Endetids-spetakkel i Pinse-Norge:
– Han sitter i Thailand og skal instruere hele Kristen-Norge
HARDT UT: Misjonær og forkynner Halvard Hasseløy går hardt ut mot Finn-Arne Lauvås'
nye endetidssyn. Her fra et vekkelsesmøte våren 2023. Foto: Anne Jeppestøl
Engedal
Flere profilerte forkynnere tar til motmæle mot den
folkekjære evangelisten Finn-Arne Lauvås' nye endetidssyn.
Sølve Depui Aksnessolve@dagen.no
Publisert: 17.02.2024 19:37Sist oppdatert: 18.02.2024
11:47
Han har vært forkynner i Pinse-Norge i
snart fem tiår. Nå stemples Finn-Arne Lauvås som en vranglærer
av flere «brødre» i bevegelsen.
Flere plasser er dørene stengte for den rutinerte
sangevangelisten, som har vært tilknyttet De frie evangeliske forsamlinger.
.
Det hele fordi han mener å ha sett lyset, og fått sitt
endetidssyn korrigert – av Ordet selv, hevder han.
Lauvås er blitt «preterist».
PRETERIST: Finn-Arne Lauvås
er en folkekjær sangevangelist i De frie evangeliske forsamlinger. Etter at han
ble preterist, møter han stengte dører. Foto: Privat
Preterisme
Preterisme er et endetidssyn
som lærer at Bibelens profetier enten er delvis eller fullstendig oppfylt.
Ifølge dette synes har kirken
etter tempelets ødeleggelse i år 70 overtatt eller oppfylt Israels rolle i Guds
frelsesplan.
Hendelser som Jesu komme, den
store trengselen og antikrists komme, har allerede skjedd rundt eller før år
70.
Kilde: Wikipedia
Slikt må det advares mot, forklarer predikant og misjonær
Halvard Hasseløy og forkynner Gordon Tobiassen.
Villfarer
– Dette er læremessig villfarelse og kan lede til
vranglære, sier Halvard Hasseløy til Dagen.
PREDIKANT: Halvard Hasseløy
har vært predikant og misjonær i en årrekke. Foto: Anne Jeppestøl Engedal
Predikanten fra Haugesund er særlig bekymret for
konsekvensene preterismen kan få. Han frykter at det fører til liberal teologi,
antisemittisme og «universalisme» – altså at man fornekter fortapelsen.
Hasseløy ser at flere av Lauvås' venner og etterfølgere har
inntatt slike syn, selv om Lauvås selv ikke uttaler seg klart om hvor han står
i disse spørsmålene.
Kan
føre til liberalteologi
Noen må si ifra, forklarer Hasseløy, som har påtatt seg
denne oppgaven selv.
At det er forskjellige syn på profetiene i Bibelen, lever
han greit med. Likevel har han vanskelig for å akseptere Lauvås' syn.
– Pinsebevegelsen og frikirkeligheten har det siste
århundret stått for en bokstavelig forståelse av landløftet. At Israel hører
med i Guds frelseshistorie. Dette viker Lauvås helt bort ifra.
–
De må bortforklare den bokstavelige tolkningen av Bibelen. Alt åndeliggjøres.
Da ender det lett opp i liberalteologi.
Arrogant
og hovmodig
Hasseløy er bekymret for «fruktene» preterismen leder til.
– Det ender ikke i stort engasjement for Guds rike, sier
han.
Den folkekjære
evangelisten endret endetidssyn. Nå stemples han som vranglærer
Istedenfor opplever Hasseløy at det råder en arroganse over
Lauvås og hans følgere.
– De har ikke forståelse for at det finnes andre syn.
–
Dette er en mann som ble frelst i fra gata og nå har skrevet 30 bøker og skal
instruere hele Kristen-Norge fra Thailand. Det er hovmodig å ha en sånn
holdning.
.
Tror
ikke det har stort gjennomslag
– Opplever du at synet til
Lauvås har noen appell i pinse-Norge?
– Han har en liten skare som han selger bøker til. Han tror
nok selv han har en stor tilhengerskare. Jeg tror ikke det har veldig stort
gjennomslag i frikirkeligheten, men det er alltid noen som følger slike folk.
Vil
ikke samarbeide med Lauvås
Forkynner Gordon Tobiassen har kjent Lauvås i snart femti
år. De har stått sammen i tjeneste flere ganger.
– Personlig synes jeg dette er veldig trist for Finn-Arne
hadde en veldig flott tjeneste. Nå er han mer eller mindre parkert, sier
Tobiassen til Dagen.
BEKYMRET: Forkynner Gordon
Tobiassen kaller preterismen en villfarelse og frykter det fører til
erstatningsteologi. Foto: Bjørn Olav Hammerstad
– Vil du kunne stå i tjeneste
sammen med Lauvås i dag?
– Nei, ikke med hans syn. Det er mange år siden vi hadde
møter sammen.
Samtidig påpeker Tobiassen at det ikke er noe uuttalt
mellom dem, og at han ikke har noe imot Lauvås personlig.
Kaller
det erstatningsteologi
– Det tragiske med preteristene er at de ser helt bort ifra
Israel, sier Tobiassen, som kaller det for en annen form for
erstatningsteologi.
.
Synet Lauvås står for innebærer at de fleste profetiene i
Bibelen allerede er oppfylt.
Erstatningsteologi
Erstatningsteologi er en teologi
som legger til grunn at den kristne kirke i dag har inntatt Israels plass og
overtatt Israels løfter. Israel er erstattet av den kristne menighet.
Erstatningsteologien er derfor
også kritisk overfor staten Israel. Denne teologien hevder at det ikke gir
mening at tale om et særlig utvalgt folk som har blitt gitt et spesielt stykke
land.
Kilde: Wikipedia
– Hvorfor blir det så galt?
– Bibelen er en jødisk bok. Hvis ikke du ser Israel i
Bibelen, så har du en veldig mangelfull Bibel.
