var? Hvorfor blir akkurat dette spørsmålet så viktig, mens andre etiske spørsmål får en helt annen behandling?

For meg framstår fokuset på ekteskapet som den eneste rammen for sex som uvesentlig for kristen tro. Jeg mener at standpunktet er unødvendig og merkelig, og jeg tror det kan være skadelig for kristendommens utbredelse. Ikke minst tror jeg det kan skade seksualiteten til ungdom som undertrykker signalene fra sin egen kropp, noe som i verste fall kan ende i vaginisme.

Det er gode grunner til å være restriktiv med sex, men at akkurat bryllupsnatta skulle være magisk, er det vanskelig å gi en allmenn argumentasjon for. Og da står man igjen med Bibelen.

Sex i Bibelen

Går vi så til Bibelen, ser vi at forfatterne i liten grad er opptatt av sex. Joda, de skriver advarende mot hor her og der. Det skjer i samme slengen som de mener folk skal avstå fra tåpelig tale, rå ord, fyll, strid og misunnelse. Men hvilke ungdomsorganisasjoner lager pamfletter og videomateriell om slike fallgruver? Ingen, såvidt meg bekjent. Et bibelsk bakgrunnsspørsmål er blitt gjort til et forgrunnsspørsmål.

Jeg klarer ikke la være å si litt mer om bibelsk etikk, for det er mange etiske temaer i Bibelen. Jesus advarer for eksempel gang på gang mot penger, mot å være rik, han ber folk selge alt de eier, betale tilbake, vi får advarsler om å stå i gjeld til andre, i epistlene nevnes grådighet i samme åndedrag som hor og løgn. Men er det noen som viderefører Jesu lidenskap her? Som ber ungdommene gi alt det de har til fattige? Som fordømmer det at de smykker seg med dyre klær, noe det eksplisitt advares mot? For dette er faktisk et forgrunnstema i NT, men det snakkes nesten ikke om nå.

En annen ting Bibelen er ganske så klar på, er at kvinner skal tie. For å si det med Paulus: «Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen, hun skal være stille.» Ikke en gang NLMs tjenestedelingsprinsipp er i nærheten av den paulinske strenghet her. Ikke en gang de mest amerikanske menigheter i Norge våger å be kvinner holde generelt munn og ikke motsi mennene. Men det er det som står i Bibelen. Det gis dog lite vekt i dag, det motarbeides faktisk aktivt, mens det lille som sies om sex anses som normativt og løftes opp til et sentralt spørsmål.

Det er gode grunner til å være restriktiv med sex, men at akkurat bryllupsnatta skulle være magisk, er det vanskelig å gi en allmenn argumentasjon for

Festningen har falt!

At vi ikke bryr oss om svært mye av den bibelske etikken, er dog ikke et argument mot å bry seg om deler av den. Og det er klart, den etikken som undervises i norske menigheter i dag rommer mer enn bare seksualetikk.

Men jeg mener like fullt at det seksuelle skiller seg kraftig ut. For det er bare dette som blir gjort til et spørsmål om den enkeltes renhets-CV. I motsetning til annen umoral, finnes det nemlig her et før og etter. Det er som om det skjer noe dramatisk idet man har sex for første gang. Etter det har liksom festningen falt og slaget er tapt, utforbakken ligger åpen, det er bare å rulle utfor. Det finnes nåde, men en eventuell rehabilitering er en alvorlig sak.

Og slik er det jo ikke med andre synder. Ta løgn, for eksempel. Ingen foreldre ber barna innstendig om å ikke begynne å lyve. Å ikke lyve er noe vi alle øver på gjennom hele livet, og stort sett udramatisk feiler litt i. Joda, vi vet vi burde ha snakket mer sant, men vi klarer også å vurdere løgner på en skala. Vi får ikke panikk, vi takler konsekvensene. Det er ingen som ser megetsigende på hverandre og hvisker at hun der Åste, jo, hun har begynt å lyve.

Det er ikke sikkert det regnes som et relevant argument at du forteller at du ikke har skadet noen ved å ha sex utenfor ekteskapet

Renhet

Jeg tror ikke vi kommer unna at dette ikke bare handler om etikk. Nei, det handler om et annet ord som er hyppig brukt i Bibelen, nemlig renhet. Det handler om å være ren, urørt, intakt (virgo intacta!). Fokuset er ikke å ikke skade oss selv, hverandre og potensielle barn, men å være ren. Renhet ligger bortenfor etikken. Det er kultisk, religiøst og kroppslig.

