Fra jødeparagraf til boikottparoler
| Kultur
BOIKOTTPAROLE: Bilde viser fra en vegg i
Bergen.Foto: Roger Hardy / Samfoto / NTB
Nils-Petter Enstadforfatter
Publisert 18.05.25 - 08:00
Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post
Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for
skribentens holdning.
Det er en tjukk bok, og ikke alt er like lett tilgjengelig, men i sum
er «Antisemittismens lange linjer – jødefiendtlighet i norsk fortid og samtid»
en solid dose informasjon, både til kunnskap og refleksjon. Jeg lukker boka med
et inntrykk av at det ser ut til å gå en linje fra jødeparagrafen fra 1814 til
moderne boikottparoler.
Det siste først: Det gjentas til kjedsommelighet at man må kunne være
«kritisk til israelsk politikk» uten å bli beskyldt for å være antisemittisk. I
teorien kan det være riktig, men er det slik det framstår i
virkeligheten?
Da bør man se litt på selve boikottinstituttet. I nyere tid har
dette bare vært brukt overfor Sør-Afrika. Det er ulike oppfatninger om hvor
effektivt det var med tanke på det som var målet, avskaffelsen av apartheid.
For øyeblikk er det Gaza-krigen som brukes som begrunnelse for å kreve boikott
av Israel, men kravet har jo ikke oppstått som følge av den krigen. Man har
aldri manglet begrunnelser for slike krav, for å si det slik. Det er et fenomen
som Jahn Otto Johansen i boka «Antisemittismens spøkelse» beskrev som «a jew
for all seasons».
Og for å knytte tråden til boka dette handler om: Vibeke Moe Bjørnbekk,
en av redaktørene av boka peker i kapittelet «En undersøkelse av forklaringer
på antisemittisme»: Antisemittiske holdninger kan søke legitimitet i kritikk av
hvordan konfliktene i Midtøsten håndteres.
Lang historie
Den norske antisemittismen var ikke noe som oppsto i 1814, selv om det
på tidspunkt knapt fantes en eneste jøde i Norge. Historien om «jødeparagrafen»
er viet et grundig kapittel i boka, der blant annet Henrik Wergelands tradisjonelle
«helterolle» i denne prosessen tones noe ned.
Antisemittismen i mellomkrigstidas norske underholdnings- og
kiosklitteratur er det skrevet om tidligere, og blir ytterligere utdypet i
denne boka. Det blonde overmennesket Jonas Fjeld er viet et eget kapittel. Det
samme er klisjeen «jøden» i vittighetspressen for perioden fram til 1925, og
dessuten den såkalte «scrabble»-sketsjen fra NRKs Satirix så sent som i 2019.
Det eneste politiske partiet i Norge med en klar antisemittiske agenda
var Nasjonal Samling (1933–45), men det eksisterte klare antisemittiske
holdninger også i andre deler av det politiske Norge.
Det er i alt 14 bidragsytere til denne boka, som jeg anbefale alle som
er interessert i temaer «jødefiendtlighet» og «antisemittisme», enten man nå
velger å lese «hele pakka» eller å velge de kapitlene som spesielt trigger
interessen. Ottar Helleviks kapittel om antisemittisme i dagens Norge bør
imidlertid være pensum for alle.
Forlag
Anmeldt/Bok
Flere
forfattere:
Antisemittismens
lange linjer
Jødefiendtlighet
i norsk fortid og samtid
SAP/Spartacus
forlag/Forente forlag
492 sider
jødeparagrafen bokanmeldelse boikott antisemittisme vibeke moe bjørnbekk meninger nasjonal samling kultur