– Bibelen har mange rike løfter som vi tar direkte til oss.
Dersom Gud har gått bort fra løftene til Israel, så gjelder ikke løftene for
oss heller. Det er konsekvensene for denne læren, forklarer forkynneren.
Selv om flere vil kalle preterismen for vranglære,
foretrekker Tobiassen ordet «villfarelse».
Preterister
i Bibelen
Tobiassen påpeker at preterismen ikke er noe nytt. Selv har
han kjent til den i mange år.
Vi finner også spor av en liknende lære i Det nye
testamentet, forklarer den bibelsprengte sørlendingen.
I Paulus andre brev til Timoteus forteller hedningenes
apostel om to vranglærere: Hymeneos og Filetos. Disse vranglærerne forkynte at
oppstandelsen allerede var skjedd, og på den måten brøt de ned troen hos folk.
Dette er det samme som Lauvås lærer bort i dag, mener
Tobiassen. Og det har de samme konsekvensene.
– Hymeneos og Filetos hadde fart vill og var ledet bort fra
sannheten. Dette synet river ned troen og fører til åndelig død.
Teologisk
«lottospill»
Lauvås viser stadig vekk til bibelvers når han skal
presentere sitt syn. Det hjelper lite, skal vi tro Tobiassen.
–
Du kan ikke løsrive enkelte bibelvers og bygge en lære rundt det. Slik er ikke
Bibelen. Da blir det «lottospill».
– Skrift må forklare skrift, hvis du skal se linjene og
sammenhengene i Bibelen, sier Gordon Tobiassen.
Den folkekjære
evangelisten endret endetidssyn. Nå stemples han som vranglærer
Klassisk endetidslære er truet
ENDETIDEN:
En preteristisk tolkning av frelseshistorien vil ha vidtrekkende konsekvenser
for vår forståelse av Bibelen og profetordet, skriver Leif S.
Jacobsen. Foto: Ane-Marthe Hop-Hansen
På grunn av spredningen preterismen har fått i den
senere tid, trenger pastorer, ledere og forkynnere å være forberedt på å forsvare klassisk endetidslære.
Debatt
Leif S.
Jacobsenpensjonert pastor i Metodistkirken
Publisert: 13.02.2024 15:13Sist oppdatert: 16.02.2024
11:09
Preterisme er et syn på endetiden der man hevder at
hendelser og profetier i Bibelen knyttet til de siste tider, allerede er
oppfylt. Ordet er hentet fra det latinske preteritum som angir
en avsluttet handling i fortid. Den såkalte «del-preterismen» hevder at de
fleste profetier er oppfylt, og at kun Jesu’ siste komme, oppstandelsen og
dommen gjenstår.
Ettersom preterismen hevder at de fleste profetier allerede
er oppfylt, er det klart at de står for en billedlig eller allegorisk tolkning
av profetiene. Bortsett fra de tekstene som, ved å tolkes bokstavelig, kan gi støtte til deres syn. En
preteristisk tolkning av frelseshistorien
vil ha vidtrekkende konsekvenser for vår forståelse av Bibelen og profetordet.
Den store trengsel fant sted, ifølge noen preterister,
sommeren 70 e.Kr. Ifølge andre begynte den i år 65 e.Kr. og tok slutt da
Antikrist, som etter deres oppfatning var keiser Nero, ble drept 6. juni år 68
e.Kr. Den store trengsel ligger i alle fall bak oss og vil ikke gjentas i
framtiden.
Det store frafallet fant sted i det første århundre og vil
ikke prege tiden som ligger foran oss. Det er derfor ingen ting i Bibelen som
sier at det vil bli et økende frafall fra troen i tiden som kommer. Tvert imot
vil vi se en økende kristning av verden.
Professor:
Derfor kan ikke opprykkelsen være langt unna
De siste tider er en betegnelse på tiden mellom Jesu gjenkomst i år 70 og Jerusalems
ødeleggelse samme år. Det var de siste tider for Israel og jødedommen. Da Jesus
kom tilbake i år 70, bandt han djevelen, kastet Antikrist og den falske profet
i ildsjøen og opprettet tusenårsriket, som
må forstås billedlig for en lang tidsperiode – uten at vi vet hvor lang.
Tusenårsriket kan vare flere tusen år. Som kristne hersker vi nå som konger i
dette fredsriket der Satan og hans demoner er bundet.
Preterismen
og Israel
En preteristisk tolkning vil ha store konsekvenser for
synet på Israel. Da Jesus kom igjen i år 70, var det for å iverksette Guds straffedom over jødefolket fordi de hadde
forkastet hans Sønn og naglet ham til korset.
Ettersom Israel ikke hadde vært lydig mot paktene Gud
opprettet med dem, men gang på gang gått sine egne veier, sa Gud til slutt nok
er nok og forkastet Israel. Han lot romerne vanhellige tempelet og rive det ned
og ga klarsignal til at de også kunne ødelegge Jerusalem.
Dermed gjorde Gud slutt på den jødiske religion og det jødiske
folk, og overførte alle løftene til den kristne kirke. Bibelen har derfor ingen
framtidsplan for Israel. Alle gudsrikets velsignelser er overført til et nytt
folk, Kirken.
Johannes’ åpenbaring handler, ifølge preteristene, ikke om
Jesu komme ved verdens ende, men om hvordan Kristus, rytteren på den hvite
hesten i Åpenbaringen 19, kom for å ødelegge Israel og opprette Den nye pakts tempel. Alt skjedde i år 70.
Når Åpenbaringen proklamerer «Falt, falt er det store Babylon», menes det: Falt er Jerusalem. Det skjedde i år
70.
Preteristenes tolkning av Bibelens profetier om Israel
føyer seg dermed inn i en erstatnings-teologisk tradisjon som har hatt sterke
forkjempere helt fra oldkirken og fram til vår egen tid. Det har lagt mye av det
ideologiske grunnlaget for en av historiens verste tragedier: antisemittismen.