Sex får med andre ord en teologisk betydning, og dermed er ikke vår etiske dømmekraft så nyttig lenger. Det er ikke sikkert det regnes som et relevant argument at du forteller at du ikke har skadet noen ved å ha sex. For dette er ting du ikke har helt tilgang til, det ligger skjult. Men Gud vet hva som er best for oss.

Den eneste løsningen er dermed å være føre var, si nei til alt. Men problemet med å alltid si nei, for sikkerhets skyld, er at det kan skade det ja som forhåpentlig en dag skal komme. Det er dette så mange unge har prøvd å si de siste 80 år og sikker mer: Avhold, og spesielt alt snakket om avhold, kan også gjøre skade.

Den tause majoritet

Podkasten Epleskrotten innledes med noen ord om tre ulike grupper: De som venter, de som ikke ventet og angret, de som har ventet og ikke ville valgt det igjen. Og så er det er én gruppe til. Det er de som har hatt sex og ikke angret på det. Ifølge forskningen er det bare 10-15 prosent av aktive unge kristne som faktisk avstår før de er gift. At tallet er så lavt, tilsier at diskusjonen om grenser er overmoden.

Den store, tause majoriteten lager ikke videoer. De skriver ikke leserinnlegg. De setter ikke i gang kampanjer i organisasjonene de jobber i. Få ønsker å bli gallionsfigur for en sak som sex før ekteskapet. Det er ikke bare litt flaut, det er for de fleste av oss også en ikke-sak, noe vi er ferdig med og som føles selvsagt.

Som forskeren Renée DiResta sa i Morgenbladet nylig, finnes det «digitale fellesskap som argumenterer for at jorden er flat, men ingen som forsvarer at jorden er rund. Det faktiske flertallet er passivt». Å si nei til sex før ekteskapet er kanskje mainstream i deler av lavkirkeligheten, men slett ikke i norsk kristenhet generelt. Det er likevel lett å få det inntrykket, siden mindretallet er så aktivt og siden meningene deres avviker så kraftig fra holdningene i storsamfunnet.

Hva hører så flertallet, de 33.000 konfirmantene i Den norske kirke i løpet av året de går i lære? De aller fleste av dem hører om at Gud har skapt dem og at selvaksept er en god respons på det. De lærer at det er viktig å sette egne grenser, om overgrep, uønsket graviditet, makt, legning, sunne og usunne relasjoner, pornoindustrien, sjelelige sår, om familieliv og glede. De lærer om at ingen har med et annet menneske å gjøre uten å holde noe av dets liv i sin hånd.

Jeg er ganske sikker på at de færreste hører at det er forventet at de skal vente femten år til med sex. Noe har vi kanskje lært siden 1944.

Religion

Prestar er ueinig i kritikk av konfirmantundervisning

DEN NORSKE KIRKE: Prestar er ueinig med teologiprofessor. Dei meiner kyrkja kan formidle at ekteskapet er ei god ramme for seksualitet. – Det er ein del premiss som eg stussar over.

Kathrine Skjerdal og Kjersti Gautestad Norheim er uenig med teologiprofessor Elisabeth Tveito Johnsen. — UENIG: Kathrine Tallaksen Skjerdal og Kjersti Gautestad Norheim meiner teologiprofessor Elisabeth Tveito Johnsen bommar. (Foto: Guro A. Midtmageli, Matilde Solsvik)

Av Matilde Solsvik, fotojournalist

Publisert: 27 februar 2025Sist oppdatert: 27 februar 2025

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

– Eg tenkjer framleis ein kan seie at ekteskapet er ei god ramme for sex, utan at ein dermed fordømmer alle som vel andre måtar å leve på. Faren er at ein ikkje kan framme noko som godt, sjølv om nokon tek andre val, seier sokneprest Kjersti Gautestad Norheim.

Ho forsvarar kyrkja sitt konfirmantopplegg og undervisning om seksualitet, etter kritikken som teologiprofessor Elisabeth Tveito Johnsen kom med i ein artikkel i Vårt Land onsdag.

