En kristen historieforståelse

| Debatt

VELKOMST: Israelske soldater ønsker nylig ankomne immigranter velkommen.Foto: Nir Elias, Reuters/NTB Scanpix

Per HaakonsenÅs

Publisert 04.05.25 - 18:00 Sist oppdatert 04.05.25 - 21:03

Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

Det norske israelshatet vokser i styrke dag for dag. Vi må spørre: hvorledes forstå Midtøsten-konflikten og Israels situasjon? Hva er det skiller vår forståelse fra en sekulær forståelse? Hvor står vi som kristne?

For å kaste lys over dette vil jeg stanse for det jeg vil kalle for en kristen historieforståelse. All historieskriving har en rød tråd i seg. Historieskrivere håper å finne en indre sammenheng i historien som kan forklare menneskets liv og historie. Også kristne har en historieforståelse. Vår røde tråd er Bibelen og Bibelen alene.

Også vi spør: finnes det en indre sammenheng og mening i det som skjer, eller er alt bare tilfeldigheter?

Et kristent historiesyn har som kjerne å erkjenne Kristus og hans makt og vilje i historien. Vi tror på en Gud, som efter sitt evige råd, styrer historiens gang. Innholdet i dette rådet er synd og nåde, dom og frelse, forkastelse og antakelse. 

Israel bikker ti millioner innbyggere

Det beste eksempelet på dette er Guds handlemåte med Israel i gammeltestamentlig tid. Her veksler det mellom Guds straff og Guds velsignelse, mellom dom og frelse. Herren antar og Herren forkaster.

I nytestamentlig tid ble Israel rammet av Guds dom etter at de hadde korsfestet sin Messias. Det resulterte i straff og adspredelse. På en måte ble Israel en forkastet slekt. Men Herrens vrede varer ikke til evig tid. «For ikke til evig tid går jeg i rette, og ikke for alle tider er jeg vred.» (Jes.57.16) Tiden synes å ha en sonende virkning, for Herren «gjemmer ikke på vrede for evig». (S.103.8)

I vår tid har Herren på nytt samlet sitt folk, og da er vi over i antakelsens fase. Han samler sitt folk for å gjøre noe nytt. Alt skjer til sin tid. 

Et kristens historiesyn består i å finne analogien i det som skjer. Da kan vi bedre forstå Guds finger i historien. Vi må finne paralleller til tidligere tiders hendelser. For alt som skjer er innbyrdes analogt. For det skjer egentlig aldri noe virkelig nytt under solen. Det som skjer, har skjedd før. Det er bare tiden og omstendighetene som forandrer seg. Oppgaven for en kristen historieforståelse blir derfor å finne parallellene, likhetene med tidligere tiders hendelser.

Jødenes tilbakevending av i dag har sin åpenbare parallell i den første innvandring til Kana’ans land på 1400 tallet før Kristus. På samme måte som Josva ledet folket inn i det lovede land, vandrer jødene av i dag på nytt inn i det land som Herren har gitt dem. 

En annen åpenbar likhet er at det landet som jødene første gang kom inn i, var bebodd. Bibelen lister opp en lang rekke folkeslag som bodde i Kana’ans land. Det var Guds vilje at alle disse folkeslag skulle drives bort. Det leser vi om både i Mosebøkene, Josvas bok og i de historiske bøker forøvrig.

På samme måte var Palestina bebodd da jødenes innvandringen for alvor tok til på slutten av 1800 - tallet. I henhold til tyrkiske kilder bodde det i overkant av 500 000 mennesker i Palestina, hovedsakelig arabere. 

Jødene kjøpte opp jord, drev landbruk og kom i konkurranse med araberne, som sterkt mislikte deres nærvær. Allerede i 1891 ble den jødiske innvandring innklaget til sultanen i Konstantinopel.

Historisk sett var Palestina på denne tid å forstå som et arabisk land. Araberne hadde overtatt landet på 700 tallet. Jødenes hjemland har altså vært arabisk i mer enn 1300 år. Men i 1947 vedtok FN at jødene kunne få opprette sin stat i dette området.

En fordrivelse, om vi skal bruke det uttrykket, kom først med krigene i 1948, 67 og 73. Men «fordrivelsen» hadde sin hovedforklaring i at araberne flyktet for å unngå krigshandlinger. Men virkningen var den samme som på Josvas tid, den innfødte befolkning flyktet til fordel for jødiske bosettere.

Den åpenbare historiske parallellen er: erobring og fordrivelse. 

Men det er en åpenbar parallell til: på samme måte som Gud forherdet kana’aneernes hjerter, har han i dag forherdet arabernes hjerter. Vi leser i Josva (11.30) at «Herren laget det så at de forherdet sitt hjerte og dro ut i krig mot Israel.» Herren forherdet kana’aneernes hjerter på samme måte som han i sin tid forherdet Faraos hjerte. På den måten ødelegger han Israels fiender samtidig som han skaper en åpning for sitt folk. 

Er det noe som slår en i dag når en ser på palestinerne, så er det nettopp deres uforsonlige holdning. De er besatt av en tanke – hive jødene på sjøen. Dette er først og fremst religiøst betinget. Arabernes jødehat har sin grunn i islam. Islam (hadithene) tilkjennegir et regulert hat overfor jødene. Det er enhver muslims plikt å drepe jødene.

På denne måten gjentar historien seg, araberne ødelegger ser selv gjennom et forstenet hat mot jødene.

Vi må hente inn et moment til. Gud åpenbarer seg i historien gjennom Lov og Evangelium. Dette er de grunnkreftene Gud bruker i sin verdensstyrelse. Loven er et uttrykk for Guds dom, evangeliet for Guds nåde.

Når Herren drev de kana’aneiske folkeslag ut under den første innvandringen, var det fordi de hadde oppfylt sitt ondskaps mål. Herren drev dem ut på grunn av deres ugudelighet. (1.Mos.15.16 og 5.Mos.9.5). Her er det Guds domskrefter som er i sving. Men med dette åpner Herren for jødenes innvandring. Det er Guds nådekrefter. 

Den samme parallellen kan vi trekke i dag. Araberne mister sitt land på grunn av ugudelighet og ondskap (islam). De er kommet under Guds dom. Men på nytt åpner dette for jødisk innvandring. Det er Guds nådehandling. 

Det som har skjedd før, gjentar seg i dag. I likhet med kana’aneerne mister araberne sitt land på grunn av ugudelighet. Israel får land som en Guds frelseshandling. Ut fra Guds ord kan vi si at innvandring og fordrivelse er en Gudvillet handling. Med andre ord, det som skjer med araberne i dag, er ingen urettferdig hendelse sett med Guds øyne.

Så vet vi at det kristne resonnementet står i sterk motsetning til en sekulær forståelse. Men her må vi forsone oss med at Herrens tanker er ikke våre tanker og våre veier er ikke hans veier. For som himmelen er høyere enn jorden, er Herrens veier høyere enn våre veier og Herrens tanker høyere enn våre tanker. (Jes. 55.8-9)

meninger israel historieforståelse