En
læremessig villfarelse
Ut fra preteristenes forståelse av Åpenbaringen 20,2–3, ble
Satan bundet da Jesus kom tilbake i år 70. Han er nå, slik de forstår
Romerbrevet 16,20, knust. Som kristne har vi bare kjøttet å slite med. De troende hersker nå i den nye himmel og den
nye jord.
Jakobs brev 4,7b sier: «Stå djevelen imot, og han vil flykte fra dere.» Dette er fremdeles
apostelens oppfordring til oss. Det kunne umulig bare gjelde fra Jakobs levetid
og fram til år 70 da Satan angivelig ble bundet.
Ifølge preteristene fant det store frafallet sted i det
første århundre og gjaldt jødefolket.
Det er ikke min forståelse av Skriften.
Apostelen Paulus sier dette til sin unge medarbeider
Timoteus:
«Men vit dette, at i de siste dager skal det komme
vanskelige tider. For da skal menneskene elske seg selv, elske penger, skryte,
være stolte, spotte, være ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, uten naturlig
kjærlighet, uforsonlige, utilgivende, baktalere, uten selvtukt, brutale, uten
kjærlighet til det gode, forrædere, oppfarende, oppblåste og slike som elsker
lysten høyere enn de elsker Gud. De har en ytre form for gudsfrykt, men
fornekter dens kraft. Slike skal du vende deg bort fra!» (2 Tim 3,1–4)
Seriøst og
bibelforplikta om Jesu atterkomme og trengselstida
At man kan si at det som her beskrives, kun fant sted i det
første århundre og ikke gjelder i dag, stemmer ikke med virkeligheten.
På grunn av spredningen preterismen har fått i den senere
tid, trenger pastorer, ledere og forkynnere å være forberedt på å forsvare klassisk endetidslære,
og Israel som en del av denne, mot en slik læremessig villfarelse.
_____________________________________________________________________________________________________________________________________________________________
Finn-Arne Lauvås: Har da Gud forkastet sitt folk? Nei, langt derifra!
FORKYNNER: Finn-Arne
Lauvås. Foto: Privat
Debatt
Finn-Arne Lauvåsforkynner, Skudesneshavn
Publisert: 16.02.2024 17:46Sist oppdatert: 19.02.2024 09:09
I kristen
dagspresse hevder mine brødre i Herren, Gordon Tobiassen og
Leif Jacobsen, at preterister lærer at Herren har forkastet Israel. Dette er en
påstand som Paulus og jeg tar avstand fra. Preteristene jeg kjenner svarer som
Paulus på spørsmålet:
Rom 11,1 «Har da Gud forkastet sitt folk? Nei, langt
derifra.» Disse brødre nevner spørsmålet i Rom11,1a, men de påfølgende vers i
Rom 11,1–7 passer de på å ikke nevne.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
For her forklarer Paulus hva han snakker om. Han nevner
deretter tre beviser på at Gud ikke forkastet Israel.
Først sitt eget vitnesbyrd, vers 1b. Deretter Elia og de 7.000
da Israel var falt fra Herren, vers 2–4, og for det tredje nevner Paulus hva
som skjedde i hans egen tid med Israel, vers 5: «På samme måte er det blitt
tilbake en rest etter nådens utvelgelse.»
Bevis
1: Paulus.
Rom 11,1: «Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk?
Langt derifra! Også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins
stamme.»
Har da Gud forkastet sitt folk? Det er ett av de spørsmål
jeg er blitt møtt med i den ofte opphetede Israel-debatten. Da svarer jeg
kontant med Paulus: Langt derifra.
I bøkene i serien «Aktuelle spørsmål om Israel» tar jeg opp
de forskjellige problemstillinger omkring Israels-pørsmålet. I disse bøkene
poengterer jeg at Jesu og apostlenes forkynnelse delte Israel i to.
Du ser to Israel i Rom 9,6. Og du ser dem i Rom 11,7. Og du
ser dem mange andre steder som i Gal 4,21–31.
Disse to Israel er begge etnisk Israel eller det vi kaller
Israel etter kjødet. Forskjellen er at majoriteten av Israel er den
ikke-troende delen.
Mens den andre delen er det Paulus kaller «en rest eller en
levning etter nådens utvelgelse». Det er dette Israel vi kaller Rest-Israel,
Rom 11,1–5. Det er den Jesus-troende minoritet.
.
Når det gjelder Gal 4,21–31 ser vi to pakter og to
Jerusalem, det jordiske og det himmelske. Disse føder to typer jøder.
Herren hadde lovet Israel og Juda en ny pakt ved Messias,
Jer 31,31–34. Dette løftet ble oppfylt på den troende delen av Israel, Heb
8,8–13. Vi som er av hedensk ætt er ved tro podet inn i det sanne Israel.
Derfor er Guds Israel i Gal 6,16 hele den nye menneskehet
skapt i Kristus Jesus, Gal. 3,28–29; Gal 6,13–15. Guds Israel er altså alle
troende både av jødisk og hedensk ætt.
Opprinnelig hadde Gud ikke gitt løfter om en ny pakt til
andre enn Israel, mens vi hedninger som var langt borte er kommet nær til ved
Kristi blod og dermed fått del med dem i løftene ved at skillveggen ble revet
ned, Ef 2,12–14.
Hvordan beviser Paulus at Gud ikke har forkastet Israel?
Jo, han selv var israelitt, etter kjødet av Abrahams ætt og av Benjamins
stamme, vers 1b.
Dersom Gud hadde forkastet Israel i sin helhet, hadde ikke
Paulus kunne blitt frelst. Det er dette brødrene Gordon og Leif ikke ser.
Jesus delte Israel i to, Matt 10,34–36. Det var en vantro
majoritet og en troende rest som Paulus tilhørte.