I 2018 gjekk Tveito Johnsen gjennom ressursmateriellet Nøkler til livet, Konfirmantbibelen og Konflogg, som Den norske kyrkje (DNK) brukar i sin konfirmantundervisning.

– Sex vert presentert som ei dyrebar gåve som ungdommane vert oppfordra til å vere forsiktige med, og at det beste er å vente med sex til ein har funnet den rette, summerer opp TF-professoren.

Elisabeth Tveito Johnsen er fyrsteamanuensis ved Det teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo (TF), og skreiv «sin fyrste» doktorgrad om trusopplæring.

Ho fortel at ho vart overraska og nedstemt av måten seksualitet vert framstilt i bøkene som er tenkt til konfirmantar i Den Norske Kyrkja.

Gautestad Norheim seier ho synst det er bra at kritikken kjem, fordi det fører til ein open og vidare samtale om eit viktig tema. Likevel meiner ho at Tveito Johnsen bommar.

– Det er ein del premiss som eg stussar over. Det er til dømes dei færraste stadene ein forheld strengt til eit undervisningsopplegg i konfirmanttida.

Meiner kyrkja bør ta samtalen

Gautestad Norheim seier at ho skjønar at forskinga tek utgangspunkt i bøkene, men meiner at det ser annleis ut i praksis.

– Målet er ikkje å komme med fasitsvar, målet er å få til ein god refleksjon rundt temaet.

Gautestad Norheim fortel at ho har jobba tett med skulehelsetenesta om dette.

Kjersti Gautestad Norheim, Birkeland menighet i Bergen.

– Dei har vore kjempetydelege om at dei etterlyser vaksne som tek desse samtalane. Det har nok forsterka tanken om at ein ikkje bør tie men heller seie noko.

Soknepresten fortel at det har forsterka hennar tanke om at kyrkja ikkje bør tie, men heller seie noko.

– Viss ikkje vi får nokre stemmer som nyanserer, så hentar ungdommane sin informasjon frå nettet, og også frå porno.

– Syns skulehelsetenesta det er bra med strenge grenser?

– Nei, men dei tenkjer vi skal ta samtalen.

Sex, kjærleik og trufastheit er ein fin kombo. Det trur eg vi kan stå inne for å formidle med stoltheit.

— Kathrine Tallaksen Skjerdal, sokneprest

– Det er ikkje her striden står

Tveito Johnsen meiner det er problematisk i seg sjølv å formidle at sex tilhøyrer ekteskapet. Det er Kathrine Tallaksen Skjerdal, sokneprest i Høvåg kyrkje, ueinig i.

– Hovudutfordringa til ungdom som veks opp i dag er ikkje at dei møter ein undervisning som er for streng, hovudutfordringa er at dei møter ein straum av seksualisert innhald i sosiale medium.

Ifølgje Tveito Johnsen kommuniserer boka Konflogg at konfirmantane eig sin eigen kropp og har all makt til å setje eigen grenser. Dette trur ho kan fungere mot sin hensikt. Ho meiner at ungdom med dårleg erfaring kan ende opp med å tenkje at dei ikkje sat tydelege nok grenser.

Tallaksen Skjerdal meiner Tveito Johnsen har eit poeng, men ser også på dette som eit argument for at det er viktig at kyrkja snakkar om grenser.

– Eg vil sei at ungdom treng å få høyre at det finst nokre grenser utanfor seg sjølv, som dei kan forhalde seg til.

Kirkemøtet 2022. Trondheim. Kathrine Tallaksen Skjerdal

Ho meiner samfunnet fortel at ein berre skal lytte til seg sjølv og at dette kan vere utfordrande.

– Det er ikkje så lett for ungdom å kjenne kor grensene går.

Ho meiner at å formidle grensene på ein klok måte kan gi ungdommane eit betre liv.

– Sex, kjærleik og trufastheit er ein fin kombo. Det trur eg vi kan stå inne for å formidle med stoltheit.

Vil møte ungdom med dårleg erfaring

Gautestad Norheim trur også at å lære unge om grensesetting kan fungere positivt.

– Vi ønsker å plukke opp om nokon har opplevd noko gale, og det trur eg vi har betre grunnlag for å plukke om vi tek samtalen.

