BOIKOTTPAROLE: Bilde viser fra en vegg i Bergen.Foto: Roger Hardy / Samfoto / NTB

Nils-Petter Enstadforfatter

Publisert 18.05.25 - 08:00

Del på Facebook Del på Twitter Del på e-post

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

Det er en tjukk bok, og ikke alt er like lett tilgjengelig, men i sum er «Antisemittismens lange linjer – jødefiendtlighet i norsk fortid og samtid» en solid dose informasjon, både til kunnskap og refleksjon. Jeg lukker boka med et inntrykk av at det ser ut til å gå en linje fra jødeparagrafen fra 1814 til moderne boikottparoler.

Det siste først: Det gjentas til kjedsommelighet at man må kunne være «kritisk til israelsk politikk» uten å bli beskyldt for å være antisemittisk. I teorien kan det være riktig, men er det slik det framstår i virkeligheten?

Da bør man se litt på selve boikottinstituttet. I nyere tid har dette bare vært brukt overfor Sør-Afrika. Det er ulike oppfatninger om hvor effektivt det var med tanke på det som var målet, avskaffelsen av apartheid. For øyeblikk er det Gaza-krigen som brukes som begrunnelse for å kreve boikott av Israel, men kravet har jo ikke oppstått som følge av den krigen. Man har aldri manglet begrunnelser for slike krav, for å si det slik. Det er et fenomen som Jahn Otto Johansen i boka «Antisemittismens spøkelse» beskrev som «a jew for all seasons».

Og for å knytte tråden til boka dette handler om: Vibeke Moe Bjørnbekk, en av redaktørene av boka peker i kapittelet «En undersøkelse av forklaringer på antisemittisme»: Antisemittiske holdninger kan søke legitimitet i kritikk av hvordan konfliktene i Midtøsten håndteres.

Lang historie

Den norske antisemittismen var ikke noe som oppsto i 1814, selv om det på tidspunkt knapt fantes en eneste jøde i Norge. Historien om «jødeparagrafen» er viet et grundig kapittel i boka, der blant annet Henrik Wergelands tradisjonelle «helterolle» i denne prosessen tones noe ned.

Antisemittismen i mellomkrigstidas norske underholdnings- og kiosklitteratur er det skrevet om tidligere, og blir ytterligere utdypet i denne boka. Det blonde overmennesket Jonas Fjeld er viet et eget kapittel. Det samme er klisjeen «jøden» i vittighetspressen for perioden fram til 1925, og dessuten den såkalte «scrabble»-sketsjen fra NRKs Satirix så sent som i 2019.

Det eneste politiske partiet i Norge med en klar antisemittiske agenda var Nasjonal Samling (1933–45), men det eksisterte klare antisemittiske holdninger også i andre deler av det politiske Norge.

Det er i alt 14 bidragsytere til denne boka, som jeg anbefale alle som er interessert i temaer «jødefiendtlighet» og «antisemittisme», enten man nå velger å lese «hele pakka» eller å velge de kapitlene som spesielt trigger interessen. Ottar Helleviks kapittel om antisemittisme i dagens Norge bør imidlertid være pensum for alle.

Forlag

Anmeldt/Bok

Flere forfattere:

Antisemittismens lange linjer

Jødefiendtlighet i norsk fortid og samtid

SAP/Spartacus forlag/Forente forlag

492 sider

jødeparagrafen bokanmeldelse boikott antisemittisme vibeke moe bjørnbekk meninger nasjonal samling kultur

Del på Facebook Del på Twitter