Bevis
2: Eksemplet med Elia og de 7.000 som ikke bøyde kne
Paulus fortsetter så med en periode av Israels historie da
kong Akab og Jesabel hadde ført majoriteten bort fra Herren i avgudsdyrkelse.
Men var det slik at alle var villfarne?
.
Rom 11,2–4: «Gud har ikke forkastet sitt folk, som han
forut kjente. Eller vet dere ikke hva Skriften sier i avsnittet om Elia? -
hvordan han står fram for Gud og anklager Israel: Herre, dine profeter drepte
de, og dine altere rev de ned. Jeg ble alene tilbake, og meg står de etter
livet. Men hva er Guds svar til ham? Jeg har latt det bli tilbake en rest for
meg, sju tusen mann som ikke har bøyd kne for Ba'al.»
Dette var en krisetid for Israel i perioden etter Salomo.
Vi kan lese om delingen av Israel og avgudsdyrkelsen som fulgte i fra 1 Kong 12
og ut gjennom 2. Kongebok.
I denne tiden reiste Herren opp profetene Elia og Elisa. I
forfallstiden hadde kong Akab i Nord-Israel inngått ekteskap med den ugudelige
Jesabel, og åndelig sett var Israel dominert av mange hundre Ba'al-profeter.
Herren reiste opp Elia som utfordret de falske profetene og
det åndelige forfall. Tiden er ikke ulik vår tid, hvor store deler av
kristenheten er i ekteskap med verdsligheten.
Hvor evangeliets herlige budskap har måttet vike for
kultur, og hvor falske profeter påtvinger kristenfolket tankegods fra
avgrunnen. Elia opplever en voldsom seier på Karmel-fjellet da Herrens ild
falt. 850 falske profeter blir slått sønder og sammen, og folket får se hvem
som er Herren.
Elia er dog et menneske under samme vilkår som vi, og ikke
lenge etterpå finner vi profeten nedslått, motløs og ensom under gyvelbusken.
Det så ikke ut som om seieren hadde særlig varig gjenopprettende effekt på
folket, og Elia klager sin nød innfor Herren.
1 Kong 19,14: «Elia sa: Jeg har vært nidkjær for Herren,
hærskarenes Gud. For Israels barn har forlatt din pakt. Dine alter har de revet
ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er alene tilbake, og meg står
de etter livet.»
Elia får beskjed om at nye tjenestegaver er på vei og at
salvelsen skal ta knekken på de ødeleggende kreftene, 1 Kong 19,15–17. For han
er ikke alene i kampen.
.
1 Kong 19,18: «Men jeg vil la sju tusen bli tilbake i Israel.
Alle som ikke har bøyd kne for Ba'al, og alle som ikke har kysset ham med sin
munn.» Det Herren sa til Elia gir oss en ledetråd om hva Paulus taler om.
Så når Paulus tar opp spørsmålet om Herren har forkastet
sitt folk, så henter han et av argumentene fra nettopp dette kapitlet. Det var
en todeling i folket – den troende Rest tilhørte Herren.
Derfor, når Paulus spør; «har Gud forkastet sitt folk», så
anvender han den troende rest historisk som bevis på at så ikke var tilfelle.
Bevis
3: En rest etter nådens utvelgelse på Paulus' tid
Rom 11,5: «På samme vis er det også i den tid som nå er,
blitt igjen en rest i kraft av Guds nådes utvelgelse.» Paulus fører nå bevis
fra Israel i hans samtid for at Israel ikke ble forkastet. Det var en rest «i
den tid som nå er».
Det skjedde midt i det han står i. Hvem er denne rest etter
nådens utvelgelse? La meg nevne noen av dem:
– Det er de 11 jødiske apostlene
– 3.000 frelste jøder på pinsedag
– Tallet var blitt 5.000 i Apg 4,4
– En mengde jødiske prester ble frelst i Apg 6,7
– Mange tusen av Israel ble etter hvert frelst, ifølge Apg
21,20
Alle disse opplevde nåden i Kristus, og ble dermed en del
av det troende Rest-Israel. Men hva gjør Gordon Tobiassen og Leif Jacobsen med
Rom 11,1a?
De unnlater å nevne Rom 11,1b–7, og fremstiller det som om
Paulus taler om den frafalne nasjonen Israel i vers 1. Dette er ren
dokumentforfalskning som gjør at de fører enkle sjeler vill.
Paulus sier en del etterpå om de av Israel som forkastet
Jesus:
Klassisk endetidslære er truet
Rom 11,7: «Hva så? Det som Israel søker etter, har de ikke
nådd. Men de utvalgte har nådd det. De andre er blitt forherdet».
Her ser du igjen de to Israel. De utvalgte, det er det
troende Rest-Israel oppnådde det som var lovt. Mens de andre forherdet seg.
Derfor sies det senere i kapitlet at de ble hugget av oljetreet, Rom 11,17.
Mens vi som var ville oljekvister ved troen ble podet inn.
Paulus sier at vi ikke skal rose oss mot de som ble hugget av, for Gud er
mektig til å pode dem inn igjen.
.
Men det var en betingelse: Dersom de ikke holder fast ved
sin vantro, Rom 11,23.
Når de omvender seg, blir det liv av døde. Men merk deg at
de som omvender seg blir en del av Oljetreet vi hedninger ble podet inn i. Det
er ikke to oljetrær.
Det er derfor ikke noen tale om en nasjon, men alt handler
om å bli podet inn i livet i Kristus.
Konklusjon
Mine gode brødre i Herren sprer feilinformasjon om hva vi
forkynner når de hevder at vi lærer at Herren har forkastet Israel. Riket ble
tatt fra det vantro Israel og gitt til et folk som bærer fruktene, Matt
21,40–46.
Det er den troende rest av Israel som er disiplene og alle
Jesus-troende jøder i NT. Derfor sa Jesus til disiplene: Frykt ikke, du lille
hjord! For det har behaget deres Far å gi dere riket, Luk 12,32.