Presten fortel at dei som jobbar med og kjenner konfirmantane bør bruke lokalt skjønn for å finne ut korleis dei skal opne opp eit trygt rom.

– Om vi er opne for at vi veit at det er folk som har opplevd vanskelege ting, eller at folk har sår, så opnar vi samstundes opp for at folk kan komme og vere ærlege.

– Mi erfaring er at dei færraste tek dette i plenum-undervisning, dei fleste tek det i seminar, i samtalar og på andre måtar.

Likevel er Gautestad Norheim er bekymra for at nokon unngår å prate om temaet, fordi det kan vere utfordrande og kleint.

– Eg er redd for at frykta for å trå feil gjer at vi vert tause, og eg tenkjer det er det verste for ungdom, om ingen tør å ta desse samtalane med dei.

Gautestad Norheim meiner ein må finne ein måte å framme gode rammer for seksualitet og seksuelle relasjonar, utan å lukke igjen for folk som kjem med andre livserfaringar.

– Spørsmålet er om ein kan løfte fram om noko er godt og riktig utan å fordømme dei som tek andre val.

LES OGSÅ

Mener sex-undervisningen i Den norske kirke kan være skadelig

Når kristen formidling blir like virkelighetsfjern som porno

EPLESKROTTEN: Mye kirkelig formidling rundt seksualitet er like virkelighetsfjern og hjelpeløs som pornografien. Skal vi få til noe bedre, må vi ta menneskers erfaring mer på alvor.

Erik Andreassen og Alexis Lundh — ARGUMENTER: – Det skal mye til å motivere dagens unge til å droppe å ligge med kjæresten med argumentene «synd», «fordi det står i Bibelen» eller at Gud er «hellig, hellig, hellig», som Alexis Lundh sier, skriver Erik Andreassen (t.v). (Foto: Erlend Berge / Tro og Medier)

Av Erik Andreassen , forfatter og pastor

Publisert: 07 april 2025 kl. 10:00Sist oppdatert: 07 april 2025 kl. 10:00

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Kristine Gripsgård setter nok en gang et viktig søkelys på hva kristen formidling om seksualitet faktisk gjør med folk – denne gangen gjennom podkasten ‘Epleskrotten’. Og selv om en del av oss blir brydd og vil se en annen vei, er det godt Gripsgård holder oss igjen.

Skamdrevet forkynnelse

«Alt du trenger å vite om sex, er dette: Sky det som pesten til den dagen du er gift.» Dette var budskapet fra Stephan Christiansen i boken «En ny standard for en ny generasjon» i 1996. Boken var en eneste lang spissformulering av dårlig teologi. Likevel er setningen en presis oppsummering av budskapet som reelt er formidlet i en del kristne sammenhenger. Heldigvis har mange sammenhenger jobbet bra og faglig med kropp og seksualitet siden 1996. Likevel er det flere grunnleggende problemer som består.

Stort og viktig engasjement

Noen av disse problemene kommer frem i samtalen Gripsgård har med Alexis Lundh, som jobber for organisasjonen Tro og Medier. Han har lenge vært en av de mest brukte foredragsholderne på kristne skoler og i menigheter i spørsmål om kropp, kjønn og seksualitet, og jeg kjenner Lundh som en ydmyk person som vil alle mennesker godt. Lundhs store engasjement startet med kampen mot pornografi, gjennom heltfri.net. Her har han gjort et viktig arbeid få andre vil ta.

Et hovedproblem er at en del forkynnelse rett og slett ikke stemmer med virkeligheten

Når «en bedre historie» blir for vag

Lundh og Tro og Medier vil fortelle «en bedre historie», som blant annet er tittelen på en podkast. Samtalen med Gripsgård illustrerer flere av problemene med denne historien, som ikke bare er hans, men for en stor del også kirkens: Den blir fort vag og uklar, og når den er konkret, tar den bare en liten del av erfaring og empiri på alvor.

Når forkynnelsen ikke stemmer

Et hovedproblem er at en del forkynnelse rett og slett ikke stemmer med virkeligheten. En del vil fastholde at all sex utenfor ekteskap er synd. Ofte er det ikke så vanskelig å begrunne hvorfor Bibelen kaller noe for synd, fordi de negative konsekvensene av handlingene er åpenbare. Men om man skal forsøke å argumentere konsekvensetisk når det kommer til sex i vår tid, må man overse eller underminere alle de gode erfaringene folk har. Slike erfaringer blir en trussel mot eget ståsted. Alternativt man må overdrive de potensielle farene og problemene. Eller man må si: «Jeg ser du sier dette er godt, men det er likevel synd», og siden det ikke virker spesielt hemmende på de fleste, blir det også i noen miljøer snakket om «åndelige bindinger». Da skaper forkynnelsen problemer den selv vil beskytte folk fra. Folk flest går jo ikke rundt og er plaget av åndelige bindinger eller skam for førekteskapelig sex. Tvert imot vil mange heller forbinde slike erfaringer med gode minner og nære relasjoner.

Så for eksempel om man underviser en elevgruppe på en kristen folkehøyskole er det stor sannsynlighet for at en del av dem allerede har gode seksuelle erfaringer. Men om dette ikke anerkjennes, og kun problematiseres, hva skal de da velge? Den erfarte virkeligheten de har kjent på kroppen, eller budskapet de får høre? Skal de tvile på Gud eller på seg selv? De skal ikke måtte velge. All sunn kristen tro bør lede til, og være i tråd med virkeligheten.

Skyggesider

Men bildet er samtidig sammensatt. I det tenkte klasserommet vil det også være vonde erfaringer, og det er ikke vanskelig å finne bevis på at det er dype problemer knyttet til vår kulturs forhold til kropp og seksualitet, ref. NRKs nylige saker om «kvelningssex» eller serien «Adolescence» på Netflix. Pastor Daniel Sæbjørnsen har rett når han påpeker skyggesidene ved den seksuelle revolusjonen. Sofie Braut berører det samme i sin kommentar i Dagen. Og hun har jo også rett i at forskning viser at religiøse rapporterer om et bedre sexliv enn ikke-troende.

Ja, men, hva med...

Men det er dessverre også mange kristne par som ventet med sex, men som strever og ikke får til det fantastiske samlivet innenfor de «beste rammene» de har blitt forkynt. Og når Gripsgård løfter frem den påviste sammenhengen mellom konservativ forkynnelse og smertefull sex for kvinner (såkalt vaginisme), så er det akkurat som om Lundh og Braut betviler det litt og løfter på skuldrene og sier «jaja, men se på alt det andre i verden som er mye verre.»

I Sæbjørnsens ord: «Det er der [ute] skoen virkelig trykker». Det er såkalt «whataboutism». En del konservativ, protestantisk kristendom klarer rett og slett ikke å forholde seg nøkternt og redelig til erfaring og empiri. Og mener man i tillegg at Bibelen alene skal være rettesnor for liv og lære, blir slik lytting nærmest umulig. Da risikerer man å lage et kunstig – og skadelig – skille mellom det man kaller ‘sannheten’ (Guds ord) og virkeligheten.

Selektiv bruk

Til syvende og sist handler også dette om dypere teologiske spørsmål. Gudsbilde, og særlig bibelsyn, blir sentralt når virkeligheten ikke uten videre samsvarer med forkynnelsen. Og det skal mye til å motivere dagens unge til å droppe å ligge med kjæresten med argumentene «synd», «fordi det står i Bibelen» eller at Gud er «hellig, hellig, hellig», som Lundh sier. Derfor tyr han, og så mange av oss andre, heller til vage og svevende metaforer, og selektiv bruk av vitenskap og erfaring.

Når ordene veier ti tusen tonn

Lundh er med rette kritisk til utbredelsen av pornografi, og at det som formidles der er virkelighetsfjernt og gir unge gale forventninger til hva sex er og kan være. Spørsmålet er om man ikke kan si det samme om en del av formidlingen av kropp og seksualitet i konservative miljøer. Men da er det nesten enda mer alvorlig, for der brukes Gud som argument. Og gjør man det, kan ordene veie ti tusen tonn. Derfor bør det mane til ydmykhet, til grundig teologisk tenkning – og ikke minst en bevissthet om når det er bedre å slippe til (andre) fagpersoner. Hvis ikke, kan selve forkynnelsen bli et falskt anstøt mot evangeliet. Det vil være en tragedie, for kirken har fortsatt et evangelium å bringe og en positiv visjon å formidle – også om kropp og seksualitet.