Den folkekjære
evangelisten endret endetidssyn. Nå stemples han som vranglærer
·
·
·
Endetidssyn med ny vri
·
·
·
·
·
·
·
ENDETIDSSYN: Debatt om
endetidssyn er ikkje noko nytt her i landet, men no har det fått ein ny vri,
skriv Johannes Kleppa. Foto: Adobe Stock
·
Debatt
·
·
Johannes KleppaBergen
·
Publisert: 11.03.2024 09:06Sist oppdatert: 09:19
·
Debatt om endetidssyn er ikkje
noko nytt her i landet, men no har det fått ein ny vri. Det er særleg knytt til
eit endetidssyn som vert kalla preterisme eller eit preteristisk syn.
·
Det er eit heller nytt syn her
på berget, men det liknar nokså mykje på det vi kallar erstatningsteologi, der
kyrkja enkelt sagt har overteke lovnadene til Israel.
·
.
·
Det er særleg i
pinsekarismatiske krinsar det nye synet har oppstått, og det har skapt nokså
stor debatt i pinserørsla, naturleg nok, fordi det bryt radikalt med det
pinsevenner flest har lært og tenkt.
·
Eg skal ikkje her gå djupt inn
i preterismen, men meir setja dette synet i forhold til andre syn. Det som
karakteriserer eit preteristisk syn, er at ein reknar praktisk talt alt som
Bibelen seier skal skje i endetida, for oppfylt. Det skjedde primært ved
øydelegginga av tempelet i Jerusalem i år 70 og dei store forfylgingane tidleg
i oldkyrkja.
·
Det er altså ikkje snakk om ein
antikrist som skal stiga fram ein gong i dei siste tider, om ei stor trengsel,
om bortrykking, eit framtidig tusenårsriket, eller at Israel har ein spesiell
plass med tanke på endetida. Alt dette høyrer historia til, og det som står
att, er Herrens komme til dom og frelse. Dette kan kombinerast med ei forståing
av at apostel- og profettenesta vert eller er gjennomretta, og at det fører med
seg stor åndskraft, store vekkingar og store positive endringar på jorda før
Jesus kjem att.
·
Dette er nokså forskjellig frå
det som tradisjonelt har vore forkynt rundt om på bedehusa og i frikyrkjelege
samanhengar. Rett nok samstavar ein del av det med det som gjerne har vorte
kalla «eit gammalluthersk syn», som seier vi er i tusenårsriket no, men som
like fullt held fast på ei negativ utvikling med Antikrist og stor trengsle.
Ved at dette synet som oftast seier at lovnadene i GT til Israel er overførte
til kyrkja, slik at jødefolket sin plass i frelseshistoria er over, kallar vi
dette for erstatningsteologi.
·
Med tanke på debatten om
endetidssyn har det etter mitt skjønn vore ei forenkling. Det har sin grunn i
at preterismen og «det gammallutherske synet» har vorte slått saman som
erstatningsteologi, og opp mot det har ein sett dispensjonalismen som einaste
alternativ. Det er misvisande. Det er rett på det viset at ein med det får fram
at det skal framstå eit tusenårsrike før den endelege dommen og at lovnadene
til Israel står ved lag og skal oppfyllast. Poenget er at det ikkje berre er
dispensjonalismen som lærer dette.
·
Det dispensjonalistiske synet
vert gjerne ført tilbake til 1830-åra, sjølv om det var tendensar til dette
synet også før. Det karakteristiske i dette synet er at ein skil sterkt mellom
Israel som Guds folk og kyrkja som Guds folk, og at Gud handlar delvis ulikt
med desse to folka.
·
Det vert sett saman med at ein
deler (frelses)historia i ulike tidsepokar, ikkje berre i den gamle og den nye
pakta. Som del av dette lærer ein at kyrkja (menigheten) skal rykkjast bort til
Guds himmel før den store trengsla, men som jødefolket må gjennom. Etter
trengsla kjem Herren med sine tilbake til jorda for å regjera her i 1.000 år.
Då har Israel komme til omvending og får ein sentral plass i ei rik freds- og misjonstid.
·
·
LES OGSÅ
·
Endetidsteologi:
Det finnes andre og bedre alternativ
·
Poenget her er at ein ikkje treng
å tenkja slik om jødefolket, bortrykkinga og trengsla for å tru på eit framtid
tusenårsrike, der Israel og verdsmisjon er sentralt. I den første kristne tida
trudde ein på eit framtidig tusenårsrike, og det var til trøyst i
forfylgingstider, og ein heldt fast på lovnadene til Israel.
·
.
·
Då kyrkja gjekk frå forfylging
til å verta statsreligion, vaks det fram ei forståing som sa at tusenårsriket
er kyrkja si tid, og at kyrkja har overteke lovnadene til Israel. Ved pietismen
frå slutten av 1600-talet greip ein tilbake til læra frå oldkyrkja om eit
framtidig tusenårsrike og at lovnadene til Israel står ved lag. Dette vart då
eit syn i opposisjon til «det gammallutherske», som alle reformatorane stod
for.
·
Læra om eit framtidig
tusenårsrike og at lovnadene til Israel står fast, kom altså ikkje med
dispensasjonalismen. Det spesielle med denne var forståinga av forhold mellom
Israel og kyrkja, og læra om bortrykking før den store trengsla.
·
·
LES OGSÅ
·
Underteikna har forkynt og
undervist nokså mykje om endetida, særleg ut frå Daniels bok og Johannes openberring.
Eg er sterkt overtydd om at lovnadene til Israel står fast og at tusenårsriket
er eit framtidig fredsrike der Israel har ein sentral funksjon og der det er ei
rik misjonstid, men eg trur at alle, inkludert kyrkja, skal gjennom den store
trengsla ved Antikrist og at bortrykkinga og Israels omvending skjer som
avslutning av denne.
·
For min del har eg altså ei
nokså sterk overtyding i endetidsspørsmålet, men eg vil vera svært varsam med å
karakterisera andre sitt syn som vranglære eller villfaring. Det har ofte vore
usemje på dette området, og det har aldri vorte rekna som vedkjennings- eller
frelsesspørsmål.
·
Det eg finn mest problematisk,
er når lovnadene til Israel vert overførte på kyrkja, fordi det har med
forståinga av Guds lovnader og Guds pakt å gjera. Eg er også uroleg over
konsekvensane av læra om bortrykking før den store trengsla.
·
Innlegget
har stått på heimesida til Misjon Sarepta.
·
·
LES OGSÅ
·
Endetids-striden:
Teolog oppfordrer til ydmykhet
·
MENINGER
Da landløftet til
Israel ble åndelig
Leif
Jacobsen: N/A Foto: Herman Frantzen
Debatt
Leif S. Jacobsenpensjonert
metodistpastor og forkynner i Ordet & Israel
Publisert: 07.06.2024 10:13Sist oppdatert: 10:13
«Staten Israel
og Bibelens løfter» er tittelen på Harald Petter Stettes
artikkel i Dagen 5. juni. Her kommer han med interessante argumenter hvis man
er ute etter en begrunnelse for at Guds løfter til Israel ikke lenger gjelder.
Han har innledningsvis viktige tanker om at Det gamle
testamente må leses med Det nye testamente som tolkningsnøkkel. Det vil nok de
fleste være enige om.
Guds
løfter har fått sitt ja
Men når han sier at de løftene Gud i GT gav til Israel ikke
gjelder for Israel i dag, greier jeg ikke å følge ham. Han får Paulus’ ord i 2
Kor 1,20: «For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja,» til å bety at de
løftene Gud ga spesifikt til Israel som folk ikke fikk sitt ja, men faktisk ble
opphevet. Ett av de løftene som, ifølge Stette ble opphevet er løftet om et
land og et jordisk rike. Resten av hans resonnement har dette som utgangspunkt.
Jesus bekrefter
at Guds løfter i Det gamle testamente gjelder
Stettes fortelling står seg dårlig i lys av hva Paulus
skriver i Romerbrevet 15,8: «For det sier jeg dere: Kristus ble en tjener for
de omskårne for å vise at Gud taler sant, og for å stadfeste løftet til
fedrene». Blant disse løftene er også landløftet.
Israels
grenser
Når vi i 1. Mosebok 13,14-15 leser at Herren sa til Abram:
«Løft nå blikket og se fra det stedet du er, nordover, sørover, østover og
vestover. For hele det landet du ser, gir Jeg deg og din slekt til evig tid»,
så oppfatter jeg dette som et løfte som fremdeles gjelder. Derfor ser jeg på
gjenopprettelsen av den moderne staten Israel i 1948 som en del av oppfyllelsen
av dette løftet.
Når filologi skapar
feiltolking av bibeltekster
Grensene som beskrives i 1. Mosebok 15,18 går utover de grensene
Israel har i dag. Det er ikke noe i Skriften som tyder på at Israel vil
underlegge seg naboland og gjennom militære erobringer få de grensene dette
avsnittet beskriver. Den endelige oppfyllelsen av landløftet vil ifølge Bibelen
skje i det kommende Messianske riket.
Omfortolkinger
Abram hadde kommet til det landet Gud befalte ham å dra
til. Der talte Herren til ham og sa at Han og hans etterkommere skulle få dette
landet som sitt hjemland til evig tid. Løftet ble bekreftet med en pakt der
grensene ble beskrevet: ‘fra elven i Egypt til den store elven Eufrat’ (15,18).
Israel ble opprettet på jødenes gamle
land
Landpakten var et faktum og ble senere stadfestet for Isak
og Jakob, og gjennom Jakob med tolvstammefolket Israel. Landet skulle tilhøre
dem til evig tid. Selv etter 400 år i Egypt, og 70 år i Babylon var det det
ikke tvil om hvor Israelittene hørte hjemme. Herrens løfte til Abram var
tydelig og klart. Helt til den kristne kirke begynte med sine omfortolkinger.
For du skal ikke ha fulgt mye med i den teologiske debatt
om jødefolket og den moderne staten Israel, før du møter tolkninger av
landløftet som radikalt skiller seg fra den ordlyden du finner i første
Mosebok. Det hevdes at «landet» ikke må forstås som landområdet innerst i
Middelhavet. Det hebraiske ordet «eretz», kan bety både «land» og «jord», og må
derfor forstås som et løfte om å arve jorden. Og løftets mottagere er ikke
Abrahams fysiske etterkommere, Israel, men de som gjennom troen på Jesus
Kristus får del i Abrahams velsignelse, den kristne kirke.
Landløftet peker etter denne tolkningen fram mot den nye
himmel og jord som Johannes beskriver i Åpenbaringen. Landløftet tolkes åndelig
og etableringen av staten Israel er kun ett av historiens mange tilfeldigheter
helt uten bibelsk relevans. Konsekvensene kjenner vi altfor godt.
Erstatningsteologien kom til å forgifte kirkens holdning til jødefolket og
løsrive teologien fra dens jødiske røtter så man mistet perspektivet i Guds
frelsesplan. Med sin holdning til jødene var kirken med på å legge grunnlaget
for historiens mest grusomme åndsretning: anti-semittismen.
Hvordan
kunne dette skje?
I de tidlige år besto menigheten nærmest utelukkende av
jødiske troende ledet av jødiske apostler. Tanken på at kirken hadde erstattet
Israel var ikke-eksisterende. Men etter hvert som de første apostler døde og
ikke-jøder nådd med evangeliet, avtok den jødiske innflytelsen. Da Jerusalem to
ganger ble erobret og ødelagt av Romerne, først i år 70 og så under
Bar-Kokhba-opprøret fra 132-135, tenkte mange at Gud hadde forkastet Israel.
I kirkefader Justin Martyrs Dialog med jøden Tryfon,
skrevet i Roma ca. 160 e.Kr, møter vi tanken om at det er kirken som
viderefører den sanne tro fra gammeltestamentlig tid og som derfor har tatt
over løftene som først ble gitt til Israel. Her sier han: «Kom med meg dere som
frykter Gud og vil se Jerusalems overflod».
Han ser i Hadrians dekret en forberedelse til Jesu
gjenkomst for å opprette sitt kongedømme i Jerusalem. Det er de kristne som nå
flytter inn i byen og bosetter seg der. Men selv om kirken, etter Justin
Martyrs syn hadde tatt over Israels løfter, tenkte han overraskende konkret om
landløftene og det jordiske Jerusalem som sentrum for det tusenårige riket.
Kirkefader Ireneus av Lyon, 135-202 e.Kr, hevdet at «Jakobs
hus og Israels folk er gjort arveløse og er fratatt Guds nåde». Kirken har
erstattet det jødiske folk i Guds frelsesplan. Men også han tenkte konkret om
landløftet og delte endetiden i to klart markerte etapper: først et tusenårig
jordisk rike der de gammeltestamentlige profetier skulle oppfylles bokstavelig
og deretter den kommende verden.
De to kirkefedrene Justin Martyren og Ireneus av Lyon
tenkte med andre ord konkret om landløftet, men hevdet at det, sammen med alle
andre løfter, nå var overtatt av kirken ettersom Gud hadde forkastet Israel.
Hos kirkefader Tertullian, ca. år 200, finner man de samme tankene. Origenes,
ca. 230-250 derimot, gjennomfører en full allegorisk tolkning av Det gamle
testamente, inklusive landløftene.
Katastrofale
konsekvenser for jødene
Denne billedlige tolkningen av de gammeltestamentlige
profetier kom siden til å prege den kirkelige teologiske tradisjon og fikk
katastrofale konsekvenser for jødene. De ble plassert under forbannelsen og
kirken ble arvtager til velsignelsene og løftene – også landløftene. Augustin,
354-430, fulgte opp dette og lot Kain være forbildet på det jødiske folk, som
nå var dømt til å flakke omkring uten et hjemland. De ble med sin vantro et
bevis på at kirken var velsignet og bærer av sannheten.
I denne tradisjonen står også fremtredende teologer i vårt
eget land. I artikkelen «Gått ut på dato? Landløftene, Midtøsten-konflikten og
jødisk-kristne relasjoner» skriver Professor Gunnar Haaland: «Ikke sjelden
konkluderer man med at de gammeltestamentlige løftene om et konkret landområde
for Israels folk ikke lenger har gyldighet etter Kristus.
Halvor Nordhaug hevder for eksempel at ‘tiden er ute for
landløftet i sin begrensede, geografiske mening’. I Kristus er nemlig
landløftet ikke lenger knyttet til landet, men til ‘noe langt større: en
nyskapt jord og et nytt Jerusalem’». (Ref. Sannhetens øyeblikk, Israel,
Palestina og Den norske kirke. Oslo: Akademika forlag 2013, s. 77)
Når Paulus i Romerbrevet 9,4 skriver: «Dem tilhører
barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene»,
forstår jeg det slik at paktene Gud opprettet med Israel fremdeles gjelder
dette folket. Dette gjelder også landløftet, som vil få sin fulle og endelige
oppfyllelse i det kommende Messianske riket.
Eldgamle profetier oppfylles for
våre øyne
FORFATTER: Kjell Tveter,
pensjonert professor i medisin. Foto: Thomas Leikvoll
Debatt
Kjell J. Tveterprofessor
emeritus
Publisert: 07.07.2023 18:53Sist oppdatert: 11.07.2023
09:21
Bibelen forteller at tiden har en begynnelse, men vår
tidsalder har også en ende. Avslutningen utgjør ifølge Bibelen en periode på 7
år som gjerne kalles trengselstiden. De siste tre og et halvt år av
trengselstiden betegnes som den store trengsel. Da skal det være så ille som
det aldri tidligere har vært i menneskehetens historie.
En ikke uvanlig oppfatning er at rett før trengselstiden
begynner, skal menigheten rykkes opp i skyer for alltid å være hos Herren. Det
kalles opprykkelsen. I henhold til denne oppfatning vil altså kristne ikke
utsettes for trengselstidens lidelser. Trengselstiden avsluttes med at Jesus
kommer tilbake og setter sine føtter på Oljeberget. Da er vår tidsalder over.
Jesus hadde lært disiplene at han skulle komme igjen.
Derfor spurte de ham om tegn når dette skulle skje. Det kan vi lese om i
Matteus 24-25, Markus 13 og Lukas 21. Det spesielle er at vår generasjon er den
første som opplever at alle disse tegn skjer samtidig. Lukas skriver at vi skal
registrere når disse tegn begynner å skje, som skal kulminere i trengselen. Det
er ingen spesifikke tegn for når opprykkelsen vil finne sted. Det er det bare
Gud som vet. Når vi ser at gatene pyntes til jul, vet vi at det snart vil bli
jul. På samme måte vil vi vite at opprykkelsen nærmer seg når de tegn som
karakteriserer trengselstiden blir tydelige.
Et viktig endetidstegn er opprettelsen av staten Israel i
1948. Det var et mirakel! Noe slikt har aldri skjedd før. De siste store
verdensbegivenheter vil skje der. I dag pågår krigen i Ukraina, og vi hører
rykter at Kina vil overfalle Taiwan. Iran er ivrig opptatt med å lage an
atombombe som har ett formål: å utslette staten Israel. Så vi hører om krig, og
om rykter om krig.
Jesus bruker ordet fødselsveer om det som skal skje. Var
Covid-pandemien det første ve? I det andre brev til Timoteus skriver Paulus at
i de siste dager skal det bli vanskelige tider. Han ramser opp en rekke forhold
som karakteriserer et gudløst samfunn. Det er ingen respekt for det hellige,
kjærligheten er unaturlig, man elsker sine lyster høyere enn Gud, egoisme rår.
Sannhet avvises. Alt dette fører til et fordervet sinn. De som vil leve et
gudfryktig liv, vil bli forfulgt.
Jesus sier at kjærligheten vil bli kald hos de fleste. Da
kan man ikke få gode samfunn. Lovløshet vil råde. Ondskap og hat vil være
fremtredende. Lukas skriver at man vil legge hånd på Jesu disipler og forfølge
dem. Kristne vil bli hatet av alle folkeslag, står det. Det vil være så
vanskelig å være kristen og leve etter kristne moralnormer, at det vil komme et
stort frafall fra troen. Vi må endog være forberedt på at det kan bli kriminelt
å ha et kristent verdensbilde og en kristen forståelse av livet. Ordet
fødselsveer angir at det onde og det vonde vil tilta i intensivitet og
hyppighet. Det grønne skifte kan føre til økonomisk ve, mens Islam kan gi et
voldelig ve som kulminerer i den store trengsel.
Det vil være så vanskelig å være kristen og leve etter
kristne moralnormer, at det vil komme et stort frafall fra troen.
I trengselstiden vil en skikkelse Bibelen kaller Antikrist
være verdenshersker. Det er sterke krefter som arbeider for globalisme, og en
verdensregjering i regi av FN. Både statsminister Erna Solberg og Jonas Gahr
Støre er globalister. Forholdene legges altså til rette for en verdenshersker.
Samfunnet vil da være totalitært, med sterk kontroll av alle.
Åpenbarings-boken skriver at kun de som aksepterer
Antikrist, vil kunne kjøpe og selge. Mange har gjennom tidene undret seg over
hvordan det ville være mulig. I dag finnes løsningen: Penger forsvinner og
erstattes av digital valuta. Den digitaliserte økonomien blir global. Alle får
en konto som lett kan kontrolleres og manipuleres. Den britiske politikeren
Nigel Farage har nylig fått beskjed fra sin bank at hans konto er sperret på
grunn av politisk ukorrekt utsagn. Klaus Schwab, leder av Verdens økonomiske
forum, ønsker et samfunn hvor ingen skal eie noe. Han er kun opptatt av makt,
og mangler en genuin forståelse for forutsetningene for et godt liv. Det er skremmende
hvis han skal styre utviklingen fremover.
Profeten Daniel skriver for 2500 år siden at i de siste
tider skal kunnskapen bli stor, og at mange skal reise omkring. Vi har i løpet
av de siste 25 år opplevd en eksplosjon av kunnskap tilgjengelig for alle.
Trafikkmønsteret er nå globalt med mer enn tre milliarder mennesker som flyr
årlig. Så selv eldgamle profetier oppfylles like for våre øyne.
100-årsmarkering for kampen mot
kristen tro
Et av de sterkeste tegn på at vi nærmer oss trengselstiden,
dekkes av ordet forførelse. Forførelse er at noe utgir seg for sannhet uten å
være det. Da må ord og uttrykk omdefineres. Sekulære mennesker regner ikke med
at Bibelen inneholder sannhet. For kristne er Bibelen Guds ord til oss. Nå
forføres vi til å redusere betydningen av Bibelen. En stor forførelse i vår tid
utgjøres av Pride bevegelsen. Dens budskap er helt uforenlig med Bibelen, og
kan derfor ikke aksepteres av kristne, og absolutt ikke av pastorer.
Artikkelen
fortsetter under annonsen.
Det alvorlige er at Pride avviser at vi er født i Guds
bilde som mann og kvinne. Pride har som målsetning å bryte ned det som er Guds
mening for et godt liv: Familien med far og mor, omdefineres. Seksualiteten
blir pervers, slik som i Sodoma. Det vekker Guds vrede. Transgender-kirurgi vil
kunne føre til mye fortvilelse, og anger. Pride vil gi en rotløs ungdom som
lett lar seg manipulere.
Dette nye syn på seksualitet kommer fra USA, men er
allerede adoptert av EU som vil tvinge dette syn gjennom i alle medlemsland.
Siden Ungarn protesterer, truer EU med å holde tilbake økonomisk støtte til
Ungarn. Så vi forstår at det er sterke - demoniske- krefter i spill.
Da jeg var tenåring talte forstander Sverre Kornmo om Jesu
gjenkomst i en rekke menigheter. I dag høres dette budskapet sjeldent. Det er
kanskje også et tidstegn.
Det alvorlige er at ikke alle som bærer kristennavnet vil
bli opprykket.
Min hensikt med å skrive dette er å få kristne til å sette
av tid til å tenke og reflektere, og stille seg selv spørsmålet: Ser jeg fram
til opprykkelsen? Jesus omtaler noe som er meget alvorlig – vi bruker ofte
uttrykket « å være rede». Det alvorlige er at ikke alle som bærer kristennavnet
vil bli opprykket. Vi hører om 10 jomfruer, men bare fem var rede og ble ønsket
velkommen. To ligger i en seng, men bare en blir opprykket. Matteus 7, 21-23 er
også et alvorlig ord.
Det materielle, å stadig skulle ha mer, må vike. Vi blir
minnet om å løfte våre hoder. Vi må bli himmelvendt. «La deres sinn være vendt
mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden». Daglig innvielse,
bønn, hengivelse, tilbedelse og å leve i samsvar med Guds ord bør være
ledesnoren. Vår livsførsel bør være preget av vennlighet, omtanke, godhet og
kjærlighet. Alle tegn er oppfylt. Så opprykkelsen kan skje når som helst. Da må
vi være rede når trompeten lyder. Verdslige mennesker har ingen kjennskap til
eller forståelse av dette. De vil leve sine liv på vanlig måte, slik som i
Noahs dager.
Progressiv
kristendom – en ny form for liberal teologi